Hulahopp!

Jeg stakk bare innom en liten tur, før jeg reiser og henter dum antikk barnevogn*, for å si at i dag når jeg kom hjem stod radioen på og Gartneren ropte hallo fra stuen og jeg ble så glaaaaa...

Langt inn i magen glaaaa!

*Ja, nettopp, dum antikk barnevogn, som jeg fikk beskjed av min mor om å hente og så skulle hun sørge for at den blir hentet hos meg igjen, så om ikke stuen min var utrivelig nok som det var må jeg nå ha dum antikk barnevogn stående der også. Den ser ut som den har lus og skabb, og den er dum!

Jeg evner...

… å ha en hel ferie i en dag. I går stod jeg opp med fuglene og dusjet mens Gartneren snek til seg et par minutter ekstra på øyet. Vel gjennom dusjen iførte jeg meg sivilklær, selv om det var en helt ordinær tirsdag, og med kaffekoppen i hånden la vi ut på eventyr, et blomstrete et som sådan. Gartnere er trivelige, blomstene var fine, foredraget var et ekstremt kort sammendrag av boken Forbrukeratferd av Hans Mathias Tjømøe (og det gledet meg å se at en god del av teoriene sitter i hodet selv om det er 4 år siden jeg slet meg gjennom denne) og solen skinte på nesen. På hjemveien så jeg et skilt merket Bokbyen og Gartneren foretok en kontrollert og meget kvalifisert avkjøring til nettopp selveste Bokbyen. For uinnvidde kan jeg informere om at Bokbyen er Tvedestrand, som kan skilte med koselig bryggeområde, god lunsj og flere antikvariater enn Tigerstaden. Midt i koselig spasertur finner jeg bryllupsgave til det uortodokse byllupet (og brudeparet) som vi skal i (til i) august og jeg smiler hele veien hjem og videre gjennom koselig sol-lesing på terrassen.


I dag våknet jeg uthvilt, våken, oppkvikket og 100% klar for en flott dag på jobb etter ferien min, og nå skal jeg smile meg gjennom ettermiddagen.

I`m back, back in pink!

Selv om jeg egentlig ville ropt BACK IN BLACK er jeg ikke det, jeg er back in pink, siden gårsdagen ble tilbragt på terrassen i solen uten nevneverdig med solfaktor. Livet løper avgårde og jeg halser etter, mens det ljomer i telefonsamtaler, eposter, latter, solskinn og liv rundt meg. Eiendommene flyr ut av hylla og det ringer mange vakre mennesker som vil at akkurat jeg skal ta vare på husene deres. Jeg synger som Jokke; for en vakker dag, for et heeerlig liv!!!!

Mens jeg har vært borte (altså ikke fullstendig borte, bare bittelitt på ferie i hodet) har følgende innlegg havnet i kladdeboksen:
Jeg er flink til å si takk..

... men ikke så veldig flink til å si Tusen takk, jeg er glad for at du er der for meg når jeg har det vanskelig. For jeg har det jo ikke vanskelig, i hvert fall nekter jeg i det lengste å anerkjenne det både ovenfor meg selv og ovenfor andre. Da er det veldig godt når du har noen rundt deg som ser deg, noen ganger bedre enn du ser deg selv, og som tilbyr seg å hjelpe før du en gang har tenkt tanken på å kanskje (muligens) spørre om hjelp.
Jeg er uendelig takknemlig for at du bruker av tiden din på å holde meg i hånden, holde meg med selskap, holde meg i godt humør og holde meg oppe. Jeg hadde sikkert klart det uten deg, men det hadde vært åhhh så mye vanskeligere; tusen tusen tusen takk.

Jeg vil videre, i denne positive dagen (ups, kvelden er det visst blitt), legge til at jeg er så innmari glad for at verden smiler på din vei også!

Nå må fingrene løpe litt mer jobb på tastaturet, før jeg trasker hjem i vissheten om at morgendagen skal tilbringes med den herlige Gartner på blomstertreff.

