Det er sommer! (Med stillongs...)

Jeg har vært på tur, og for en tur!

(Ferie heter det, ferie når man er borte mer enn 25 timer!)

Fjellvann og godt selskap

Se hvor ettertenksom og klok jeg ser ut!

Er ikke Sandfjord`n det vakreste stedet i verden?

Obligatorisk bilde av rein

Gartneren var kjempejapaner i hele ferien og hadde med seg 702 bilder hjem i kofferten

Om gamle byer og gamle folk

Jeg har vært i Tallinn og blitt gammel. Det med å bli gammel var uungåelig, så jeg tenkte at det var like greit å gjøre det ett sted hvor vodkaen var billig. Det viste seg imidlertid at jeg ikke syns det var så veldig godt med vodka, så isteden drakk jeg cava, øl og den alltid like fantastiske Lumumba. Skjønt på selve fødselsdagen fikk jeg i meg en liten overdose av drinken Caprioska (vodka, brunt sukker og lime) noe som resulterte i at jeg sovnet i pedikyren dagen etterpå og våknet med rosa negler. Rosa ja, stemmer, tenkte jeg når jeg våknet...

Tallinn var en fantastisk by, som var akkurat så stor at den var storby for de andre, men samtidig så liten at jeg fant sånn høvelig fram i den. Nå skal det sies at vi antagelig ikke utforsket hele Tallinn, men holdt oss i gamlebyen og det var definitivt koselig nok. Brostein og smug, gatekafèer og karaokebarer, butikker og alle slags restauranter. All maten vi inntok (bortsett fra lunsjen på spa-hotellet) var fantastisk, men jeg tror faktisk jeg erklærer gourmetrestauranten med pirat-tema til vinner med den russiske restauranten som en god nummer to.

På min fødselsdag var det grand prix semifinale. Jeg må innrømme at jeg skiter en lang marsj i hele Eurovision, men jeg syns Stella-damen er en knakende søt dame med et fabelaktig smil. Vi benket oss ned på en karaoke-bar som viste semifinalen i sin helhet, og det var marge-kjedelig fra begynnelse til slutt. Jeg tror det var derfor jeg begynte på Caprioskaen... Men så var showet ferdig, Stella ute og min venninne som syns både Stella og sangen er dårlig sang sin egen coverversjon av denne og vi lo. Etterpå slo estlenderne seg på karaoke og vi lo enda mer. Når Living next door to Alice på estisk kom for tredje gang lo jeg så mye at jeg nesten tisset i buksa. En flott kveld!

Jeg er hjemme nå og hjemmer meg. Det er finfint å ankomme heimen etter noen dager borte. Enda finere blir det når man kommer hjem til en beblomstret og beurtet hage, med velkommen hjem-skilt i gangen for så å oppdage at hele heimen er vasket selv om det er i dag det er vaskedag. Det er også fint å være på tur og oppdage at man savner noen så mye at det verker litt på venstre side av magen. Jeg har hundre historier å fortelle mens jeg ligger i armkroken, så hvis akkurat du nå kan slutte å kjøpe sommerblomster et par dagers tid kan han kanskje komme hjem til meg. Vil du det? Takk :)

Anchors away!

Jeg er klar, en god time før resten ankommer, som vanlig. Jeg har pakket som en helt og vekten min (+-60 kilo, alt avhengig av hvilken veievekt jeg velger å stille legemet på) holdt på ingen måte til å få igjen lokket. Isteden måtte en lett vugging, som etterhvert gikk over i bein hopping, til for å få snekret igjen kofferten. Jeg er bittelitt engstelig for at den skal sprenge i transport og at jeg dermed må fly langs transportbåndet i Østblokkland å pelle opp truser som en annen villfløyen dame.

Men jeg altså klar for eventyret og Østblokkland skal testes av 6 damer som alle i seg selv er så ulike at det ikke kan bli annet enn morsomt!

Og herved erklærer jeg...

... kikhosten for død all den tid jeg klarte å marsjere på en 3 og en halv timers fjelltur på (nesten) Hardangervidda. Dette med at det var nesten Hardangervidda skyldes at jeg hadde så lyst til å si at jeg hadde vært på vidda i påsken, men så informerte gartneronkelen (som altså ikke er gartner, men derimot onkel i relasjon til Gartneren) at dette ikke var Hardangervidda, men veldig nært denne, altså nesten Hardangervidda.

Det ble (tradisjonen tro) kvikklunsj og knekkebrød på toppen og i den grad pusten tillot det vanket det også små anekdoter på turen dit. På veien ned fra dette som var nesten Hardangervidda gikk jeg foran Gartneren med fettere og lyttet til noe som lignet på en meget lokal radiosending (ikke ulikt min kjære Radio Domen) hvorpå de diskuterte en som tidligere hadde vært rar og som muligens fortsatt var det og hvorvidt han nå var singel eller ikke for når de var små pleide de å leie (eller var det låne) filmer fra han og dermed gikk sendingen rett over i filmpolitiet anno tidlig 90-tall. Jeg vurderte å ringe inn en kommentar, men så kom jeg på at telefonen var uten dekning og at det antagelig var lettere å bare åpne munnen, men jeg lot det likevel være og satte isteden opp tempoet bittelitt slik at den iskalde ølen på ventet på hytta ankom raskere.

