Og mens kaoset på jobb har lagt seg stiger urofaktoren på hjemmefronten...

... for jeg leser andre og vil bli gift. Jeg ser babyer og vil ha barn. Jeg opplever damer med mer utfordrende jobber enn meg og lurer på hvorfor jeg ikke er der. Men så ser jeg andre igjen og innser at jeg aldeles ikke passer til å være gift, og når barna griner om kapp i nabobutikken har jeg heller ikke lyst på barn og når det rocker som mest kan jeg ikke se for meg en morsommere jobb enn min.

Men ikke desto mindre er jeg kommet dit at jeg tror jeg vil ha barn, en gang i nærmeste fremtid, med Gartneren, denne mannen som kom syngende inn i livet mitt kamuflert som en one-nighter og som hittils har blitt en 775 night-stand.

Det er en stor erkjennelse for meg, GærneMaja, å innse at jeg tror jeg kunne blitt en slags mor, og tenke at jeg faktisk har lyst til det. Det er 30-årskrisen, vet du, og hvem vet hva jeg skal gjøre når jeg er 6 måneder på vei og innser at jeg ikke kan ombestemme meg. Jeg kan ikke skifte bleier (men det lærer de meg kanskje på sykehuset), jeg kan ikke nav-reglene for noe av dette (vet likevel at jeg er paragrafnerd og at jeg leser fort), men verst av alt; jeg er livredd bittesmå babyer, for de ser ut som at de kan gå i stykker bare man ser litt hardt på dem. Legg imidlertid merke til at ingen av mine reservasjoner gjelder denne Gartneren, for jeg tror han blir en fabelaktig far. I går kveld lå vi i sengen og diskuterte hele GærneMaja-krisen, og jeg forklarte at jeg har lyst selv om det tidvis skremmer vettet av meg. Men det som skremmer meg mest ved hele konseptet er hvis jeg må være alene med det. Jeg fikk han (muntlig) til å erklære at jeg ikke skal være alene og en muntlig avtale er like god som en skriftlig vet jeg, i følge Avtaleloven av 1918 §3 annet ledd.

Videre klargjorde vi at dersom en av oss, ved for lite søvn eller annen overstimuli, følte at vi var i ferd med å miste grepet kunne vi bare si kode-ordet Tårnfrid for å få en timeout. For det er lov, nemlig, i vår verden, å si at nå må jeg ha pause. Vi kan bare ikke ha pause samtidig. Tror jeg. Selv om min bror har såpass mange barn at jeg tviler på at han hadde merket om det kom en til og var der et par uker. Den hadde jo lignet på de andre, slekt vet du, så kanskje det er en tredje mulighet hvis begge sier Tårnfrid samtidig. At vi rett og slett dumper denne stakkars sør/nord-bastarden i min brors heim. Det er godt å ha en nødhavn i bakhånd, kjenner jeg.

Men det blir ikke barn i morgen, ikke i overmorgen heller, men det er en rar følelse å ha erklært for en mann at jeg vil ha barn med ham og at jeg for de neste 6 månedene til 4 år (foreløpig tidsperspektiv) vil jeg ha det i bakhodet og vil kaste p-pillene i do ved egnet anledning. Hjelpe meg... Og hurramegrundt så gøy!

Det var en gang...

... en eks som fridde til meg. Han hadde planlagt hele shmailaisen og hadde til og med bestemt seg for band. Jeg er glad jeg takket nei til både band og bryllup for Gartneren er vokalist i bandet og jeg tror ikke det tar seg ut at bruden er småtent på bryllupsangeren. Ei heller tror jeg det er vel ansett at bryllupsangeren er betatt av bruden.

... en mann som ville ha meg, men som ikke ville ha meg som jeg var. Han jobbet en hel vinter for å smi meg riktig, men så kom våren og all jobben hans var forgjeves for jeg spratt tilbake i støpt form og fant meg isteden en mann som likte meg for meg.

... en mann som likte meg når jeg ikke likte ham og som jeg likte når han ikke likte meg. Han gikk fra oss alle og i natt drømte jeg om ham og han var lykkelig der han var. Det varmer når jeg tenker på drømmen og jeg håper det stemmer at han er lykkelig der han er, for av alle disse tre var han den beste.

Jeg og 4 millioner andre...

