Viser innlegg med etiketten Tenkerbell på tokt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tenkerbell på tokt. Vis alle innlegg

onsdag 17. august 2011

Jamen...

... jeg har så lyst til å skrive her inne, og så har jeg ingenting å si. Jeg ville så gjerne fortalt dere om både tur og jobb (både i går når det var gøy og i dag når det var dritt!) men så finner jeg ikke ordene. Jeg ville også fortalt dere om Gartneren og jeg ville fortalt om tanker, mens jeg syngende la til sanger og nevnte i forbifarten at jeg har glemt en fødselsdag og har så dårlig samvittighet at jeg nesten dauer! Jeg orker ikke å ringe noen og jeg orker ikke å treffe noen. Selv om jeg mannet meg opp og tok en kaffe med frøken Hurramegrundt og det var så hyggelig og selv om Sassy kommer på middag i kveld. Jeg har nettopp hatt ferie, så jeg er ikke sliten, men likevel er jeg så kjempesliten! Og så er jeg ikke syk, men det er muligens et snev av forkjølelse i kroppen. Og selv om jeg sjelden sutrer over det ellers kan jeg nevne at det tydeligvis er gått sand i leddene mine eller så har de rett og slett trutnet og nå er de bare bæsj! Bæsj er det også på jobben og når Telenor (jævla satans Telenor, som de også kalles) klarte det kunststykket å bryte meg akkurat idet jeg var ferdig å forklare problemet sånn at jeg måtte ringe opp igjen og dermed forklare hele problemet på nytt igjen for et annet kjøtthode, ja da var det i grunnen rett før både øyet og en arterie eksploderte! De på jobben syns jeg har vært litt mye i dag, og jeg responderte med at da får de vel heller gi meg litt fri da, eller et eget kontor hvor jeg daglig kan skjelle ut Telenor-ansatte. Og bare så det er sagt, hvis de syns jeg er mye, hvordan tror du det er å bo i hodet mitt da??? Jeg har tross alt et slags filter, så det er ikke alt som slipper ut! Hvis du syns det er ille på utsiden kan jeg garantere deg at det er adskillig verre på innsiden! Bare 4 uker til ferie!!! Igjen!!! Neste gang skal jeg bare sove, og jeg skal reise den andre veien!

Ps: jeg er fortsatt røykfri og akkurat den delen av livet fungerer faktisk. Dessuten syns sjefen min jeg er så flink til å slutte å røyke at han har tilbudt seg å sponse treningstudio på meg.

mandag 4. juli 2011

It`s all so quiet

... sssj... sssj...
it`s all so still...

Nå skal jeg hente meg inn igjen, for nå er fellesferien kommet og de fleste raringene har reist på ferie. I forrige uke hadde jeg er kunde som var rasende på meg fordi leietageren hadde brent opp veden som stod i garasjen. Og når jeg foreslo at leietageren kunne kjøpe ny ved kvitterte hun med å fortelle meg at det ikke gikk fordi denne veden hadde hun nemlig arvet, så den hadde affeksjonsverdi og hun hadde gledet seg sånn til å brenne den! Nemlig! En annen kunde lurte på om jeg var helt DUM I HODET når jeg sa at det ikke var godt nok vasket. Jeg svarte; ja, mulig det du, men det er fortsatt ikke rent her...

Så sånn er nå mine dager!

torsdag 30. juni 2011

Setningsutdrag fra kaos

- "Som vi avtalte har jeg stått opp tidlig for å ringe deg, men siden jeg kun får tak i telefonsvareren din får du heller ringe meg når du våkner!"

- "Klart det er fort gjort å glemme å vaske et par småting." (Sa jeg mens jeg tenkte; men dette er faen ikke småting!)

- "Du, den der løgnen kan du bare legge fra deg med det samme, jeg røyker selv og til og med jeg lukter at du har røyket der inne! Her må det males og sånn er det!"

- "Nå er jeg så sliten, mer kaffe... "

-  "Vi har akkurat fått oss katt."

- "Ja, da ses vi i morgen klokken 8" (Sa jeg mens jeg tenkte; faen og driiiiiit, jeg vil sove lengre enn til halv 7 etter å ha vært på jobb i 14 timer!)

Snakkas til høsten!

torsdag 9. juni 2011

I wanna do like common people do...

