Mangler overskrift for flua surret i øret og forstyrret meg

Nei, den er nok ikke inni øret (det var bare for å gjøre meg selv interessant), men den er plagsomt nært. Jeg er røkfri på 13. dagen, dog holdt det hardt på dag 11 når jeg var på gråten fordi jeg ikke fant sko som passet til kjolen. Det var forresten ikke bare det med skoene, jeg var også stressa, sliten og stygg i speilet. Med 7 par sko dandert rundt kjolen som lå på en stol i hagen satt jeg der med tårer i øynene og en ekkel snus under leppa. Så gikk det over (det hørtes ut som om det gikk over raskt, noe det aldeles ikke gjorde, for jeg satt der i 3 kvarter og syns synd på meg selv som ikke hadde pene beige sko) og jeg gikk for å vaske badet. Salmiakk og klorin hjelper mot det meste, og så fant Gartneren et par sko som nesten passet i posen som skulle vært gitt til Fretex for lenge siden og når jeg la meg smilte jeg.

I dag skal jeg bare jobbe litt, før jeg raser hjem og dusjer kroppen i full fart. Vi skal i bryllup! Gaven har vært diskutert opp og ned og frem og tilbake og vi har endt opp med et resultat som vi er fornøyd med, men jeg kan verken si hva det er eller vise bilde, for det er mulig at noen av de brulluperende er innom her og gløtter. Så da mistet i grunnen det avsnittet hele sin funksjon... Jeg kan si så mye at det i hvert fall ikke er noe drit fra TilBords!

På onsdag reiser jeg og Gartneren til ishavet. Vi skal fly til Kirkenes og hvis Norwegian, været og jesus er med oss rekker vi også Hurtigruta som skal frakte oss den siste lille biten. Det blir godt med en liten ferie kjenner jeg, og kanskje jeg sparer mine nærmeste for sko-grining hvis jeg bare får slappet litt av og pustet med magen, for ikke å snakke om pustet med magen uten sigarettrøyk. Jeg er fortsatt skakad over at jeg ikke har røkt på snart 2 uker!

Jøje meg

Jeg jogget inn til friperiode med 6 i stil og kan nå gratulere meg selv med 3 dager festival! Til festivalen hører festivalfrokost og jeg har et kjøleskap bestående av 84 egg, altså mer egg enn øl. Mulig det er noe som har feilet i handlelisten. Bør vurdere å korrigere noterer jeg meg bak øret.

Jeg venter et sted mellom 10 og 30 frokostgjester hver dag og jeg gleder meg så mye! Jeg gleder meg til øl, egg, latter, sol, musikk og regn. Jeg gleder meg til Melissa Horn og Ingrid Olava, til Kaizers og til Grinderman, og midt oppi det hele gleder jeg meg til Ila Auto og nyoppdagede Caitlin Rose og Jonas Alaska. Å ha festival rett ved sin egen bakgård, og ikke minst sin egen seng, er noe av det vakreste i hele verden.

Så nå, mens fraværsmailen er lagt inn og jeg egentlig burde ligge langt unna hele jobbstyret, tar jeg meg selv i å logge på det eksterne skrivebordet for å se om hun nye har gjort det hun skulle i dag. Det har hun ikke. Hva gjør jeg med det? Ingen verdens ting, mens jeg later som at jeg er flink til å ha fri.

Ps: Gartneren lager andebryst til middag (som serveres i halv 10-tiden) og jeg har øl ved siden av meg. Jeg er litt flink til å ha fri likevel!

Jeg har så mye jeg vil skrive...

... men når bilen endelig er parkert og jeg er hjemme er klokken halv ti og det er på tide med middag. I dag slo jeg alle rekorder og var hjemme halv 7, men så ble vasketorsdag utsatt til vaskefredag og klokken er 9 før jeg kan sette rumpen ned på stuegulvet med pc for å skrive det jeg har tenkt hele uken. Problemet er at når rumpen er på plass har bokstavene blitt fornærmet og gått sin vei. Kanskje de kommer tilbake hvis jeg bare begynner på ett av 9 innleggene som har skrevet seg selv i hodet mens tær og ankler løp som vinden?

- Noen av favorittbloggene mine har fått sine egne sanger i løpet av tiden siden jeg fant dem og det er så morsomt for inni hodet mitt triller tonene mens jeg leser innleggene deres. Slike jenter har Melissa Horn og da i særdeleshet denne sangen: Melissa Horn – Hur ska det gå? mens Frk Figen lever med denne: Katzenjammer – Demon Kitty Rag. Webtussa, som jeg faktisk også kjenner i levende live, har denne: Lisa Ekdahl – I Tveksamhetens Tid og jeg er usikker på om hvorfor dere har fått disse sangene. Lykken er er innehaver av denne Tom Waits – Martha og jeg håper han syns den er like vakker som det jeg syns. I følge hukommelsen skulle akkurat dette innlegget hatt et poeng, men det har det tydeligvis ikke, med mindre dere, som jeg, syns å få musikk tildelt er en ordentlig hedersbevisning, noe det faktisk er. (Uffameg for en setning, jeg hadde blitt kvalt av norsklæreren min på barneskolen.)

