Livet på solsiden

Her er det ikke antydning til aske på himmelen, derimot er det sol-sol-soooool! Jeg har en (foreløpig) fredelig dag foran meg på jobb, og jeg gleder meg til å traske hjem i solen når dagen er ferdig utført. På kjøleskapet henger 2 sider revet ut av VG, en oppskrift på Livechy-kylling med mozzarela og parmesan-ost, mmmmm... Dette er, noe de som kjenner meg forstår, ikke mitt verk, men derimot et resultat av mitt bekjentskap med denne herlige Gartner.

I går når vi hadde trasket til sengs fikk jeg en overveldende trang til å fortelle ham for mye han betyr for meg. Jeg gjorde det imidlertid ikke, for selv om det er koselig å høre at noen liker deg er det viktigere å få nok søvn når man har 12 timers dager i kampen for å fremskaffe nok sommerblomster til det norske folk. Tenk hvis jeg hadde brukt en time på å vase om hvor søt han er og så måtte du hatt løvetann i balkongkassen, det tenker jeg hadde tatt seg ut!

Jeg tror isteden bloggen, som han ikke leser, er riktig forum for den slags søtnoserier. Jeg tror det er her det går frem hvor glad jeg blir av å ha ham rundt meg, og hvor morsomt vi har det. Jeg tror det er her man ser at livet mitt er delt med ham, og at jeg faktisk syns det er en god ting. Jeg tror det er dere som får lese mine kjærlighetserklæringer (jøsses, for noen svulstige ord tidlig på morgenen, jeg skylder på Prince på radioen...) til ham. Fine Gartneren min som fortsatt lager kiling i magen, gaplatter i kvelden, kos i hverdagen, små fine meldinger og gode tanker...

Atte du...

... jeg har en veldig fin lørdagsformiddag, som ble etterfulgt av en veldig koselig fredagskveld... Jeg og Gartneren sitter med hver vår pc (les; jeg sitter med pc og han sitter med sin fancy mac) på kjøkkenbordet og ljosser med vårt. Likevel kan jeg gløtte opp fra tid til annen, se på han og tenke at han er vakker, før jeg skjenker opp litt mer kaffe. Det er omtrent det samme som vi gjorde i går, der han satt med poker og jeg lå nesevis (hodestups?) ned i en Nesbø-bok. For det er akkurat det som er så fint; vi kan være sammen uten å nødvendigvis må være så innmari på. Vi kan sitte med vårt og samtidig vite at det ikke plager den andre.

Jeg vet jo at andre også gjør dette, men her i heimen er det ikke fjernsyn, så vi kan ikke sitte bort en hel kveld i zombieland foran kassa. Vi sitter isteden bort kveldene med hverandre, med vårt eget. Does this make sense? Antagelig ikke, men det jeg altså skulle frem til er at det er godt å ha noen som er så fin rundt seg. I går sa jeg til ham at det er vanskelig å se for seg at han er så fin sammen med andre som han er med meg, så jeg foreslo at han bare kunne fortsette å være med meg. Han var enig...

Ps: jeg vurderer å endre etiketten nedenfor til Tenkerbells vakre lekekamerat.

Jeg og denne Gartneren

For noen dager siden oppdaget jeg at livene våre har flettet seg inn i hverandre, helt uten at jeg har fått være med på å bestemme det. Jeg registrerer at vi har en solid mengde felles venner, etter at hans venner og mine venner har gått sammen og helt umerkelig blitt til våre venner. Jeg ser at vi har planer, både langsiktige ting som skal skje og små ting i hverdagene. Jeg vet hva han snakker om når han forteller om jobb, familie og livet, og han kjenner mange av de rommene som hos meg er reservert for allmennheten. 

Jeg har delte oppfatninger i hodet om denne flettingen, for der jeg på den ene siden gleder meg over å ha funnet noen å dele dagene med, leke med, le med, snakke med og som i tillegg gir meg en kriblende følelse i magen ser jeg på den andre siden at det vil bli vanskelig hvis han skulle bli borte for meg. Hva skjer med alt som er flettet hvis han skulle bestemme seg for at det er ferdig? Hva skjer med planene, livet og dagene?

