Jeg skal bare...

... ha en visning, en innflytting, et kontraktsmøte, en innflytting, et kontraktsmøte og enda en innflytting for så å svare på 42 telefoner, sende en rekke eposter og 400 brev om energimerking av bolig. Jepp, påskeferien nærmer seg og jeg antar jeg kan klokke ut sånn omtrent 1.påskedag! Jeg trøster meg, som alltid, med at jeg har verdens morsomste jobb (jaaaa, roper jeg til meg selv i det jeg tenker at kanskje det ikke er så morsomt alltid; DET ER VERDENS MORSOMSTE JOBB, BASTA!)

Som en apropos kan jeg nevne at jeg har utviklet et solid kjærlighetsforhold til min nyerverede vaskemaskin som faktisk har timer, noe som betyr at jeg kan sette på en maskin med klær før jeg går på jobb og så ligger de der nyvaskede når jeg returnerer 12 timer senere, helt ikke-sure og ikke-rynkete!

Jeg stod opp klokken 06.30 i dag og vasket leiligheten, noe jeg også gjorde i forrige uke. Mine kollegaer lurte på hvordan jeg hærte, hvorpå jeg forklarte at på dette tidspunktet av døgnet er man så trøtt at man knapt registrerer det man gjør, noe som fører til at jeg nesten tror jeg har vaskedame når jeg kommer hjem på ettermiddagen og det er rent.

Stay tuned for flere av Tenkerbells huslige råd og anbefalinger!

Løpetid...?

Jeg har løpedag i dag, noe som var uungåelig siden Myndighetene, Jesus og Kristin Halvorsen har insistert på å legge påsken midt i månedslutt. Påsken gjør at jeg må klemme 5 dager med full overtid inn i 3 dager med enda mer overtid. Det går, men det føles som om jeg legger puslespill idet jeg snekrer sammen kalenderen.
Dagen har imidlertid vist seg å være på min side, for etter avtale nummer 4 rekker jeg å snekre sammen et innlegg, mens jeg puster ut og gjør meg klar til etappe nummer 3.

Jeg ringte en interessent tidligere idag og lurte på om han ville komme på visning i dag klokken 20.30? Tja... Han syns kanskje det var litt sent... Javel, hva med klokken 08.00 i morgen. Tja... Han syns kanskje det var litt tidlig... (Men herremann da!) Vi ble enige om 09.00, og så får heller jeg sørge for å drikke nok kaffe til å snakke med turbo og håpe at han har god kondis.

Jeg rekker mye på denne måten og jeg trives i grunnen best når det rocker. Likevel er det godt å tenke på at jeg bare skal på jobb 2 dager i løpet av påsken og at jeg selv kan velge hvilke dager og dermed kan velge de to mest regnfulle :)

Neiåneiåneiåneeeei

Vet du, jeg tar meg selv i det, forrige innlegg var verken morsomt eller ordentlig fint, men jeg følte bare så innmari for å fortelle verden at Gartneren er en fin mann! Det er som om ordene til ham sitter fast i hodet (muligens i bihulene) og at de bare vil ut av og til i bloggen. Når det først er slik at de vil ut er det bare å la dem komme, tenker jeg. Så da gjør jeg det. Men så tenker jeg at selv om jeg skriver for meg selv er det jo fint om det er nevneverdig interessant for de av dere som faktisk bruker tid på å besøke meg på bloggen. Sassy Standup oppsummerer det som regel greit:
- Gartneren kom på besøk til meg i går :)
- Og så hadde dere det så kooooselig, jeg veit!!!
- Ehh, ja :)
Jeg forstår at dette har manglende (om enn ikke-eksisterende) underholdningsverdi!

Jeg forsøker å vri hodet for å komme på noe morsomt som jeg kan dele med dere, men i dag er jeg visst ikke bittelitt morsom engang. Jeg kunne vist dere at mitt partytriks er at jeg kan skjele med bare ett øye, men kameraet mitt er ikke her, og jeg ser selv at når jeg drar frem dette trikset er jeg desperat, all den tid det bare er ekkelt når jeg gjør det. Jeg tror jeg innser mine begrensninger i dag og logger elegant av før jeg begynner å spy ut produktanbefalinger (egg fra Prior er det beste eggene å koke for de blir akkurat passelig myke i det gule! Kjøp rosa!!!) eller jodler om hva jeg har på meg (sjokk, folkens; ullgenser, møsse og dongeri!). Nei, snakkas!