... venter tålmodig på at Skatteetatens internettlinje skal trekke pusten og slippe oss inn slik at vi kan ta innover oss årets tragedie. For, jah, i år lukter det tragedie! Jeg har brukt alle skatterettsbokens utregningsmetoder og det ender i minus i samtlige av disse. Jeg skuler mot regnskapsdamen og mener langt inni meg selv at hun burde ha passet på å betale nok til kassa. Jeg gransker meg selv og mener at jeg burde visst at dette kom til å ende i forferdelse. Jeg hytter med neven til Skatteetaten fordi de har valgt å sende meg tabell 7104, når jeg antagelig burde hatt en i de høyere regioner! Hvorfor er det ingen som passer på meg når jeg tydeligvis ikke evner å gjøre det selv???

Jeg var, mens jeg ventet på at Skatteetaten ville slippe meg inn, på en nettbutikk. Jeg fant en flott bok som jeg gjerne ville kjøpe, men så tenkte jeg, i et øyeblikks klarsinn, at jeg får vel vente for å se om jeg heller bør legge inn Staten som fast lite fadderbarn.

I 2 og en halv time har jeg nå oppdatert siden, mens jeg svarer på telefoner, epost samt spørreundersøkelser. Jeg skriver også litt på bloggen, og regner for attende gang gjennom lønn og trekk mens jeg saumfarer nettet etter mulige fradrag. Kan jeg ikke fradragsføre iskremen som komsumeres i forkant av menstruasjonen? Nei, jeg tenkte det vel...

Det er lørdag...

... og jeg sitter og drøyer tid til jeg skal på kontoret for å avholde et kontraktsmøte. For meg er ikke lenger kontraktsmøtene noe spennende, og jeg maler gjennom dem og svarer på spørsmålene med standardsvarene som har utviklet seg gjennom de siste 7 årene. Noen ganger, dog meget sjelden, er det noen som spør meg om noe jeg faktisk må tenke på før jeg svarer. Jeg hadde en slik tidligere i uken og antar derfor at akkurat dette møtet blir som vanlig. Gartneren har startet med vårinnspurten og jobber rett så mye overtid. Dette gir meg en gylden mulighet til å stå klar med middag når han ankommer heimen i senkvelden, og jeg føler meg som et rettelig kjerringemne. I går disket jeg opp med kjøttkaker og kålstuing, til stormende jubel. (Vel... Kanskje ikke uttalt stormende jubel, men det var underforstått siden han hadde jobbet 13 timer før han kom hjem.) Dere vet uttrykket; det lukter ikke akkurat blomster? Gartneren lukter nettopp det, blomster, og jeg elsker å dra inn lukten i kommet-hjem-klemmen. Av og til lukter det bregner av kinnskjegget hans, og det lukter ikke akkurat blomster, men når han holder på med blomster-blomstene som kommer på våren lukter det herlig! Jeg har tidligere bodd sammen med en søppelkomprimator-reparatør, så det skulle bare mangle at jeg vet å sette pris på at det lukter godt.

Jeg setter pris på veldig mange andre ting også:

• Gartneren koster opp bøsset rundt vedkorga når han har fyllt opp med ved. Helt uoppfordret! Og for en liten ryddenisse som meg er dette fabelaktig. Når jeg tenker meg om er alle slik uoppfordrede ryddingser kjærkomne og Gartneren er generelt usedvanlig flink til å pelle opp etter seg.
• Av og til blir jeg litt trist og lei, riktignok ikke ofte, men de gangene det har hendt har han gått ut av sin vei for å få meg glad igjen. Gartneren har mange triks i ermet, men favoritten min må være den gangen jeg bare var lei av verden og han spankulerte bort og satte på Knudsen og Ludvigsen, høyt! Det går ikke an å være verken trist eller lei når Knudsen og Ludvigsen synger i stua. 
• Jeg har jo et snev av dårlig impulskontroll og jeg får stadig vekk for meg at nå må det gjøres noe, det vise seg å være skøyter, spasertur, rydding, vasking, utepils, måking av uteplass (3 uker før våren ankommer), etc. Jeg har enda til gode å høre Gartneren si nei til et av mine forslag og han går på med liv og lyst for å være med, alltid! 
• Jeg liker å være sammen med ham i kveldene, for det er like underholdende å sitte alene sammen med ham med bok som det er å skravle å le sammen med ham. Jeg vet en tid hvor jeg fylte huset med mennesker bare fordi jeg ikke hadde noe å si til daværende mann. Nå er det deilig å bare være oss, og vi ler så godt sammen.
• Gartneren har aldri, noensinne, bedt meg om å endre noen av ekstrem-trekkene mine. Han forsøker ikke å endre meg til å passe inn i en form og han omfavner hver eneste pussighet. For en glede det er å ha noen som ser det gode i ting, og som fokuserer på alt som er bra. Ahhhh....

