Mi familia

Min kjernefamilie befinner seg mange mil unna meg der de bor langt avgårde på øya i ishavet, faktisk hele 212 mil, hvis man følger Gule siders anbefaling og legger turen via Sverige og Finland. Min kjernefamilie består av pappa, mamma og bror med tilbehør (les: samboende kone/kjæreste-ting og 5 barn). Min pappa er mannen som flyttet til ishavet med følgende flyttelass; en rød sofa, en gravid kone og en båt. Når jeg tenker meg om er det mulig at han istedenfor en gravid kone hadde med seg en kone og en liten sønn, jeg er litt usikker på logistikken her siden det er hele 6 år til jeg blir født på flyttetidspunktet. Min mor hang i hvert fall på flyttelasset og lagde et hjem for oss, der vi landet pladask i fiskeværet som ligger i kommunen til øya i ishavet. Årene tikker og går; min mor lager hjem, min far fisker og min bror slår ut to tenner på sykkel og så kommer jeg til verden! Mulig det skjedde et par andre ting i løpet av disse årene, men det vet jo ikke jeg noe om for jeg var jo ikke der da.

Det var oss 4 som var familien, for selv om vi faktisk har mange andre som er i slekten er disse langt borte, faktisk så langt borte at det er umulig å ta en søndagstur til dem. Jeg husker de besøkte oss i ishavet i tur og orden, og hver eneste av besøkene har sin egen lille historie. Jeg husker farmor og en gammel tante (?) fra Amerikalandet som gikk tur med meg og matet hestene. Jeg husker en at jeg gikk til skolen uten ryggsekk når min onkel var på besøk, og jeg husker en annen onkel som var i konfirmasjonen min og som, i mai (!), opplevde at veien var stengt på grunn av uvær når han skulle ta flyet hjem. Været i ishavet lager morsomme reisehistorier, alltid!

Min bor har gått hen og laget seg en familie som ligner på noe AnneCath Vestli kunne skrevet, selvsagt dersom Fru Vestli hadde vært 30 år i dag og dermed hadde skrevet om dagens kjernefamilie, for den er en salig blanding av mine, dine og våre. Det er herlig og rart å besøke dem, familien som er så ulik den jeg og min bror vokste opp med. Min brors utkårede har en stor familie og han er nå en del av denne konstellasjonen, noe som igjen gjør at vi tre andre blir bundet til denne storfamilien fra ishavet.

Jeg, som har funnet denne Gartneren på min vei gjennom livet i Søringland, er visst også på vei inn i en storfamilie. De har fødselsdager, både med kake og med alkohyler, de har fettere og kusiner som er nære, de har anledninger hvor de er sammen og det er tradisjoner som skal følges. Snublende følger jeg med Gartneren på de familiære tradisjoner, mens jeg savner min egen lille kjernefamilie. For savne dem gjør jeg, jeg savner min fars morsomme betraktninger og jeg savner min mors omtanke, jeg savner min brors latter og jeg savner min fars spesialmiddager og min mors hjemmelagde husmannskost. Jeg savner Toro blomkålsuppe og tørre koteletter, jeg savner finnbiffen og jeg savner multekremen. Jeg savner å ha dem rundt meg, og jeg savner å dele hele livet med dem. Men faktum er at det er dette vi er vant til, der min mor og min far flyttet til en annen kant av landet for 35 år siden, vi er vant til at vi snakker med familie på telefonen og treffer hverandre når livet gir tid til det, for slik har vi hatt det hele veien. Familien min er rar og jeg er rar, og midt mellom rar og enda rarere er vi familien jeg kjenner og nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å treffe dem igjen.

Nostalgien fra barndommen, ungdommen og et snev av voksen

Webtussa (som faktisk er en veldig bra dame!) utfordret meg til å skrive innlegg med følgende innhold; Verdal, kondomer og gitarkurs. Verdal, tenker jeg, easy peasy! Selv om min assosiasjon av Verdal som regel ikke er andres assosiasjon. Verdal (Jøss, der var stedet jaggu nevnt i tre setninger på rad, jeg skal slutte, jeg lover!) er i de fleste nordmenns hoder Lottovinnernes Mekka, men det er ikke det jeg forbinder med det trønderske lavlandet. Jeg og min bror var på kjøretur fra det herlige Vestfold til min mors fødested Sneland (helt sant, ikke kallenavn, ligger ved Svartisen i Nordland). Min bror var fyllesyk som et uvær, men idet skiltingen leder tankene mot Lotto drar han av E6 og vi setter strake veien mot det mytiske sted. Her skal det tippes, og det skal tippes stort! Full gass gjennom sentrum med bråstopp ved hvert eneste utsalgssted med tippeskiltet, for nå skal millionene rulle! Min mor har en egen evne til å være frisk som en fisk under shopping med en kondisjon og et pågangsmot som ville skremt Northug rett ut i skavla, og det viser seg at min bror fremviser samme pågangsmot når han øyner lottomillionene i enden av regnbuen. Så når jeg tenker på Verdal tenker jeg på min brors maniske tipperunde, som dessverre (og til mye latter) ikke avstedkom noe særlig mer enn kroner 37...