Hufsetufsen ses ofte når man vandrer på nesten Hardangervidda og dette eksemplaret var usedvanlig vant til mennesker. 

Resten av påska skal være bypåske, og det med god samvittighet siden friluftskvikklunsjen allerede er konsumert, og i ettermiddag blir det biff på supergrillen som jeg kjøpte i et anfall av må-ha i fjor sommer, men som ikke er brukt mer enn 2 ganger. Jeg kunne kjøpt 20 engangsgriller for prisen den kostet, så nå er det grillings for resten av sommeren slik at jeg føler at det var verdt min desperate må-ha impuls i fjor.

Snøbading, hundespann samt en solid porsjon med mat

Når man skal på tur er det viktig å tenke seg godt om før man reiser, for det er jo så mange steder å dra. Forrige gang jeg og Gartneren var på langtur var det han som var reiseleder og booking-sjef og vi endte opp på luksus-hotell på Kypros, mens denne gangen var det jeg som fikk bestemme. Jeg bestemte at vi skulle reise til et sted hvor det bor rundt 40 hunder, 7 høns, en excellente tysk kokk samt en fabelaktig kvinne fra ishavet. I tråd med sydentradisjonene blir vi møtt med plakat på flyplassen (et øyeblikk jeg dessverre gikk glipp av da jeg var på handicap-doen og iførte meg en sårt trengt longs) av den fabelaktige kvinnen og hennes fabelaktige søster, la oss for ordens, og ikke minst historiens, skyld bare kalle dem Fab1 og Fab2. Vi fraktes til gards etter en liten omvei til Rema hvor vi bunkrer proviant (mack-øl og salami) og får hilse på den herlige huslyden:

Kvelden tilbringes med hundeforing, middag (kalven Bjarne hadde ofret seg selv (eller strengt tatt var det vel slakteriet som hadde ofret ham, men la oss ikke dvele ved detaljer)) som var himmelsk samt badstu med tilhørende snøbading. Jeg benytter anledningen til å takke Tyskertn og Fab1s bryllupsgjester for badstuen; fantastisk er den! Legg for øvrig merke til at den er formet som en øl-tønne og at den har kalde øl-kott inni. Videre kan man merke seg vinduene som gjør det mulig å se nordlyset danse i natten. Trenger jeg å nevne at jeg allerede her er bergtatt?

Dagen etter står man opp til kaffe, før man inntar frokostsigaretten mens man er i hønsehuset og høster (eller henter eller stjeler?) frokostegg. Hønene var stort sett høflige og hanen var snill, men jeg medgir at den mørke høna som pleide å ligge å ruge på frokosten var bittelitt skummel. Vi ble mer venner når jeg forstod at jeg kunne ta med meg middagsrester å bestikke henne til å glemme eggene et par øyeblikk. 

Etter en bedre frokost for hønene og menneskene skal selvsagt også hundene ha mat, jeg nøler imidlertid litt med å skrive at de skulle ha en bedre frokost, selv om de selv ser ut til å leke det svært så godt. Hundene spiser opphakket kjøttavskjær fra slakteriet. Mating er koselig, men jeg må innrømme at jeg foretrekker den litt hyggeligere aktiviteten med å plukke bæsj. Ja, tenker du nå, det høres jo så mye hyggeligere ut, men det er det faktisk, all den tid bæsj lukter fint lite når det er mer enn 10 minus. Dessuten kan man spasere rundt med bæsjbøtta og de andre skitpellar-tingene og skravle litt med hundene og de hyler i bakgrunnen siden de vet at når noen er oppe i skjulet og hakker med øksa vanker det straks litt mat. Gartneren er imidlertid ikke snauere enn at han hjelper til med både skitpelling og mating.

I morgen den dag skal jeg fortelle om resten av turen, for nå må jeg skrive en kontaktannonse for hunden Bongo som ikke lenger kan bo på garden, all den tid han har forfrosset både baller og litt av penis og derfor må bo et sted hvor han kan være inne på natten, men samtidig bli brukt til trekking av sine eiere. Hvem vil ha en hund med forfrossent stell, spør du? Se på ham, hvem vil ikke ha ham? Vakre Bongo!

Ja...?

Fraværsmail: check
Telefonsvarer som sier at jeg er bortevekk: check
Innboks tom: check
Smil på: check
Gave til Gartneren (bare fordi han er så fin kjæreste til meg): ehhhm, niks, så jeg får vel sette fart på rumpa og løpe å hente den :)

Snaaaaaakas!

Om stillongs, moteblogging og andre hyttetanker

Jeg er blitt helt rar i hodet etter den motebloggingen, for når jeg gikk på do tenkte jeg at nå hadde det vært morsomt om Gartneren tok et bilde av meg så skulle jeg blogget om det. Ikke dobesøket, altså... Jo, så der gikk jeg da, på vei til utedoen, i Gartnerens fjellstøvler, ullstrømpebuksen, genseren og de store solbrillene på hodet og tenkte at dette kunne vært rene motebloggen, før det slo meg at det er feil. Man kan ikke i alvorlighetens navn kalle det en moteblogg når man har på seg en nuppete strømpebukse i ull, som man har fått av sin mor. Ei heller levner hårsveisen min noe håp om moteriktig og jeg kan love deg at genseren kjøpt på butikken ved siden av vinmonopolet (ja, jeg handler visst klærne mine på denne, og bare denne) heller ikke er spesielt fascionable. Jeg hadde forresten også på meg buff`en jeg fikk gratis på Handelshøyskolen BI, som jeg er så glad i fordi den fungerer like godt som hårband som hals som hårstrikk og som pynt.