- Mens jeg hengte opp klær her en senkveld tenkte jeg på hvor usannsynlig heldig det er at jeg har gjennomlevd disse tidligere mennene. Hvis jeg ikke hadde hatt erfaringen jeg fikk fra dem hadde jeg ikke på langt nær satt så pris på Gartneren som det jeg faktisk gjør. Jeg hadde ikke elsket å komme hjem til nyvasket hus en torsdag jeg skulle jobbe til 5, men endte opp med å jobbe til 8. Jeg hadde ikke forstått at det er spesielt når mannen faktisk gjør ting uoppfordret, og jeg hadde ikke gledet meg over at det alltid vanker en velkommen hjem-kos. Alle de forhenværende var der for å lage vei for den vakreste mannen jeg noen gang har møtt! Takk for hjelpen og til lykke med livet, tenkte jeg, før jeg fortsatt tankerekken ned en litt mindre smigrende bane. For hvis de var der for å bane vei for min var også jeg der for å bane vei for deres. Og dermed tenker jeg at det er noen der ute som prissetter hjemmelaget mat og en dame som er hjemme når de kommer fra jobb høyere enn himmelen. Noen andre vil kanskje elske at det ikke er en fastsatt vaskedag og atter andre vil elske at de har funnet noen med et snev av impulskontroll. Tanken er altså ikke å finne noen du tenner på, men derimot noen som har nogenlunde samme krav til livet som deg selv, og hvis du nå tar deg selv i å tenne på vedkommende får du ta det som en gedigen bonus og betrakte deg selv som verdens heldigste. Og med det takker Dr,Tenkerbell for seg. I`ll be back same time tomorrow for more love-life advice!

- Damen som erstatter min kollega mens hun er ute og føder barn virker fortsatt ikke som tiltenkt. Jeg må bruke all min viljestyrke for å ikke utbryte: "E du fette idiot???" flere ganger daglig. Jeg har klart det så langt, men det holder hardt. Jeg begynner å tro at hun gjør det med vilje for å få sparken, slik at hun kan gå på Nav. Så inni granskogen bortevekk går det ikke an å være når man faktisk har kommet seg gjennom 3 år på BI... Jeg røyker 5 sigaretter mer om dagen, bare fordi jeg må gå bort og innhente impulskontrollen. Hvis det viser seg at hun later som kommer jeg til å saksøke henne når jeg får lungekreft, ropte Tenkerbell mens hun hostet faretruende. (Nå må du bare vente litt for jeg må ut å ta en røyk siden jeg jazzet meg sånn opp.)

- For 2 og en halv uke siden vrikket jeg ankelen. Bare litt, men den er altså fortsatt hoven. Den siste uken har den hovnet mer og den er begynt å bli blå. Det gjør ikke veldig vondt når jeg går på den, men den er vond på natten. Siden jeg ikke har tid til å gå til doktoren, og siden doktoren er så umoderne at jeg ikke kan sende en MMS for diagnosering, ber jeg om at noen av mine mer doktorerende lesere vil diagnosere skiten og kanskje foreslå en effektiv behandling. Dersom det viser seg at den fortsetter å bli vondere kommer dette til å generere et eget innlegg, og siden dette sjelden er gøy å lese om, anmoder jeg om at dere svarer i kommentarfeltet, og takker så meget på forhånd. (Ikke-doktorer som kjenner til fenomenet må gjerne også uttale seg, for i nøden spiser fanden fluer, vet jeg.)

- Åhhh... Nå kom denne: Lisa Ekdahl – I'll Be Around og den er så vakker... Og med det kom innlegg nummer 5 som har vokst i hodet; hvor finner man folk? Jeg vet at jeg fant Gartneren på veldedighetsfestival, men man kan da ikke ta 8 uker ferie for å frekventere veldedighetsfestivaler i jakten på kjærligheten. Hvor er de? De som passer til akkurat dem? Jeg tenker på mine venner og lurer på hvor de skal finne noen som vil få dem til å le, til å trygge seg og til å bli lykkelige. Hvor befinner alle seg? Jeg trenger nødvendigvis ikke å finne alle, men jeg trenger å finne en til hver av mine venner som ennå ikke har funnet den som får dem til å le tannkrem utover speilet. Den som får dem til å kjenne lykken i magen når de våkner i natten og den som får dem til å se på seg selv i speilet og kjenne seg vakker. De må da være der et sted, hva...?

- Jeg er ikke noe gøy når jeg jobber så mye som jeg gjør nå, for jeg evner ikke å tenke annet enn jobb. Jeg våkner på natten i vill panikk fordi jeg tror jeg har glemt noe, men så er det ingenting og jeg legger meg til å sove igjen, mens jeg drømmer om utkastelser, reskontroer og glemte visninger. (Et øyeblikk bare, for jeg må finne en sittestilling som ikke sovner rumpemusklene og som samtidig ikke legger vekt på den dumme ankelen som har forstått at det er kveld og dermed gjør vondt igjen.) De eneste som liker meg på denne årstiden er andre meglere som også er så selvsentrert at de kun tenker jobb. En (ikke-meglende) venninne ringte meg i går kveld, mens jeg var på jobb, og nå kom jeg på at jeg burde ringe henne opp, men så orker jeg ikke likevel, for den dumme damen som har ringt meg 8 ganger i dag har stjålet all luften jeg hadde. Jeg satser på at jeg blir tilgitt og regner med at hun har lært seg at jeg er ikke-eksisterende i vår-sommeren. Beklager, du, men du vet nå hvordan det er...

- Gartneren jobber like mye som meg (kanskje mer, jeg har faktisk ikke helt oversikten over hvem som kommer hjem når) og vi møtes over Dagsrevyen som rusker forbi på mac`en i sengen. Det er noe usedvanlig koselig med å krype inntil mannen og sovne til den rolige følelsen av Norge i dag. (Jeg fikk akkurat melding om at hjemkomsten er forskjøvet til 12 og jeg må altså bare spørre; hvor mye blomster kan søringland komsumere på en helt ordinær regnende helg???) Og så jeg da som akkurat hadde satt på Tom Waits – I Hope That I Don't Fall In Love With You og som var klar for en suss og alt...

Jeg registrerer at det blir mindre og mindre poeng i disse del-innleggene og velger derfor å avslutte. Jeg har nemlig en god-bok på lager, og sofaen slår meg som mer komfortabel enn gulvet.

