I lørdagen...

... har vi gått tur og handlet inn alskens gode saker som Gartneren skal kokkelere og steketermometer til lammestek og vi har tatt årets første utepils på Brygga og vi har ledd av oss selv og den rare mannen med leopardkåpe. Men det viktigste og beste vi har gjort i dag er å måke frem våren:

Og nå skulle vi egentlig dratt frem hagemøblene og satt oss til, men så gikk solen ned og det var mer vinter enn vår igjen, så da ble det isteden peiskos på innendørs manèr. Vi får heller snakkes for nå skal jeg hjelpe Alex Cross (tilhørende James Patterson) å finne damen som den slemme seriemorderen har kidnappet! (Viktige gjøremål her på en lørdags ettermiddag, skjønner dere...)
Ps: Legg merke til at antennen på Tivoliradioen på bilde tre har visnet.

Jeg elsker...

... Dagsavisen, tenkte jeg mens jeg tok en etterlengtet sigarett i bakgården. Jeg elsker også våren og snøen og bøkene mine. Derimot har jeg et ganske så stort problem med å elske mennesker, eller snarere har jeg nok et problem med å si det høyt. Det er som om ordet er for stort for meg og dermed kjøres på tverra rett inn i drøvelen og sitter fast. Det er etterhvert så mange elsker som sitter fast der i drøvel-land at jeg er redd for at det skal bli vanskelig å få ut andre ord. Hva om ordet må plutselig ikke lenger vil komme? Hva gjør jeg da i jobben? Jeg trenger ikke ordet må så mye på fritiden, for der må verken jeg eller andre så mye, men på jobben du, der trenger jeg det virkelig. Eller hva om ordet vil blir sittende fast der sammen med må og  en liten rad med elsker. Ikke vil jeg og ikke må jeg, og endatil kan jeg ikke elske. Det er skremmende her midt i fredagen min...

I går kom jeg hjem fra jobb i de sene timer (halv 9ish, tror jeg) og der stod Gartneren og laget middag mens alle leilighetens flater skinte om kapp med hverandre. Etter å ha rundet 2 visninger og 2 befaringer, noe som direkte oversatt betyr at jeg har snakket nonstop i 4 timer i tillegg til at jeg har tilbragt dagens første 7 timer i vekselvis telefonen og på epost, er jeg tom i hodet og fri for ord. Det betyr likevel ingenting, for ordet som ville kommet ut sitter fast i drøvelen.



Det er virkelig en skikkelig fredag, for her sitter jeg, ferdig med alt jeg skal gjøre for dagen og blogger på kontoret mens jeg venter på at klokken skal nærme seg ettermiddagsvisningen jeg skal ha med (det jeg tror er) verdens søteste dame. Så glad og så positiv og så hyggelig at jeg brøt min egen regel og laget en helt egen visning for henne på selveste fredags ettermiddag. Det er noe annet enn mannen som ligger i saksmappen ved siden av meg, som var så kverulerende og tverr at jeg ikke har giddet å ringe ham enda. Han kan få lov til å sitte å svette enda en stund, ene og alene fordi han ikke var i fredagsmodus.

Jeg og Gartneren passer 2 kattepuser denne uken og de er så lodne og gode og søte og morsomme at jeg vurderer å beholde dem og bare si til eierne; "Katt? Hvilke katter? Nei, nå tror jeg du tuller med meg, vi har da ikke noen katter her..." Kattepusene er innendørs, selv om de egentlig er utendørskatter, for jeg er så redd for at de skal begynne på den 5 kilometers turen hjem til seg selv. Innekatter, som egentlig er utekatter, blir veldig rastløse vet jeg, og det vet Securitas også etter at en (eller kanskje begge to) har hengt i gardinen så til de grader at de har utløst alarmen. Når Gartneren kom hjem i går hadde de (istedenfor å utløse alarmen) rullet antennen til Tivoliradioen rund. Siden radioen står i kjøkkenvinduet antar jeg dette har hendt i opphisselsen over tittingene som spiser av meisebollen utenfor vinduet.

