Viser innlegg med etiketten Tenkerbell fant seg en lekekamerat. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tenkerbell fant seg en lekekamerat. Vis alle innlegg

fredag 8. juli 2011

Og mens kaoset på jobb har lagt seg stiger urofaktoren på hjemmefronten...

... for jeg leser andre og vil bli gift. Jeg ser babyer og vil ha barn. Jeg opplever damer med mer utfordrende jobber enn meg og lurer på hvorfor jeg ikke er der. Men så ser jeg andre igjen og innser at jeg aldeles ikke passer til å være gift, og når barna griner om kapp i nabobutikken har jeg heller ikke lyst på barn og når det rocker som mest kan jeg ikke se for meg en morsommere jobb enn min.

Men ikke desto mindre er jeg kommet dit at jeg tror jeg vil ha barn, en gang i nærmeste fremtid, med Gartneren, denne mannen som kom syngende inn i livet mitt kamuflert som en one-nighter og som hittils har blitt en 775 night-stand.

Det er en stor erkjennelse for meg, GærneMaja, å innse at jeg tror jeg kunne blitt en slags mor, og tenke at jeg faktisk har lyst til det. Det er 30-årskrisen, vet du, og hvem vet hva jeg skal gjøre når jeg er 6 måneder på vei og innser at jeg ikke kan ombestemme meg. Jeg kan ikke skifte bleier (men det lærer de meg kanskje på sykehuset), jeg kan ikke nav-reglene for noe av dette (vet likevel at jeg er paragrafnerd og at jeg leser fort), men verst av alt; jeg er livredd bittesmå babyer, for de ser ut som at de kan gå i stykker bare man ser litt hardt på dem. Legg imidlertid merke til at ingen av mine reservasjoner gjelder denne Gartneren, for jeg tror han blir en fabelaktig far. I går kveld lå vi i sengen og diskuterte hele GærneMaja-krisen, og jeg forklarte at jeg har lyst selv om det tidvis skremmer vettet av meg. Men det som skremmer meg mest ved hele konseptet er hvis jeg må være alene med det. Jeg fikk han (muntlig) til å erklære at jeg ikke skal være alene og en muntlig avtale er like god som en skriftlig vet jeg, i følge Avtaleloven av 1918 §3 annet ledd.

Videre klargjorde vi at dersom en av oss, ved for lite søvn eller annen overstimuli, følte at vi var i ferd med å miste grepet kunne vi bare si kode-ordet Tårnfrid for å få en timeout. For det er lov, nemlig, i vår verden, å si at nå må jeg ha pause. Vi kan bare ikke ha pause samtidig. Tror jeg. Selv om min bror har såpass mange barn at jeg tviler på at han hadde merket om det kom en til og var der et par uker. Den hadde jo lignet på de andre, slekt vet du, så kanskje det er en tredje mulighet hvis begge sier Tårnfrid samtidig. At vi rett og slett dumper denne stakkars sør/nord-bastarden i min brors heim. Det er godt å ha en nødhavn i bakhånd, kjenner jeg.

Men det blir ikke barn i morgen, ikke i overmorgen heller, men det er en rar følelse å ha erklært for en mann at jeg vil ha barn med ham og at jeg for de neste 6 månedene til 4 år (foreløpig tidsperspektiv) vil jeg ha det i bakhodet og vil kaste p-pillene i do ved egnet anledning. Hjelpe meg... Og hurramegrundt så gøy!

mandag 13. juni 2011

Hvorfor smiler du sånn?

Akkurat i dag tror jeg at jeg er blitt litt forelsket i deg igjen, svarte jeg. Og kjente at akkurat sånn var det, jeg var forelsket på en helt ordinær søndag og søndag er som kjent den beste dagen å være forelsket på.

søndag 15. mai 2011

lørdag 14. mai 2011

Om jeg kan få lov til å skryte litt?