Det er en fin lørdag

- når kundene forstår, og skryter, av at jeg flink.
- når alle 7 som skulle komme på visning faktisk dukker opp.
- når resten av kvelden skal tilbringes med fotballkamp og fin folk.

Jeg er lykkelig!

Det blir straks mer uformelt når man blogger i Gmail

Jeg kryper til korset og installerer Forefox, selv om jeg elsker Google Chrome, bare fordi møkkaBlogger nekter å kommunisere med Guugl`n min. Jeg kunne brukt dette som unnskyldning for at jeg ikke har bokstavert her inne, men det stemmer ikke. Jeg har bare vært en tur i verden, både jobbverden, bokverden, festivalverden og kjæresteverden, og da var det ikke tid til å leke med bokstavene. Firefox innfrir (relativt lave) forventninger og jeg blogger nå i Gmail mens jeg venter på at skiten skal installere seg. Ikke imponert...

Mens jeg befant meg i verden har jeg kladdeblogget i hodet og dette er det som ble igjen etter at stress og kaffe har forlagt resten:

• Jeg hadde en investor innom kontoret og vi snakket om ulike prosjekter han kunne investere i. Jeg følte at jeg fikk gitt et riktig så godt inntrykk, ga gode råd og vi hadde generelt en meget god tone. Et par timer senere går jeg fra jobb og innom nærbutikken for å handle. Jeg møter så investormannen i kassa og tok meg selv i å kikke panisk i handlekurven min, bare for å se om jeg hadde handlet noe kompromitterende. Tenk om kurven hadde bugnet av kondomer, røyk og pornoblader...! Den gjorde ikke det, den inneholdt nemlig 1 stk tjukk bok, 1 blomkål, helmelk, 1 pakke eksklusiv juice (som jeg koster på meg når jeg syns jeg har vært flink, selv om jeg syns det er horribelt å betale 40 kroner for 1 liter juice) og 1 pakke melange. Som dere sikkert har regnet dere frem til luktet det blomkålsuppe og fredelig kveld, så investoren tenker forhåpentligvis fortsatt at jeg er en seriøs og tillitvekkende dame. 
  • Boken som jeg nevnte i forrige avsnitt er for øvrig Mellom sommerens lengsel og vinterens kulde av Leif GW Persson. Den er fantastisk bra! Så bra at jeg prioriterte å lese videre fremfor å snakke med Gartneren når han kom hjem i går kveld. Jeg vurderte også å lese mens vi spiste middag, men slo det fra meg idet jeg forstod at jeg hadde blitt rabiat om Gartneren hadde sett tv under middagen. Altså GW i røde bokstaver og havblå bok, løp og kjøp, all den tid den koster 20 øre per side; altså hemskt mange gode bokstaver for pengene. 
  • Nærbutikken min har enda en bok av denne forfatteren i hylla og den er minst like tjukk! I morgen, når jeg er ferdig på jobb, skal jeg ta de 2 posene med tomgods vi har hengende i gangen, spasere til nærbutikken, pante og så kjøpe boken for pant + litt skillingsmynt fra pengboken. (Hvorfor kaller søringene det for en lommebok? Det er jo en pengebok!) Jeg syns det er forferdelig pinlig å pante flasker å bruke lappen til å kjøpe middag, frokost eller andre måltider. Jeg klarer heller ikke å kjøpe dopapir eller røyk for pengene. Og det er jo stort sett det jeg handler på butikken. Derfor har jeg mange ganger valgt å gå for dette pantelotteriet til Røde Kors, med det heldige utfall av 1 ganger 10 og 3 ganger 20 kroner. Jippi! (Men pantelotteri-lappen kan jeg imidlertid kjøpe mat, dopapir eller sigaretter, for da ser det ut som om jeg har gjort en god gjerning i tillegg til å drikke øl.)

Nå kom Gartneren hjem, med liljer, og jeg ble så glaaaa. I natt har Gartneren drømt, mye, og vekket meg 6 ganger med roping i søvne. Vi har sovet sammen i straks 2 år, og dette er altså gangen han er mer høymælt enn meg. 5. gangen jeg skvettvåknet vurderte jeg å be ham legge seg på stua. Han fortalte også en morsom historie (i dag, ikke i natt) om at han måtte gå inn til Djårtsjh å kverke en av sirissene som satt og vingegnikket for harde livet. Jeg kunne gjengitt den her, men tror ikke den hadde vært like morsom uten ansiktsutrykkene til Gartneren, så jeg lar det være.

• Jeg og Gartneren har førstedate-jubileum i morgen, og det faktisk på 2.året! 2 år er virkelig veldig lang tid og det slår meg at 2 år + huskjæreste + fortsatt lykkelig = veldig bra mann! (Se på det! Jeg kan da regne med bokstaver!)
  • Vi har fått en ny dame på Mäkleraffären og jeg innser (for femte gang i livet) at jeg aldeles ikke egner meg som lærer. Jeg har tålmodigheten til et lemen og jeg forventer (uten at jeg vil det selv) at alle skal ha samme holdning til arbeid som det jeg har. Det har ikke folk flest og dermed tar jeg meg selv i å bli forbanna, skjære tenner for så å måtte si unnskyld kanskje 4 ganger om dagen. Men for ordens skyld; hvis du ikke har skjønt det jeg har sagt må du ikke si ja, du må isteden si; beklager, men det forstod jeg ikke. For hvis du sier ja, forventer jeg faktisk at du kan det neste gang! Æææææææhhhhhhhh!!!!!!!! (Hjerteinfarktet er nært forestående og magesåret er nok allerede ankommet!)

Her må jeg nesten bare få legge til at Firefox suger, for den har fortsatt ikke fått installert seg ordentlig og står isteden og later som om den Utfører vedlikehold.