Ullstrømpebukse ja, eller longs, eller den tidligere så populære stillongsen. Jeg har alle de tidligere nevnte. Jeg har for øvrig også et par tights og jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å forholde meg til navnet tights. I mitt hode er tightsen bare en jålete omskriving av stillongsen, som skiller seg fra strømpebuksa ved at den er fotløs. Jeg har opptil flere brune stillongs (som det står stillongs på) samt en blå manne-stillongs som jeg har stjålet hos min bror fordi manne-stillongsen er varmere enn den de serverer til damer(til tross for at det er vi som ender opp med pessfeil). Til og med jeg innser at jeg ikke kan dra på meg stillongsen å slenge en tunika over for så å traske ut hvor det finnes mennesker, men jeg er litt usikker på hvorfor. Nei, tettbukse uten bein er tettbukse uten bein uansett om du velger å kalle det tights eller stillongs.

For øvrig, uten sammenheng med den upubliserte moteblogg, er det finfint på fjellet og i dag har vi gått tur i fjellheimen i solen. Nå koser vi oss med rødvin før vi skal lage finnmarkskebab (finnbiff) og høre mer på P3`s 72 timers innsamlingsaksjonsprogram. Det er koselig :)

Ferien kom...

... og gikk sin vei igjen etter at vi hadde kjørt vannscooter (jooohoooo), paraseilet (så høyt, åhhh så høyt), vaket i vannkanten (ahhhhh...), drukket øl i bassenget (Folkens, hvis puppen din nærmer seg navlen må du for din egen og andres skyld pakke den inn!), spist masse god mat (dessverre tror TuristSyden at chips er selveste lykken, og lasser på med det), fått pedikyr (og jeg er rimelig overbevist om at pedikyrister ble oppfunnet av Hitler!), drukket champagne til frokost (siden vi bodde på et hotell som var så fancy at champagnen stod ved appelsinjuicen i frokostbaren), sett wannabe-Elvis, leke-Meatloaf og tøyse-Blues Brothers (jeg lo så jeg nesten tisset buksa, og innrømmer videre noe beskjemt at jeg danset når wannabe-Elvis ba meg om det, og jeg velger å skylde på frokost-champagnen!), spilt minigolf (og tapt...), lest 7 bøker og generelt slappet så godt av at jeg virkelig gledet meg til å gå på jobb og dermed våknet alt for tidlig i dag.

På Fancy-hotellet

• oppdaget jeg at når noen vil ta kofferten din når du kommer av bussen skal de ikke stjele den, derimot skal de bære den inn for deg. Dette forstod ikke jeg (oppdratt av min far som jeg er; ja, du kan pakke akkurat så tungt du vil, men du får bætterdø bær den sjøl!) og dermed bantes jeg til stakkars pikkoloen.
• serverer de champagne til frokost gratis. Dette er dumt av flere grunner; for det første pleier nordmenn flest å bli fulle nok uten gratis-alkohol i syden og for det andre er champagne antagelig det eneste man blir spontant moro-full av og det er dermed usedvanlig dumt å starte med den. Nevnte jeg at champagne også gjør deg så bakfull som et uvær? (For det gjør den, slemmingen!)
• hadde de mitt favoritt-merke L`occitane som såper, shampoo og fuktighetskrem og dermed pakket jeg (til Gartnerens fortvilelse) alt sammen ned i kofferten hver morgen, slik at vaskedamene kunne komme med ny ladning. Det er ikke stjeling, sant? De vil jo at man skal bruke det, og da spiller det vel ingen rolle om man bruker det der eller hjemme, sant? Sant? Sant...?
• trykker Vladimir (tidligere nevnte pikkolo) på heisknappen for deg når han ikke har noen kofferter å bære på. ("Vladimir! Go do something!" "Vladimir, go take suitcase!" "Vladimir, stop talking!") Stakkars Vladimir...
• kom en annen russer (han hadde ikke navneskilt, men la oss kalle han Vedi, bare sånn for ordens skyld) med frosne vaskekluter når man lå ved bassenget. Den første gangen Vedi kom skvatt jeg sånn at jeg dro til meg hele klypa. Senere skjønte jeg hva han ville og tok høflig vaskekluten isteden. Han holdt imidlertid godt i klypa hele tiden etter Episoden, så det er mulig han måtte erstattet den selv hvis jeg hadde stjålet den.
• spør de om du vil ha kaffe idet du har sanket sammen frokosten og skal til å sette deg. Ja, svarer du, peller opp koppen og jogger etter damen mot kaffen, før du bråsnur idet du forstår at hun faktisk skal hente kaffe til deg og at du forstyrrer hele jobben hennes med å hente den selv.

Jeg tror vi kan konkludere med at jeg er vant til, og komfortabel med, et litt annet service-nivå. Imidlertid var dette moro også, både for meg, og de ansatte som sikkert fortsatt ler av meg.

Nevnte jeg tøflene?