Ja, for hvis det er greit vil jeg fortelle litt om Gartneren. Denne Gartneren som kom sjanglende inn i livet mitt kamuflert som en one-night stand. Jeg er så inderlig glad for at jeg sendte meldingen som inviterte ham på fler-night stand og vil for alltid hylle min dårlige impulskontroll og kilende mage for makan til mann tror jeg ikke finnes. Gartneren kokkelerer, han synger, han pjusker rygg i natten, han får meg til å le og han liker radio nesten bedre enn meg. Med Gartneren kan jeg slappe av i magen og jeg kan være akkurat som jeg er. Han kjenner meg som den stressa eiendomsmegleren, som den nevrotiske arbeidsnarkomanen, som den strenge kjerringa fra nord og som den morsomme damen med smilet, og han liker meg likevel.

Gartneren hadde, som dere vet, laget velkomstplakat til jeg kom hjem. Ballonger og gode greier. Den kvelden jeg kom hjem lå det pakke under dyna og i går når jeg krøp til sengs lå det pakke under dyna. Han hadde vasket hele leiligheten og beplantet hele bakgården. Min far sa, i begynnelsen når Gartneren var akkurat like snill og god, at ja, det er koselig dette, men en eller annen dag kommer hverdagen. Ja, pappa, hverdagen har kommet, men det er dette som er hverdagen. Gartneren er fortsatt like omtenksom og like oppmerksom som han var for nesten 2 år siden når vi fniste oss gjennom bli-kjent fasen.

For å opprettholde min umiddelbare interesse må mennesker kunne noe som jeg ikke kan, og de må være noe som imponerer meg. Gartneren kan mye som jeg ikke kan, og han har en arbeidsmoral som er uten like. Gartneren jobber 14 timers dag for så å komme hjem å lage middag til meg mens han moonwalker. Han lager utebord av innebord og sager til sofa så den passer inn i kroken. Det er ikke disse tingene som er imponerende i seg selv, men det faktum at han gjør tingene uoppfordret, og med en tålmodighet som jeg kan se langt etter.

I løpet av en dag vil det tikke inn en melding som består av et smilefjes, og ikke noe annet. Smilefjeset er der for å minne om at vi tenker på hverandre. Noen dager tikker det inn en melding med bilde, for å fortelle en kort historie om dagen og livet. Jeg elsker alle disse tekstmeldingene og vil spare dem i hjertet til evig tid.

Tenk at det var jeg som fikk denne mannen, tenk at det var meg han ville ha.

lørdag 16. april 2011

Antrekk eller snarere mangelen på dette

Jeg skal jo, som tidligere nevnt, på visning på en fancy-shmacy leilighet på Jarlsø utenfor Tønsberg i dag. Vi våknet med fuglene og Gartneren la i vei opp til gartneriet for å vanne gråtende blomster. Når han kommer hjem er jeg ferdig dusjet og iført arbeidsantrekk hvorpå han erklærer at jeg er sexy. Jeg går opp trappen og ser i speilet. Inngående granskning av antrekket for å bedømme hva som er sexy med det og hvorvidt jeg dermed ikke kan reise avgårde på jobb i det. Det er ikke utringet, og det er ikke så tight. Det er en ordinær lys bukse med en tilhørende beige lang genser til. Jeg har også tatt på meg smykket som min far ga meg i eksamensgave. Jeg gløtter enda en gang over før jeg konkluderer med at Gartneren nok har et snev av meglerfetisj og at antrekket verken er sexy, utfordrende eller på annen måte uanstendig.

torsdag 31. mars 2011

På date

I går fikk jeg tekstmelding fra Gartneren om jeg ville være med på date. Det gleder meg å observere at jeg nå, når vi er huskjærester og alt, blir like glad for dette som jeg ble i første-date-tiden. Han disket opp med en solpils på brygga, indisk mat for så trasking til kinoen for å se en av mine favorittbøker filmatisert; The way back.
Det er vakkert :)

Ps: jeg er snørrete og gjennom hele filmen måtte jeg dra på snørret, siden jeg ikke hadde med meg papir i vesken med det rare i. Frøken Figenskøu hadde skutt meg på stedet...

lørdag 26. februar 2011

Jeg tror...