• Jeg registrerer at det i bloggverden er lansert en liste-ting hvor man skal ramse opp 10 ting som gjør deg lykkelig. Jeg simpelten (Skrives det simpelthen? Med h? Seriøst? Eller er det Blogger som er ordblind igjen?) elsker slik taggeroo`er og slår derfor til i rask (og tilfeldig) rekkefølge: musikk, Gartneren, blomster som overlever, en riktig god import-øl, fart, streker på tavla, venner og sol, gode lange bøker, ferie (ja, faktisk!) og fankern, der var jeg visst ferdig.
  • Vi bedriver kompromiss og likestilling her i huskjæresteheimen. For eksempel er det vaskedag på torsdag (noen ganger fredag, men altså som oftest torsdag) og den som kommer først hjem må bare igangsette prosjekt ukesvask. Nå har Gartneren kaos på jobben gjennom hele mai, men ellers i året er stort sett torsdag en relativt tidlig hjem-dag for ham. For meg er torsdag visningsdag og siden jeg har vasket gjennom mai (med unntak av den uken jeg var i Tallinn) tenker jeg det blir noen gode torsdager fremover. Vi har også likestilling på middagslaging og der er det nok litt mer fair. Dessuten liker Gartneren å lage mat, så om han må lage en dag mer enn meg tror jeg ikke han furter for det. I dag for eksempel kan jeg sitte å blogge med et glass rødvin, mens Gartneren lager andeconfit med rødløk og amandine-poteter. Ahhh... Jeg er imidlertid best på salmiakk, så vinduer, speil og ventilator faller på meg. Gartneren støvsuger som en helt, så isteden klorer jeg bad mens han suger alle hybelkaniner til det hinsidige. Det er en fin organisering her i huskjæresteheimen og jeg er lykkelig på også dette. Det er godt å slippe å være drittkjerring hjemme, all den tid jeg er det så mye på jobb. 

Firefox driver fortsatt med vedlikehold som en annen kommunal vaktmester og jeg forsøker derfor å bare åpne nettleseren selv om den er opptatt med sitt. Hurra, det virket, og jeg kan nå bekrefte at du har lest hele innlegget med oppsamlingsvas fra Tenkerbell; gratulerer og ha en riktig fin helg! (Dog har du lest hele innlegget med forferdelig formatering, all den tid Forefox nekter å la meg fikse dette, men bokstaver er bokstaver, tenker jeg, og slår meg ned med GW mens Gartneren lager andeconfit.)

Saturday every day

Det er offisielt; 5 dager før jeg fyller 30 ble jeg brått gammel! I går var jeg i fødselsdag, pyntet i kjole og god greier, og så når Gartneren sendte melding og tilbydde seg å kjøre ba jeg ham om å komme å hente meg klokken 11. Så dermed var jeg i seng før klokken halv 12 og stod opp klokken halv åtte. Jeg rockedronningen over alle nachspiel var i seng før halv 12, og faktisk fornøyd med det.

Videre innser jeg at barndommens tendenser til å miste oversikten over dagene når man har ferie fortsatt er gjeldende og jeg hadde dermed lørdag i går og lørdag i dag og det blir lørdag i morgen og mange dager fremover. Jeg har, tross andre tanker tidligere i uken, faktisk klart å ta meg ordentlig fri. Jeg har sendt alle telefoner til svareren, som sier at de må ringe kontoret, og jeg har bare vært en bitteliten tur innom eposten. Jeg har visse kvaler med å la mine kollegaer håndtere kundene mine alene i en uke, men hvor galt kan det gå, det er tross alt bare en uke.

I dag skal jeg pakke, og det er som kjent en av de absolutt verste tingene jeg vet om i hele verden. Hvordan vet man hva man vil ha på i morgen, og dagen etter det igjen? Huff, tenker jeg, mens jeg prokastinerer alt jeg klarer. Men pakke skal jeg altså, og jeg skal også gjøre det før Gartneren kommer fra jobb slik at jeg kan nyte en finfin kjærestekveld uten å tenke på kofferten.

Ja, for i dag skal det være kjærestekveld, etter en 4-ukersperiode hvor både Gartneren og jeg har arbeidet sent. Dagene har vart til kvelden og kvalitetstiden har bestått av at vi spiser middag i 9-10 tiden, tar en røyk på trappa etterpå, for så å trekke dyna over hodet og lade opp til enda en lang dag. Jeg ser frem til en kveld hvor vi rekker å snakke om mer enn akkurat dagens høydepunkter og hvor jeg kanskje til og med har overskudd til å pelle litt og hvor Gartneren kanskje har overskudd til å pelle litt tilbake.

I morgen venter Tallinn på meg og mine 5 gode venninner, og jeg forventer at det blir en morsom tur all den tid jeg har samlet en fabelaktig umak gruppe jenter. Den eneste fellesnevner jeg kan se er at de alle har smil lurende i munnviken til enhver tid, og med det trekket slår jeg fast at det bare må bli morsomt!

Kort og godt!

I helgen døde visa-kortet mitt. Dette oppdaget jeg på mandag når jeg stod i kassen på butikken og skulle betale. Jeg hadde heldigvis litt nødkontanter og kom meg ut av den knipa, men det var også alt jeg klarte å berge meg gjennom for det viser seg at uten kort stopper verden.

Jeg ringte til filialen til banken i ishavet og ba de bestille nytt kort og det skulle de selvsagt gjøre. Jeg spør også om det rekker å komme meg ihende før jeg reiser til Tallinn på søndag og damen svarte at det er jo lov å håpe. (Gjett om jeg håper!) Så langt alt vel. Så tar jeg med meg mitt ødelagte kort og spaserer i banken for å ta ut penger manuelt. Damen i banken her i Tønsberg kunne informere om at de var en kontantløs filial og at jeg ikke kunne få ut penger uten kort. Ja vel, tenker jeg, etter å liret ut av meg en liten tirade om at det er helt fantastisk at banken faktisk ikke har penger!