Hvis jeg hadde hatt en bevisst forhold til dette ville jeg avverget flettingen. Jeg ville sørget for å holde de forskjellige delene fra hverandre for å passe på at jeg ikke sprang rett inn i en ny katastrofe. Men nå når flettingen er et faktum velger jeg å glede meg over at jeg har delt livet mitt, for midt i delingen har jeg funnet en som også ville dele sitt liv med meg. Jeg har fått nye venner, nye tanker og veldig mange nye opplevelser.

Og mens jeg sitter her i stuen min og filosoferer over fletting, deling, opplevelser og latter tikker det inn en forespørsel om skøyting, og jeg gleder meg over å ha en som vil gjøre livet sammen med meg.

Streik og streik, Fru Blom

Sier ordtaket jeg aldri har skjønt et fnugg av, så hvis noen vil forklare dette til meg blir jeg glad. Men altså, streiken er avblåst, for den vakre Gartner har invitert meg ut på spasertur i snekovet, med påfølgende tur på kose-plassen hvor det vanker en øl på fine fruer. Det er enda godt jeg har anskaffet meg en slik kjekk en mann som forstår at små hyperaktive (og ikke minst varme) frøkner liker å være utendørs i vinteren. Og så litt innendørs da...

Ha en flottende kveld!

Så var det denne Gartneren da

Midt i min spedalske ensomhet tar jeg meg i å lure på hva det er med ham som er så fascinerende, og det sier seg selv at det er en hel del, spesielt med tanke på at jeg overkom min fobiske redsel for foreldre for bare noen dager siden! Jeg koser meg sammen med ham, helt uanstrengt kos uten at det på noen slags måte føles anmasende. Jeg kan være meg selv rundt ham, for av en eller annen grunn så syns han enten at jeg ikke er spesielt rar eller så bryr han seg ikke noe særlig om det. Det kiler i magen når jeg tenker på ham, og jeg blir glad helt inn i ryggraden når jeg tenker på fine ting vi gjør sammen.

Jeg er smilende og stolt når vi spaserer og folk ser på oss, selv om de utvilsomt lurer på hva kjekke mannen gjør sammen med vannhodet. Jeg mollkoser meg når jeg våkner i natten av at han pjuser rygg og jeg er så glad når jeg kan krype tett inntil ham i vissheten om at det ennå er mange timer til vi skal stå opp. Jeg liker å snakke med ham og jeg koser meg med de morsomme historier. Han tenker annerledes enn meg og utfordrer meg i diskusjoner, slik at jeg faktisk må revurdere mine argumenter. Frøken Hurramegrundt kommenterte det faktum at vi snart har lekt sammen i 6 måneder med følgende kommentar: "Men har du ikke funnet noe gærnt med ham?" Nei, det har jeg faktisk ikke, og hans største synd er så langt at han ikke puffer barkrakken tilbake på plass når han går fra bordet. Definitivt ikke en altoppslukende feil og den rettes fint idet jeg puffer på plass både min og hans når jeg går fra bordet. Kjekke mannen synger i dusjen og jeg smiler. Flotte mannen lager middag for guder, og liker faktisk å lage mat. Vakre mannen liker jobben sin og er engasjert. Fine mannen sier pene ting til meg og får meg til å føle meg vakker, en bragd som kanskje ikke har vært meg forunt så mye tidligere.

Jeg liker-liker-liker kjekke Gartneren min og jeg savner-savner-savner ham!

Jeg akuttsavnet ham...

... og lurte på om han ville komme å sove hos meg. Han kom og jeg overrasket meg selv med ordene: "Jeg tror jeg skal komme på middag i morgen." Jøss, tenkte jeg, hvor i all verden kom de ordene fra? Skal jeg på middag? Ja, jeg skal visst det, for selv om nevrosene river i magen vil jeg tilbringe mer tid med ham, leke mer med ham og ikke minst kose meg mer i selskapet hans. Jeg har ikke oppdaget noen spesialiteter (et uttrykk min far har introdusert, og som direkte oversatt betyr: uoverkommelige feil eller mangler), i hvert fall ingen negative. Han har jo en rekke gode spesialiteter, fine Gartneren, og jeg tenkte akkurat nå å ramse opp en del av dem, før jeg henfalt i egne smilende tanker...  

