Viser innlegg med etiketten Tenkerbells grønne fingre. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tenkerbells grønne fingre. Vis alle innlegg

fredag 8. juli 2011

Bakgård og snegler og nordingen er i ferd med å utvikle søringtendenser med pølseklype

Vi har ikke hage; vi har bakgård. I denne bakgården er vi velsignet fri for plen, men har selvsagt desto mer blomster, all den tid Gartneren bringer disse gratis fra moderskipet. Bakgården har for øvrig, istedenfor plen, grus og belegningsstein. Jeg skal ikke skryte på meg å ha inngående sneglekunnskaper, men jeg tenkte altså at siden vi bare har grus og stein på marka ville de isteden velge naboens hage, som bugner av spiselige vekster og i tillegg har et trivelig grønt teppe å slime seg frem på.
Men nei, snegleskiten åler seg gjennom grus for harde livet og kryper oppi krukkene for å spise opp fine blomstene våre. Nå er det ikke det at disse blomstene har kostet meg penger, men jeg er blitt glad i dem og jeg syns de er vakre. Når den brune sneglefamilen slimer seg videre etter pikniken er de frynsete og (egentlig litt) stygge. I går når jeg tok en røyk tok jeg en ensom vandrer på fersken på vei til den hvite vakre. Jeg satt der, på trammen med en røyk, og vurderte faktisk å gå inn å hente en klype jeg kunne plukke ham opp med, før det slo meg at dette er slikt som søringene driver med. Jeg bryr meg vel ikke om snegler, gjør jeg vel...? Jo, jeg gjør visst det, men skal snarest ta meg sammen, for selv om jeg liker å bo i søringland liker jeg bedre å være finnmarking so bor i søringland og jeg forbeholder meg retten til å velge å ikke bry meg om dem. Verken søringene, bergenserne eller sneglene. 

Ps: I går (eller en annen dag, jeg husker ikke dagene fra hverandre lenger) så jeg en hvit varebil merket "Vanningskontroll", så det finnes altså et vanningspoliti her nede! Jeg ble så oppspilt og glad at jeg ikke fikk fotografert den, men skal sørge for at jeg ikke bli like paff neste gang. Nemlig. Og nå er det fredag, at last, og jeg har planer om å rydde under trappen. (Festlig helg altså.)

fredag 3. juni 2011

Bildespesial; Hagelagedage med spade

Min vakre snømåkende Gartner
Jeg og sola samarbeider for å lage vår
Jeg og regnet samarbeider for å lage vår
I håp om å lokke fram våren har jeg satt ut hagemøblene
Gartneren klipper popler og jeg har den mindre morsomme jobben med å samle sammen kvist  (Sutrer fortsatt litt, så til neste år forlanger jeg å få holde saksa!)
Våren stakk innom som snarest og jeg hengte opp hengekøya for å glede ham
Grillbord, urtebord, bokbord, sistesolstrålerbord; Kjært barn har mange navn.
Vil alle vennligst legge merke til de vakre blomstene?
Snakkas til vinteren! (Dere finner meg her i skyggen fra epletreet hvis det er noe.)

lørdag 14. mai 2011

Vann og vanningsregler

Her på det sentrale østlandet har det vært finvær i lang lang tid nå og poppeltrærne mine ser pjusk ut. Jeg informerte Gartneren om at jeg skulle vanne dem i dag, så de kan bli grønne og store og fine. Han kunne informere om at det er vanningsrestriksjoner. Ja, men det vet jeg vel, svarer jeg. Og så legger jeg til at de ikke gjelder for meg, for jeg er finnmarking, nemlig! Han tror visst ikke på meg, men lar meg i alle tilfeller holde på. Nå ligger slangen strategisk plassert rundt den pjuskeste poppelen og jeg sitter inne med kaffekoppen. Hvis vanningspolitiet kommer på besøk skal jeg servere dem kaffe mens jeg lirer av meg følgende strofe: "Ka du snakk om vannings-ka? Men blomstran dør jo... Nei, det hær tullet gidd æ ikke å vær med på for når æ først bor på en plass kor det faktisk væks trær må man vel for svarte kunne pass på at dæm ikke dør av underernæring, hva? Ta å gå en anna plass å gnæg!"

Jeg er overbevist om at vanningspolitiet kommer til å riste på hodet og gå sin vei, all den tid det er umulig å argumentere mot (nev)rosene.

mandag 11. april 2011

Usj, mandag og vekkerklokken ringte 04.30...