Dette er første gang jeg har nevnt min bror på bloggen, og jeg ser jo at historien ikke gir et veldig fordelaktig inntrykk av ham. Han høres i grunnen ut som en alkolisert gambleroman, noe han i aller høyeste grad ikke er. Min bror er et godt menneske, og når jeg beskriver han for andre mennesker pleier jeg å bruke følgende ord; lojal, kjekk, sta, ærgjerrig, hardtarbeidende (når han vil), dyktig, flink, etc, etc, etc. Nevnte jeg lojal? Ja, jeg gjorde nok det, for det er denav hans egenskaper som er mest synlig (bortsett fra det faktum at han er en veldig kjekk mann da). Hvis man først er så heldig at man har havnet under min brors vinger kan man være sikker på at dersom det regner vil du stå så godt som tørr, og hvis det likevel drypper litt gjennom vingene, vil han stå der sammen med deg, alltid og helt uten spørsmål. Når jeg var liten, altså enda litt stuttere bein enn det jeg endte opp med, og det stormet i ishavet, bar min bror meg på ryggen til skolen. Jeg kom helt tørr i ansiktet og ikke en gang litt sliten i beina, mens han så ut som den avskyelige snømann og antagelig var ganske så sliten etter å ha hatt massiv-ungen på ryggen hele veien gjennom bygda. Når jeg ble litt større, med bittelitt lengre bein, og var oppstarnasig tenåring som stadig vekk rotet seg borti noe tull, løp han i kjølvannet av mine dårlige valg og ryddet opp så godt han kunne. Han godsnakket, truet, lokket og ba, bare for at hans søster skulle komme så godt som mulig ut av det faktum at hun har dårlig impulskontroll. Jeg ble enda litt større og forlot øya i ishavet, men hver eneste gang det har hendt noe i mitt liv er han på tråden for å sjekke om det står til liv. Han verken trøster eller er sint, derimot kommer han med en av sine underfundige svar, som er en del av vår lille internsjargong. Når jeg ble singel etter det 8 år lange forholdet snakket jeg med ham på telefonen, litt molefonken og litt nedfor, og han sier; "Jada, men det kommer vel te å gå bra det her, du e jo ikke sååå gammel!" Og jeg lo, langt inn i magen, og lenge etter jeg hadde lagt på. Min vakre fine bror med det store hjertet, de flinke hendene, den smittende latteren og det gode smilet. Latteren, ja, den glemte jeg visst, min brors latter er slik laget at hvis han ler er det umulig å ikke le sammen med han. Den burde vært lagt inn som obligatorisk vekkerklokkelyd, bare for at hele det norske folk skulle våknet med latteren boblende i magen!

Jeg beklager på det sterkeste at jeg ikke fikk penset innlegget inn på kondomer og gitarkurs her, men jeg skrev meg visst helt bort i nostalgien. For øvrig ser jeg at det kunne blitt en rar overgang dersom jeg plutselig, midtveis i innlegget, skulle skrevet om kondomer, så det får heller bli et eget innlegg. Når det gjelder gitarkurset er det fysisk umulig å pense det inn på en fornuftig måte all den tid min bror er like umusikalsk som meg (Hvor ble det av det genet, pappa?). Jeg tror hele verdens ører skal takke seg til himmelen for at verken jeg eller min bror har meldt oss på gitarkurs og bestemt oss for å bli nachspiel-korister. Vi har andre oppgaver når vi er på nachspiel, min bror skal sove og jeg skal drikke whiskey med begge hendene!

Nå gjenstår det bare å sende følgende utfordring ut på det store vevet; I challenge Thi, Webtussa, til å skrive en anekdote fra ditt liv i det herrens år 1981.

Lux...

... sa en gammel svirefar av meg alltid; "Det e lux, det hær!" Og jeg innser at jeg er et luksusdyr, selv om det neppe er den type luksus man vanligvis forbinder med luksusdyr.