Det er lørdag og jeg skriver ut hele kjærligheten, mens jeg gleder meg til jeg og Gartneren skal å stå slalom i morgen, vakre mannen.

Om den udefinerte hjemlengsel og en hel del annet det viste seg at jeg hadde på hjertet

Jeg ble rammet av akutt hjemlengsel sånn rett før jul, noe som er naturlig all den tid julen aldri blir jul uten at det er mørketid og uten at mine lille kjernefamilie er der med alle deres feil og morsomheter. I hjemlengselen vokste en lengsel for det som har vært også umerkelig fram og midt i dette slo jeg i gang et slag for et klassetreff. Slaget ble godt mottatt og et klassetreff er nå planlagt under et av ishavets fineste arrangementer Blues i vintermørket. Hjemlengselen har ikke gått over, men det har derimot den utvidete delen av denne, og jeg har fjernet meg selv som deltager på hendelsen. Jeg fjernet meg ikke helt sånn i første omgang, men dro meg over i kanskje-feltet og har planer om å dra ytterligere til høyre i løpet av kort tid slik at jeg faktisk ikke deltar. Ikke det at mine tidligere klassekamerater ikke har gjort seg fortjent til en liten fest, men denne festen vil i så tilfelle gå på bekostning av Gartneren, min familie og ikke minst arbeidet mitt. (For vi meglere, i hvert fall de av oss som er engasjerte, tar ikke mer enn et par-ukers ferie.) ((Når jeg tenker meg om tok jeg ikke lenger ferie når jeg var sorterer, vaskedame og bartender heller, så mulig det faktisk er bare meg som har en kromosomfeil...?))

Jeg savner fortsatt familien min, og gleder meg til sommeren bringer meg til det kalde ishavet. Ikke desto mindre registrerer jeg at det er mer familien, og mindre ishavet, som trekker. Øya i ishavet er ikke viktig for meg lengre, og jeg kan likegodt besøke dem andre steder. Det er rart at stedet hvor jeg tråkket ut barneskoene, og brant opp gult gress, ikke betyr mer for meg, all den tid jeg registrerer at den betyr mye for mine hjembygdinger på samme alder. De kaller det for hjem, noe jeg også tidvis gjør, men det er ikke hjem når jeg tenker meg om. Hjemme er mer Tønsberg og mindre ishav, og hjemme er mer familien min og Gartneren enn huset henholdsvis de og vi bor i. Jeg skulle ønske jeg hadde et sted som var hjemme, føltes som hjemme og som konkret ble definert som hjemme av andre. Jeg passer ikke som nomade, mener jeg selv, før jeg konstaterer at det er akkurat det jeg er.

Så hvordan lager man hjemme i hodet? Jeg og Gartneren gikk tur for en stund siden og på veien passerte vi en kirkegård. Jeg lurte på hvor de hadde familiegraven sin. Nei familiegrav, sier han og drar på ordet før han forklarer at de er spredd over hele Vestfold. Jeg forteller om gravstedet til min fars familie på Møre og om min mors familie som ligger samlet på Halsa, mens jeg samtidig forstår logikken i at hans familie er spredd. Vestfold har så mye folk at de naturligvis sprer seg på de logiske gravstedene, det har min familie også gjort, bare at det er mindre folk og således færre gravsteder og dermed ligger de sammen. Betyr det noe? Nei, jeg tror ikke det, for dersom det er liv etter døden håper jeg det foregår andre steder enn på kirkegården. Likevel syns jeg (som levende) at det er fint å gå på gravstedene, rydde litt og tenke på det som har vært. Jeg tviler på at Gartneren og hans familie tar en heldagstur på kirkegårdene for å luke litt mens de ettertenker seg avgårde. Jeg tror Vestfold blir hjemme når jeg kan se for meg at de har meg i jorden her. Nei, hva ser jeg nå, her skulle jeg skrive om hjemlengsel og så havnet vi helt ute på kirkegården, det blir feil. Hopp et avsnitt og returner til tema umiddelbart!