... sang Jarvis Cocker på badet i går og jeg sang med for jeg også vil gjøre som vanlige folk gjør. Jeg vil gå fra jobb og være ferdig når jeg går. Men det er jeg ikke, for jeg må ta telefonen, rykke ut, snakke med og berolige, invitere og fraråde og absolutt alt annet som ingen fortalte meg at skulle være min jobb når jeg gikk på den ærverdige Handelshøyskolen BI for å bli eiendomsmegler. Jeg er sosialarbeider, ekteskapsrådgiver, jurist, økonomisk rådgiver, metrolog, allvitende og en generell drittkjerring. Jeg er flink, jeg er dust, jeg er overtalende og jeg er svak. I løpet av mine år på denne Handelshøyskolen BI hadde jeg fagene mikro-økonomi, makro-økonomi, økonomihistorie, matematikk og møkkafaget finansiering og investering. Jeg går nå 100% inn for å bytte disse fagene i 5 studiepoeng i faget ektefellenes samspill, 10 studiepoeng i luksusfellen og kredittsjekk-tolkninger, 30 studiepoeng med fordypning i Nav, 5 studiepoeng i kunsten å banke i veggen for å påvise fukt samt selvsagt 10 studiepoeng med muntlig eksamen i smalltalk for viderekomne.

Jeg har nå, i et par måneders tid, brukt all min tid på jobb. Min våkne tid som sådan, for jeg har tross alt ikke seng på kontoret. (Men velger å notere det bak øret, for det kan kanskje være en ide?) Jeg tenker jobb, snakker jobb, drømmer jobb og lever jobb. Jeg evner ikke lenger å snakke om noe annet, med noen, noe som gjør at de fleste som ikke er spesielt interessert i bolig, og ymse utfordringer i boligmarkedet som sådan, rett og slett ikke orker å høre på meg. Jeg gidder knapt nok å høre på meg selv, men ikke desto mindre går snavla jevnt og trutt 14 timer i døgnet.

I går hadde jeg 78 innkommende anrop og 34 utgående. Jeg hadde sendt 92 eposter og avholdt 3 visninger samt hatt 3 signeringsmøter. Videre hadde jeg sendt en rekke sms`er, laget 1 status på facebook og tatt testen for norsk statsborgerskap (mens jeg snakket med en kunde som antagelig hadde tatt valium for det gikk så saaaakte). Det brenner under beina på meg og bobler i hodet, og jeg kan legge til at jeg strøk med bravur på statsborger-testen og regner med å bli tvangseksportert tilbake til finnmarka nårsomhelst med mindre sjefen min har kontakter nok til at han fremskaffer en arbeidstillatelse.

Men det er dette jeg kan og det er dette jeg liker. Hva annet kan en hyperaktiv finnmarking med munndiarè bedrive? Hvis jeg ikke hadde vært eiendomsmegler hadde jeg blitt tvangsinnlagt. Som en fare for meg selv og andre. Uten mulighet for verken bedring eller løslatelse. Kanskje det er en hjerneskade eller kanskje det rett og slett er en mutasjon?

Min far liker å snakke, men ikke med hvemsomhelst og ikke om hvasomhelst. Min mor husker godt og snakker en del, men hun er mindre enn middels opptatt av eiendom og hun spør stadig om hva det egentlig er jeg driver med nå; "er det salg eller utleie av bolig du jobber med, Tenkerbell"? Min bror jobber som et uvær, men det er med praktiske ting og jeg er usikker på om han til dags dato evner å i det hele tatt slå på en pc. Hvordan ble jeg meg? Hvordan laget den hardtarbeidende mannen fra Møre og den eksentriske kvinnen fra isbreen meg? Vel, hvordan vet jeg jo selvsagt, for jeg har da en grei karakter i biologi, men hvordan ble gen-pool 1 og gen-pool 2 til gen-galskap 14?

Min nye kollega lurer på når jeg får tid til familie, venner og andre ting? Svaret er at det har jeg ikke. Når det brenner kan jeg klemme dem inn hvorsomhelst og nårsomhelst, men hvis det er bare generell oppdatering om livet må de nok vente til oktober, når verden roer seg ned og jeg igjen klarer å puste med magen. Jeg beklager til en og til alle, men jeg klarer faktisk ikke å si nei til jobb. Jeg evner ikke å si at de må vente og jeg gremmes av å takke nei til eller, gud forby, miste oppdrag fordi jeg har for mye å gjøre. Når jeg blir stor skal jeg lære meg det, men enn så lenge må jeg løpe.

søndag 1. mai 2011

Du må jo spise!