... vi kranglet litt... Akkurat nå, mens jeg satt og leste nettaviser og han laget ostesmørbrød. Ikke en sånn vrælende krangel, men en sånn stille en, med korte ord og spisse blikk. Nå har han gått ned i grotten for å se VM og jeg sitter fortsatt på kjøkkenet og er småsint, selv om det aldeles ikke er noe å være sint for, verken småsint eller storsint.

Jeg motstår fristelsen til å være sur drittkjerring til han sier unnskyld, og jeg dermed kan si unnskyld, for ordene falt over noe så tåpelig som hvem som skal lage middag. Hørt noe så toskete? Jeg lager da middag jeg, og Gartneren er glad i å lage mat, så hva er problemet? Ikke middagslagingen i hvert fall, og heller ikke fordelingen av denne.

Jeg er paff, og velger å overse hele greia, for vi krangler da ikke, og i hvert fall ikke om filleting!

mandag 21. februar 2011

Alpinisten Tenkerbell

Jeg har for første gang i mitt liv iført meg slalomski og kjørt skiheis! Det gikk finfin, sett bort fra et kaputt håndledd og vond venstre rumpeball. Gartneren valgte for øvrig å kjøre opplæring i den nest vanskeligste bakken, noe som for øvrig var lurt for når jeg hadde kjørt denne 3 ganger, rullet over et gjerde og falt et par-fire-tolv ganger var det veldig lett å kjøre i den enkleste løypen!

Slalom var for øvrig gøy-gøy-GØY!!!!

torsdag 20. januar 2011

Hjemme er der hvor hjertet er…

Ja, og hjertet mitt er tydeligvis sammen med denne Gartneren og hjemme er hjemme hos oss. For det er nemlig akkurat det det har blitt; hjemme hos oss. Gartneren klarte etter 38 og en halv snu i stuen å buksere sofaen ned i fjernsyns-stuen, og i går når han foreslo at vi skulle henge opp bursdagsskiltet mitt der kjente jeg at jeg er hjemme og det er fint og godt og koselig!

fredag 15. oktober 2010

Forpliktelsesfobiker, jeg? Å neida du!

Jeg lurer på når det var at jeg faktisk begynte å se fremtiden min sammen med Gartnerens fremtid. Det har liksom sneket seg helt umerkelig inn uten at jeg har bestemt det selv. Gartneren selv er ikke helt klar over dette, og siden han ikke leser bloggen min er det vel ikke videre sannsynlig at han får vite det heller. Jeg er ikke noe god på dette med å snakke, det ultimate for meg var om han bare plugget seg inn i hodet mitt sånn  en gang per uke for å se hva som foregikk der for deretter å bruke kunnskapen bare til godt. Jeg er dessverre ikke utstyrt med en sånn snerten usb-åpning bak øret, så man får vel bare bite tennene sammen noen ganger og snakke...