Jeg har tenkt litt på denne bloggen i det siste, for jeg tror jeg er litt lei av den. Jeg er lei av Tenkerbell og litt irritert for at jeg (eller hun, jeg tror vi foretrekker hun nå når det er snakk om kritikk) ikke evner å skrive sånn som hun pleide. Jeg ble tidligere inspirert av morsomme innlegg, men siden de ikke er morsomme lenger blir hun ikke inspirert til noe som helst annet enn BitreBirgit-innlegg som strykes i sensuren. Jeg tenkte at kanskje Tenkerbell har utspilt sin rolle og at jeg trenger et nytt alter-ego. Eller kanskje det er slik at jeg bare trenger en plass hjemme hvor jeg og pc`en føler oss komfortable. Jeg skal tenke litt mer på det mens jeg harker bokstaver og koser med pusene i helgen.

Kvinnedagen...

... skal ikke feires. Det er ikke en dag hvor man skal gratulere damene med dagen, ei heller er det en dag hvor sjefen skal spandere sjokolade og bedre lunsj på sine kvinnelige ansatte. Det er ikke som morsdagen eller navnedagen eller for den saks skyld bursdagen til alle kvinner i verden. Det er dagen hvor man reflekterer over hvor langt likestillingen har kommet siden sist både her hjemme og ute i verden. Det er den dagen der man setter fokus på urettferdigheter og diskriminering på grunnlag av kjønn. Det er dagen der man skal se om vi er noe nærmere lik lønn for likt arbeid, og like vilkår for likt utført. Vi skal se om kvinner idag har samme muligheter som menn i dag.

Jeg går ikke i tog og jeg står ikke på barrikadene og roper slagord. Jeg er ingen utpreget feminist og i min egen lille egoistiske verden vet jeg at jeg kommer til å nå akkurat så langt som jeg gidder å jobbe for det. Min 8.mars ble gjennomført som enhver annen tirsdag, men jeg innrømmer at jeg tenkte litt ekstra på de som ikke er så heldige som meg. Jeg tenkte på kvinner i andre land, og for den saks skyld i mitt land, som ikke har mine muligheter. Dagen er til for dem, og jeg forventer at folk har vett til å ikke gjøre denne dagen mindre enn det den skal være ved å luske rundt med blomster og gratulere alle tilfeldige kvinner de ramler forbi. Dette er en degradering av dagens viktige formål og et forsøk på å ufarliggjøre kvinnenes kamp for å få like rettigheter verden over.

Neste gang jeg opplever å få en gratulerer med dagen på 8.mars kommer jeg til å klubbe vedkommende rett ned! Etterpå kommer jeg til å erklære at jeg dessverre ikke vet bedre all den tid jeg er født som kvinne…

Mest overraskende av alt...

... er det å oppdage at dine foreldre er mennesker og at de kan bli syke. Det treffer deg som en kanonkule i magen og kvalmen har i grunnen intet sidestykke. Jeg har lyst til å kaste pc og mapper i gulvet og storme til Gardermoen for å fraktes hjem. Men hjemme er det ingenting jeg kan gjøre og her er det mye jeg kan gjøre. Jeg har forberedt sjefsmennesket på at jeg kommer til å reise nordover når min mor skal opereres og midt oppi det tenkte jeg at jeg er så langt unna... Jeg får ikke vært der for å gi en klem, ei heller får jeg sett hvordan det virkelig står til. Telefoner er fine dingser det, men man kan ikke lese øyne ut av dem og får heller ikke sett nyanser.

Jeg er glad for at de andre er sammen der oppe, og jeg tenker at selv om jeg ikke får roet magen får antagelig de det og jeg håper de har vett til å trekke litt sammen nå og løfte hverandre til et sted hvor det ikke er så guffent.

Det hjalp...