Sier Gartneren stadig vekk idet jeg kommer løpende inn døren, både tissatrengt og sulten som en ulv, etter å ha tilbragt dagen med mine kunder. Jeg utløste alarmen også en gang jeg var mer tissatrengt enn oppmerksom og innså at det er vanskelig å konsentrere seg om tissingen mens alarmen uler og Securitas antagelig er 2 minutter unna å låse seg inn med pepperspray. Tissingen til side akkurat nå; det var faktisk dette med sulten jeg skulle snakke om.

Jeg har tenkt på dette med spisingen flere ganger, men faktum er at jeg ikke er spesielt sulten på morgenen, og jeg klarer ikke å spise hvis det ikke er rolig rundt meg. Så fant jeg en boks med havregrøt på butikken. Havregrøt, tenkte jeg, det er jo både godt og sunt og vips ned i kurven med den! Jeg tok feil, innser jeg nå, mens  jeg forsøker å spise den limlignende blandingen med en og annen tørr eplebit oppi, for dette var trasige greier. Dessuten må jeg tisse før jeg går, så kanskje jeg bare er sulten når jeg kommer hjem fra jobb idag.

tirsdag 22. mars 2011

Urettferdig, sier jeg!

I går ringte pappaen til en interessent til sjefen min for å klage på at jeg var en forferdelig dårlig megler som ikke tilrettela slik at datteren hans kunne komme på visning. Datteren hans måtte komme på visning etter klokken 8 på kvelden eller i helgen. Jeg hadde 8 andre interessenter på denne leiligheten, og i utleie trenger vi bare 1, for det er bare 1 som kan bo i leiligheten. Jeg vurderte det dithen at jeg ikke skulle belaste eier for et ekstra visningsgebyr, bare for å vise frem leiligheten til en person når vi allerede hadde 8 som vil leie. Pappaen syns jeg var dust, sjefen syns jeg var flink og eier var fmeget fornøyd med avgjørelsen tatt i betraktning av at han sparte kroner 750. Jeg vet at jeg ikke er dust, men jeg kan virkelig ikke fordra å få kjeft. Dette er som når skolen mente de hadde tatt meg i røyking og sendte brev hjem til foreldrene mine. Jeg hadde ikke røkt den gangen og jeg følte meg så urettferdig behandlet at jeg fortsatt husker det, sånn ca 16 år senere. Man får håpe denne episoden går fortere ut av hodet!

onsdag 9. mars 2011

Kvinnedagen...

... skal ikke feires. Det er ikke en dag hvor man skal gratulere damene med dagen, ei heller er det en dag hvor sjefen skal spandere sjokolade og bedre lunsj på sine kvinnelige ansatte. Det er ikke som morsdagen eller navnedagen eller for den saks skyld bursdagen til alle kvinner i verden. Det er dagen hvor man reflekterer over hvor langt likestillingen har kommet siden sist både her hjemme og ute i verden. Det er den dagen der man setter fokus på urettferdigheter og diskriminering på grunnlag av kjønn. Det er dagen der man skal se om vi er noe nærmere lik lønn for likt arbeid, og like vilkår for likt utført. Vi skal se om kvinner idag har samme muligheter som menn i dag.

Jeg går ikke i tog og jeg står ikke på barrikadene og roper slagord. Jeg er ingen utpreget feminist og i min egen lille egoistiske verden vet jeg at jeg kommer til å nå akkurat så langt som jeg gidder å jobbe for det. Min 8.mars ble gjennomført som enhver annen tirsdag, men jeg innrømmer at jeg tenkte litt ekstra på de som ikke er så heldige som meg. Jeg tenkte på kvinner i andre land, og for den saks skyld i mitt land, som ikke har mine muligheter. Dagen er til for dem, og jeg forventer at folk har vett til å ikke gjøre denne dagen mindre enn det den skal være ved å luske rundt med blomster og gratulere alle tilfeldige kvinner de ramler forbi. Dette er en degradering av dagens viktige formål og et forsøk på å ufarliggjøre kvinnenes kamp for å få like rettigheter verden over.

Neste gang jeg opplever å få en gratulerer med dagen på 8.mars kommer jeg til å klubbe vedkommende rett ned! Etterpå kommer jeg til å erklære at jeg dessverre ikke vet bedre all den tid jeg er født som kvinne…

tirsdag 1. februar 2011

Mer treffende enn Newton

Enhver flott dag ( igår) må selvsagt (uten unntak) etterfølges av en skitdag (i dag)!

Æ vil ha pakke sånn at æ blir gla igjen!!!

tirsdag 4. januar 2011

Jeg skal på tur...