Vi snakket om dette å bli huskjærester med jevne mellomrom en periode. Først snakket vi om det når vi var animerte, for ikke å si marinerte, hvorpå reaksjonen min vekslet mellom at det var en kjempeidè og at det usannsynlig dumt. Så begynte jeg å tenke på det for alvor og fant ut at jeg syns det var en kjempeidè hele tiden (bortsett fra når jeg drakk tequila, for da var det bare dumt igjen), Så forsøkte jeg å lufte forslaget litt en dag vi ikke var marinerte, uten at det høstet verken applaus eller fugledansen. Så syns jeg hele forslaget var dust enda en gang, og nå syntes jeg det var så dust at jeg ikke ville leke med Gartneren på noen dager. Jeg trengte å trekke meg tilbake å rekapitulere hele den entusiastiske tankerekken, slik at jeg ikke lenger syntes det var en kjempeidè. Jeg rakk imidlertid ikke å komme så langt, for en natt snek Gartneren seg inn uanmeldt etter at jeg hadde lagt meg og nesten før jeg rekker å åpne øynene på morgenen spør han hva som er galt. Og der sprakk vannrøret og jeg fortalte om hodet og huskjærester og tv`en jeg nekter å ha på stua og om middag og om at det er noen hjemme når jeg kommer hjem. Han kikker på meg, nikker, hører etter og svarer idet kranen bare har drypp igjen:
- Du vet det, at det er ikke så lett å vite hva man skal svare deg? Jeg foreslår å feire jul med familien min og du får panikk og har enda ikke svart. Du fniser fortsatt når noen spør om du har kjæreste og du er som en pinball i hele huskjæreste-emnet. Jeg vil flytte sammen med deg, men må balansere dette sammen med stress for å skyve deg bort. (Ikke sitat, det var altfor tidlig på morgenen til at jeg husker det ordrett, men jeg tror dette var essensen i det hele.)

Etterpå dette snakket vi om at vi må anskaffe en ekstra skittentøyskurv,  og så lo vi av meg og nevrosene som bor i hodet.

Ps; Et par uker etter samtalen i sengen sendt jeg først epost til Røde kors og meldte meg frivillig på julefeiringen deres for vanskeligstilte og så sendte jeg følgende melding til Gartneren:
Da sendte jeg akkurat epost til Røde kors og meldte meg frivillig i julen og med det gleder jeg meg til å feire jul med deg :D Hvis det nå viser seg at du har ombestemt deg siden jeg er sirupstreg begynner jeg å grine!

mandag 11. oktober 2010

I ishavet snør det...

... og jeg savner hjemme litt, selv om det ikke lenger er hjemme. I følge Gartneren er øynene mine ishavsblå, i følge meg er hans grønne og begge reflekterer vi vel personligheten vår. Jeg, damen med finnmarksfutt i hodet og finnmarkskrutt i blodet. Han, mannen med fredelig fremferd og en underfundig humor. Vi skal bli huskjærester og jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å komme hjem til oss, og ikke han på besøk til meg eller jeg (unntaksvis) på besøk til ham. Det blir annerledes, men bra annerledes, selv om vi må kompromisse oss inn i en heim.

Det kommer til å bli tv, men jeg har brukt vetoretten så den får ikke bo i stua. Jeg har også lovt at jeg skal gjøre mitt beste i å huske og skru av rettetangen. Han må imidlertid leve med at jeg spiser en og en popcorn som en autist og jeg må leve med at han ikke dytter stolen inn når han går fra bordet. Han må ta alle bøkene mine med på kjøpet på samme måte som jeg må ta dvd`er, playstation-spill samt cd`er med på kjøpet med ham.

Det kommer til å gå bra, for vi snakker sammen og vi er gamle nok til å vite at de feil som er der må man antagelig leve med. Min mor sier at man ikke kan lære en gammel hund å gjø, og jeg tror hun har rett. Jeg fant meg en lekekamerat, en venn, en elsker og nå altså også en huskjæreste i samme mannen, og hans hittils største og verste spesialitet er at han ikke dytter inn stolen. Jeg er fornøyd!

fredag 13. august 2010

Noen ganger...

... er bloggelysten så sterk at jeg starter på 8 forskjellige innlegg i hodet i løpet av en dag. I dag er en slik dag, men siden dagen har vært travel som fytte har jeg ikke rukket å notere stikkord annet enn mentalt og sammendraget er dermed bare basert på elendig husk.

Intervalferie har sine fordeler...
... men det har virkelig sine bakdeler også. Der jeg var oppvakt og uthvilt på mandag og tirsdag bragte onsdag med seg matt og torsdag sliten. Jeg tenker på å finne meg en annen jobb og jeg tenker på å finne meg et annet liv. Det er lettere å lage nytt enn å reparere gammelt, i hvert fall når man må gjøre det på egen hånd.