Så da ble det sånn da; jeg skal på middag og jeg satser stort på at jobb-fredagen blir stressende nok til at jeg ikke rekker å tenke større på det før jeg er der. Stakkars Gartneren som endte opp med en nevrotisk kjæreste...

Meet the parents...?

Well, not quite...

Men nesten, for på lørdag skal jeg treffe Gartnerens bror, et par fettere samt en kusine og alle deres respektive ektefeller, samboere og kjærester. Jeg er mer enn gjennomsnittlig stressa og har en relativt nervøs klump i magen. Jeg er ikke noe flink på dette med familie og det skremmer vettet av meg at jeg er den eneste nye i forsamlingen.

Jeg ser for meg et helt gjeng i stua som stirrer og hvisker seg i mellom: se på henne da, kunne ikke Gartneren funnet seg en presentabel dame, hun ser litt rar ut med de nervøse rykningene på siden av ansiktet, svetter hun litt, hvorfor har hun ikke pyntet seg, hun prater rart, jasså hun er nordlenning, antagelig en brautete en sådann....

Mens dette pågår ser jeg for meg følgende tankerekke i mitt hode: hvorfor ser de sånn på meg, jeg blir ekstremt nervøs av dette, hvem er det som hvisker og hva sier de, æsj hvorfor tok jeg ikke på meg en kjole, stemmer; jeg har jo ikke noen kjole, jeg burde hatt på meg noe med glitter, jeg ser jo helt raddis ut i sammenligningen, jeg burde si noe (Hei!), oi det ble altfor høyt og skjærende, fankern dette går til helsikke for nå har jeg begynt å svette også, KAN NOEN GI MEG EN SHJVÆÆÆÆR FERNET, POR FAVOR????!!!!????

Det kommer til å gå helt fint! Det kommer til å gå kjempefint! De kommer til å like meg for jeg kommer til å gi et så innmari godt førsteinntrykk! Følg med for snart kommer resten av løgnene jeg forteller meg selv mens panikken for forpliktelse, familie og festligheter bygger seg opp i dagene som kommer!

Lykken er...

... en Gartner som kommer tassende når jeg er vel ferdig med alle dagens, ettermiddagens og kveldens gjøremål.

... at Gartneren ikke rynker på nesen av at man er iført pysjamas og har krøller som man ikke gadd å ta seg bryet med å temme.

... at det ikke kreves at et ferdigsnakket numment hode skal virke selv om han er der.

... at jeg smiler i magen!

Glem ikke at hver dag blir rakt deg som en evighet til å være lykkelig i...

... sa Phil Bosman, og jeg liker det litt pretensiøse ordtaket. Mandager er ikke for pyser og arbeidsdagen var som å ligge under Nokias kryssild sammen med klasebombende eposter som alle hastet mest! Etter å ha jobbet meg gjennom den verste krigssonen spaserte jeg de 74 meterne hjem og iførte meg vaskehabitten. Ikke noe fjerner en lang og litt rotete arbeidsdag som en skikkelig mandagsvask, og jeg kan stolt legge til at vinduene fikk seg en runde med filla og jeg har igjen utsikt!

Litt utpå kveldingen kommer en kjekk Gartner traskende med en pose full av godsaker og jeg kan imponert fortelle at mannen kan lage mat! Jeg er skakad idet han pakker ut av posen, for jeg var lovet ostesmørbrød. I lovnaden forventer jeg kneip og ost med oregano og ketsjup på, noe som til de grader ble gjort til skamme. Mens jeg ligger på puffen og ser på vakre mannen kokkelere drar han frem sølvløk, hvitløk, chili, kantareller, ost, gourmetbrød og selvsagt det krydderet som det hvite hus kan by på. Jeg fikk servert virkelig gode ostesmørbrød med freste kantareller i sølvløk til samt gode kirsebærtomater og søt paprika.

Når resten av kvelden da kan tilbringes over et solid slag med Millionær hvor jeg storslagent haler seieren i land kan man ikke betrakte det som annet enn lykken, tror jeg. For øvrig ler jeg, og mange av mine venner, av at innbarkede finnmarksdamen fra ishavet faktisk leker med en vaske-ekte søring og er særdeles fornøyd med dette.