... og Gartneren skal være med! (Forståelig nok, siden jeg ga ham turen i julegave.) Turen går til de tindrende vidder i Bardu og vi pakker klær for type kaldt. Hvor kaldt, spør du? (Neida, du gjorde jo egentlig ikke det, men det så finere ut på den måten.) Joda, fra -9 til -15 med tilhørende lett bris må Gartneren tåle, for ikke å snakke om at han må kose seg gjennom stiv til sterk skravling med tilhørende latter i kastene. Jo, dette skal bli riktig så koselig så snart jeg har leid ut 3 leiligheter til, overvært en utkastelse og svart på bare 57 telefoner og 43 mail.

Ahhh, ferie :)

torsdag 23. desember 2010

Oppvaskmaskinens soga

Jeg nevnte at jeg var bittelitt irritert på oppvaskmaskinreperatøren? Nå er jeg ferdig med å være irritert og er isteden rasende. Jeg har nå hatt de på besøk ikke mindre enn seks ganger og for hver gang de reparerer det som er feil går noe annet i stykker. Jeg har vasket opp manuelt i 3 uker nå, og det til tross for at reperatøren har vært der 2 ganger i mellomtiden. I dag skal de også komme og de annonserte at de skulle komme mellom 12 og 14, noe som gjør at jeg mister enda 2 timer på jobb mens jeg venter på at de skal finne det for godt å komme. Ikke misforstå, jeg er veldig glad for at de kommer for å reparere, men skal det være så inni granskauen vanskelig å si at de kommer klokken 13.30 istedenfor å gi meg ytterligere 2 bortetimer???

Hvis den ikke virker etter dagens seanse gir jeg opp og blir enda litt mer amish enn jeg allerede er uten fjernsyn, da jeg er hellig overbevist om at jeg også klarer meg fint uten oppvaskmaskin!

God jul, for helsikke!

onsdag 8. desember 2010

Oppvaskmaskinen...

... er like syk som compjuterne mine er, forskjellen består i at pc`ene må leveres på gitt sted for å friskmeldes og oppvaskmaskinen kommer det noen og friskmelder. Og det er nettopp i friskmeldingen problemet ligger, eller snarere i hvitevaredoktoren som skal reparere ham (oppvaskmaskinen altså). Jeg har hatt følgende telefonsamtale ikke mindre enn 3 ganger med dette mennesket nå:
- Hei, ja, du har problemer med en oppvaskmaskin?
- Ja, stemmer, når har du anledning til å komme å kikke på den?
- Tjaaaaaa, ikke før mandag.
- Mandag er fint, når da?
- Nei, det vet jeg ikke før på mandag, så du må ringe på morgenen og sjekke.
(Tenker meninnstinnisvarteda!)
- Ehhhm, javel.

Så jeg ringte og han sa mellom 10 og 11 og så kom han 12 og jeg er rasende!!! For selv om oppvaskmaskinen min er syk har jeg andre ting å gjøre enn å sitte standby å vente på doktoren. Jeg lurer på om jeg kan fakturere han for min bortkastede tid...?

fredag 19. november 2010

Ustabil jeg, nei...?

Jeg veksler rimelig raskt mellom utrolig imøtekommende og usedvanlig utrivelig, faktisk så raskt at jeg selv har problemer med å følge med meg selv. I dag har jeg vært drittkjerring og hyggelig om hverandre, og jeg tror forskjellen består i hvem som faktisk gidder å være smilende mot meg. Kan vi bare, en gang for alle, slå fast at man kommer mye lengre med honning enn med eddik? Ja, også det med fluene og så videre, jeg forventer selvsagt ikke at alle kundene mine skal komme løpende med honning (dessuten kjenner jeg en som selger honning (og lager den selv) ((neineinei, han lager den selvsagt ikke selv, han er da ikke en bie, men han er derimot en birøkter og henter honningen hos biene og setter den på glass og sikkert en hel masse annet, men nå skrev jeg meg helt bort fra poenget, så jeg bare avslutter parenten (og trippelparentesen) før dette blir enda verre)))))). Jo altså, poenget mitt er at dersom du bare snakker til meg på en ordentlig måte, og forklarer rolig hva som er problemet / utfordringen eller hva det nå skal være, så hjelper jeg deg så godt jeg kan. Hvis du derimot roper til meg idet jeg tar telefonen kan du være akkurat like sikker på at jeg på ingen måte kommer til å løfte en hånd for verken deg eller problemet ditt, for akkurat så ondskapsfull er jeg!