Jeg tenker så at jeg kan overføre penger til en venninnes konto og få henne til å ta ut for meg. Men det går heller ikke viser det seg fordi brikken til nettbanken gir ikke fra seg koder uten at kortet står i og den registrerer ikke at kortet står i for kortet virker ikke! Hjelpe meg! Så jeg løper til en venninne og får lånt penger mens Sparebank1 holder mine egne penger som gissel. Så nå forsøker jeg fortvilet å få tak i banken i ishavet igjen for å få de til å overføre penger til min venninne og kanskje sjekke hvor langt mitt nye kort er kommet i produksjonen siden jeg er fullstendig handikappet her…
Bais!

1.mai vi er så glad i

Jeg undrer på hvor mange som kommer til å legge inn tog på kalenderen i dag all den tid 1.mai i år faller beleilig på en søndag. På min facebook (som langt i fra er et representativt utvalg) står det ikke et ord om arbeidernes kamp for like rettigheter, derimot var det i går en rekke kommentarer om natt til 1.mai-festen og i dag virker det som at alle er bakfulle. Jeg skal heller ikke gå i tog, men det er ikke fordi jeg ikke støtter opp under lik lønn for lik jobb og de andre flotte parolene. Det er fordi jeg er eiendomsmegler og jeg kan ikke for mitt bare liv se for meg at det hadde vært akseptert av noen aksjonærer at eiendomsmeglerne kom spaserende med våre paroler.

De aller fleste eiendomsmeglerne jeg kjenner jobber på provisjon, noe som betyr at dersom de ikke selger noen boliger en måned får de heller ingen lønn. Hvilke andre yrker kan vi si det samme om? Hvilke andre arbeidere kan jobbe en hel måned for så å motta lønnslippen hvor det står at de får utbetalt kroner 523 i kjøregodtgjørelse?

De aller fleste eiendomsmeglere jeg kjenner er på telefonen hele tiden, noe som betyr at de har en arbeidstid som strekker seg fra 08.00 til 21.00 hver eneste dag i tillegg til at de selvsagt jobber i helgen. Hvilke andre arbeidsgrupper jobber mer enn de har fritid, dog uten å få en krone i overtidsbetaling?

De aller fleste eiendomsmeglere jeg kjenner anerkjenner 1.mai, men de kan ikke gå i tog for denne dagen må de bruke på visninger eller annet som kundene føler er viktig. Vis meg den arbeidstakeren som går med på å muligens jobbe gratis til alle døgnets tider i et yrke hvor de er Norges mest utskjelte og uglesette mennesker og jeg skal vise deg et menneske som virkelig brenner for jobben sin. Megling er ikke en jobb, men en livsstil og det er kanskje derfor vi ikke har tilgang på toget...?

Selv skal jeg ha et par visninger og en befaring, og jeg håper toget har lagt ruten sin utenom min, slik at jeg ikke risikerer å komme for sent og dermed gjøre kunden sur på meg her jeg bruker min doble rød-dag på å jobbe for knappenåler og et smil.

Jeg følger ikke med i tiden...

... tenker jeg mens jeg leser statusoppdateringer om unger som spyr., brødbaking, strikking (!) og diverse andre ting som min mor bedriver. (Eller snarere bedrev, faktisk.) Det er en solid overvekt av statuser som betyr niks og nada for meg all den tid jeg ikke kan hekle, ikke aner hva scrapbooking er og aldeles ikke vil vite hva tannbæsj er. (Husj!!!)

Mens jeg følger tanken videre slår det meg at når jeg kommer dit i livet at ovenstående ting er de som står sentralt i mitt liv (gud forby at jeg skal poste allverdens statuser på facebook om det) så vil disse damene ikke være mine sammensvorne for da har antagelig de gått videre til å koke svinehoder eller annet som er like guffent som begrepet tannbæsj.

Hadde det ikke vært for mine fantastiske 40-venninner som er ferdig med alt dette og er i gang på sin andre vår ville jeg lagt ut vennelisten min til salgs på finn.no, og bedt om å bytte denne i en liste bestående av 23-åringer som løper rundt og lager kalas.

I huskjæresteheimen...

... abonnerer vi på den fabelaktige avisen Dagsavisen på torsdager, fredager og lørdager. Den kommer ramlende ned i postkassen og jeg kan bruke noen ledige timer i helgen på å lese meg litt smartere. Imidlertid vil jeg ta til orde for sisteside-intervjuet deres hvor de alltid spør vedkommende om hvilken person de ville stått fast i heisen med. 9 av 10 (i henhold til min begrensede empiriske statistikk) svarer kona mi. Det er jo ren og skjær ljug, banna bein, for jeg antar at intervjuobjektene bor sammen med denne kona og at de slik sett står fast i heisen med henne hver eneste kveld. Det er et dustesvar (på et dustespørsmål), og jeg skulle ønske at jeg bare en eneste gang fikk et ærlig svar her. De kunne svart historielæreren fra videregående, slik at jeg kunne gitt ham inn for manglende kunnskaper nå når jeg er blitt så gammel at jeg forstår at det var det som var problemet. De kunne svart MacGyver, slik at de faktisk hadde en reell sjanse til å faktisk komme ut av denne heisen. De kunne svart Vinnie, slik at de faktisk hadde underholdning mens de satt der. Men for herrens skyld; svar hva som helst, bare ikke kona mi, for det er så gjennomført kjedelig og utpreget smiskende at ethvert nogenlunde oppegående menneske forstår at dette er et forsøk på å få seg litt nookie!