Aktiv i ferien

• Jeg skjenket Gartneren full og dro ham med meg på vannscooter. Jeg hadde gledet meg til dette i flere år, så idet jeg rundet sikkerhetsbøyen klemte jeg inn gassen som om jeg hadde Styggen i hælene (propellen) og mens Gartneren vrælte stopp lo jeg hysterisk og dro til venstre! Hei, hvor det gåååååååår! Gartneren fikk etterhvert stoppet galskapen, og vi ble enig om at han kunne få kjøre isteden. Det gjorde han i nøyaktig 3 minutter mens jeg satt bak og vrælte FORTEEEEEERE, KJØR FORTEREEEEEEEEEEEE! Han gikk etterhvert litt lei (forståelig nok) og foreslo at jeg isteden kunne kjøre ham på land, så kunne jeg kjøre litt alene. (Tror han hadde begynnende tinnitus på venstre øre på dette tidspunktet.) Jeg kjører dermed inn mot land, og ser Stavros komme løpende. Litt engstelig for at Stavros skal ta fra meg vannscooteren, og bittelitt hyper, beordrer jeg Gartneren til å hoppe av og svømme i land, noe han faktisk gjør (!) slik at jeg kan gasse utover igjen. Det er ikke chips som er lykken, det er vannscooter!
• Etter 7 dager med masing (å fytte for er forferdelig kvinnemenneske jeg er!) sa Gartneren at han absolutt ikke ville være med på paraseiling og dermed basta. Jeg kapitulerer (endelig) og innser at dette må jeg gjøre alene. Så da tasser vi bort til Stavros, men Stavros er ikke tapt bak en vogn og innser (med den hårete brystkassen sin) at her må det lut og lokking til. Han smiler greker-bredt og sier at Gartneren i det minste må være med i båten. Joda, han kan da være med i båten. Ja, og så får de ta med en ekstra vest, bare sånn i tilfelle. Joda, ta med en ekstra vest du. Nå må du ta på deg vesten. Joda, kan da ta på meg vesten. Tar du på selen og kjenner hvordan den føles? Ja, kan ta på selen, men jeg skal ikke opp! Og før vi visste ordet av det hang vi begge 100 meter over vannet i 2 karabinkroker og nøt utsikt, vind og sol. Stavros er en flinking, og jeg kan love at han går kvinnelig list, lokking, luring og truing en høy gang!
• Jeg startet friskt i minigolfen og var overbevist om at jeg kom til å slå Gartneren langt ned i støvlene, før hele spillet kollapset rundt hull 12, og jeg endte med å tape med 6 slag. Forsmedelig, tenkte jeg, før Gartneren foreslo at vi skulle gå å ta en øl, og så smilte jeg igjen.

Særlig mer aktiv kan jeg ikke skryte av å ha vært, selvsagt sett bort fra at jeg gikk (noen ganger sjanglet) på egne ben, svømte med egne armer og bar min egen veske (stort sett).

Vel hjemme

• konstaterer jeg at borte er bra, men hjemme fortsatt best. Leiligheten min føles som en oase, det kalde soverommet som himmelen og min egen dusj er fantastisk. (Selv om dusjen på Fancy-hotellet var bra så snart man hadde brukt en halvtime på å finne ut hvordan hoveddelen av den kom på og ikke bare dysene som sprutet overalt. Vanskelig å dusje seg ordentlig når man må løpe rundt på badet etter vannstrålen...)
• har jeg savnet min musikk (selv om Radio Napa har gjort sitt ytterste for å underholde meg med glemte engelske slagere), jeg har savnet blogg-oppdateringer (jøss, hvor dere har skrevet mens jeg var borte, bare så vidt jeg fikk lest gjennom alle før arbeidsdagen var over) og jeg har savnet ordentlig mat. Til kvelds i går spiste vi stekte middagspølser, potetmos og stuet mais og i dag har jeg laget blomkålsuppe, så nå er vi snart på track igjen. (Skjønt track og track; i følge dressbuksen jeg dro (tvang) på meg i dag må jeg ha gått opp adskillig mer enn 5 feriekilo. Enn så lenge håper jeg at det er bare er salt fra det forbaskede chips`en som gjør at jeg trasker rundt som en overoppblåst ballong!)
• innser jeg at etter en uke med sekundlig selskap er det deilig å bare være litt med meg selv. Til de av dere som venter på en telefon; jeg beklager, men jeg skal bare leke bittelitt med meg selv Jeg kommer snart og finner dere. Jeg lover!

Lykken alene

Lykken sammen

Det fantastiske bryllupet, siste og avsluttende episode

Jeg har fortalt om båttur, jeg har fortalt om maten, jeg har fortalt om latteren og jeg har fortalt om bilturen (opptil flere ganger), så nå gjenstår bare resten:

Legg for øvrig merke til karakteristisk skurkesneip i munnviken hos skurken samt heltens smil midt i duellen

Etter maten var det skuespill! To venninner av bruden hadde fått underholdningen i oppgave og de klarte oppgaven med bravur. De serverte hjemmesnekret stum-western-skuespill hvor de leste replikkene og handlingen mens de effektivt rekrutterte skuspillere blant gjestene. Jeg var skurken (man velger jo eiendomsmegleren som skurk, det sier seg jo selv!), samen var helten og en rekke av gjestene var blant annet fjell, midnattsol (?), mandsangforening, skjønn jomfru, etc. Min favoritt under dette er når mandsangforeningen bryter ut i spontan lovsang, jeg lo så jeg grein. Gartnerens høydepunkt var at samen var helten slik at han helt uforstyrret kunne fotografere ham all mass. (Se det var søringen sin, "a same, how exotic!")