Jo, det er rart å ha hjemlengsel til noe man ikke lenger kaller hjem. Jeg tror jeg mangler det genet som gjør at mine klassekamerater trekker til ishavet. Eller kanskje det er det faktum at min familie ikke er derfra, ikke på ordentlig, som gjør at jeg vegrer for å kalle det hjem. Min bror elsker ishavet og hans barn, 2.generasjons-ishavsborgere (og i tillegg halvt vaske-ekte ishavsborgere), vil nok anse det som hjemme og det får være en fin trøst. Når det er sagt så vil jeg legge til at det er vanskelig å stille hjemlengselen når man ikke vet hvor hjem er...

Finn 1 feil

Best of siv-susing og blomkålkoking i 2010 ved hjelp av Spotify

Januar kom og gikk sin vei igjen med en rekke frosne vannrør, men på veien la måneden også igjen en kveld hvor jeg reflekterte over mine manglende evner på det forfengelige; Lux. Siden jeg og Gartneren delte en fortreffelig aften i København føler jeg at denne sangen hører måneden til;
Stereophonics – Have A Nice Day - Decade In The Sun Version

Jeg ser at kroppen ikke var på min side i februar og at bloggen bærer preg av at jeg er nedfor og litt sur, det er likevel ikke alltid at nedfor er galt for midt oppi dette fødtes 2 veldig fine innlegg; Jeg og denne Gartneren samt det litt melankolske Toner og tanker hånd i hånd. Musikken følger humøret og humøret følger musikken og jeg velger å farge denne måneden slik;
Robyn – Hang With Me (Acoustic Version)

I mars er jeg på flyttefot og ikke vet jeg om det er generell allment savn eller det faktum at jeg rotet frem noen gamle bilder, men jeg skrev et fortreffelig innlegg (Selvskryt skal man høre på for det kommer fra hjertet sier min far) om familien min kalt Mi familia. Men siden dette bare var en parentes og det er flyttingen som er fokus får vel denne sangen følge mars vel;
Amy Macdonald – The Road To Home

April kom og tinte opp både ledd, bokstaver og kunder og jeg raser avgårde i verden i dette innlegget: Trafikk, bilkjøring, oppdragelse og annet som finner veien til tastaturet. Jeg hadde også årets hittils mest kaotiske dag og jeg fikk likevel tid til å leke litt med bæveren. Siden det er bil og full fart som står i forbokstaven til april tror jeg Jimi Hendrix får følge oss over til mai;
The Jimi Hendrix Experience – Driving South - BBC Sessions

Mai bragte med seg Myrafestivalen som var fantastisk, men slutten av måneden var bæsj! Jeg har imidlertid ikke lyst til å kommentere bæsjen ytterligere og vil isteden dra frem dette innlegget for jeg er så glad for at det fortsatt er: Hvis... Jeg var så trist, trist, trist i mai at det bare er denne sangen som kan følge:
Lisa Ekdahl – Du Sålde Våra Hjärtan

Juni var som den pleier, full av jobb og kunder og stress og gass, og jeg syns virkelig ikke at et eneste av innleggene holder mål til å være med i Best of siv-susing, så derfor lar jeg det bare være nemlig. Isteden legger jeg inn en av mine absolutte favorittsanger som månedens soundtrack og lar det være med det:
Ila Auto – I Ain't Been Drinkin'

Festivalmåneden juli er en av mine absolutte favoritter selv om jeg stort sett syns måneden holder en altfor høy gjennomsnittstemperatur. Festivalforberedelsene er nesten like koselige som festivalen og jeg er så glaaaaaa. Festivalen rommet mange fantastiske musikere, men jeg innrømmer uten å være flau at når denne åpnet første konsert på første dag og jeg var sammen med alle mine nære og kjære og solen brøt gjennom skydekket og varmet sydvesten, ja da ble jeg faktisk rørt!
Susanne Sundfør – The Brothel

Jeg var i det fantastiske bryllupet i august og du kan lese alle innleggene under fanen Fra tante Tenkerbells reisebrev. Det er koselige reisebrev, men dette er likevel denne månedens favorittinnlegg; Noen ganger
Bryllupet får få sin smørsuppefineromantiske sang isteden, selv om jeg anser denne sangen mer for Gartnerens sang enn som brudeparets:
Lisa Ekdahl – Benen I Kors