Kontortid i solen

Jeg satt med kaffekoppen, pc`en og dagens oppdateringer og innså mens myserynkene grodde fortere enn karse at fargene må sommertilpasses. Hvis ikke jeg klarer å lese min egen tekst klarer hvert fall ikke andre det, og hvis det skal være slik kunne jeg liksågodt skrive en ordinær dagbok trygt plassert under senga. So behold; the summerlook!

Jeg har lurt på hvor disse taggeroo`ene kommer fra, og har falt ned på at de antagelig stammer fra en blogger som kjedet seg. Jeg har også kjedet meg, og dertil også kommet frem til en taggis. Vis meg kjøleskapet ditt og jeg skal fortelle deg hvem du er, eller snarere vis meg kjøleskapet ditt og fortell meg hvem du er. Jeg forklarte konseptet for Gartneren og han syntes det var en god ide, men sa at jeg ikke fikk lov til å bruke fredagskjøleskapet. Det må være tirsdagskjøleskapet mente han, fordi da er det ikke de pretensiøse helge-tingene som står og glitrer inni der, men snarere restene fra helgen som forlengst burde vært kastet og den litt halvtørre osten. Siden jeg respekterer Gartneren, og siden han har et godt poeng, blir det derfor kjøleskapsfotografering på tirsdag og etter dette vil alle jeg er glad i bli tagget, så anse dere som advart!

Det er lørdag og jeg skal ha en visning nå på formiddagen. Det skaper et lite vakuum i lørdagen for det er ikke noe vits i å foreta seg noe før visningen all den tid jeg har dratt på meg dressen allerede. Jeg har også sjekket det eksterne skrivebordet for å se om det er noe jeg kan foreta meg før jeg skal på visning, men det er det altså ikke. Så da sitter jeg og dingler...

Har ikke engang en overskrift å by på...

Jeg stod i dusjen og tenkte ut den ene morsomme formuleringen etter den andre. Jeg skulle skrive om at jeg er lærer for den nye damen på jobben og jeg skulle skrive om våren. Jeg skulle fortelle om kjappgangskunden og den fine hunden på befaring. Men så forsvant alt det morsomme ned i sluket med balsamen, så nå setter jeg meg isteden ned med en bok.

Det er fredag...

... og i Tønsbergberg har vinden bestemt seg for å ligne på den som finnes hjemme i ishavet, bare med unntak av at denne er varm nok til at jeg sitter i genser og det er vi jo ikke bortskjemt med at ishavsvinden er. Jeg har, etter en stormfull fredag, gått tidligere fra jobb og trumpesitter ute, bare fordi solen skinner så fint at det er obligatorisk å sitte ute. Jeg hadde en leietager i dag som bestemte seg for at det var en god løsning å røske til seg hele armen når jeg hadde gitt henne fingeren. Det var det ikke, og nå får hun isteden virkelig fingeren, til og med den stygge fingeren. Jeg vet ikke om det var min far som lærte meg det, men det er nok sannsynlig, og jeg vet derfor at man kommer lengre med smil og forespørsler enn sinte henvendelser med krav. Når kravene i tillegg er fullstendig uberettigede kan man være helt banke sikker på at hun hadde nok fått gjennom flere dersom de var formulert som forespørsel. Drittmenneske!

I går var jeg nedfor og demotivert og lei og attpåtil litt sur. Når jeg kom hjem fra jobb i senkvelden hadde Gartneren vasket hele leiligheten og han lagde middag. Jeg ble på gråten glad og vurderer å skrive et langt og fint takkebrev til hans mor. I selvransakelsens navn kan jeg virkelig ikke forstå hva jeg har gjort for å fortjene å ha den vakre mannen til huskjæreste. I reinkarnasjonens navn antar jeg at det er noe jeg har gjort i et tidligere liv, for det er virkelig ingenting i dette som tilsvarer en slik belønning.

I kveld skal vi på konsert og jeg antar at Valentourettes lett lager glad liten Tenkerbell samt at de spiller høyt nok til at kikhosten kamufleres over at Sola skinner og jeg er så glaaaa.

Prøv den nye Statcounter...

... sier den, men jeg har ikke lyst til å prøve noe nytt, jeg er veldig tilfreds med statistikken akkurat som den er. Jeg liker ikke nye ting; ikke nye butikker, ikke nye telefoner, ikke nye klær (jo, forresten, liker nye klær, men jeg liker ikke å handle dem). Jeg er en gammeldags dame (snart 30, vet du, så jeg øver på å kalle meg selv dame eller kvinne istedenfor jente) og jeg liker de tingene jeg kan og som jeg allerede forstår.

Som nylig anslått 20-åring så jeg for meg at livet skulle være heeeelt annerledes når jeg ble nyslått 30-åring. Det er ikke heeeelt annerledes, det er faktisk ganske likt, men tiden i mellom var veldig annerledes. Som (snart) 30-åring bor jeg i leid leilighet, akkurats om da jeg var 20, jeg har ny huskjæreste, akkurat som da jeg var 20, og jeg jobber så mye som mulig, akkurat som da jeg var 20. Men når jeg blir nyslått 40-åring, se da skal ting være annerledes. Da antar jeg ting er så annerledes at jeg rett og slett ikke kjenner meg selv igjen!

I går leste jeg Frøken Figenskøu og jeg lo så høyt og så mye at jeg måtte lese det innlegget høyt for kollegaene mine. Når jeg kom hjem til Gartneren syntes jeg fortsatt det var veldig morsomt og resiterte hele innlegget (med kommentarer) fritt etter hukommelsen for ham. Jeg tror ikke han syntes det var like morsomt, men det kan være fordi jeg fortsatt lo så mye at hele resiteringen manglet sammenheng. Hvis dere har lyst til å le, og jeg klarer ikke å lage noe latter akkurat i dag, så kan dere bare klikke HER og le i vei!