... å skrive om den forferdelige filmen nedenfor, og nå klarer jeg å konsentrere meg litt mer om jobben, selv om jeg bærer preg av veldig få timer søvn. Det er ikke så veldig mange bra leietagere i leia for tiden, så jeg bruker stort sett dagene til å kjefte på Nav og å arkivere. Det hender imidlertid at jeg har en visning eller to, men så blir jeg kjempesint når de (møkka-interessentene) enten ikke dukker opp eller dukker opp og erklærer at de bare vil betale 4000 kroner og at de ikke under noen omstendigheter kan stille depositum. (DA TRENGER DU IKKE Å BE OM VISNING DIN EPLEHJERNE!!!) Så sånn går nu dagan!

I helga hadde Gartneren bursdag å æ hadde bakt kaker (ja, kaker i flertall, både sjokoladekake og ostekake) og tanter og onkler toget inn for å inspisere leilighet, avlevere gave, spise litt stroganoff, drikke rødvin og spise litt kake og et par trøfler. (Nu blei akkurat radioen her på kontoret syk, det høres ut som om det e vannlekkasje inn i den, men kanskje det bare e våren som e kommet?) Det va faktisk så koselig bursdagsfeiring at den ene onkelen ringte mæ for å si takk for hyggelig kveld! Ikke gærent hva? Nu legg vi selvsagt helt tel sides at æ e litt redd for familien hannes, så sir vi at det va kjempekoselig! For det va det jo!

På lørdagen reiste Gartnern på konsert i Oslobyen å æ hadde gleda mæ så sinnsykt te å være aleina hjemme at æ har nesten ikke ord. Kvelden forløp som følger: lagde middag som ingen andre enn jeg liker mens jeg og Katzenjammer sang høyt og danset, begynte på ny bok av Camilla Läckberg, sovnet på sofaen, våknet på sofaen og gikk isteden opp i senga for å sove der, våknet av telefon og stod deretter opp og lagde kaffe, og så kom Gartneren hjem. Vældig deilig fri, uten å gjør nokka, ahhhh...

Æ registrere at det e ei salig blanding av bokmål å dialekt, men det trur æ bare dokker må leve med i det her innlegget for æ ist ikke å rætte!

Søvnløs natt

Og denne gangen var det verken støyende naboer eller jobben som holdt meg våken, derimot var det filmen The stoning av Soraya. Filmen er basert på en sann historie og handler om Soraya som blir anklaget for utroskap av sin ektemann i en landsby i Iran. Landsbyen, og dennes overhode, gjennomfører en "rettsak" og Soraya blir dømt til å steines.

Jeg griner ikke (jo, det gjør jeg faktisk, men det er såpass sjelden at jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har gjort det de siste 10 årene), men denne filmen er noe av det verste jeg noen gang har sett. Jeg grein så snørr og tårer trakk inn i sofaen og antagelig blir værende der for godt. Jeg lå våken i timesvis etter at filmen var ferdig og vaklet mellom å skulle si opp jobben for å melde meg frivillig for Amnesty og å ønske at Amerika bare skal bombe hele midtøsten sønder og sammen en gang for alle. Hvordan er det mulig at dette foregår i dag? I min verden? Parallelt med at jeg lever mitt lille trivielle liv?

Jeg vet ikke om jeg skal fraråde og se denne fordi den er grusom eller anbefale alle og se den fordi den er så viktig?