Ikke misvisende, men langt fra dekkende nok!

Jeg trykket akkurat på knappen "In a relationship" på Facebook, og det kiler i magen. Vi er kjærester, og jeg vil gjerne at alle skal vite det, selv om de som betyr noe for meg vet det for lenge siden. Men ikke desto mindre føler jeg ikke helt at denne beskrivelsen passer... In a relationship... Jeg ville mye heller kunne lagt inn: jeg tilbringer kveldene mine med en herlig sjarmerende mann, som får meg til å le, som får meg til å slappe av og som liker å gjøre mange av de samme tingene som meg. Videre føler jeg at det burde vært plass til å beskrive sjarmerende mannen og jeg ville lagt inn følgende stikkord; sjarmerende, kjekk, morsom, avslappet, flørtende og en meget fin samtalepartner.

Kjekke Gartneren!

Nei-nei-nei!!!

Etter en ganske så bedriten dag, etterfulgt av en morsom ettermiddag tikker følgende melding inn på telefonen: "Er på vei til hjem, har du 2 minutter når jeg kommer frem?"

Nei-nei-nei, jeg vil ikke ha 2 minutter, dumme-dumme-dumme 2 minutter!!!!! Men det var bare å tøffe seg opp, dusje og stålsette seg for talen: "jeg er egentlig en ensom ulv, bla-bla-blaaaaa!"

Det kom imidlertid ikke noen ensom ulv, eller bla-bla-blaaa, eller noe annet som burde foreskrevet klump i magen, isteden ble det enda en av de koselige kveldene og jeg ler av nevrotikeren som bor i magen min og lager kaos!

Jeg ler av meg selv...

... dronningen av dating. Det går finfint, dette med dating, og jeg føler at jeg, til tross for at jeg aldri har bedrevet sporten tidligere, faktisk får det ganske godt til. Det skal jo sies at det nok ikke hadde gått like knirkefritt (ler og ler, men det er en internspøk, så den får dere ikke være med på) dersom datingen skulle vært utøvd med noen andre. Det kiler i magen, og jeg smiler i fredagen etter en herlig kveld, hvor selveste stereotypien av en ordinær date foregikk.

"Jeg henter deg klokken 17.45." Og 17.45 ble jeg standsmessig hentet for å bli tatt med på sommershow. Morsomt show, koselig krydret med å sitte nær-nært Gartneren. Showet etterfølges av en øl og pizza, hvorpå finnmarkingen drar på og kjører date`n åt vænster for nå var det i grunnen nok tekkelig, dydig og pyntelig date.

Han er fin; fin å se på, fin å snakke med, et fint menneske og av og til litt fin i farten. Jeg ser for meg fremtid, riktignok nær fremtid (jeg er da fortsatt meg selv, gale nevrotiske damen) men dog, jeg ser altså for meg fortsettelsen. Fortsettelsen på kosen, morsomhetene, dagene og smilet.

Vakre mannen!

Mens jeg venter...

... på absolutt ingenting koser jeg meg med frokost (ja, faktisk, ordentlig frokost med rundstykker og egg, og ikke bare sigaretter og kaffe) mens jeg leser en vaskeekte papiravis. Det er en fredelig lørdag og jeg har fri. Ingen kunder, ingen telefoner, ingen kaosstemning, bare rolig med Nina Simone nynnende i bakgrunnen. Det regner ute og jeg har dermed ikke antydning til dårlig samvittighet for at jeg sitter i sofaen og krøller tærne i velvære.