Jeg hadde FERIE i september og Elvis får månedens låt siden leke-Elvis på Kypros var så morsom:
Elvis Presley – Rock-A-Hula Baby

Det er mulig rødvinen som nytes sammen med kavalkade-skriving begynner å til hodet på meg, men jeg syns faktisk det er en rekke fabelaktige innlegg i oktober. Jeg startet måneden med å moteblogge litt før jeg i slutten av måneden innså at dette ikke var noe for meg. Videre var dette måneden hvor jeg og Gartneren bestemte oss for å huskjæreste oss.  Og siden måneden ble så romantisk atte får vi slenge på denne sangen:
Thomas Dybdahl – from grace

Jeg er ustabil i hodet og ustabil i produksjonen, men selv i november fant jeg dette innlegget som faktisk ikke var så gærent; Ustabil jeg, nei... Jeg husker ærlig talt ikke helt denne måneden så veldig godt, men man kan kanskje bruke denne sangen som soundtrack?
CC Cowboys;Magnus Grønneberg;Trond Berg;Håvard Eidsaunet;Agne Sæther – Når Du Sover

Jøsses, det er desember allerede og jeg leker med oppvaskmaskinreparatørene og er syk. Ikke mye å skryte av her, så isteden slenger jeg med sangen som jevnlig i løpet av hele desember har gitt meg klump i halsen og hjemlengsel:
Maria Mena – Home For Christmas

Alt i alt har det vært et godt år og jeg gleder meg atter en gang å se at de dårlige øyeblikkene er glemt så lenge man ikke leter etter dem. Takk for godt følge, morsomme kommentarer og gode tanker og et riktig godt nytt år ønskes fra kaoset!

Jeg tenker...

... at hvis Elton John akkurat har blitt førstegangspappa er det virkelig ikke noe å stresse seg opp for her, for han er jo hønn-gammel!

Over middagsbordet

- Men det stemte ikke, vet du. Sånn når det føles feil i magen og impuls-følelsen er at du ikke vil.
- Ja, jeg vet, har vært der selv, men noen ganger dras man bare litt med… , sier jeg mens jeg tenker på at denne gangen er jeg ikke bare dratt med, jeg har selv gått veien, lett etter veien og ikke minst bestemt veien mens jeg gledet meg over turen. Det er stille noen sekunder mens jeg leter etter den velkjente godfølelsen som døyver stress-følelsen. Ja, det kommer til å gå fint, tenker jeg, og jeg mener det.

Noen dager har jeg verdens mest takknemlige jobb

I dag er en sånn dag, og det er så godt for sjelen. Jeg har hatt en trist utkastelse på en leilighet for en tid siden, trist for eier (som har tapt mange penger) og trist for leietager (som var en kjempefin leietager, men som fikk økonomiske problemer uten å kunne hjelpe for det). I dag fikk jeg nøklene til boligen fra politiet, dro bort og hadde en visning, og fikk leid den ut. Eier taper mindre penger, jeg får ny fin leietager og jeg sender gode tanker til den gamle leietageren som faktisk hadde brukt tid på å vaske selv om han var kastet ut. Samtidig gråter jeg nesten litt fordi ingen (og da mener jeg INGEN) ville hjelpe denne mannen. På NAV syntes de tydeligvis det var en bedre løsning at mannen ble kastet ut, slik at de måtte få ham inn på en nødbolig, istedenfor å hjelpe ham i konkret vanskelig situasjon, slik at han klarte seg selv etterpå. Nei, jeg kan virkelig ikke gå inn på dette med NAV for det var ikke et slikt innlegg jeg skulle skrive, selv om jeg kan love at det på sikt vil komme et slikt innlegg, for jeg har virkelig ammunisjon nok! Ehhm, jo nettopp, takknemlig jobb; Jeg har leid ut en leilighet til den søteste iranske familien jeg har sett på veldig lenge. De er tydelig glade i hverandre, oppriktig interessert i å forstå hva jeg sier og de gleder seg til å begynne å innrede leiligheten. Jeg blir så glad av å ha med takknemlige og glade mennesker å gjøre. På kontraktsmøtet legger jeg merke til at fruen har et virkelig stygt arr som går fra kjevebeinet og ned til enden av halsen. Mens jeg svarer på spørsmålene deres kikker jeg på arret og lurer på hvem i all verden som har kunnet gjøre dette mot henne? Og så blir jeg stolt og glad av å bo i et land hvor hun kan få en ny start og hvor hun kan få lov til å bekymre seg over hvilke gardiner hun skal ha, og ikke om hun og hennes barn vil overleve vinteren.