Etter vel utført skuespillerjobb trekker gjenværende gjester ned til bålet i fjæra og jeg skifter klokelig til et billigere og mer fjæra-klart antrekk enn bunad. Klokt tenkt, Suverin Fylleren, i og med at den ene bunadskoen (som jeg ikke skiftet ut) tok fyr utpå morgenkvisten. I fjæra lo vi, skrønte, drakk, lo mer, spiste litt tørrfisk, så skodda lette og solen komme frem. Midt i hele koseligheten begynner en av brudens mer effektive venninner å sanke inn single, halvsingle og ikke-single men dog ugifte venninner, for å få kastet brudebuketten. Siden jeg har vært med på denne fadesen før, fått buketten, men ikke blitt noe mer gift av den grunn forsøkte jeg å ro meg unna med alle tenkelige midler, uten hell kan jeg tilføye. Med entusiasmen til en middels revisor setter jeg meg på en benk bak de gifteklare damene som har kastet sko og står sprangklare. Mens jeg sitter å koster bøss av ullgenseren treffer buketten meg i hodet! Så hva skjedde med de gifteklare? Tok armene samme vei som vettet til sinte-svensken? Så jada, så neida, så Pappa? Er du klar for å stelle i stand brølløp???

Etter bukett-glippen ler vi mer, noen krangler seg litt, og jeg velger i 8-9-kanskje til og med nærmere 10-tiden på morgenen å krype til korset, og teltet, å legge meg. Jeg våkner i formiddagen (i 12-tiden) og hjelper bittelitt til med å rydde før jeg og Gartneren tar båt 2 til fastlandet. Vel på fastlandet finner vi første og beste hotell og tilbringer en god time i dusjen (beklager så meget, miljøet) før vi trasker ut og finner en restaurant. Jeg holder på å sovne mellom forrett og hovedrett, men drar meg i land med en kaffe og er til og med våken gjennom desserten.

Etter 12 timers søvn våkner vi til strålende sol i vakre Tromsø og skal ut å turiste oss. Vi pløyer gjennom Polaria (med et kvarters stopp ved de kule steinbitene, se det er bøse-gjengen i sjøen) før jeg trekker Gartneren med meg til Fjellheisen. (Nå hører det med til historien at jeg vet at han har høydeskrekk, det fikk jeg vite når jeg dro ham med meg i pariserhjul i vinden i København i januar, men anyways:) Gartneren trosset høydeskrekk og koste seg på toppen mens han fortsatte som den gode japaner han hadde vist seg som gjennom helgen, med kamera ladet og telelinse på. Vel nede fra Fjellheisen reiser vi på Yonas for anerkjent pizza, treffer fortsatt-full-brud på vei hjem, spiser og kjører med illeluktende og rykk-kjørende taxisjåfør til flyplassen. (Neste års Myrafestival-overskudd anbefaler jeg å donere til Tromsø Taxi og øremerke deodorant!) Norwegian innfridde sånn høvelig rutetider og Bjørn Kjos frembragte oss trygt til Oslo-byen. Og alle var enig om at det hadde vært en flott tur!

Det fantastiske bryllupet, del 3

Maten, ahhhh, den fantastiske maten i det fantastiske bryllupet! Her ble det servert helstekt, og jeg koste meg storveies når jeg satt og kikket på (og ikke minst luktet på) i forberedelsene dagen før dagen. Men for å starte på begynnelsen; Vi ankom jo festøya torsdags formiddag (etter den hasardiøse bilturen og den koselige båtturen) og kastet i oss litt medbragt brødmat før vi jogget ut for å hilse på mennesker, drikke øl, le samt hjelpe bittelitt til med forberedelser.

Vi hadde fått beskjed om at vi måtte ha med grillmat til torsdags kveld, da brudeparet ikke hadde anledning til å sponse mat for alle i 3 dager (forståelig nok, da bare selve bryllupsmaten må ha kostet en formue!) Gartneren ble vår cateringansvarlige og han slo til med biff, salat og hvitløksbaguetter! Han er imidlertid unnskyldt, all den tid det er dette de tenker er grillmat her nede på det sentrale østlandet. Jeg derimot burde visst bedre, men jeg kan vel forsøke med å vri meg unna med en liten æ-har-ikke-bodd-nordpå-på-ti-år, men det funker liksom ikke helt all den tid jeg er verken 70 år gammel eller senil. Jeg burde husket at grill og grillutstyr driver vi ikke med, vi har bål i fjæra, fordi det er enklere, lukter bedre og man slipper å drasse grillkull hvor man nå enn skal. Enniveis; vi hadde biff og bål i fjæra, så hva gjør man da? Jo, man går i første og beste kjeller, finner en gammel dartskive og bruker den som grillrist over bålet, og jøsses for en biff det ble! Nam!

Men altså, bryllupsmaten; vi fikk en herlig blåskjellsuppe når vi kom fra vielsen, og det kunne ikke passet bedre med varm suppe og kald Cava idet man kom av båten. Etter 2 glass Cava og en rask løpetur sammen med bruden for å rigge opp baren var jeg igjen varm under bunaden og i tillegg gla som ei lerke. Pussig hvor fint Cava fungerer… (Jeg følte meg forresten som den gardsfrua idet jeg jogget av gårde med øl og vin mens bunaden flagret rundt beina, tjohei hvor det gikk!)