Men siden det er fredag, og ettermiddag, og derfor egentlig er fri selv om jeg fortsatt sitter på jobb, kan jeg jo fortelle at flyttingen gikk som en drøm takket være min venn Light in shining armour. Jeg er installert, Gartneren installerer seg etterhvert og det er finfintfint!

Til jul ønsker jeg meg en norskbok med pensum for sånn 5-eller 6-klasse, da jeg selv ser at jeg overhodet ikke har kontroll på verken dette med komma eller parentes. Jeg gjør imidlertid oppmerksom på at selv om jeg får en slik bok til jul er det på ingen måte sikkert at det kommer til å bli noe bedre her inne, for her inne er like mye inni hodet mitt som på internett.
God aften!

tirsdag 2. november 2010

Humøret...

...skylder poeng i dag og jeg er så sur! Jeg er sur fordi det regner og fordi det er vind så paraplyen min vrenger seg. Idet den vrengte seg merket jeg at luggen konspirerte med regnet og laget fraglekrøller på meg og mens jeg bannet som bare finnmarkinger kan over dette kommer det en liten fjompete italiener og snakker vissvass om petit og annet vås og jeg bare freser til ham før jeg og fragleluggen vasser videre i skitværet.

Jeg klarte, faktisk, å smile meg gjennom befaringen, men når jeg vasset tilbake, mens kneet verket og luggen krympet, skulte jeg på alt og alle. Det er en skitdag med skitvær og kroppen er like dum som hodet er dumt og nå gidder jeg ikke å snakke med noen flere i dag!

fredag 15. oktober 2010

Heia haue

I går var jeg på¨vei til sen visning, litt sliten og veldig sulten, da en BMW kjører forbi meg og passasjeren flekker finger til meg. Hva faen??? tenkte jeg, Hva i all verden var vitsen med det? Jeg fikk etter litt om og men sendt melding til biltilsynet, fikk eiers navn i retur, sendte melding til 1881 og fikk derfra hans telenummer i retur.
"Jeg syns ikke det er noe 
hyggelig i trafikken når 
du kjører rundt som en tulling 
og viser fingeren. 
Ps: Husk å betale årsavgiften 
du skylder! 
Mvh 
Tenkerbell 
Mäkleraffären AS"
Fikk jeg svar? Niks, men kanskje han sluttet å flekke finger til tilfeldige medtrafikanter.

fredag 10. september 2010

Og så på en fredag da!

Jeg er ikke morsom, jeg er sur!

Midt mellom snørr, feber og verkende ledd er det ingen av kundene som vil høre på meg når jeg sier at jeg ikke kan jobbe på lørdag, for da er jeg redd for at jeg dør, men siden de ikke hører etter tar jeg på meg den slemme drakten, reiser ut og møter dem, mens jeg håndhilser som en helt og hoster i luften, slik at de også får forkjølelsen fra helvette! Det er greit!

Hvis ikke dere vil tenke på meg skal ihvertfall ikke jeg ta hensyn til dere!!!

Nå tar jeg snart kosteskaftet og reiser min vei, nemlig!

fredag 13. august 2010

Noen ganger...

... er bloggelysten så sterk at jeg starter på 8 forskjellige innlegg i hodet i løpet av en dag. I dag er en slik dag, men siden dagen har vært travel som fytte har jeg ikke rukket å notere stikkord annet enn mentalt og sammendraget er dermed bare basert på elendig husk.

Intervalferie har sine fordeler...
... men det har virkelig sine bakdeler også. Der jeg var oppvakt og uthvilt på mandag og tirsdag bragte onsdag med seg matt og torsdag sliten. Jeg tenker på å finne meg en annen jobb og jeg tenker på å finne meg et annet liv. Det er lettere å lage nytt enn å reparere gammelt, i hvert fall når man må gjøre det på egen hånd.

Dere vakre kunder...
... som maler fredagen min glad og sørger for at jeg får tilbake troen på menneskeheten. Dere som ringer meg og er høflige, dere som spør pent, dere som sier takk og dere som forstår at jeg ikke kan trylle. Dere vakre kunder som gjør at jeg har lyst til å fortsette å megle, jeg vil gjerne rette en stor fredagstakk til dere, og jeg byr dere et glass rødvin hvis dere skulle spasere forbi terrassen min i kvelden. Helgen blir en fin helg, og en koselig arbeidshelg, ene og alene for at akkurat dere besøkte meg i fredagen. Takk!