Fine jobben, fine Norge og fine menneskene :)

Hei! Hvordan har du det?

Bra! Det er alltid bra, for selv om det ikke er bra svarer man bra, i hvert fall gjør jeg det. Og mens jeg svarer Bra! tror jeg litt på det selv også, og det er ikke ljug hvis du tror det selv, hva? Akkurat nå, mens Tina Turner ljomer Stand by your man i bakgrunnen og møkkakunden fortsatt ligger i blodet er det ikke bra, men i morgen når jeg våkner tidlig og drikker kaffe mens radioen holder meg og morgenavisene med selskap er det bra igjen.

Jeg tror midtlivskrisen har truffet meg som en stein i hodet, selv om jeg syns jeg er for ung. Kanskje det blir sånn når livet har gått i 140km/t for lenge. I hvert fall sitter jeg og trommer sammen en innbydelse til et 30-årslag, et 30-årslag som ikke engang ligner på det jeg så for meg før. Dette 30-årslaget er snekret sammen som en alternativløsning til den originale tanken, for den originale er forkastet. Så mens jeg passer på å bruke de glade øyeblikkene på å lage invitasjon lager gjestelisten melankoli. Er det disse, bare disse, som er gjestelisten? Ikke misforstå; de som står der er de vakre gode som lager smil og plukker opp biter nå, men hvor er resten? Jeg har plukket opp min andel av biter og mens jeg kikker over restene deres aner jeg at de alle nå har flere og andre biter, og at disse bitene vet jeg faktisk ingenting om. Kanskje det var jeg som var en dårlig venn? Kanskje det var jeg som laget de bort? Jeg håper ikke det, for de har alle vært, og er, dyrebare for meg. 

Men i morgen altså, da skal jeg sette meg ned med kaffen etter å ha tannkremsmilt til meg selv i speilet, og med tennene flekket og lørdagen fri skal jeg finne gleden og mane bort møkkakunden som fikk meg til å ønske at jeg isteden var misjonær i Zimbabwe! I morgen den dag har jeg det bra, men takk som spør!

Langt inni magen...

... bor den dumpe følelsen av at jeg må dra hjem. Men jeg må ikke dra hjem, for den eneste som venter der er Djårtsjh og jeg tror faktisk han foretrekker at jeg er borte hvis jeg bare slenger et par insekter til ham med jevne mellomrom. I så mange år levde magen med følelsen av at den måtte komme seg hjem at den nå har adoptert følelsen og slipper den løs ved enhver bortenfor-hjemmet anledning. Jeg tar meg selv i å si høyt til meg selv i hodet at det ikke haster, at jeg kan være ute så lenge jeg vil, at det er jeg som bestemmer over mitt liv.

Den ubevisste tanken på at jeg må innfinne meg går sin vei når jeg har snakket strengt til den, men jeg skulle virkelig ønske den forsvant for godt. Det er 2 år siden jeg snudde livet på hodet og startet helt på begynnelsen igjen, noe man strengt tatt ikke skal gjøre i en alder av 27, da skal skomakeren bli ved sin lest og fortsette på det livet som man ved tilfeldige små avgjørelser har staket ut for seg selv. I 24 måneder og 28 dager har jeg levd bare for meg selv og det jeg vil, tenker jeg, og så slår det meg at jubileumet har kommet og gått igjen, uten at verken gjenkjennelse eller melankoli har meldt seg. Utvilsomt et sunnhetstegn!

Jeg er egentlig på vei ut døren og hastekaster dette ned, som en halvviktig tanke jeg vil huske på senere, og fødselen av tanken var at magen sa at jeg måtte skynde meg hjem igjen, før hodet repliserte; det bestemmer ikke du, din vott! Jeg kommer hjem når jeg vil, selv om både magen, hodet og jeg vet at det ikke blir sent. Forskjellen består i at jeg reiser hjem for min egen del og ikke for noen andres.

Noen ganger...