Atte du...

... jeg har en veldig fin lørdagsformiddag, som ble etterfulgt av en veldig koselig fredagskveld... Jeg og Gartneren sitter med hver vår pc (les; jeg sitter med pc og han sitter med sin fancy mac) på kjøkkenbordet og ljosser med vårt. Likevel kan jeg gløtte opp fra tid til annen, se på han og tenke at han er vakker, før jeg skjenker opp litt mer kaffe. Det er omtrent det samme som vi gjorde i går, der han satt med poker og jeg lå nesevis (hodestups?) ned i en Nesbø-bok. For det er akkurat det som er så fint; vi kan være sammen uten å nødvendigvis må være så innmari på. Vi kan sitte med vårt og samtidig vite at det ikke plager den andre.

Jeg vet jo at andre også gjør dette, men her i heimen er det ikke fjernsyn, så vi kan ikke sitte bort en hel kveld i zombieland foran kassa. Vi sitter isteden bort kveldene med hverandre, med vårt eget. Does this make sense? Antagelig ikke, men det jeg altså skulle frem til er at det er godt å ha noen som er så fin rundt seg. I går sa jeg til ham at det er vanskelig å se for seg at han er så fin sammen med andre som han er med meg, så jeg foreslo at han bare kunne fortsette å være med meg. Han var enig...

Ps: jeg vurderer å endre etiketten nedenfor til Tenkerbells vakre lekekamerat.

Vekkelsesmøte...?

Å være på kurs i regi av Norges Eiendomsmeglerforbund er som å være i kirken og overvære en gudstjeneste, bare at her er bibelen Norges lover og presten er en jurist. Det er ikke verken amen eller nattverd som får meg til å trekke sammenligningen hit, men derimot det faktum at jeg en stund ut i kurset ikke lenger vet hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg mister fullstendig grepet på normal oppførsel et stykke ut i ny matrikkellov og derfra går det bare nedover idet jeg blir meget oppmerksom på at jeg snor meg som en slange i stolen og at det klør på nesen hvert 5.minutt. Jeg gløtter bort på de andre og forsøker å te meg som dem; ikke klø, ikke skifte sittestilling hele tiden, altså sitt i ro!

Jeg ønsker meg et vekkelsesmøte istedenfor en gudstjeneste, der hele forsamlingn spontant løper ut i lovsang om ny matrikkellov! Jeg vil være der når aldrende eiendomsmeglere klapper takten mens predikanten (les; fortsatt juristen) entusiastisk legger ut om himmelriket og anleggseiendommene der! Jeg lover å være damen på første rad som konsekvent roper amen og førstemann til å bryte ut i sang!

På morgenen

P4 ljomer i kjøkkenet etter at tivoliradioen har hatt gjesteopptreden på både soverom, bad og stue. Her i Salongen får jeg inn P4, uten skurr i alle rom, og jeg gleder meg storveies over fine kanalen med gode morgenprogrammet! Det føles mer som hjemme, og mindre som på besøk, og dersom jeg i kveld, etter altfor mange timer på kurs, faktisk klarer å begynne og tømme gjestekottet skal jeg være både fornøyd og salig.

Jeg måtte forsere gjestekottets dør i går for å forsøke å finne tørkestativet som gjestekottet holder som gissel. Gjestekottet svarte med å kaste 2 pappesker oppned etter meg, men jeg klarte etter mye møye å stable de tilbake mens jeg holdt tørkestativet med en tå. I kveld skal jeg finne q-tipsene som ligger i en av eskene der inne, og jeg følger Suverin Suverens gode råd og melder herved fra hvor jeg går mens jeg graver meg ned i tide.

Hjemme?

Nei, legg igjen en beskjed etter pipelyden, for selv om det er fint her er det ikke hjemme.
Ikke enda i hvert fall...

Kaos...