Jag vill seie høgt og klart vad jag finner underbart...
... (fritt etter Lisa Ekdahls vakre sang Benen i kors). Mens jeg løper gjennom dagen tar jeg meg selv i å tenke på hva du gjør. Jeg ser for meg vanning, paddeleting (selv om dette antagelig er noe du bare bedriver til ære for meg når jeg er i gartneriet), pakking, pussing og bittelitt snakking med blomstene dine (selv om du ler av meg når jeg gjør det). Jeg lurer på om du tenker på meg og jeg undrer på om jeg skal leke med deg i kvelden. Mens jeg tenker på deg tenker jeg på smilet ditt, latteren din, den ubevisste kosingen, småsnakk og flørting. Jeg er spent på å vise deg til familien min selv om jeg vet at de vil like deg. De vil alle se at du gjør meg glad og de vil se at du er snill. De vil vite at jeg har funnet en som passer, for meg, til meg. Det skal en stor mann til for å holde meg (og ikke minst holde ut med meg) og jeg er glad for at du virker som å klare oppgaven.

Det er godt å være norsk i Danmark...
... men det må jammen meg være bra fint å være svensk i Norge også, for vi har en brøte av dere her. Ikke misforstå, svensker er fine folk de, likevel tok jeg meg selv i å tenke gjennom mine svenske kunder her jeg tok en sigarett mellom gulvvask og baderomskloring. Jeg tror ikke jeg har en eneste sedvanlig svensk kunde, de er alle et snev av usedvanlig. Mulig dette er en tilfeldighet, men når jeg tenker gjennom mine mer internasjonale kunder (les; ikke oppvokst i Norge) er det faktisk ikke noen annen nasjonalitet som skaper mer hodebry. Man skulle tro at relativt like normer og nogenlunde forståelige språk burde lage et godt samarbeid, men nei. Det er svensken som brukte 2 timer på å forklare meg hvordan avtrekksviften fungerte (som om jeg var oppvokst på månen og dette var en fundamental nyvinning for meg) og det er svensken som ringte og hadde grodor (frosk) i stuen. En annen svenske ville ha meg til å komme å se på terrassen som var ødelagt fordi plankene blablablaetellerannetjegikkeforstod han kunne ikke trå på dem. Her viste det seg at plankene var skrudd fast med et mellomrom på 1 og en halv cm mellomrom slik at snøen lettere kunne falle gjennom sprekkene og ned i bølgeblikket under for så å smelte ned i takrennen, og alle satt godt fast, men han mente altså at han kunne falle ned i sprekken. Jeg kikket på ham og tenkte at hvis den ølmagen fikk plass i sprekken skulle jeg jammen meg spandere både ny terrasse og Grete Roede-diplom på ham. Vi har også sinte-svensken som skal döda meg hvis jeg tar saken, med at han har ødelagt ventilasjonssystemets motor, til forliksrådet. Saken tikker og går mot et forliksmøte og så vidt jeg kan bedømme er jeg fortsatt i live. Det er mange flere svenskehistorier gjennom min 6-årige meglerkarriere og hvis jeg ikke blir dödat av sinte-svensken lover jeg at jeg skal fortelle flere.

Pang! Du er død!
... Dette er ikke et innlegg jeg tenkte på i løpet av dagen, men derimot akkurat nå når jeg satt og skrev på det forrige avsnittet. Det gjør ikke lenger inntrykk at noen skal drepe meg, som megler får du dette servert jevnt og trutt og etter den 5. gangen blir man rett og slett ikke redd lenger, man bare mister lysten på å snakke med vedkommende siden alt vett tydeligvis har flyttet og glemt å sende flyttemelding. Stadig vekk skal noen ta livet av meg, de skal komme innom kontoret å snakke meg til veggen, de skal anmelde meg (stakkars politi-mennesker som jobber i skranken, de spyr vel neste gang de hører navnet mitt), de skal ringe avisa (de fleste av gangene sitter jeg og håper at de gjør det, og at de i avisa treffer på en journalist som er dum nok til å skrive artikkelen, for dette er reklame man rett og slett ikke kan kjøpe for penger), de skal lage livet mitt til et helvette og de skal snakke med sjefen min. Jajaja, ring avisa, snakk med sjefen, anmeld meg, snakk meg til veggen og lag livet mitt til et helvette. Det beste, kjære sinte kunde, hadde vel vært om du snakket rolig med meg slik at vi kunne løst dette sammen. Trusler biter ikke på, smil derimot lager vei i vellinga. (Vei i vellinga, hva er dette for et dumt ordtak? Har jeg laget det selv? Velling, er ikke det grøt? Jeg forstår det rett og slett ikke...)