Ps: jeg tror ikke han (eller noen av de andre gartnerne for den saks skyld) kaller det for et blomstertreff, men jeg syns det høres koselig ut og så husker jeg ikke hva Gartneren kalte det. Uansett regner jeg med det blir en festlig dag all den tid jeg får treffe mange av hans artsfrender og fordi jeg er lovet vafler!

En hel uke har gått...

... og her sitter jeg og koser meg med Beatles på en fredag, og for en fredag! Men på veien til denne fantastiske fredagen har jeg jo hatt en rekke andre dager;

• Det var lørdag, som ble tilbragt med gange opp til fjellvann ( i en temperatur som den inngrodde finnmarking bare vil katagorisere som umenneskelig!). Vel oppe ved vannet satte vi opp telt, fisket, lagde snurring og koste oss med henholdsvis kamera og bok. Det var Gartneren som koste seg med kamera og jeg som koste meg med bok, og dette resulterte i en rekke uheldige bilder av meg som myser, har dobbelthake, etc. Jeg antar det er kanskje (...) 3 heldige bilder av de totalt 79 tatt. Jeg burde, for mitt eget og andres beste, styre unna foto i dagslys. Men altså, fisk og fisking; min usedvanlig kjipe fiskestang dro på land hele 6 abbor og 1 ørret og jeg var stolt langt inni hjertet siden Gartneren, med sin fancy-dyre stang, bare dro inn 3 abbor. En finfin dag, hvis man ser bort fra den lange svette turen opp til vannet. (Eller ved nærmere ettertanke så var den egentlig fin den også, fordi vi delte en fransk øl på en bro og så mange sommerfugler!)
• Søndag sørget for at Gartneren fikk 3 abbor til slik at han nå bare ligger 1 ørret bak meg, den sørget også for at jeg ble solbrent mens jeg koste meg med godbok. Til middag spiste vi fiskeboller i hvit saus, og før noen nå lurer på hvorfor i all verden vi spiste fiskeboller når vi fikk 12 abbor og 1 ørret på fisketuren kan jeg informere om at finnmarkingen dømte de uspiselige siden de hadde en makslengde på 25 cm. Søringen derimot mente at de hadde vært gode dersom vi stekte de i mel, jeg la ned veto og kastet alle (bortsett fra den ene dumme som stakk meg og som havnet i buskaset) tilbake i vannet slik at jeg kan komme tilbake og spise dem om 3 år.
• Mandag ja... Jeg husker visst ikke mandag... Jeg antar den ble tilbrakt på jobb.
• Tirsdag kommer og med tirsdagen hagler det inn møkkamail på jobben, så denne dagen stryker jeg elegant ut av hodet mens Beatles ljomer Get back!
• Onsdag var nok en fin dag, for på tavla streket jeg opp 7 streker og smilte når jeg kjørte hjem i kveldingen.
• Torsdag kom jeg meg fra jobb i sekstiden, dusjet, kledde på meg en genser, vurderte å kle på meg en bukse for å gå å møte Gartneren, men før jeg kom så langt sovnet jeg på sofaen. Fortsatt bare i genser og med ett øye åpnet krøker jeg meg i seng i 9-tiden.
• Våkner (uthvilt som pokker) klokken 07.10 og gleder meg til fantastisk fredag! Og fantastisk fredag ble det, før det på ettermiddagen tikker inn følgende melding: Hei Fine :) Har du lyst til å leke med meg i kveld? Ja! Hva skal vi leke? Være sammen med Tenkerbell-leken :) Ringer deg når jeg er ferdig på jobb!

Og så er jeg så glad som en lerke og kvitrer fornøyd sammen med George Harrison idet han synger sangen Got my mind set on you.

Jeg krøp...

... umerkelig ut av hiet, så stille at jeg ikke merket det selv en gang. Jeg så det først i ettermiddag, når jeg tok et bilde av meg selv og sendte til Gartneren. Når man ser på et bilde av seg selv og tenker, jøss det var fint, ja da har man sørget for at hiet er forlatt. Solen har beæret terrassen min med et besøk i ettermiddagstimene og jeg lå langstrakt i bikini og nøt at varmen ikke tok livet av meg. Bikini er godt, dress er hat; og sommeren sørpå er deilig så lenge man ikke må virke i den.