Så var det dags for middag, og mens jeg tok en liten avstikker i fjæra for å kvitte meg med litt av Cava`en stilte Gartneren seg lydig i matkø, og innen jeg kom tilbake fra fjæra var denne tallerkenen ankommet. (Ja, det er rett før jeg drikker med begge nevene, jeg skal bare holde tale først.). Det var couscous, poteter, salat, potetsalat, steinovnsbrød med aioli, coleslaw og annet smaskens på tallerkenen og jeg måtte ta meg en halvtimes pause når jeg var halvveis før jeg spiste opp resten. Vanligvis når man er i større selskaper er maten enten pip tørr, vassen eller smakløs; her var det smaker i alle varianter, grillet og sprøtt, mørt og helt fabelaktig! (For å si det på ekte ishav; det kn…. i munnen!)

Det fantastiske bryllupet, del 2

Vi leser kart, folkens

Rød humpete strek: gal engelsk venninne kjører med livet som innsats for å få oss fra Tromsø til Tromvik.

Grønn koselig strek: båttur fra fastlandet til festøya Ljøsøya.

Mørkerød luftig strek: småkald tur til vielsesøya Gåsvær.

Rosa vakker strek: brudeferden i Tromsfjorden hvor vi kjørte kortesje med båtene (inneholdende 120 mennesker) fra vielsesøya til festøya.

Som en parentes kan jeg legge til at bruden har klart det hun alltid har klart før også; hun har restituert meg på rekordtid, for nå er jeg så opplagt at det er skremmende og tar både lørdags- og søndags-jobbing på strak arm. Det står klinkende klart for meg at neste gang jeg begynner å bli sliten skal jeg sporenstraks bestille en rask Norwegian-svipp til det vakre Bardu og le meg gjennom et par dager sammen med bruden. Hun kunne solgt selskapet sitt på blå resept for arbeidsnarkomane raringer og tjent en formue! Hmmm... Mulig jeg kan ta patent på henne og leie henne ut...? Noterer det bak øret og tenker å foreslå det for henne neste gang vi snakkes.

Det fantastiske bryllupet, del 1

Bryllupet var så innholdsrikt og så morsomt at det føles som jeg har vært der i 14 dager og ikke bare 4. Det skjedde så mye, og jeg lo så mye, at dette blir en føljetong. Som del 1 kan jeg fortelle at det fantastiske vertskap hadde 120 gjester. De klarte å holde styr på 120 gjesters ankomst fra alle deler av Norge, og verden, og fikk hentet de på fastlandet og fraktet dem til øya i båt. Forsøkt å koordinere 5 gjester inn på samme tidspunkt til festligheter hos deg? Ja, da kan du sikkert tenke deg hvor vanskelig det er å koordinere 120 stykker i båt til en øy til alle døgnets tider.

Jeg og Gartneren startet vår lille tur med avreise Oslo, landing i Tromsø, for så å bli plukket opp av brudens vakre søster for å overnatte hos henne. Vel våken den neste dagen (etter mange lattermilde timer i natten) ble vi hepset inn i bilen til gal engelsk venninne (ref; bruden) og ble budt den skumleste kjøreturen jeg noensinne har vært med på. Engelskmenn (og damer) burde ikke få lov til å kjøre bil i land hvor man kjører på høyre side! Sett bort fra dette var gal engelsk venninne (fortsatt ref; bruden) en kjempemorsom dame med mer pepp og smil enn jeg har sett på lenge. (Vi har bare ett klart bilde av henne, siden hun var i bevegelse hele tiden, og det er fra da hun stod fastklemt i kakekø og kom seg ingensteder...)

Etter skummel biltur var det på tide med koselig båttur og det gleder meg å si at jeg ikke kastet opp, da dette er båten jeg jevnlig kastet opp i gjennom min oppvekst, altså brudens fars seilbåt. Se hvor glad jeg er der jeg sitter nesten oppi fiskekassen og venter på å treffe bruden (som jeg ikke har sett på 3 år før dette) igjen.

Ja, og så pakker vi ned pikkpakket igjen...

Jeg er tilnærmet ferdig med den herskens pakkingen, nå venter jeg bare på Olsen og Baderomsvekten som skal komme på kaffevisitt. Jeg tror jeg en innenfor Norwegians lastekrav, og hvis jeg ikke er det konstaterer jeg at jeg er blitt like sterk som Pippi, for da løfter jeg mer enn 20 kilo med en hånd.

Så med leiligheten vasket, jobben som klarer seg uten meg, sko pusset og sølv ventende på Gartneren, pakkingen unnagjort og kaffe drukket er det ingenting annet å gjøre enn å kjede seg. Hva i all verden fordriver andre stressmennesker tiden med når de plutselig får 6 våkne timer hvor de ikke skal noe? Jeg holder på å gå fra konseptene her! Nå venter jeg bare på at klokken skal bli såpass at jeg kan begynne å ringe mennesker. Min mor er kanskje våken allerede...? Ja, det satser jeg på!

Snakkas!

Postkort

Jeg er på ferie midt i et postkort og det er så vakkert her at når jeg ser meg rundt med "søring-øyne" blir jeg nesten rørt. Siden ord blir fattige slenger jeg ut et bilde jeg tok når jeg gikk tur tidligere i kveld.