I Finnmark er det langt mellom husene...
... og dersom det likevel skulle lykkes deg å lage så mye støy at den kunne truffet naboen kan du være sikker på at den likevel ikke gjør det for nordøsten (vinden) tar det med seg til Russland. Her på det sentrale Østlandet derimot har jeg en nabo med nybakt kolikkbaby, en rekke skjærer i en stor bjørk, en nabo som har soveromsvinduet sitt rett ved siden av bjørken og som stadig klapper til skjærene for å få dem til å flytte (jeg tror de tar det som applaus og blir oppmuntret til å kakle mer), en nabo som leverer nabovarsel fordi hun skal ha fest men festen ble ikke mer høylydt enn at jeg overdøvet den med en fjert, en nabo som har satt opp et 2 meter høyt gjerde for at han ikke skal se meg når han er i hagen men som likevel ikke bruker hagen sin fordi han valgte et gjerde med sprekker så jeg ser ham fortsatt og en nabo som er så mye borte at jeg føler at jeg har hele hagen for meg selv. (Faktisk så til de grader at jeg tjuvlånte hagemøblene hans noen timer når jeg hadde festivalfrokost og det kom flere mennesker enn jeg hadde hagemøbler. Han tilgir meg nok, siden jeg vasker trappa for ham annenhver uke.) Jeg vet at mange her sørpå har solide nabokrangler for alle disse tingene og enda rarere ting, men jeg syns det er fint å høre at det lever mennesker rundt meg, så jeg klager ikke. Så får de heller tilgi meg at det tidvis støyer litt fra det alltid åpne soveromsvinduet mitt...

(Dette er bare en parentes, og hører overhodet ikke til de øvrige avsnitt, men jeg syntes jeg måtte fortelle at her jeg sitter på terrassen, med rødvin og stearinlys og skriver, kastet akkurat tittingen som bor i takrenna et tomt og ødelagt egg i hodet på meg. Kanskje tittingbarna er blitt russ allerede? Jeg venter på at terrorsangen Botten Anna skal dundre fra oven.)

Kjære vakre Gartneren min...
... Jeg syns det er så koselig at du har nøkkel. Jeg syns det fint når du er her når jeg kommer hjem fra en lang dag på jobb, og du står i bar overkropp og lager herlige middager til meg. Jeg blir så glad av at du sniker deg inn i nattens mørke og sniker deg inntil meg og hvisker at du liker meg. Men noen ganger vil jeg sitte alene og trykke på tastaturet eller lese bøker å tenke på ingenting eller terrorvaske bort uhøflige og slemme kunder. Jeg er bare ikke noe flink til å fortelle det til deg. Mesteparten av tiden vil jeg leke med deg, men av og til vil jeg være alene. Jeg er redd for at du skal bli lei deg hvis jeg sier det. Jeg er redd for at du skal slutte å komme, være her, kose deg her. Jeg er redd for at ting blir ødelagt. Men jeg håper du forstår at du har to baser og at jeg bare har en. Du kan låse deg inn her når dagen går deg i mot og treffe meg, eller du kan låse deg inn hjemme hos deg selv og ikke treffe noen. Du har luksusen med å ha et bonushjem, der du har all rett og ingen plikter. Jeg liker at du har meg og mitt som ditt bonushjem, men noen ganger vil jeg ha det som mitt bonushjem alene... I kveld har det vært mitt bonushjem og nå gleder jeg meg til du kommer og låser deg inn. Jeg er gla i deg og jeg er takknemlig for at du synes å forstå uten at jeg sier det.

Det var bare 6 innlegg (eller deler av dem som sådan), men de 2 siste forsvant antagelig i den ureglementerte forbikjøringen min i ettermiddag. Nå skal jeg skrive enda ett innlegg om det fantastiske bryllupet (aha, der er det sjuende, da mistet jeg bare ett i forbikjøringen).

mandag 2. august 2010

På den siste utflyttingen i går...

... var jeg så streng at den ene leietageren begynte å grine...

(Jeg beklaget den strenge tonen, men så begynte hun å kjefte, og så ble jeg sint igjen, og så endte det med at hun grein så mye at jeg ikke skjønte hva hun sa og det kom en streng med sikkel ut...)

Jeg vet, jeg er et forferdelig menneske...

lørdag 31. juli 2010

Jeg syns det er rart...

... at kunden kaller meg for møkkakjerring når det er han som ikke har vasket leiligheten...

onsdag 28. juli 2010

Stopp karusellen, jeg vil aaaaaav!