Jeg smiler av fine fredagskvelden som ble tilbragt på restaurant med Gartneren, hvor vi nesten brøt ut i brøllatter av nabobordet. Nabobordet som bestod at 2 middelaldrende menn på vift i sommerbyen Tønsberg, men som på grunn av manglende GPS, vett eller anbefalinger faktisk havnet på en kina-restaurant langt fra alt som minner om sommerbyens sjekking og liv. Jeg antar de mistet ferten på Brygga og isteden fikk los på matlukta. Det hadde de antagelig opplevd før for restaurantens trapp opp til 2.etasje var i ferd med å kverke den ene av dem, og jeg fniste i risen mens jeg så for meg nært forestående astmaanfall, hjerteinfarkt eller kanskje bare en liten fis i anstrengelsen. Etter endt måltid med tilhørende kinesisk øl, lenge leve importøl!, trasket vi avgårde for å se om koselige pub-villaen var åpnet igjen. Den var ikke åpnet, men det var definitivt verd turen, for uten at jeg helt vet hvordan det gikk til, gikk vi og holdt hender. Det er noe eget med å spasere hånd i hånd med en kjekk og underholdende mann på fine sommerkvelder mens man ler av seg selv, andre og livet. Biljard og jukeboks ble løsningen for kvelden, og jeg kan se tilbake til mange koselige og morsomme timer hvor Hey Jude ljomet fra jukeboksen minst 3 ganger. Frøken Veske evakuerte fra et kjedelig vorspiel på en annen kant av byen, kom seilende inn som selskapsdame og etter hvert som biljardrommet fyltes opp av ukjente mennesker spaserte vi ned til stampuben. Rask avslutning på en finfin kveld i det bartenderen lurer på om jeg skal ha nachspiel og jeg svarer: Niks, jeg skal hjem og kle meg naken med Gartneren.

Jeg opprettet faktisk gartnerlosjen, men etter å ha tenkt meg om slettet jeg den igjen, for jeg vil ha ham her på denne bloggen, her hvor Tenkerbell sladrer om livet. Jeg vil ha ham her, jeg vil ha ham som en del av livet som det sladres om. Jeg innser at jeg etter 2 måneder med dating er betatt, veldig betatt. Han er annerledes enn alle andre jeg har møtt, spesiell, og jeg tillater meg selv å kjenne på kilingen i magen uten å bli stressa. Fine Gartneren!

Nytt på nytt

Jeg har funnet meg en morsom mann å leke med, en mann som snakker, lytter og ler med meg. Han liker øl i sofaen, og han ler av rare mennesker sammen med meg. Han er østlending, den første østlendingen jeg noensinne har tilbragt mer enn en natt sammen med, og jeg ler av meg selv. Jeg aner ikke hvordan reglene for dette er, dette med dating. Han er jo ikke akkurat 20 år gammel, så jeg antar han har datet en og annen dame tidligere, og jeg lurer på hvordan jeg er i sammenligningen. Jeg forsøker å gjøre meg litt "sørete" men det skinner nok gjennom at jeg er annerledes. Uten at jeg kan si det sikkert antar jeg at jeg er mer direkte enn den ordinære vestfoldske dame. Jeg ser for meg at jeg kanskje har overasket ham en gang eller to, men samtidig ser jeg for meg at det kanskje er enklere med en dame som sier det hun tenker.

Det smiles av gode tekstmeldinger hvor dagligdags tøys fortelles. Det gleder meg at han har et like avslappet forhold til dette som det jeg har, og at vi kan møtes for moro når det passer. Det kiler i magen av koselige kvelder, morsomme netter og fine morgener. Nå skulle jeg egentlig fortalt festlige anekdoter om samtaler, hendelser og latter, men av en eller annen grunn føler jeg at de er taushetsbelagte. Så isteden; jeg tester ut dette med dating og jeg smiler non stop:)

Morgenstund har gull i munn

Dedikert A-menneske som jeg er sitter jeg i dress og koser meg med kaffe, før jeg skal ut og hente de siste 8 poengene i denne månedens megler-konkurranse. Seieren er allerede sikret med en ledelse på drøyt 29 poeng, men ikke desto mindre løper jeg for å hente inn et par til. Jeg smiler og tenker på morsom date samt koselig formiddag dagen etter.