Mens jeg lå langstrakt på mitt trofaste strandpledd med tivoliradioen ved min side kommer Gartneren traskende med en blomst. Enda en blomst! Nå tror sikkert den ganske skare at jeg har hundrevis av blomster sprett, spredt heter det, som i en jungel rundt i leiligheten, noe som er feil! Stjernefeil! Jeg hadde to og nå har jeg tre. Ikke misforstå, jeg blir gla som en lerke av gaver og spesielt gaver som er gitt uten anledning, men bare fordi han tenkte på meg. (Tenk at han tenkte på meg, det er det fineste som er, valentines dag kan brenne for hvem som helst kan tenke på noen når det er 40 672 plakater som minner deg på det, det er mye finere at han tenkte på meg fordi det var fredag, sol og fordi han var gla og jeg var glaaaa!) ((Jajajaja, jeg vet at det staves glad, men det ser mye koseligere ut i hodet mitt når jeg isteden skriver gla, og jeg forbeholder meg retten til det siden det er min blogg og alt!))

Men altså, 3 blomster nå og jeg som har et svare strev med å holde de to første i live. Blomster har sjelden noen lang levetid hos meg, noe som antagelig skyldes at miljøet har vært omtrent like fruktbart som miljøet i boken Veien av Cormac McCarthy (veldig bra, forresten, men trist! Ikke en sommerbok!) Du kan lese om mine tragiske grønne historier her og her. Nå har jeg imidlertid 2 (jada, 3) blomster som vil bo hos meg, noe som delvis skyldes at jeg er glad i dem og delvis at jeg har lagt opp en rutine; Impatiens som bor på kjøkkenet snakker jeg med når jeg drikker kaffe og leser blogger om morgenen og den tar et glass vann sammen med meg før jeg løper ut i dagen.

Jøden (ja, jeg vet, et særs uheldig navn, både stigmatiserende, stygt, etc, men jeg velger å tro at noen (ikke meg) har gitt ham navnet fordi han er ukuelig, sta og stolt av å klare seg selv til tross for at ikke verden alltid går hans vei. Før noen nå setter i gang en forferdelig Israel / Palestina-debatt her vil jeg gjerne ha meg frabedt det, all den tid jeg kjenner en israeler og en palestiner og alt de begge (og deres familie) vil er å leve i fred og det tror jeg gjelder 95% av befolkningen i området. Jeg er på siden til de som vil, og kan, leve sammen, ikke på siden til de som nekter å anerkjenne andres livsverdi. Dette er for øvrig et eget innlegg, så nå avslutter jeg parentesen med atter en beklagelse av navnet til Jøden.) Jo, altså, Jøden og jeg pleier å snakke litt sammen på kvelden, og jeg passer på å kommentere at han kommer seg, til tross for at jeg ifølge Gartneren har gitt ham veldig dårlig torv (altså jord). Jeg og Jøden har også et snev av kvalitetstid når jeg setter ham i verandadøren for å få sol på morgenen før jeg går på jobb, og når jeg setter ham ved bokhyllen igjen når jeg kommer hjem. (I dag har han endatil feriert ved siden av meg og strandpleddet helt ute på terrassen; tenk han har kost seg!)

Problemet nå er dermed når i all verden jeg skal få tid til å passe på Surfina (den nyankomne)? Kan man ha en au pair til å snakke med henne (jøss, dette var jammen en kvinnelig blomst, altså den første kvinnelige i heimen, siden på Impatiens og Jøden begge er gutter, ikke dårlig!). Stakkars Surfina, som har kommet til et hjem i tidsklemma, jeg håper hun kanskje finner seg en snegle eller noe å snakke med der hun bor i ensomheten på terrassen. Aha, hun bor på terrassen! Eureka! Jeg kan snakke med henne når jeg tar en røyk og så skal du se at hun blir den som blir tatt best vare på av dem alle, i hvert fall helt til naboen tar initiativ og får lagt meg inn på lukket avdeling...