Legg for øvrig merke til restene etter vinterens snøras nede til høyre.

Nå når den visuelle delen er over må jeg vel driste meg over i den verbale delen. Jeg er nummen i øret og matt i hodet. Jeg er så indelig glad for at jeg bor på det sentrale Østlandet og opplever ting. Jeg er gjennomført takknemlig for at jeg har en jobb. Jeg er usigelig fornøyd med at jeg har venner som kan snakke, diskutere og le (ikke minst!) av ting som faktisk betyr noe. Ja, jeg vet, det de snakker om her betyr noe for dem men sørgelig nok betyr det ingen verdens ting for meg. Nada!

Sånn i ettertankens navn er jeg likevel glad for at jeg har valgt å bruke noen av mine sårt trengte fridager her for jeg har innsett at mitt hjemme ikke er her, men derimot der. Altså klapper jeg meg selv på skulderen og er fornøyd. Mens jeg gjør det sitter damen ved siden av her og kikker på meg. Hun ser akkurat så rar ut som jeg føler meg. (Dessuten kan hun ikke puste uten å lage snorkelyder, pussige katten...)

NSB for life!

Jeg er som vanlig tidlig ute og kan smykke meg med at jeg faktisk rakk flyet! Dette er derimot ikke NSBs fortjeneste etter å ha blitt pakket med på tog, buss og så tog igjen, bare for å erklæres at toget, tog 2, var forsinket og når det endelig kom måtte vi vente på flere busser.

Kjære Norske StatsBaner, dersom jeg hadde ville tilbringe størstedelen av turen til Gardermoen på en svett buss hadde jeg bestilt bussbillett istedenfor togbillett. Jeg har forståelse for at det kan skje ting med både tog, mannskap og skinner, men dette var Buss for Tog som har vært planlagt i ett (!) år. Siden du, ja du NSB, valgte å ikke gi beskjed om dette når jeg bestilte billett på mandag kan jeg ærbødig love deg at dette er siste gang jeg skal reise med deg. Du tror jeg tuller hva? Eller at jeg glemmer det i løpet av noen måneder? Da vil jeg informere deg om at jeg ikke har satt mine bein på Skeidar på 8 år, etter å ha hatt en usedvanlig dårlig service-opplevelse med 2 av deres ansatte. Dette til tross for at jeg har trengt ting fra Skeidar, til tross for at de har fine ting på Skeidar og til og med til tross for at de er min nærmeste møbelbutikk. Jeg setter meg isteden i bilen og kjører en time til Ikea. Så NSB; dett var dett som Fleksnes ville sagt eller SNAKKAS som jeg pleier å si! 

Ps: Vil noen hente meg på Gardermoen på mandags kveld?
Jeg kan nemlig ikke lese bussruter i det hele tatt... Æsjaaaa...

Myrafestivalen...

...er vel overstått og jeg har overlevd, uten større skavanker enn et blåmerke på hofta, en flis i fingeren og et snev av skjelvende hender på søndag; altså en strålende festivalhelg!

Været var fantastisk, bandene var over all forventning og det kom langt over 250 mennesker. Dette vet jeg fordi jeg hadde laget 250 festivalpass, gikk tom for festivalpass i 22-tiden og deretter brukte et kvarter på å henge oppunder taket å skjære ned takpynt fra i fjor som jeg omgjorde til nødpass. Nød lærer naken kvinne å spinne, eller i vårt tilfelle; nød lærer brisen kvinne å henge oppunder taket med en rambokniv mens bandet TUSH spiller god og høy rock til publikums store glede! (Nevnte jeg at jeg hadde på meg kort-kort miniskjørt?)

Elling Sollie Hem, trubaduren som eminente Sassy Standup booket, klarte det kunststykket å få 70 personer med på allsang klokken 16.30 på ettermiddagen og idet han dro i gang med Hey Jude hadde han både meg og resten av publikum i sin hule hånd. Ila Auto tok over for trubadur Hem, og som alltid leverte de morsom og koselig konsert, med spøking mellom låtene og klappende allsang.

Barneavdelingen på sykehuset, som dessverre ikke fikk vært med på festivalen (naturlig nok, siden festivalen bestod av en solid mengde beduggede mennesker) kan likevel glede seg til å motta en ikke-ubetydelig sjekk.

Konklusjon: jeg har blitt brun, jeg har ledd, jeg har kost meg med øl i solen, jeg har sunget, jeg har smilt, jeg har løpt, slått opp telt, slått ned telt, sovet i telt (både mitt eget og Gartnerens), jeg har drukket whiskey, jeg har spist pølser, egg, pølser, pølser og hamburger, jeg har smugkikket på Gartneren som gikk rundt og var kjekk, og jeg har presentert meg selv som Gartnerens kjæreste, jeg har avslått 3 forslag om å bli med å kikke på bussen og til sist, men absolutt ikke minst: jeg har fått vært med å forberede, avholde og nedrigge Norges hyggligste festival; MYRAFESTIVALEN!

Mens gartneren...