Jeg er ryddenazisten og det faktum at leiligheten min nå er en lett blanding av pappesker, Ikeabager og støv driver meg nesten til vanvidd! Etter mitt to-årige opphold på Nordnorsk Student og Elevhjem (ja, det eksisterer faktisk; studenthjemmet hvor man pakker 130 nordnordlenninger og trøndere sammen og skaper en koselig getto) i Oslo hvor jeg bodde på 16 kvadrat sverger jeg til konseptet en plass til alt og alt på sin plass. På mine 16 kvadrat klarte jeg å trykke inn en seng (hele 120 cm bred), 2 skrivebord, en bokhylle (som var sørgelig fri for koselitteratur), en lenestol, 2 kontorstoler, et bord, en kommode som var kombinert kaffe og tekjøkken samt sokkeskuff, klesskap, vask hvor det tidvis bodde ganske store edderkopper, og stort sett en eller flere henslengte venner. (Det hjelper stort på populariteten at man serverer god kaffe!) På hybelen med det rare i var det imparativt at man ikke bare la noe fra seg, for den minste lille ting på vidvanke førte til at det så rotete ut. Lenge leve galskapen og ryddemanien!

Men tilbake til tema; det ser ut som om en, eller faktisk flere, flyttebiler (og en støvsuger) har vært innom leiligheten og spydd! Jeg pakker, offer, drikker litt kaffe, offer litt mer, vurderer å sy gardiner nå mens jeg vet hvor gardinstoffet befinner seg, danser til radioen, og gleder meg til jeg kan pakke ut hele herligheten i min nye heim. Jeg er så heldig at det ankommer flyttebil på lørdag, og samtidig med denne ankommer også mine tre heldige hjelpere. Heldig for meg, ikke for dem, for jeg teller 29 pappesker med bøker... I morgen den dag skal jeg forsøke å bruke rottebilen (ja, jeg vet, et heller uheldig navn, men han ser ut til å like det) til å flytte hele biblioteket i forkant av lørdag slik at min heldige hjelpere slipper å bære skulderen skeiv...

Så, isteden for å sitte i rotet og rote på pc`en tar jeg meg nå sammen og går i gang med soverommet! Up, up and awaaaaaaaay...

Pakk for livet!!!

Jeg som ikke engang liker å pakke en koffert er nå i full gang med å pakke ned hele leiligheten. Det skal imidlertid sies at det er morsommere, og ikke minst enklere, å pakke ned alt, her er det ikke noe siling på gang, for anything goes og pappesken er min venn.

Her i leiligheten hvor jeg har levd i halvannet år har jeg delt latter, tårer, morsomheter, øl, kaffe og en ganske så fin mengde med god mat med alle mine nære og kjære. Leiligheten har vært min base i det nye liv, og jeg kjenner hver millimeter av den. Jeg elsket denne leiligheten, men kanskje det egentlig bare var ideen om frihet som var objektet jeg elsket, for nå gleder jeg meg til å relokalisere.

Det er rart hvordan man flytter i hodet så snart man vet at man skal flytte om en tid. Der jeg tidligere har ledd av 3 meter lange istapper som henger fra taket, søppel i gangen, nachspiel roundbout, tiss i gangen, rotter i bakgården, uisolerte vegger som lar deg høre naboens minste fis, et kjøkken som ramler fra hverandre og diverse andre merksnodige løsninger merker jeg nå at jeg ser frem til å flytte inn i en ordentlig leilighet. Dette var en fin mellomstasjon, men toget er i ferd med å gå og jeg sitter på hele veien til den fine lyse og ikke minst nye leiligheten hvor jeg skal bo og leve videre.

Jeg har sendt ut diverse flyttemeldinger, bare sånn for å være sikker på at mine nære og kjære følger med på lasset. Jeg vet at en del av dem, herunder også Gartneren, syns det er vemodig at vi forlater ruskeleiligheten. Jeg er enig at det er koselig i ruskeleiligheten, men jeg satser i hvert fall 4 snickerser på at jeg skal klare å skape et hyggelig lite sted også i den nye. Så får vi se da, om det er ruskeleiligheten selv, tivoliradioen eller kanskje bøkene som er den viktigste ingrediensen for den koselige heim.