... og den var ikke engang stilt feil. Den var stilt akkurat riktig til at jeg rakk å dusje, koke kaffe og så beinfly for å rekke toget som brukte 4 timer på å frakte meg til Lillehammer. Der satt jeg 2 timer og drakk kaffe før jeg ble kalt inn i rettsaken hvor dommeren spurte meg en rekke spørsmål i en times tid før jeg måtte løpe for å rekke toget som brukte 4 timer på å frakte meg hjem igjen. Dette ble bare ti timer, men jeg har altså vær hjemmefra i 14 timer, så nå lurer jeg på hva som hendte med de resterende 4....? Vel, det er uansett ikke viktig, for det jeg skulle fortelle er at det er de små tingene i livet som gjør en glad og akkurat i dag var det alle blomstene (jadajadajada, Gartneren insisterer på at de er henholdsvis grønnplanter og urter (nei, forresten, det er èn blomst der, den har bare ikke blomster for øyeblikket), men i hvert fall:) som stod i vanningskø på kjøkkenbenken. Se her!
Og før du nå blir så imponert at du faller av stolen kan jeg fortelle at dette ikke engang er alle blomstene (grønnplantene og urtene) jeg og Garteren har i huskjærestehuset, for enda er 7 vakringer til i levende live her. Jeg er nesten forspellt av at det lever grønne ting (som ikke er mugg) i et hjem der jeg bor og det hadde du også vært hvis du leste gjennom disse innleggene og dette og kanskje dette. Men her er det altså Gartneren lever opp til sitt øknavn og sørger for at Timian, Salvie, Edvard, Husfreden som bruker kyllingen som hatt og blomsten som er Gartneren sin som jeg egentlig ikke liker og som derfor ikke har fått navn lever i beste velgående. Nå skal det sies at jeg utvilsomt har en finger og et par ord med i laget for jeg vanner alle dem jeg liker jevnlig og snakker med dem mens jeg koker kaffe. Chiliblomsten min (som antagelig heller ikke er en blomst når jeg tenker meg om) har til og med utviklet 1 blomst og 3 knopper etter en heller stusselig vinter der det så ut som han skulle dø nårsomhelst. Nei, det ble en riktig fin mandags kveld dette, selv om jeg er sliten etter mange timer i NSBs vugge. For øvrig hadde jeg med meg finfin bok; Val McDermid; Mord etter boken. Takk for tilskudd til bokhyllen, pappa, dette var en innertier :)

fredag 30. juli 2010

I did it again...

Gartner til tross, jeg evner ikke å holde liv i blomster.

Se på vakre Surfinaen min:


Og så hvordan stakkaren ser ut nå:


Jeg gir opp...

fredag 4. juni 2010

Jeg krøp...

... umerkelig ut av hiet, så stille at jeg ikke merket det selv en gang. Jeg så det først i ettermiddag, når jeg tok et bilde av meg selv og sendte til Gartneren. Når man ser på et bilde av seg selv og tenker, jøss det var fint, ja da har man sørget for at hiet er forlatt. Solen har beæret terrassen min med et besøk i ettermiddagstimene og jeg lå langstrakt i bikini og nøt at varmen ikke tok livet av meg. Bikini er godt, dress er hat; og sommeren sørpå er deilig så lenge man ikke må virke i den.

Mens jeg lå langstrakt på mitt trofaste strandpledd med tivoliradioen ved min side kommer Gartneren traskende med en blomst. Enda en blomst! Nå tror sikkert den ganske skare at jeg har hundrevis av blomster sprett, spredt heter det, som i en jungel rundt i leiligheten, noe som er feil! Stjernefeil! Jeg hadde to og nå har jeg tre. Ikke misforstå, jeg blir gla som en lerke av gaver og spesielt gaver som er gitt uten anledning, men bare fordi han tenkte på meg. (Tenk at han tenkte på meg, det er det fineste som er, valentines dag kan brenne for hvem som helst kan tenke på noen når det er 40 672 plakater som minner deg på det, det er mye finere at han tenkte på meg fordi det var fredag, sol og fordi han var gla og jeg var glaaaa!) ((Jajajaja, jeg vet at det staves glad, men det ser mye koseligere ut i hodet mitt når jeg isteden skriver gla, og jeg forbeholder meg retten til det siden det er min blogg og alt!))

Men altså, 3 blomster nå og jeg som har et svare strev med å holde de to første i live. Blomster har sjelden noen lang levetid hos meg, noe som antagelig skyldes at miljøet har vært omtrent like fruktbart som miljøet i boken Veien av Cormac McCarthy (veldig bra, forresten, men trist! Ikke en sommerbok!) Du kan lese om mine tragiske grønne historier her og her. Nå har jeg imidlertid 2 (jada, 3) blomster som vil bo hos meg, noe som delvis skyldes at jeg er glad i dem og delvis at jeg har lagt opp en rutine; Impatiens som bor på kjøkkenet snakker jeg med når jeg drikker kaffe og leser blogger om morgenen og den tar et glass vann sammen med meg før jeg løper ut i dagen.