... er bloggelysten så sterk at jeg starter på 8 forskjellige innlegg i hodet i løpet av en dag. I dag er en slik dag, men siden dagen har vært travel som fytte har jeg ikke rukket å notere stikkord annet enn mentalt og sammendraget er dermed bare basert på elendig husk.

Intervalferie har sine fordeler...
... men det har virkelig sine bakdeler også. Der jeg var oppvakt og uthvilt på mandag og tirsdag bragte onsdag med seg matt og torsdag sliten. Jeg tenker på å finne meg en annen jobb og jeg tenker på å finne meg et annet liv. Det er lettere å lage nytt enn å reparere gammelt, i hvert fall når man må gjøre det på egen hånd.

Dere vakre kunder...
... som maler fredagen min glad og sørger for at jeg får tilbake troen på menneskeheten. Dere som ringer meg og er høflige, dere som spør pent, dere som sier takk og dere som forstår at jeg ikke kan trylle. Dere vakre kunder som gjør at jeg har lyst til å fortsette å megle, jeg vil gjerne rette en stor fredagstakk til dere, og jeg byr dere et glass rødvin hvis dere skulle spasere forbi terrassen min i kvelden. Helgen blir en fin helg, og en koselig arbeidshelg, ene og alene for at akkurat dere besøkte meg i fredagen. Takk!

Jag vill seie høgt og klart vad jag finner underbart...
... (fritt etter Lisa Ekdahls vakre sang Benen i kors). Mens jeg løper gjennom dagen tar jeg meg selv i å tenke på hva du gjør. Jeg ser for meg vanning, paddeleting (selv om dette antagelig er noe du bare bedriver til ære for meg når jeg er i gartneriet), pakking, pussing og bittelitt snakking med blomstene dine (selv om du ler av meg når jeg gjør det). Jeg lurer på om du tenker på meg og jeg undrer på om jeg skal leke med deg i kvelden. Mens jeg tenker på deg tenker jeg på smilet ditt, latteren din, den ubevisste kosingen, småsnakk og flørting. Jeg er spent på å vise deg til familien min selv om jeg vet at de vil like deg. De vil alle se at du gjør meg glad og de vil se at du er snill. De vil vite at jeg har funnet en som passer, for meg, til meg. Det skal en stor mann til for å holde meg (og ikke minst holde ut med meg) og jeg er glad for at du virker som å klare oppgaven.

Det er godt å være norsk i Danmark...
... men det må jammen meg være bra fint å være svensk i Norge også, for vi har en brøte av dere her. Ikke misforstå, svensker er fine folk de, likevel tok jeg meg selv i å tenke gjennom mine svenske kunder her jeg tok en sigarett mellom gulvvask og baderomskloring. Jeg tror ikke jeg har en eneste sedvanlig svensk kunde, de er alle et snev av usedvanlig. Mulig dette er en tilfeldighet, men når jeg tenker gjennom mine mer internasjonale kunder (les; ikke oppvokst i Norge) er det faktisk ikke noen annen nasjonalitet som skaper mer hodebry. Man skulle tro at relativt like normer og nogenlunde forståelige språk burde lage et godt samarbeid, men nei. Det er svensken som brukte 2 timer på å forklare meg hvordan avtrekksviften fungerte (som om jeg var oppvokst på månen og dette var en fundamental nyvinning for meg) og det er svensken som ringte og hadde grodor (frosk) i stuen. En annen svenske ville ha meg til å komme å se på terrassen som var ødelagt fordi plankene blablablaetellerannetjegikkeforstod han kunne ikke trå på dem. Her viste det seg at plankene var skrudd fast med et mellomrom på 1 og en halv cm mellomrom slik at snøen lettere kunne falle gjennom sprekkene og ned i bølgeblikket under for så å smelte ned i takrennen, og alle satt godt fast, men han mente altså at han kunne falle ned i sprekken. Jeg kikket på ham og tenkte at hvis den ølmagen fikk plass i sprekken skulle jeg jammen meg spandere både ny terrasse og Grete Roede-diplom på ham. Vi har også sinte-svensken som skal döda meg hvis jeg tar saken, med at han har ødelagt ventilasjonssystemets motor, til forliksrådet. Saken tikker og går mot et forliksmøte og så vidt jeg kan bedømme er jeg fortsatt i live. Det er mange flere svenskehistorier gjennom min 6-årige meglerkarriere og hvis jeg ikke blir dödat av sinte-svensken lover jeg at jeg skal fortelle flere.