Mi familia

Min kjernefamilie befinner seg mange mil unna meg der de bor langt avgårde på øya i ishavet, faktisk hele 212 mil, hvis man følger Gule siders anbefaling og legger turen via Sverige og Finland. Min kjernefamilie består av pappa, mamma og bror med tilbehør (les: samboende kone/kjæreste-ting og 5 barn). Min pappa er mannen som flyttet til ishavet med følgende flyttelass; en rød sofa, en gravid kone og en båt. Når jeg tenker meg om er det mulig at han istedenfor en gravid kone hadde med seg en kone og en liten sønn, jeg er litt usikker på logistikken her siden det er hele 6 år til jeg blir født på flyttetidspunktet. Min mor hang i hvert fall på flyttelasset og lagde et hjem for oss, der vi landet pladask i fiskeværet som ligger i kommunen til øya i ishavet. Årene tikker og går; min mor lager hjem, min far fisker og min bror slår ut to tenner på sykkel og så kommer jeg til verden! Mulig det skjedde et par andre ting i løpet av disse årene, men det vet jo ikke jeg noe om for jeg var jo ikke der da.

Det var oss 4 som var familien, for selv om vi faktisk har mange andre som er i slekten er disse langt borte, faktisk så langt borte at det er umulig å ta en søndagstur til dem. Jeg husker de besøkte oss i ishavet i tur og orden, og hver eneste av besøkene har sin egen lille historie. Jeg husker farmor og en gammel tante (?) fra Amerikalandet som gikk tur med meg og matet hestene. Jeg husker en at jeg gikk til skolen uten ryggsekk når min onkel var på besøk, og jeg husker en annen onkel som var i konfirmasjonen min og som, i mai (!), opplevde at veien var stengt på grunn av uvær når han skulle ta flyet hjem. Været i ishavet lager morsomme reisehistorier, alltid!

Min bor har gått hen og laget seg en familie som ligner på noe AnneCath Vestli kunne skrevet, selvsagt dersom Fru Vestli hadde vært 30 år i dag og dermed hadde skrevet om dagens kjernefamilie, for den er en salig blanding av mine, dine og våre. Det er herlig og rart å besøke dem, familien som er så ulik den jeg og min bror vokste opp med. Min brors utkårede har en stor familie og han er nå en del av denne konstellasjonen, noe som igjen gjør at vi tre andre blir bundet til denne storfamilien fra ishavet.

Jeg, som har funnet denne Gartneren på min vei gjennom livet i Søringland, er visst også på vei inn i en storfamilie. De har fødselsdager, både med kake og med alkohyler, de har fettere og kusiner som er nære, de har anledninger hvor de er sammen og det er tradisjoner som skal følges. Snublende følger jeg med Gartneren på de familiære tradisjoner, mens jeg savner min egen lille kjernefamilie. For savne dem gjør jeg, jeg savner min fars morsomme betraktninger og jeg savner min mors omtanke, jeg savner min brors latter og jeg savner min fars spesialmiddager og min mors hjemmelagde husmannskost. Jeg savner Toro blomkålsuppe og tørre koteletter, jeg savner finnbiffen og jeg savner multekremen. Jeg savner å ha dem rundt meg, og jeg savner å dele hele livet med dem. Men faktum er at det er dette vi er vant til, der min mor og min far flyttet til en annen kant av landet for 35 år siden, vi er vant til at vi snakker med familie på telefonen og treffer hverandre når livet gir tid til det, for slik har vi hatt det hele veien. Familien min er rar og jeg er rar, og midt mellom rar og enda rarere er vi familien jeg kjenner og nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å treffe dem igjen.

Blogge?

Nei, det er visst tomt i hodet... Det er faktisk så tomt i hodet at jeg vurderte å sladre om venner og bekjente, et slags ultralokalt Se og Hør om du vil. Men strengt tatt; sladder er sjelden interessant når man vet hvem personene er, og følgelig fullstendig uinteressant når man ikke kjenner dem i det hele tatt. Dessuten er vennene mine velsignet kjedelige, så da slipper vi hele sensasjonskarusellen.

Kanskje jeg kunne skrevet litt om jobben...? Men vi går for en nei på den også, for kundene mine er for tiden enten fantastiske eller bare triste, og det skaper såvisst ikke noen morsomme innlegg. Riktignok filosoferte jeg og Gartneren er en dag om et nytt konsept for NAV; fjernadopter en trygda! Et riktig så godt konsept føler jeg, her den skatteytende får se hva hans hardt inntjente kroner går til, hvor han kan ha et bilde på kjøleskapet av sin adoptivtrygdede samt selvsagt får mulighet til å reise på ferie å besøke vedkommende. Mulig konseptet hadde raknet når den skatteytende som vant i lotteriet fikk en av snylterne i systemet og oppdaget på ferie at vedkommende adoptivtrygdede lever i bedre kår enn ham selv... Men ikke desto mindre en besnærende tanke, hva?