Det er vel kanskje 4 år siden jeg så ham for første gang, og siden møtt ham fra tid til annen ved forskjellige festlige lag og konserter. Han minner om Johnny Depp i Fear and Loathing in Las Vegas, og jeg var betatt. Han holder til i ytre krets av min bekjentskapskrets og dermed også min eks`krets. Forrige helgs festival inkluderte opptreden fra bandet og mens jeg stod der med et glass vin i ene hånden og et glass whiskey i den andre kom jeg på den strålende ideen at jeg ville hilse på (les; se ham naken). Som tenkt så gjort, og i ekte 6-klasse stil sendte jeg en venninne bort for å sjekke om han var klar over at jeg var blitt singel for en tid siden. Hun catchet ikke helt opplegget, forståelig nok etter 10 timer med øl i solen, og gikk isteden rett på: "Ser du hu der? Hu har du sjans på, gå for henne!" Han ble, naturlig nok, bare skremt av denne invitasjonen og jeg regnet med at løpet var kjørt for et eventuelt morsomt opplegg. Noe det imidlertid ikke var, for uten at jeg helt forstod hvordan stod vi plutselig og snakket, for så, like plutselig, være fnisende på vei inn i huset.

Nå er jo jeg vanligvis ikke noe særlig på smalltalk med mine one-night`ere. Jeg pleier vanligvis å sørge for at de ikke er der i morgenstunden, eller jeg løper min vei så snart jeg våkner. Denne morgenen var imidlertid annerledes, da han faktisk viste seg å være morsom og jeg koste meg og lo, uten det minste lyst til å ta skoene på nakken å forsvinne. Etter et par dager tøffer jeg meg opp og sender en melding, og jaggu fikk jeg svar, noe som førte til denne helgens morsomheter. Jeg er fascinert av lugn, koselig og hysterisk morsom!

Smil om morgenen

Jeg har vært på en ordentlig søring-date og det gikk finfint! Mer enn finfint faktisk, for jeg har storkost meg! Vi satt på et pledd, drakk medbragte øl, hørte på radio og fortalte skrøner. Vi spaserte passe brisne til en gourmetrestaurant, hvor vi (i parkklærne) ble målt opp og ned før vi under tvil fikk lov til å spise. Vi skravlet, drakk vin, vi fikk sprudlevann og ble fnisete. Jeg har sjelden hatt det så morsomt sammen med noen så lenge og jeg håper han kanskje vil leke sammen med meg en annen gang.

Jeg har lura litegranne på...

... når man skjønner at en venn faktisk har mer enn vennskapelige følelser. Jeg har funnet det ut: Det er når man ligger naken i senga sammen med en trivelig naken gartner mens vennen står drita full i døråpningen og vræler! Som man kanskje kan se for seg ble dette noe av en pinlig seanse og kanskje, bare kanskje, kan jeg le av dette om en stund. Det blir nok en lang stund til, for vrælingen ble avsluttet og senere etterfulgt av en rekke stygge tekstmeldinger. Da hjelper det lite at vennen senere blir edru og sender en hehe-beklager at jeg var dust-tekstmelding.

Ikke desto mindre lo jeg og gartneren litt av hele tøyset på morgenen da det faktisk gikk opp for meg at selv om jeg kjenner vennen gjør vel kanskje ikke gartneren det. Han må jo ha lurt på om alle helvettes ulver var ute på en gang i det han i meget koselige omfavnelser blir verbalt overfalt uten å skjønne helt hva problemet var.

Oppvokst i ishavet...

... og særdeles lite kjent med dette med flørting i forhold til dating føler jeg nå at jeg er ute på litt smådypt vann. Jeg skal forsøke å gi et smilende inntrykk til en koselig gartner som jeg fikk sett naken i helgen og det er så skummelt!!! Jeg som ellers er en liten morsomhet hele meg, i hvert fall tror jeg det selv, sitter nå med kiling i magen og formulerer og reformulerer melding.

Kanskje, bare kanskje, har han ørlite grann lyst til å leke med meg? Kanskje, bare kanskje, blir dette en morsom liten vårlek, som får meg til å smile hele veien til Spania om en drøy uke? Jeg får tenke som min kjære Prinsesse SuperVero, hva er det verste som kan skje? Hvis han ikke svarer er ingenting forandret og verre er det ikke. Jeg hører den muntre stemmen hennes i hodet, mens jeg skriver dette. Hun har et poeng, jeg kaster meg over telefonen og sender meldingen før jeg ombestemmer meg!

Oioioioi, nå kribler det i venstre stortå!