Dere vakre kunder...
... som maler fredagen min glad og sørger for at jeg får tilbake troen på menneskeheten. Dere som ringer meg og er høflige, dere som spør pent, dere som sier takk og dere som forstår at jeg ikke kan trylle. Dere vakre kunder som gjør at jeg har lyst til å fortsette å megle, jeg vil gjerne rette en stor fredagstakk til dere, og jeg byr dere et glass rødvin hvis dere skulle spasere forbi terrassen min i kvelden. Helgen blir en fin helg, og en koselig arbeidshelg, ene og alene for at akkurat dere besøkte meg i fredagen. Takk!

Jag vill seie høgt og klart vad jag finner underbart...
... (fritt etter Lisa Ekdahls vakre sang Benen i kors). Mens jeg løper gjennom dagen tar jeg meg selv i å tenke på hva du gjør. Jeg ser for meg vanning, paddeleting (selv om dette antagelig er noe du bare bedriver til ære for meg når jeg er i gartneriet), pakking, pussing og bittelitt snakking med blomstene dine (selv om du ler av meg når jeg gjør det). Jeg lurer på om du tenker på meg og jeg undrer på om jeg skal leke med deg i kvelden. Mens jeg tenker på deg tenker jeg på smilet ditt, latteren din, den ubevisste kosingen, småsnakk og flørting. Jeg er spent på å vise deg til familien min selv om jeg vet at de vil like deg. De vil alle se at du gjør meg glad og de vil se at du er snill. De vil vite at jeg har funnet en som passer, for meg, til meg. Det skal en stor mann til for å holde meg (og ikke minst holde ut med meg) og jeg er glad for at du virker som å klare oppgaven.

Det er godt å være norsk i Danmark...
... men det må jammen meg være bra fint å være svensk i Norge også, for vi har en brøte av dere her. Ikke misforstå, svensker er fine folk de, likevel tok jeg meg selv i å tenke gjennom mine svenske kunder her jeg tok en sigarett mellom gulvvask og baderomskloring. Jeg tror ikke jeg har en eneste sedvanlig svensk kunde, de er alle et snev av usedvanlig. Mulig dette er en tilfeldighet, men når jeg tenker gjennom mine mer internasjonale kunder (les; ikke oppvokst i Norge) er det faktisk ikke noen annen nasjonalitet som skaper mer hodebry. Man skulle tro at relativt like normer og nogenlunde forståelige språk burde lage et godt samarbeid, men nei. Det er svensken som brukte 2 timer på å forklare meg hvordan avtrekksviften fungerte (som om jeg var oppvokst på månen og dette var en fundamental nyvinning for meg) og det er svensken som ringte og hadde grodor (frosk) i stuen. En annen svenske ville ha meg til å komme å se på terrassen som var ødelagt fordi plankene blablablaetellerannetjegikkeforstod han kunne ikke trå på dem. Her viste det seg at plankene var skrudd fast med et mellomrom på 1 og en halv cm mellomrom slik at snøen lettere kunne falle gjennom sprekkene og ned i bølgeblikket under for så å smelte ned i takrennen, og alle satt godt fast, men han mente altså at han kunne falle ned i sprekken. Jeg kikket på ham og tenkte at hvis den ølmagen fikk plass i sprekken skulle jeg jammen meg spandere både ny terrasse og Grete Roede-diplom på ham. Vi har også sinte-svensken som skal döda meg hvis jeg tar saken, med at han har ødelagt ventilasjonssystemets motor, til forliksrådet. Saken tikker og går mot et forliksmøte og så vidt jeg kan bedømme er jeg fortsatt i live. Det er mange flere svenskehistorier gjennom min 6-årige meglerkarriere og hvis jeg ikke blir dödat av sinte-svensken lover jeg at jeg skal fortelle flere.