Snegler ja... Naboen min, den hyggelige damen ovenpå som har hage ved siden av min og som vil at vi skal gå til krig mot de forferdelige sneglene. Jeg, derimot, registrerer at de er der og jeg kunne gjerne ha kastet litt salt på dem, hvis jeg nå hadde funnet en stor pose salt på min vei, men jeg nekter (gidder ikke) å gå som en annen pensjonist med pølseklype og plukke dem om kveldene. Vi, (ikke jeg og naboen, men jeg og sneglene) har kommet frem til en stilltiende avtale; de holder seg unna terrassen og stien jeg bruker bort til tørkestativet, så kan de spise så mye de vil av blomsterbedet. Jeg tror (håper) at de spiser en del ugress også, siden jeg tydeligvis er både for lat og for uinformert (ikke uniformert, det er noe annet) til å luke. Jeg luket et blomsterbed en gang den første våren jeg bodde her på det sentrale Østlandet. Ikke bare luket jeg, men jeg luket med akkurat samme effektivitet som jeg bruker i mitt ellers daglige virke. Når datidens mann kommer hjem fra jobb får vi følgende dialog:

- Skulle ikke du luke i bedet?

- Æ har jo luka!

- Jaha?

- Se nu, det e jo luka bort alt!

- Ja,nettopp, alt av stauder, og der står løvetann, tulipaner og smørblomst igjen...

- Ja, blomster! Blomster står igjen, e det nokka å vær så vanskelig for? Det e fint nu!

Og det var det, syns jeg, blomstrende og fint!

Se, i hiet sparte jeg på bokstaver og nå kastes alle sammen ut over tastaturet! Hvis du har vært så elskverdig å følge meg hele veien hit vil jeg takke så mye for følget og ønske deg en fortsatt flott dag/kveld/natt, mens jeg skjenker meg et nytt glass rosèvin og nyter at jeg igjen trives i  mitt eget selskap.

Full fart og fremad marsj!

Jeg har elleve eiendommer ute akkurat nå, og antagelig ca. 30 pågående forvaltningsaker, så når folk ringer meg og presenterer seg for så å spørre om de kan komme på visning på leiligheten er jeg nødt til å spørre hvilken adresse de tenker på. Dette avstedkommer ikke sjelden følgende dialog:
- ja, du jeg lurer på om jeg kan komme på visning på den leiligheten.
- hvilke adresse er det du tenker på?
- den leiligheten du har på Finn!
- Ja, men du skjønner, du har kommet til Mäkleraffären og vi har mange eiendommer.
- Åja, hvilke eiendommer er det du har?
- (trekker pusten dypt og forsøker å ikke slippe ut et ooooff) Joda, vi har en treroms til 7900, vi har en toroms til 6500, vi har en enebolig til 14 000, vi har
- HVA??? 14 000, det er altfor mye!!!!
- Ja, men hvilken bolig er det du er interessert i? Den du ringte på?
- Jeg vil ha en billigst mulig.
- Ja, det forstår jeg, det er dyrt å bo.
- Ja, men 14 0000!!!!
- Ja, det er nok ikke den du har kikket på, kanskje du kan si meg hvilken adresse du er interessert i?
- Jeg har ikke pc`en foran meg.
- Kanskje du vil ringe meg tilbake når du har sjekket det da? (Pliiiiiiiis, pliiiiiiis, pliiiiiiiiiiiiiiiiiis, jeg klarer ikke denne samtalen lenger, for da går jeg og henger meg!!!)
- Ja, det skal jeg gjøre.
- Takk skal du ha! (Tusen millioner trillioner takk!!!!!!)

Og så går det en halvtime og så ringer det en annen og vi har nøyaktig samme samtalen, som jeg har rundt 10 ganger om dagen.

Visninger derimot er morsomme, virkelig morsomme! Og hvis dere noen gang får anledning burde dere gå på en visning hvor det ventes mange mennesker og hvor megleren må gå mange runder i huset med forskjellige interessenter. Her om dagen hadde jeg visning på en enebolig og idet jeg for 7.gang skulle kommentere peis og varmepumpen i stuen så jeg at eier, som satt på verandaen, humret godt for seg selv. Entusiasme selger, men det får da være måte på entusiasme over den varmepumpen, hva? Jeg kunne jobbet i Enova, banna bein!