Jeg skal være hjemme alene i kveld! Det er noe av det beste med hele huskjæresteriet; man lærer seg å glede seg til å være hjemme alene. Vet dere hva jeg skal fordrive kvelden med? Ikke det nei; jeg skal rydde i restene av flyttelasset som bor under trappa. Og mens jeg gjør det skal jeg synge sammen med Katzenjammer, bare fordi det er den gladeste musikken akkurat nå. Før dere nå tror at jeg har falt helt av den sosiale stigen kan jeg berolige dere med at jeg skal på tysk aften i morgen kveld og så på slalom på søndag. Disse to tingene skal gjøres sammen med andre, slik at det bare er i kveld jeg er rar. (Nei, det var ljug, for jeg er stort sett ganske rar, men det er altså bare i kveld jeg skal være rar alene.)

Jeg tror jammen meg jeg skal ta på meg longs mens jeg rydder i kveld. Jepp, longs og en stygg genser, sånn at jeg matcher den tjukke litauske naboen når jeg er ute på trappen og røyker.

Kontofonen min driver ap med meg

På fredag sa den at jeg ikke hadde noen penger, nei, det var jug for den sa at jeg hadde 48 kroner og 74 øre. Siden duppedingsen til nettbanken lå på jobb slo jeg meg til ro med dette og antok at jeg hadde brukt for mange penger på tøys eller at det var trukket en regning jeg hadde glemt at skulle trekkes. I dag på veien til visning tenkte jeg litt mer på dette og ringte igjen kontofonen for å sjekke at dette stemte, for jeg kom fortsatt ikke på hvilken regning dette kunne vært. I dag, derimot, hadde jeg 2347 kroner og 57 øre på kontoen. Jeg ventet ikke lønn, jeg har ikke hatt bursdag og jeg tviler på at Norsk tipping bestemte seg for å gi meg penger siden jeg ikke har tippet lotto på 5 år. Mysteriet er nesten ikke til å bære og jeg logger meg sporenstraks inn i nettbanken så snart jeg returnerer til kontoret. Mysteriet er ikke på noen måte løst der, all den tid det verken er gått noe inn eller ut på kontoen min på nesten en uke...

Så hva er det da? Kontofon-trollet som forsøker å få meg til å spare penger ved å innbille meg at jeg har dårlig råd?

Jeg gir meg ende over og går isteden og kjøper meg et brød. (Mens jeg håper at det er penger på kontoen når jeg er kommet til butikken.)

I lørdagen...

... har vi gått tur og handlet inn alskens gode saker som Gartneren skal kokkelere og steketermometer til lammestek og vi har tatt årets første utepils på Brygga og vi har ledd av oss selv og den rare mannen med leopardkåpe. Men det viktigste og beste vi har gjort i dag er å måke frem våren:

Og nå skulle vi egentlig dratt frem hagemøblene og satt oss til, men så gikk solen ned og det var mer vinter enn vår igjen, så da ble det isteden peiskos på innendørs manèr. Vi får heller snakkes for nå skal jeg hjelpe Alex Cross (tilhørende James Patterson) å finne damen som den slemme seriemorderen har kidnappet! (Viktige gjøremål her på en lørdags ettermiddag, skjønner dere...)
Ps: Legg merke til at antennen på Tivoliradioen på bilde tre har visnet.

Jeg elsker...

... Dagsavisen, tenkte jeg mens jeg tok en etterlengtet sigarett i bakgården. Jeg elsker også våren og snøen og bøkene mine. Derimot har jeg et ganske så stort problem med å elske mennesker, eller snarere har jeg nok et problem med å si det høyt. Det er som om ordet er for stort for meg og dermed kjøres på tverra rett inn i drøvelen og sitter fast. Det er etterhvert så mange elsker som sitter fast der i drøvel-land at jeg er redd for at det skal bli vanskelig å få ut andre ord. Hva om ordet må plutselig ikke lenger vil komme? Hva gjør jeg da i jobben? Jeg trenger ikke ordet må så mye på fritiden, for der må verken jeg eller andre så mye, men på jobben du, der trenger jeg det virkelig. Eller hva om ordet vil blir sittende fast der sammen med må og  en liten rad med elsker. Ikke vil jeg og ikke må jeg, og endatil kan jeg ikke elske. Det er skremmende her midt i fredagen min...

I går kom jeg hjem fra jobb i de sene timer (halv 9ish, tror jeg) og der stod Gartneren og laget middag mens alle leilighetens flater skinte om kapp med hverandre. Etter å ha rundet 2 visninger og 2 befaringer, noe som direkte oversatt betyr at jeg har snakket nonstop i 4 timer i tillegg til at jeg har tilbragt dagens første 7 timer i vekselvis telefonen og på epost, er jeg tom i hodet og fri for ord. Det betyr likevel ingenting, for ordet som ville kommet ut sitter fast i drøvelen.



Det er virkelig en skikkelig fredag, for her sitter jeg, ferdig med alt jeg skal gjøre for dagen og blogger på kontoret mens jeg venter på at klokken skal nærme seg ettermiddagsvisningen jeg skal ha med (det jeg tror er) verdens søteste dame. Så glad og så positiv og så hyggelig at jeg brøt min egen regel og laget en helt egen visning for henne på selveste fredags ettermiddag. Det er noe annet enn mannen som ligger i saksmappen ved siden av meg, som var så kverulerende og tverr at jeg ikke har giddet å ringe ham enda. Han kan få lov til å sitte å svette enda en stund, ene og alene fordi han ikke var i fredagsmodus.