Pang! Du er død!
... Dette er ikke et innlegg jeg tenkte på i løpet av dagen, men derimot akkurat nå når jeg satt og skrev på det forrige avsnittet. Det gjør ikke lenger inntrykk at noen skal drepe meg, som megler får du dette servert jevnt og trutt og etter den 5. gangen blir man rett og slett ikke redd lenger, man bare mister lysten på å snakke med vedkommende siden alt vett tydeligvis har flyttet og glemt å sende flyttemelding. Stadig vekk skal noen ta livet av meg, de skal komme innom kontoret å snakke meg til veggen, de skal anmelde meg (stakkars politi-mennesker som jobber i skranken, de spyr vel neste gang de hører navnet mitt), de skal ringe avisa (de fleste av gangene sitter jeg og håper at de gjør det, og at de i avisa treffer på en journalist som er dum nok til å skrive artikkelen, for dette er reklame man rett og slett ikke kan kjøpe for penger), de skal lage livet mitt til et helvette og de skal snakke med sjefen min. Jajaja, ring avisa, snakk med sjefen, anmeld meg, snakk meg til veggen og lag livet mitt til et helvette. Det beste, kjære sinte kunde, hadde vel vært om du snakket rolig med meg slik at vi kunne løst dette sammen. Trusler biter ikke på, smil derimot lager vei i vellinga. (Vei i vellinga, hva er dette for et dumt ordtak? Har jeg laget det selv? Velling, er ikke det grøt? Jeg forstår det rett og slett ikke...)

I Finnmark er det langt mellom husene...
... og dersom det likevel skulle lykkes deg å lage så mye støy at den kunne truffet naboen kan du være sikker på at den likevel ikke gjør det for nordøsten (vinden) tar det med seg til Russland. Her på det sentrale Østlandet derimot har jeg en nabo med nybakt kolikkbaby, en rekke skjærer i en stor bjørk, en nabo som har soveromsvinduet sitt rett ved siden av bjørken og som stadig klapper til skjærene for å få dem til å flytte (jeg tror de tar det som applaus og blir oppmuntret til å kakle mer), en nabo som leverer nabovarsel fordi hun skal ha fest men festen ble ikke mer høylydt enn at jeg overdøvet den med en fjert, en nabo som har satt opp et 2 meter høyt gjerde for at han ikke skal se meg når han er i hagen men som likevel ikke bruker hagen sin fordi han valgte et gjerde med sprekker så jeg ser ham fortsatt og en nabo som er så mye borte at jeg føler at jeg har hele hagen for meg selv. (Faktisk så til de grader at jeg tjuvlånte hagemøblene hans noen timer når jeg hadde festivalfrokost og det kom flere mennesker enn jeg hadde hagemøbler. Han tilgir meg nok, siden jeg vasker trappa for ham annenhver uke.) Jeg vet at mange her sørpå har solide nabokrangler for alle disse tingene og enda rarere ting, men jeg syns det er fint å høre at det lever mennesker rundt meg, så jeg klager ikke. Så får de heller tilgi meg at det tidvis støyer litt fra det alltid åpne soveromsvinduet mitt...

(Dette er bare en parentes, og hører overhodet ikke til de øvrige avsnitt, men jeg syntes jeg måtte fortelle at her jeg sitter på terrassen, med rødvin og stearinlys og skriver, kastet akkurat tittingen som bor i takrenna et tomt og ødelagt egg i hodet på meg. Kanskje tittingbarna er blitt russ allerede? Jeg venter på at terrorsangen Botten Anna skal dundre fra oven.)