Jeg har også leid ut en annen enebolig denne uken, stor fin enebolig i et veldig populært strøk. Vi i Mäkleraffären er jo i utgangspunktet ikke veldig glade i dyrehold, men på akkurat denne eneboligen bor det allerede en katt og jeg har inntatt i kontrakten følgende tekst: "Leietaker forplikter seg til å ta godt vare på katten som bor i huset, og dersom katten blir syk skal eiendommegler kontaktes. Dersom katten blir akutt syk skal leietager bringe den til dyrlege og kontakte eiendomsmegler snarest."
Utrolig nok går dette huset alltid på første visning, men det som er morsomt er hvordan man siler ut aktuelle kandidater her. Første gruppe setter seg ned og koser med katten og katten slenger seg så lang den er på rygg mens den malende kurrer frem: aaahhh, klø meg på magen, væææærsååååsniiiiill....... Andre gruppe er allergisk, så de går igjen. Deretter kommer gruppe 3 og vi får følgende dialog:
- Ja, her følger det katt med på kjøpet, hahahaha (meglerlatteren, som kommer av seg selv når du har sagt samme setning 5 ganger).
- (Ser på meg og katten vekselvis med det mest skeptiske blikket jeg har sett på lenge) Hva spiser katten?
- (oi, jeg tror ikke du kan leie huset) Katten spiser kattemat, som man får kjøpt i butikken.
- (skuler på katten) Hvor sover katten?
- Hahahaha (der kom meglerlatteren igjen) katten sover der den vil!
- (Litt lettere i blikket før han sier...) Hva hvis katten blir borte?
- (Ja, da var det i grunnen bestemt, du får ikke leie om du så har referanse fra kongen!) Hahahhaha, nei, hvis katten går sin vei er det jo ikke noe å gjøre med det, hahahahha! Vil du se resten av huset?

Ingen dager like, ingen mennesker like og alt kan lages til morsomt hvis man bare har noen å le sammen med.

Jeg ser deg

Jeg ser deg, du som hører sammen med ham som jeg tok bort. Jeg ser at du leser dagene mine og livet mitt. I begynnelsen trodde jeg du leste fordi du ville se om det var noen rester etter ham, men nå, et helt år etter, antar jeg at du leser livet mitt av andre grunner. Jeg lurer på hvorfor du er her, lurer på hva du finner som gjør at du kommer tilbake…

Jeg tenker at du, som et menneske som er glad i ord, har dine egne ord en eller annen plass på verdensveven og noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne funnet dem. Jeg lurer på om dine ord ligner mine ord, selv om du og jeg er så forskjellige som vi er nødt til å være…  Hvis du en gang vil vise meg dine ord blir jeg glad.

Ps: Dersom du nå tenker at jeg er en tåpe og du er her fordi du ikke stoler på ham kan du gå din vei, for du vil aldri finne ham her. (Dog ikke umulig at du vil finne ham et annet sted, men det rår ikke jeg over, takk og pris!)

Tenkerbell drømmer glad

I natt drømte jeg at jeg og Gartneren hadde kjøpt oss togbillett til Danmark og at når vi kom til Danmark skulle vi loffe videre; altså en vaskeekte ferie! Jeg gledet meg så mye til denne ferien at jeg plutselig var i ishavet og var på fest hos en som heter Inge som av en eller annen grunn bodde i Fam-huset. På festen la jeg ut i det vide og det brede om hvor morsom denne ferien skulle bli og hvor flott Gartneren er, og alle var glade på mine vegne og hun som alltid har grinestriper etter mascaraen (som jeg egentlig ikke kjenner, men som jeg treffer av og til) var kjempeglad og veldig entusiastisk. Det ble stekt vafler i et hjørne og det var innmari mange på festen og han med den store stillongsen (som jeg og en venninne brukte som sovepose en gang) knuste noen flasker men ryddet fint opp etter seg. En annen venn av meg sprang rundt som en annen Michael Jackson med babyen sin opp i luften, men ogspå han var veldig glad for ferien min.
Alt i alt en veldig fin drøm!