Jeg og Gartneren passer 2 kattepuser denne uken og de er så lodne og gode og søte og morsomme at jeg vurderer å beholde dem og bare si til eierne; "Katt? Hvilke katter? Nei, nå tror jeg du tuller med meg, vi har da ikke noen katter her..." Kattepusene er innendørs, selv om de egentlig er utendørskatter, for jeg er så redd for at de skal begynne på den 5 kilometers turen hjem til seg selv. Innekatter, som egentlig er utekatter, blir veldig rastløse vet jeg, og det vet Securitas også etter at en (eller kanskje begge to) har hengt i gardinen så til de grader at de har utløst alarmen. Når Gartneren kom hjem i går hadde de (istedenfor å utløse alarmen) rullet antennen til Tivoliradioen rund. Siden radioen står i kjøkkenvinduet antar jeg dette har hendt i opphisselsen over tittingene som spiser av meisebollen utenfor vinduet.

Jeg har tenkt litt på denne bloggen i det siste, for jeg tror jeg er litt lei av den. Jeg er lei av Tenkerbell og litt irritert for at jeg (eller hun, jeg tror vi foretrekker hun nå når det er snakk om kritikk) ikke evner å skrive sånn som hun pleide. Jeg ble tidligere inspirert av morsomme innlegg, men siden de ikke er morsomme lenger blir hun ikke inspirert til noe som helst annet enn BitreBirgit-innlegg som strykes i sensuren. Jeg tenkte at kanskje Tenkerbell har utspilt sin rolle og at jeg trenger et nytt alter-ego. Eller kanskje det er slik at jeg bare trenger en plass hjemme hvor jeg og pc`en føler oss komfortable. Jeg skal tenke litt mer på det mens jeg harker bokstaver og koser med pusene i helgen.

Mest overraskende av alt...

... er det å oppdage at dine foreldre er mennesker og at de kan bli syke. Det treffer deg som en kanonkule i magen og kvalmen har i grunnen intet sidestykke. Jeg har lyst til å kaste pc og mapper i gulvet og storme til Gardermoen for å fraktes hjem. Men hjemme er det ingenting jeg kan gjøre og her er det mye jeg kan gjøre. Jeg har forberedt sjefsmennesket på at jeg kommer til å reise nordover når min mor skal opereres og midt oppi det tenkte jeg at jeg er så langt unna... Jeg får ikke vært der for å gi en klem, ei heller får jeg sett hvordan det virkelig står til. Telefoner er fine dingser det, men man kan ikke lese øyne ut av dem og får heller ikke sett nyanser.

Jeg er glad for at de andre er sammen der oppe, og jeg tenker at selv om jeg ikke får roet magen får antagelig de det og jeg håper de har vett til å trekke litt sammen nå og løfte hverandre til et sted hvor det ikke er så guffent.

Det hjalp...

... å skrive om den forferdelige filmen nedenfor, og nå klarer jeg å konsentrere meg litt mer om jobben, selv om jeg bærer preg av veldig få timer søvn. Det er ikke så veldig mange bra leietagere i leia for tiden, så jeg bruker stort sett dagene til å kjefte på Nav og å arkivere. Det hender imidlertid at jeg har en visning eller to, men så blir jeg kjempesint når de (møkka-interessentene) enten ikke dukker opp eller dukker opp og erklærer at de bare vil betale 4000 kroner og at de ikke under noen omstendigheter kan stille depositum. (DA TRENGER DU IKKE Å BE OM VISNING DIN EPLEHJERNE!!!) Så sånn går nu dagan!

I helga hadde Gartneren bursdag å æ hadde bakt kaker (ja, kaker i flertall, både sjokoladekake og ostekake) og tanter og onkler toget inn for å inspisere leilighet, avlevere gave, spise litt stroganoff, drikke rødvin og spise litt kake og et par trøfler. (Nu blei akkurat radioen her på kontoret syk, det høres ut som om det e vannlekkasje inn i den, men kanskje det bare e våren som e kommet?) Det va faktisk så koselig bursdagsfeiring at den ene onkelen ringte mæ for å si takk for hyggelig kveld! Ikke gærent hva? Nu legg vi selvsagt helt tel sides at æ e litt redd for familien hannes, så sir vi at det va kjempekoselig! For det va det jo!

På lørdagen reiste Gartnern på konsert i Oslobyen å æ hadde gleda mæ så sinnsykt te å være aleina hjemme at æ har nesten ikke ord. Kvelden forløp som følger: lagde middag som ingen andre enn jeg liker mens jeg og Katzenjammer sang høyt og danset, begynte på ny bok av Camilla Läckberg, sovnet på sofaen, våknet på sofaen og gikk isteden opp i senga for å sove der, våknet av telefon og stod deretter opp og lagde kaffe, og så kom Gartneren hjem. Vældig deilig fri, uten å gjør nokka, ahhhh...

Æ registrere at det e ei salig blanding av bokmål å dialekt, men det trur æ bare dokker må leve med i det her innlegget for æ ist ikke å rætte!

Søvnløs natt

Og denne gangen var det verken støyende naboer eller jobben som holdt meg våken, derimot var det filmen The stoning av Soraya. Filmen er basert på en sann historie og handler om Soraya som blir anklaget for utroskap av sin ektemann i en landsby i Iran. Landsbyen, og dennes overhode, gjennomfører en "rettsak" og Soraya blir dømt til å steines.

Jeg griner ikke (jo, det gjør jeg faktisk, men det er såpass sjelden at jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har gjort det de siste 10 årene), men denne filmen er noe av det verste jeg noen gang har sett. Jeg grein så snørr og tårer trakk inn i sofaen og antagelig blir værende der for godt. Jeg lå våken i timesvis etter at filmen var ferdig og vaklet mellom å skulle si opp jobben for å melde meg frivillig for Amnesty og å ønske at Amerika bare skal bombe hele midtøsten sønder og sammen en gang for alle. Hvordan er det mulig at dette foregår i dag? I min verden? Parallelt med at jeg lever mitt lille trivielle liv?

Jeg vet ikke om jeg skal fraråde og se denne fordi den er grusom eller anbefale alle og se den fordi den er så viktig?