Tivoliradioen min på badet er blitt syk, og den eneste kanalen den vil ta inn uten skurr er Radio Tønsberg, som daglig avholder NM i dårlige programledere. Jeg våkner til en lett blanding av møkkamusikk, dårlige jingles samt trasig snakking. Det er ille når det beste som leveres er reklamene... Kanskje tivoliradioen kommer seg i løpet av uken, og begynner å virke som tiltenkt igjen? Kanskje den følger min form? Kanskje vi begge våkner i et kav av morsomheter og form allerede på torsdag? Ja, det tror jeg, torsdag er nok vår dag!

En hest, en hest, mitt kongerike for en hest...

... men det var ikke en hest jeg fikk. Derimot fikk jeg en pris, en bloggpris, og jeg er både ydmyk og glad. Prisen ble gitt meg av Tante Grønn, som skriver en god og varm blogg om livet og vanskelighetene man finner på veien gjennom det. Poenget med denne prisen er at den skal vandre gjennom veven båret av de fine bloggene ved hjelp av følgende regler;

- Kopier awarden til bloggen din.                                                                      
- Link til den personen som ga deg awarden.                                                     
- Fortell 7 interessante fakta om deg selv.                                                          
- Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.                                 
- Link til deres blogger.                                                                                     
- Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.
Interessante fakta, ja, skal vi se... (oioioi, nå har jeg kikket på ett-tallet i 5 minutter uten å finne en åpning... Må de virkelig være interessante...? Jeg tenker nei, fakta er fakta, og fakta på lørdag eller laurdag og i dag er det søndag så da blir det bare fakta!)

1. Jeg snakker annerledes på jobb enn hjemme. På jobb har jeg laget meg en slags seminordlenningsdialekt med en rekke riksmålske ord siden ingen forstod de nordnorske ordene,og når det ringer noen privat mens jeg er på jobb blir jeg flau fordi jeg har rare-dialekten inne. Likevel registrerer jeg at det er på jobb folk skryter av at jeg har beholdt dialekten (selv om det er den rare-dialekten jeg har laget selv de hører) mens folk på privaten erter meg for dialekten (selv om de hører den ordentlige). Pussig...
2. Musikk påvirker humøret mitt i så stor grad at når jeg er trist kan jeg sette på favorittsangen min av Knudsen og Ludvigsen ( Knutsen & Ludvigsen – Feskhandler Thorske ) og bli umiddelbart glad. På samme måte blir jeg trist og melankolsk hvis musikken er det, og sint hvis det brøles og trommes mye i musikken. Jeg bruker musikk til å skape den sinnstemningen jeg vil ha, og det er sjelden, ytterst sjelden, det ikke virker. Men så tenker man at da kan jeg jo være glad alltid, men det er visst ikke slik jeg fungerer, for av og til trenger kroppen at jeg er melankolsk og rolig for å sette på plass alt jeg lager (både i hodet og i verden) når jeg er hyper.
3. Jeg kjøpte hus sammen med en mann 10 dager før jeg fylte 21 år og så var jeg voksen, etablert og ordentlig (folkens, jeg strøk sengeklærne!) i 6 år før jeg bestemte meg for at dette ble helt feil. Vel, det var riktig da, men ble feil senere. Nå lever jeg en tilværelse som jeg antagelig skulle hatt unnagjort før jeg ble 23, med leid leilighet i sentrum og ny kjæreste som det kiler i magen sammen med. Når jeg blir 67 år reiser jeg sikkert på interrail før jeg tar meg ett år på folkehøyskole.  
4. Jeg har en viss mengde med mennesker som jeg liker og mot disse er jeg lojal til det nesten latterlige. Alle andre, ja absolutt alle andre, tar jeg springfart og skiter i. Det er dette som er den stygge siden min, for når det skjer noe med noen jeg ikke bryr meg om ler jeg. Og hvis det i tillegg viser seg å skje noe med noen jeg ikke liker ler jeg stygghøyt av skadefryd. Jeg er ikke et hyggelig menneske!
5. Jeg gleder meg til å bli 30, så mye at det nesten er litt latterlig. Jeg gleder meg til fest og moro, jeg gleder meg til å si at jeg er 30 (for nå er det bare rot, og jeg husker nesten ikke om jeg er 27, 28 eller 29) og jeg gleder meg til å fortelle folk hva jeg ønsker meg!
6. Min absolutte favorittbok er pinlig nok boken Hemmelig fortid av Judi James. Jeg har lest pocketutgaven jeg har så mange ganger at det flyr løse ark av den hvis den ikke holdes sammen av pakkebåndet jeg har rundt den. Jeg fikk en hardback-utgave og denne står nå i fare for å lide samme skjebne. Boken er en usedvanlig karakteristisk husmor-porr, og jeg syns det er pinlig å si, mellom de sikkert 1000 bøkene jeg har, at dette er favoritten min.
7. Jeg er en dårlig taper og en verre vinner. Jeg elsker å spille spill, alle slags spill, og jeg blir rett og slett sint når jeg taper. Rett nok blir jeg like fort glad igjen når jeg vinner neste runde, men det er verre for da hoverer jeg så mye at de rundt meg nesten spontanspyr. Jeg klarer for øvrig ikke å ta meg sammen, verken når jeg taper eller når jeg vinner, og dermed er det sjelden noen som vil spille noe som helst med meg. (Gartneren hevder for øvrig at jeg har en uforholdsmessig mengde flaks, men stemmer ikke. Jeg bare hoverer så mye når jeg vinner at han glemmer at han også vinner.)