Min mor er av den mer eksklusive typen og når jeg var liten så jeg langt etter de andre barna i garderoben. Der de kunne smykke seg med Lano såpe og Natusan shampoo, måtte jeg drasse rundt på en rar fransk boks med såpe som minnet mer om barberskum enn barberskummet selv og som luktet rart og som sikkert kostet 2 dagslønner per boks. Shampooen min var utvilsomt en eller annen fancy frisørshampoo som også kostet 2 dagslønner og som ingen noensinne hadde hørt om. Jeg haaatet det, og jeg ville antagelig gitt min venstre arm for bare en liten tube med nivea fuktighetskrem mot denne tåpelige kremen (med uvisst navn, siden jeg aldri lærte meg å lese hele; tåpelige franskmenn!) som jeg var utstyrt med. De andre kikket på hygiene-artiklene mine og jeg er sikker på at de lurte på om det var litauske fjusketøys jeg var utstyrt med. Nå; siden vi er blitt store og mange av klassekameratene mine har blitt sossiser, er det jeg som staver rundt med niveaen, palmoliven og kanskje en dæsj med Lloreal fjaseshampoo, mens de utvilsomt ville gitt den høyre armen for en boks med fancy-skum-såpe-tingen.

Jeg fikk ansiktsbehandling i julegave for en del år tilbake og bestilte pliktskyldigst time hos blonde-hyggelige-damen. Hun skravlet i vei, mens hun smurte inn ansiktet mitt med alskens fineligheter, før hun selvsagt kom med det unngåelige spørsmålet; Hvilke ansiktsprodukter bruker du? Ehhhhm... (Det ante meg at svaret mitt ville avstedkomme et hyl lignende det min mor pleide å bruke når hun så hårfargene mine i tenårene.) Ehhhm... Jeg bruker palmolive såpe i ansiktet, og så smører jeg meg med Nivea krem etterpå. Hvaaaaaaa? Bruker du det i ansiktet??? Det er ikke noe rart at du har blaaablabla tørr, blabla kvise, blabla fet, blablablaaaaaaa!!!! hvinte blonde-hyggelige-damen og solgte meg 5 tuber med ansiktsting som jeg ikke ante hvordan jeg skulle bruke. De minnet stygt om fancy-produktene fra barndommen og jeg plasserte dem i skapet i den tro at jeg snart ville bli voksen og begynne å bruke disse tubene som jeg betalte alt for mange penger for. Månedene gikk og plutselig var bursdagen min der, og vips; nytt gavekort på ansiktsbehandling! Jøssenamn, er jeg så håpløs i auene? Men igjen bestiller jeg time, og møter opp hos blonde-hyggelige-damen for en time med skravling og gusj i ansiktet. Misforstå meg rett, jeg syns det er hyggelig at noen pjusker meg i ansiktet så dette var en fin gave, altså. Men blonde-hyggelige-damen husker meg og hun spør om jeg har brukt tubene...? Ja, svarer jeg (og juger så det renner av venstre nesebor mens nesen vokser), selvsagt har jeg det! Det ser jeg du; for nå er huden din så fin! Javel, tenker jeg, da tror jeg at jeg forblir hos Nivea og Palmolive til evig tid!
Men dette var selvsagt en skriftlig digresjon av dimensjoner, for det jeg egentlig skulle skrive om var altså at jeg er et luksusdyr! Jeg er et luksusdyr hvis luksus består av å kunne komme hjem, sette på musikken min, slenge en pizza i ovnen, legge meg på sofaen min med utvalgt godbok og bare kose meg glugg inn i kvelden! For dette er mitt liv, og bare mitt liv, og det er jeg som bestemmer! Det hær e så sinnsykt lux!!!

Ps: hvis noen lurer på hva som er årsaken til denne plutselige storproduksjonen av innlegg skyldes, så er det ene og alene det faktum at det ikke finnes et eneste menneske som vil dra å stå på skøyter med meg og at jeg derfor i ren streik befinner meg hjemme alene!

Pikk, pass og penger

Da jeg var 6 år gammel var hele familien på Gran Canaria på ferie. Jeg husker ikke så veldig mye av det, men jeg husker at min bror nektet å lære meg hvordan man bestilte sjokolademilkshake på engelsk og at jeg derfor drakk strawberrymilkshake hele ferien. Jeg har fortsatt et anstrengt forhold til både jordbærmilkshake og jordbæris.


Jeg husker også at alle var glade, noe som sikkert er et minne med modifikasjoner, men siden jeg var så liten er det lov. Alle magasiner, aviser, etc fremholder med kraftig røst at foreldrene ikke skal drikke når de er på sydenferie med barna og jeg er enig. Men ikke desto mindre husker jeg disse sydenferiene som fabler i min barndom fordi både min far og min mor var så glade hele tiden. Som voksen har jeg forstått at de tok seg både en øl og et glass vin, og jeg er glad for at de gjorde det. Jeg forstod aldri at de drakk, og jeg kan heller ikke erindre at de var fulle. Selv ikke den gangen vi var på vei tilbake fra en restaurant og jeg satt på pappas skuldre og vi gikk inn i en lyktestolpe. Dette skyldes nok ikke like mye et par øl til maten som at jeg var trøtt og hendene mine skled nedfor øynene hans. Sydenturene er en av mine fineste barndomsminner.