Om den udefinerte hjemlengsel og en hel del annet det viste seg at jeg hadde på hjertet

Jeg ble rammet av akutt hjemlengsel sånn rett før jul, noe som er naturlig all den tid julen aldri blir jul uten at det er mørketid og uten at mine lille kjernefamilie er der med alle deres feil og morsomheter. I hjemlengselen vokste en lengsel for det som har vært også umerkelig fram og midt i dette slo jeg i gang et slag for et klassetreff. Slaget ble godt mottatt og et klassetreff er nå planlagt under et av ishavets fineste arrangementer Blues i vintermørket. Hjemlengselen har ikke gått over, men det har derimot den utvidete delen av denne, og jeg har fjernet meg selv som deltager på hendelsen. Jeg fjernet meg ikke helt sånn i første omgang, men dro meg over i kanskje-feltet og har planer om å dra ytterligere til høyre i løpet av kort tid slik at jeg faktisk ikke deltar. Ikke det at mine tidligere klassekamerater ikke har gjort seg fortjent til en liten fest, men denne festen vil i så tilfelle gå på bekostning av Gartneren, min familie og ikke minst arbeidet mitt. (For vi meglere, i hvert fall de av oss som er engasjerte, tar ikke mer enn et par-ukers ferie.) ((Når jeg tenker meg om tok jeg ikke lenger ferie når jeg var sorterer, vaskedame og bartender heller, så mulig det faktisk er bare meg som har en kromosomfeil...?))

Jeg savner fortsatt familien min, og gleder meg til sommeren bringer meg til det kalde ishavet. Ikke desto mindre registrerer jeg at det er mer familien, og mindre ishavet, som trekker. Øya i ishavet er ikke viktig for meg lengre, og jeg kan likegodt besøke dem andre steder. Det er rart at stedet hvor jeg tråkket ut barneskoene, og brant opp gult gress, ikke betyr mer for meg, all den tid jeg registrerer at den betyr mye for mine hjembygdinger på samme alder. De kaller det for hjem, noe jeg også tidvis gjør, men det er ikke hjem når jeg tenker meg om. Hjemme er mer Tønsberg og mindre ishav, og hjemme er mer familien min og Gartneren enn huset henholdsvis de og vi bor i. Jeg skulle ønske jeg hadde et sted som var hjemme, føltes som hjemme og som konkret ble definert som hjemme av andre. Jeg passer ikke som nomade, mener jeg selv, før jeg konstaterer at det er akkurat det jeg er.

Så hvordan lager man hjemme i hodet? Jeg og Gartneren gikk tur for en stund siden og på veien passerte vi en kirkegård. Jeg lurte på hvor de hadde familiegraven sin. Nei familiegrav, sier han og drar på ordet før han forklarer at de er spredd over hele Vestfold. Jeg forteller om gravstedet til min fars familie på Møre og om min mors familie som ligger samlet på Halsa, mens jeg samtidig forstår logikken i at hans familie er spredd. Vestfold har så mye folk at de naturligvis sprer seg på de logiske gravstedene, det har min familie også gjort, bare at det er mindre folk og således færre gravsteder og dermed ligger de sammen. Betyr det noe? Nei, jeg tror ikke det, for dersom det er liv etter døden håper jeg det foregår andre steder enn på kirkegården. Likevel syns jeg (som levende) at det er fint å gå på gravstedene, rydde litt og tenke på det som har vært. Jeg tviler på at Gartneren og hans familie tar en heldagstur på kirkegårdene for å luke litt mens de ettertenker seg avgårde. Jeg tror Vestfold blir hjemme når jeg kan se for meg at de har meg i jorden her. Nei, hva ser jeg nå, her skulle jeg skrive om hjemlengsel og så havnet vi helt ute på kirkegården, det blir feil. Hopp et avsnitt og returner til tema umiddelbart!

Jo, det er rart å ha hjemlengsel til noe man ikke lenger kaller hjem. Jeg tror jeg mangler det genet som gjør at mine klassekamerater trekker til ishavet. Eller kanskje det er det faktum at min familie ikke er derfra, ikke på ordentlig, som gjør at jeg vegrer for å kalle det hjem. Min bror elsker ishavet og hans barn, 2.generasjons-ishavsborgere (og i tillegg halvt vaske-ekte ishavsborgere), vil nok anse det som hjemme og det får være en fin trøst. Når det er sagt så vil jeg legge til at det er vanskelig å stille hjemlengselen når man ikke vet hvor hjem er...