Og nå til den morsomme delen av prisen, for det er en rekke bloggere som fortjener prisen fra meg. Jeg vet  imidlertid at en del av dere allerede har fått den på dens vei gjennom veven, men siden jeg har andre begrunnelser enn dem dere fikk den av får dere den enda en gang!

• Frøken Plosiv som skriver om livet, både som privatperson og som lærer, og på veien gjennom ordene hennes lærer vi at lærere er folk og at jobben til lærere er langt fra så enkel som den jevne mann i gaten skal ha det til. Jeg skulle ønske jeg kunne lest tankene til en lærer når jeg selv var elev og jeg håper at mine (eventuelle) fremtidige barn er så heldig at de får et så engasjert menneske som dette til klasseforstander. 
•  Marina blogger om hverdagen og rariteter som dukker opp i hodet. Velskrevet, åhh så velskrevet! Hun bor, så vidt jeg kan forstå i Junaiten og det er klart det blir morsomt når hun i tillegg til mye annet morsomt kan fortelle oss om de gale amerikanere. Inn og les, folkens!
• Frøken Figenschou forteller om livet i et forrykende tempo. Kunstner, finnmarking og full av betraktninger om alt fra snø til bergensere til varmedress! Hvis du nå syntes det hørtes litt mye vinter ut vil jeg anbefale at du kikker innom arkivet og da finner de morsomme anekdoter fra sommeren!  
• Jakob Arvola er bloggen jeg fant for bare en liten uke siden på Sonitus. Flott skrevet og jeg anbefaler spesielt føljetongen de syv dødsynder.
• Slike jenter forteller om livet til slike jenter, og det er så morsomt! Både Slike jenter og Fræken Figenschou får meg til å ønske å være en bedre morsommere blogger!
• Verden sett fra Sofienberg er rett og slett verden sett fra Sofienberg. Damen som filosoferer like lett over spill og serier som over egne opplevelser og tanker. Vakkert!
• Webtussa er intelligent, morsom og utfordrende, mens hun midt mellom alt dette blogger om livet sitt, som for øvrig er like spennende som enhver tv-serie produsert til dags dato. Kategorien Dronning Sirupsnipp har talt anbefales for de av dere som ønsker dere et dypdykk i arkivet!

Alle disse (samt en god del andre) bor på venstre side i bloggen min og jeg blir så glad når de har oppdatert! Midt i kaffen er det få ting som gjør morgenen bedre enn et innlegg fra en av disse flotte folk i Tenkerbells Hall of Fame! Gratulerer og vel skrevet, folkens!