På Gran Canaria ble også ett av min barndoms store mysterier sparket i gang. Toalettet skylte tregt, og min far, som senere har vist seg å være kongen av do-reparasjoner, løftet av lokket på sisternen for å sjekke hva som var problemet. Nedi sisternen finner han en lommebok og pass i en liten pose (dog ikke noen pikk). Hvem legger en lommebok med penger og passet sitt i sisternen på do, for så å ikke ta det med seg når han drar? Jeg hørte på min mors snakk og forstod alvoret i dette. Men så leverte min far alt sammen til resepsjonen og det sørget vel ganske så uttrykkelig for at dette for alltid skulle være et mysterie for oss. Det hender jeg lurer på det, hva som skjedde med mannen som brukte doen som safe…?

Midt i oppkvikkelsen leser jeg Sonitus...

... og finner Frøken Makeløs som skriver om hun ikke var en guttejente som liten. Et morsomt innlegg som selvsagt omhandler litt andre ting enn akkurat det jeg bet meg merke i. Jeg var en guttejente, dog antagelig ikke av valg, men det er nå en gang slik at når man er en stygg unge har man ikke det helt store valget. Jeg var aldri den prinsesse-søte jenta, jeg var den litt robuste ungen med masse uregjerlige krøller og en rosa jakke. Den rosa jakken var for øvrig gitt (tvunget på) av min mor i et forsøk på å få meg litt mer yndig. Dette fungerte særdeles dårlig all den tid jakken var som en magnet på sot (gressbrann), rust (hytta under kaia) og annet slog (som stammet fra fisking etter kontepelle-familien som bodde under flytebrygga). Jeg mener å huske at hun kjøpte 3 likedanne slik jakker, og etter at den tredje ble kondemnert ga hun opp hele rosa-prosjektet og lot meg isteden gå rundt i en mørkeblå en. I den mørkeblå ble jeg hakket mer yndig, tro det eller ei, for tidligere nevnte flekker syntes ikke så godt. Denne lekre blå kreasjonen lever for øvrig fortsatt i beste velgående hos min far, så dette må ha vært en virkelig premiejakke, antagelig dyr som fytterakkern!

Krøller, tenker sikkert den gemene hop, det er jo yndig som bare det, du må ha sett ut som en barbiedukke ala de jentene som deltar på missekåringer i USA. Jo, nei, ikke i det hele tatt egentlig! Jeg lignet i grunnen mer på Karius og Baktus, og jeg brydde meg ikke nevneverdig om hvordan jeg så ut før langt oppi tenårene, når jeg tenker meg om så var det nok ikke før jeg ble 19 at jeg ble noe som lignet på forfengelig. I tiden fra 13 til 19 år hadde jeg kort hår, som av og til var frisørklipt og av og til hjemmeklipt. Jeg tror ikke det var så veldig stor forskjell på frisøren og min eminente hjemmeklipp, siden håret var kort-kort-kort, og oppmerksomheten var holdt mot fargen. Jeg har hatt blått, lilla, rødt og svart, svart og rødt, bare rødt, hvitt, grått, pissegult, etc hår, og jeg ble seende mer og mer ut som en galning for hver hårrunde som gikk. Rart at jeg fikk lov til å spasere rundt fritt, tenker jeg når jeg ser på bildene.

Men tilbake til temaet, dette med å være en guttejente er nok ikke noe bevisst valg, det er nok bare sånn det blir uten at man helt valgte det, eller så mulighetene til et faktisk valg. Den dag i dag vil jeg heller kose meg med en øl i min flotteste bestefartrøye enn å dra på meg en kjole og dra på coctailparty. (I eller på coctailparty???) Jeg foretrekker å dra ut på pub, fremfor å dra på en eller annen se og bli sett-uteplass og late som jeg kan danse. Jeg skulle ønske jeg kunne klipt meg kort igjen, men ser jo av bildene at jeg var stygg med kort hår og kryper dermed til korset og beholder halvlangt. (Jeg forsøker tross alt å ha draget på denne Gartneren!) Jeg liker å kjøre fort med bil (ikke si det til noen...) og når jeg tenker meg om liker jeg i grunnen å kjøre fort med alt, livet går generelt for sakte. Jeg liker rock og jeg koser meg på fotballpub, jeg gidder sjelden å sminke meg og jeg eier ikke ett eneste rosa plagg. Men samtidig liker jeg ballader og jeg koser meg med romantiske komedier, jeg sminker meg når jeg skal være ekstra fin og jeg kan pynte meg hvis jeg vil. Jeg har ett litt mer nyansert syn på hvordan jeg skal se ut nå, og når jeg har en dårlig hårdag tar jeg ikke frem saksen og går løs på egen hånd, jeg tar isteden på meg en hatt og smiler til speilet med leppestift på.

Og bare så det er sagt; jenter er kule, både de med rosa tyll, de med lilla hår og de med bestefartrøye! Nemlig!