Jøden (ja, jeg vet, et særs uheldig navn, både stigmatiserende, stygt, etc, men jeg velger å tro at noen (ikke meg) har gitt ham navnet fordi han er ukuelig, sta og stolt av å klare seg selv til tross for at ikke verden alltid går hans vei. Før noen nå setter i gang en forferdelig Israel / Palestina-debatt her vil jeg gjerne ha meg frabedt det, all den tid jeg kjenner en israeler og en palestiner og alt de begge (og deres familie) vil er å leve i fred og det tror jeg gjelder 95% av befolkningen i området. Jeg er på siden til de som vil, og kan, leve sammen, ikke på siden til de som nekter å anerkjenne andres livsverdi. Dette er for øvrig et eget innlegg, så nå avslutter jeg parentesen med atter en beklagelse av navnet til Jøden.) Jo, altså, Jøden og jeg pleier å snakke litt sammen på kvelden, og jeg passer på å kommentere at han kommer seg, til tross for at jeg ifølge Gartneren har gitt ham veldig dårlig torv (altså jord). Jeg og Jøden har også et snev av kvalitetstid når jeg setter ham i verandadøren for å få sol på morgenen før jeg går på jobb, og når jeg setter ham ved bokhyllen igjen når jeg kommer hjem. (I dag har han endatil feriert ved siden av meg og strandpleddet helt ute på terrassen; tenk han har kost seg!)

Problemet nå er dermed når i all verden jeg skal få tid til å passe på Surfina (den nyankomne)? Kan man ha en au pair til å snakke med henne (jøss, dette var jammen en kvinnelig blomst, altså den første kvinnelige i heimen, siden på Impatiens og Jøden begge er gutter, ikke dårlig!). Stakkars Surfina, som har kommet til et hjem i tidsklemma, jeg håper hun kanskje finner seg en snegle eller noe å snakke med der hun bor i ensomheten på terrassen. Aha, hun bor på terrassen! Eureka! Jeg kan snakke med henne når jeg tar en røyk og så skal du se at hun blir den som blir tatt best vare på av dem alle, i hvert fall helt til naboen tar initiativ og får lagt meg inn på lukket avdeling...

Snegler ja... Naboen min, den hyggelige damen ovenpå som har hage ved siden av min og som vil at vi skal gå til krig mot de forferdelige sneglene. Jeg, derimot, registrerer at de er der og jeg kunne gjerne ha kastet litt salt på dem, hvis jeg nå hadde funnet en stor pose salt på min vei, men jeg nekter (gidder ikke) å gå som en annen pensjonist med pølseklype og plukke dem om kveldene. Vi, (ikke jeg og naboen, men jeg og sneglene) har kommet frem til en stilltiende avtale; de holder seg unna terrassen og stien jeg bruker bort til tørkestativet, så kan de spise så mye de vil av blomsterbedet. Jeg tror (håper) at de spiser en del ugress også, siden jeg tydeligvis er både for lat og for uinformert (ikke uniformert, det er noe annet) til å luke. Jeg luket et blomsterbed en gang den første våren jeg bodde her på det sentrale Østlandet. Ikke bare luket jeg, men jeg luket med akkurat samme effektivitet som jeg bruker i mitt ellers daglige virke. Når datidens mann kommer hjem fra jobb får vi følgende dialog:
- Skulle ikke du luke i bedet?
- Æ har jo luka!
- Jaha?
- Se nu, det e jo luka bort alt!
- Ja,nettopp, alt av stauder, og der står løvetann, tulipaner og smørblomst igjen...
- Ja, blomster! Blomster står igjen, e det nokka å vær så vanskelig for? Det e fint nu!
Og det var det, syns jeg, blomstrende og fint!

Se, i hiet sparte jeg på bokstaver og nå kastes alle sammen ut over tastaturet! Hvis du har vært så elskverdig å følge meg hele veien hit vil jeg takke så mye for følget og ønske deg en fortsatt flott dag/kveld/natt, mens jeg skjenker meg et nytt glass rosèvin og nyter at jeg igjen trives i  mitt eget selskap.

fredag 2. oktober 2009

Klar for dagen!