Neida, jeg vil ikke av nå, men det er overskriften jeg mentalt har skrevet innlegg under en stund nå. I dag derimot suste humlen mens jeg arkiverte som en helt og så at jeg ikke hadde glemt så mye som en oppfølging. Solen smiler, livet smiler og jeg smiler mens jeg sitter i bilen og blogger bittelitt mens jeg venter på visningsdeltagere. Jeg har endatil kjøpt meg en bukett roser i dag, bare fordi jeg syntes jeg hadde fortjent dem.

Jeg liker å kjøpe meg blomster når jeg føler at jeg har vært flink. Det er nesten (men bare nesten) bedre med egenkjøpte blomster enn med blomster jeg har fått. Mine blomster er gitt til meg (av meg) etter en meget kritisk gjennomgang av den siste tidens gjøremål og det er faktisk sjelden jeg føler at jeg virkelig har gjort meg fortjent til det. Litt schizofren...? Ja, antagelig, men en glad schizo med blomster på bordet!

Jeg er godt i rute til neste ukes superbryllup og jeg gleder meg langt inn i hjerteroten til å hilse på brudgommen, bruden, brudens familie samt alt annet som båtene får det for seg at de skal skylle i land. Nå gjenstår det egentlig bare å bli ferdig på jobb innen tirsdag (ligger godt an her), pakke (aaaaaargh... mer pakking, jeg haaaaaater å pakke), skrive tale (rettelse; skrive ned tale, for den er allerede klar i hodet) samt å få kjøpt denne whiskey-flasken da. Ja, og så må Gartneren kjøpe dress. Det er ikke så ille, for det er ikke mitt ansvar, jeg er bare med som heteroseksuelt bevis og selskapsdame. Han evner helt fint å kjøpe dress på egen hånd, fine mannen. Ja, for han er fortsatt fine mannen, selv om jeg ikke har nevnt det på noen innlegg. Vet dere at han kaller meg Fine? Ja, han gjør det, og jeg smiler langt inn i hjertet hver gang. Det er noe annet enn Gorgen som kalte meg kjerringa... Ikke at det er så galt å være kjerringa, men man føler seg liksom litt penere når man tituleres for Fine.

Anyways, jeg må løpe, det er mennesker å skravle med og leiligheter å vise frem!

Tudeluuuu

mandag 19. juli 2010

Jeg er ferdig med å være på fyyyylla...

... og kan nå nås på både epost, telefon, røyksignaler og per sms. Videre har jeg overlevd festivalen uten større skavanker og jeg kan også skryte på meg å ha servert frokost til (på det meste) 11 mennesker. (Selv om jeg overlevde festivalen uten større skavanker klarte dumme nye sko å gi meg et par saftige gnagsår på vei til jobb i dag, så derfor sutrer jeg litt likevel...) Festivalen var over all forventning fin, og jeg har kost meg nesten fordervet mens jeg hadde fri i solen med alle mine vakre nære; festival er virkelig selveste lykken!

Nå venter 4 dager maraton, før jeg pakker snippesken (den store kofferten er i Tørkia med Frøken Hurramegrundt, så jeg må klare meg med bitteliten koffert, noe som garantert kommer til å medføre at dere får i hvert fall 4 jeg-hater-pakking-innlegg.) og reiser til min mors mekka; Sneland. Der venter min mor, 2 tanter, 2 onkler, 1 gudmor, 1 dame som vil være tremenningen til mine eventuelle barn, 1 kusine, 1 fetter, alle disses respektive ektefeller, samboere, kjærester eller elskere (for ikke å glemme deres barn bestående av dine, mine og våre) samt forhåpentligvis også min bror og så mange som mulig av hans storfamilie. Hadde ikke det vært fabelaktig; altså hvis vi hadde klart det kunststykket å møtes i midten av Norge? I Sneland bor de alle på rekke og rad, og jeg forstår min mors hang til å være glad i barnetv-serien 2 hus tett i tett, for det er akkurat det dette er, bare at det er 6 hus tett i tett med 2 andre hus litt lengre bort, men samtidig nært nok til at vi kan se dem. Når jeg får tid til å trekke pusten, altså på toget inn til Gardermoen, lover jeg å skrive et innlegg om de 6 (+2) hus tett i tett.

Jeg er lovet at jeg kan ha fullstendig telefonfri også Sneland-helgen og jeg gleder meg så jeg nesten tisser i buksa. Kryss fingrene for at ting går som dem skal mens jeg løper meg gjennom dagene og forsøker å huske alt jeg skulle gjøre.