... synger i dusjen leser jeg Facebook og ser på at han har gjort klart til frokost. Når man våkner i sin egen gode seng med frossent vannglass ved sengen mens mannen spør om han skal varte opp med frokost er lykken relativt nærværende.
Den danmarkske hovedstad er unnagjort og jeg kan skilte med følgende gode minner:

• Stereophonics som er bedre live enn de noensinne har vært på plate og Vega som er den desidert beste konsertarenaen jeg har vært på. Hvor er stedet i Norge som rommer 1500 mennesker, men som likevel ikke har kø verken i innsjekk eller bar? Oh herlige Stereophonics!
• Engangskameraer er fortsatt morsomt og etter at jeg og den gode Gartner har lekt oss gjennom dagene med dem er det kiling i magen ved tanken på fremkalling. Jeg liker at man ikke kan se hvordan bildet ble, og jeg ser så innmari frem til å se bildet fra restauranten hvor Gartneren fant seg en gitar.
• Vi var på restaurant hvor maten var forferdelig, men hvor kelneren holdt et show uten like i sin kamp mot kjøkkenet. Jeg har aldri noensinne vært på et sted hvor kelneren vræler motherfucker og faktisk truer kokken med juling! Men vinen var bra og selskapet upåklagelig.
• Jeg fant meg ikke mindre enn 2 bestefartrøyer og er enestående fornøyd med shoppinginnsatsen! Dog fikk vi følgende dialog når Sassy Standup hentet oss på flyplassen; Hvilken butikk kjøpte du dem i? Vet ikke. Var dere på New York? Vet ikke, antagelig ikke, vi var bare innom 2 butikker, HM for å kjøpe votter og den andre for å kjøpe bestefarstrøyene. Men hva gjorde dere? Vi surret rundt i latteren, kikket på folk, spiste god mat og drakk god øl (og litt whiskey).

Nå er frokosten ferdig, så mens du leser dette skal jeg benke meg ned i barbordet og fortelle Gartneren om drømmen jeg hadde i natt:)

Jeg fant, jeg fant!

• Jeg fant en hytte som var forbausende lik den min bror hadde og jeg har kost meg med vedovn, kortspill, utedo og våtservietter, selv om jeg gremmes av at jeg tapte runden med kinasjakk. (Jeg er en så usedvanlig dårlig taper at det er skummelt!)
• Jeg fant ut at 20 minusgrader ikke virker så bitende kaldt når man har brukt 109 kroner på å kjøpe denne fabelaktige kuldekrem, så fra nå av skal jeg alltid gå rundt med et skimrende lag av den i ansiktet. (I hvert fall til jeg finner ut om det er den som er ansvarlig for monsterkvisen som vokser ut på haken...)
• Jeg fant også ut at denne Gartneren faktisk fungerer som selskap i 2 døgn med bare oss, for han kan kose seg i roen og være stille. Nevnte jeg at jeg klarer å være stille i hans selskap? Det er noe helt eget når man finner noen man bare kan være stille med uten å føle at det er pinlig stille.
• Jeg fant fred, stillhet og ro i fjellet. (Selv om det var rart å være på en vinterhytte hvor det faktisk var trær, oppvokst i ishavet som man er. Der har vi har ikke sånn luksus som trær, bare vakre lange horisonter med snø og hav... Savner litt...)
• Jeg fant ut at 2009 har vært et flott år, og jeg ville ikke vært det foruten!
• Jeg fant også dette fabelaktige bildet som dere kan kose dere med i lørdagen :)

Tittingene

Ved terrassen min er det en stor palme og i den palmen bor tittingene. Tittingene består av duene Edvin og Magda, en bøs liten gjeng med gråspurv hvorav ingen av dem har vært høflig nok til å presentere seg og Rune the Parrot. På morgenen (ca 2 timer etter at jeg har våknet, og 5 kaffekopper senere) benker jeg meg ned med et par brødblingser og hvis jeg mot formodning skulle være så uforskammet at jeg glemmer å servere dem hører jeg Edvins tåkete Uhuuuuu jamt helt til smulene er slengt i blomsterkassen. Rune the Parrot spiser ikke smuler, så han sitter i palmen og søler med noen frø han finner oppi den. Ikke vet jeg hvorfor han velger å holde selskap med duene og den slemme tittinggjengen, men jeg antar at det kommer av at han rett og slett har for dårlig bordskikk til å få leke med de andre papegøyene.

I dag spiste jeg formiddagsmaten inne i stuen, og følgelig la jeg heller ikke smuler i blomsterkassen. Midtveis i første brødskive hører jeg en Uhuuu og ser Edvin snu hodet halvannen gang rundt mens han plirende stirrer på brødskiven gjennom gardinsprekken. Jeg fikk selvsagt dårlig samvittighet og matet dem igjen.
Tittingene er godt selskap og jeg er glad for at de har valgt akkurat min terrasse som oppholdsted. Det kan selvsagt ha noe med at jeg får dårlig samvittighet når de piper til meg og tilgangen på mat er dermed ubegrenset. Jeg kommer til å ruinere meg selv på brød, dessuten føler jeg at de burde spist noe sunnere. Spiser tittinger potet…?

Hvis jeg må bruke mer tid på venting denne jula...

... så dauer jeg!!! Vente på fly, vente på flydel, vente på bussen, vente på innsjekk, vente på sol, vente på regn, vente på buss igjen, vente på fly, slapp å vente på flydel, vente på fly, vente på tog... Jeg er så leeeeeei!!!

Gardermoen er det kjedeligste stedet i hele verden og Facebook`en min er ødelagt!

Dumme!