Jepsipepsi, jeg er klar som et egg, et relativt bløtkokt et som sådan. I natt ringte telefonen ikke mindre enn 5 ganger mellom 04.04 og (antar jeg siden jeg ikke gadd å løfte øyelokket) 05.56. Det var, under over alle undre, ikke en av mine kunder som terrorringte, tvert i mot var det gartneriet som selv automatisk ringte sin nød til Gartneren som lå varmt plantet i sengen min. Altså, telefonen ringte, jeg skvatt og lette panisk etter den, registrerte at det aldeles ikke var min, Gartneren leter panisk etter den, svarer og dette høres: mhm dsdfn fsdf hkl.
Nå skal det sies at Gartneren antagelig hørte noe mer forståelig, men det var han som hadde telefonen inntil øret og ikke jeg. Jeg spør i villa når han har lagt på hva det er, og han svarer: et-eller-annet-som-jeg-har-glemt gartneriet. Jeg antar at krisen er avblåst siden den automatiske stemmen har fått lettet sitt hjerte i natten og kryper inntil ham og sovner såvidt før telefonen igjen alarmerer av hele sitt hjerte. På nytt hører jeg djf hkks< dfh kdfhksdf smnb. Gartneren legger på og ringer et menneske (en kollega, Ole Lukkøye eller kanskje Kongen...?) og jeg fikk med meg at han sa ordet firkant. Jeg klarer ikke for mitt bare lov å sette dette inn i noen fornuftig sammenheng, verken nå eller i natt, og slår meg til ro med at enten har jeg drømt det eller så sa han noe annet.

Et par runder til med nvccn sdflk fsdlfkj  sdfkj og så var det jaggu på tide å stå opp. Mens jeg sitter her med kaffekoppen og forsøker å få venstre øye til å bli like samarbeidsvillig som det høyre lurer på jeg hva som var på ferde i gartneriet i natt. Jeg ser for meg at leder-palmen tok ansvar idet temperaturen falt under akseptert temperatur og trykket på panikk-knappen. Eller kanskje det var en koselig liten husfred som var overfalt av tre grønnplanter som har "gone bad". Muligens har det automatiske vanningssystemet klikket og hele bestanden av grønne fine planter i ferd med å omkomme av en nattlig tsunami av uant omfang. Det som antagelig har hendt er vel at grønnplantene arrangerte fest og så ødela husfredene i hjørnet hele partyet (som de surpompene de er) når de ringte politiet (les; Gartneren med de pene hendene).

Hei hvor det går og tre ganger tre hurra for fredag!

tirsdag 22. september 2009

Prosjekt blomster!

Rettelse: kaktuser er vel ikke akkurat blomster, men siden jeg er lovet at akkurat denne typen standhaftige kaktuser vil blomstre hvis de bare får dårlig nok stell føler jeg at det er greit å kalle det prosjekt blomster likevel.

Webtussa donerte i et anfall av sympati, for mine manglende gartner-egenskaper, 8 kaktuser som skal kunne trives og blomstre under nær sagt alle forhold. Foreløpig står de til forventningene og jeg kan kikke ned på og snakke med ikke mindre enn 8 (okeida; 6) kaktuser som stortrives i den grønne krukken. Dette er noe annet en kaffebønnene som gikk ut i streik før de i det hele tatt hadde kikket opp av jorden og solsikkene som tok kollektivt selvmord i mangel på godt stell.

Jeg snakker med dem, vanner dem litt av og til med en spruteflaske, sørger for at den hjemmelagede uv-solen skinner på dem jevnt og trutt (av og til får de midnattsol, siden jeg glemmer å slukke lampen...) og jeg gleder meg over at de faktisk ser ut til å ville bo her i det hvite hus. Hvis det er noen som vet om noe mer jeg kan gjøre for dem tar jeg i mot tips med takksigelser, for kanskje nettopp dette blomsterprosjektet vil bli en blomstrende affære.

onsdag 24. juni 2009

Jeg har offisielt kapitulert...

... og innsett at dette med blomster ikke er min greie. Solsikkene som skjøt fart opp av krukken er nå i ferd med å avgå ved døden og jeg ser vel det at når jeg ikke en gang klarer å holde liv i ugress må jeg gi opp. Jeg ber om at de mer blomsterkyndige av leserne mine tipser meg om den mest robuste planten som er å oppdrive på den nordlige halvkule, eller at noen gir meg en flottende plastikkblomst.

mandag 1. juni 2009

Det spirer og gror...

... i den grønne potten som var tiltenkt kaffeplanten. Det viser seg at jeg har adskillig bedre lag med solsikker enn jeg noensinne hadde med kaffebønnene og etter bare 6 dager står det til liv i krukka. I bygda jeg forlot i skilsmissen har de en årlig solsikkekonkurranse, hvor det er om å gjøre å få den høyeste solsikken og jeg lurer på om jeg får solsikkegeneralen til å komme nedom på en kopp kaffe for å måle den høyeste utenombygds, innendørs solsikken:)