Kjære vakre Gartneren min...
... Jeg syns det er så koselig at du har nøkkel. Jeg syns det fint når du er her når jeg kommer hjem fra en lang dag på jobb, og du står i bar overkropp og lager herlige middager til meg. Jeg blir så glad av at du sniker deg inn i nattens mørke og sniker deg inntil meg og hvisker at du liker meg. Men noen ganger vil jeg sitte alene og trykke på tastaturet eller lese bøker å tenke på ingenting eller terrorvaske bort uhøflige og slemme kunder. Jeg er bare ikke noe flink til å fortelle det til deg. Mesteparten av tiden vil jeg leke med deg, men av og til vil jeg være alene. Jeg er redd for at du skal bli lei deg hvis jeg sier det. Jeg er redd for at du skal slutte å komme, være her, kose deg her. Jeg er redd for at ting blir ødelagt. Men jeg håper du forstår at du har to baser og at jeg bare har en. Du kan låse deg inn her når dagen går deg i mot og treffe meg, eller du kan låse deg inn hjemme hos deg selv og ikke treffe noen. Du har luksusen med å ha et bonushjem, der du har all rett og ingen plikter. Jeg liker at du har meg og mitt som ditt bonushjem, men noen ganger vil jeg ha det som mitt bonushjem alene... I kveld har det vært mitt bonushjem og nå gleder jeg meg til du kommer og låser deg inn. Jeg er gla i deg og jeg er takknemlig for at du synes å forstå uten at jeg sier det.

Det var bare 6 innlegg (eller deler av dem som sådan), men de 2 siste forsvant antagelig i den ureglementerte forbikjøringen min i ettermiddag. Nå skal jeg skrive enda ett innlegg om det fantastiske bryllupet (aha, der er det sjuende, da mistet jeg bare ett i forbikjøringen).

mandag 28. juni 2010

Hulahopp!

Jeg stakk bare innom en liten tur, før jeg reiser og henter dum antikk barnevogn*, for å si at i dag når jeg kom hjem stod radioen på og Gartneren ropte hallo fra stuen og jeg ble så glaaaaa...

Langt inn i magen glaaaa!

*Ja, nettopp, dum antikk barnevogn, som jeg fikk beskjed av min mor om å hente og så skulle hun sørge for at den blir hentet hos meg igjen, så om ikke stuen min var utrivelig nok som det var må jeg nå ha dum antikk barnevogn stående der også. Den ser ut som den har lus og skabb, og den er dum!

onsdag 2. juni 2010

Jeg ser deg

Jeg ser deg, du som hører sammen med ham som jeg tok bort. Jeg ser at du leser dagene mine og livet mitt. I begynnelsen trodde jeg du leste fordi du ville se om det var noen rester etter ham, men nå, et helt år etter, antar jeg at du leser livet mitt av andre grunner. Jeg lurer på hvorfor du er her, lurer på hva du finner som gjør at du kommer tilbake…

Jeg tenker at du, som et menneske som er glad i ord, har dine egne ord en eller annen plass på verdensveven og noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne funnet dem. Jeg lurer på om dine ord ligner mine ord, selv om du og jeg er så forskjellige som vi er nødt til å være…  Hvis du en gang vil vise meg dine ord blir jeg glad.

Ps: Dersom du nå tenker at jeg er en tåpe og du er her fordi du ikke stoler på ham kan du gå din vei, for du vil aldri finne ham her. (Dog ikke umulig at du vil finne ham et annet sted, men det rår ikke jeg over, takk og pris!)

lørdag 15. mai 2010

Hvis...

... jeg kunne valgt, helt fritt blant alle, ville jeg fortsatt ha valgt deg?

Ja, jeg ville valgt deg, fordi...

... du får meg til å le.

... du ikke holder det mot meg at jeg av og til er rar og teit.

... når jeg ser på deg er du den kjekkeste jeg kan tenke meg.

... det lyser godt i de grønne øynene dine.

... du har en meget søt rumpe.

... jeg liker å være naken med deg.

... jeg koser meg når jeg våkner om natten og kan krype inntil deg.

... du er godt selskap; på byen, i sofaen, i sengen, på sykkelen, i kanoen, til frokosten og til middagen.

Du vakre mann, æ e gla i dæ...