Pang! Du er død!
... Dette er ikke et innlegg jeg tenkte på i løpet av dagen, men derimot akkurat nå når jeg satt og skrev på det forrige avsnittet. Det gjør ikke lenger inntrykk at noen skal drepe meg, som megler får du dette servert jevnt og trutt og etter den 5. gangen blir man rett og slett ikke redd lenger, man bare mister lysten på å snakke med vedkommende siden alt vett tydeligvis har flyttet og glemt å sende flyttemelding. Stadig vekk skal noen ta livet av meg, de skal komme innom kontoret å snakke meg til veggen, de skal anmelde meg (stakkars politi-mennesker som jobber i skranken, de spyr vel neste gang de hører navnet mitt), de skal ringe avisa (de fleste av gangene sitter jeg og håper at de gjør det, og at de i avisa treffer på en journalist som er dum nok til å skrive artikkelen, for dette er reklame man rett og slett ikke kan kjøpe for penger), de skal lage livet mitt til et helvette og de skal snakke med sjefen min. Jajaja, ring avisa, snakk med sjefen, anmeld meg, snakk meg til veggen og lag livet mitt til et helvette. Det beste, kjære sinte kunde, hadde vel vært om du snakket rolig med meg slik at vi kunne løst dette sammen. Trusler biter ikke på, smil derimot lager vei i vellinga. (Vei i vellinga, hva er dette for et dumt ordtak? Har jeg laget det selv? Velling, er ikke det grøt? Jeg forstår det rett og slett ikke...)

I Finnmark er det langt mellom husene...
... og dersom det likevel skulle lykkes deg å lage så mye støy at den kunne truffet naboen kan du være sikker på at den likevel ikke gjør det for nordøsten (vinden) tar det med seg til Russland. Her på det sentrale Østlandet derimot har jeg en nabo med nybakt kolikkbaby, en rekke skjærer i en stor bjørk, en nabo som har soveromsvinduet sitt rett ved siden av bjørken og som stadig klapper til skjærene for å få dem til å flytte (jeg tror de tar det som applaus og blir oppmuntret til å kakle mer), en nabo som leverer nabovarsel fordi hun skal ha fest men festen ble ikke mer høylydt enn at jeg overdøvet den med en fjert, en nabo som har satt opp et 2 meter høyt gjerde for at han ikke skal se meg når han er i hagen men som likevel ikke bruker hagen sin fordi han valgte et gjerde med sprekker så jeg ser ham fortsatt og en nabo som er så mye borte at jeg føler at jeg har hele hagen for meg selv. (Faktisk så til de grader at jeg tjuvlånte hagemøblene hans noen timer når jeg hadde festivalfrokost og det kom flere mennesker enn jeg hadde hagemøbler. Han tilgir meg nok, siden jeg vasker trappa for ham annenhver uke.) Jeg vet at mange her sørpå har solide nabokrangler for alle disse tingene og enda rarere ting, men jeg syns det er fint å høre at det lever mennesker rundt meg, så jeg klager ikke. Så får de heller tilgi meg at det tidvis støyer litt fra det alltid åpne soveromsvinduet mitt...

(Dette er bare en parentes, og hører overhodet ikke til de øvrige avsnitt, men jeg syntes jeg måtte fortelle at her jeg sitter på terrassen, med rødvin og stearinlys og skriver, kastet akkurat tittingen som bor i takrenna et tomt og ødelagt egg i hodet på meg. Kanskje tittingbarna er blitt russ allerede? Jeg venter på at terrorsangen Botten Anna skal dundre fra oven.)

Kjære vakre Gartneren min...
... Jeg syns det er så koselig at du har nøkkel. Jeg syns det fint når du er her når jeg kommer hjem fra en lang dag på jobb, og du står i bar overkropp og lager herlige middager til meg. Jeg blir så glad av at du sniker deg inn i nattens mørke og sniker deg inntil meg og hvisker at du liker meg. Men noen ganger vil jeg sitte alene og trykke på tastaturet eller lese bøker å tenke på ingenting eller terrorvaske bort uhøflige og slemme kunder. Jeg er bare ikke noe flink til å fortelle det til deg. Mesteparten av tiden vil jeg leke med deg, men av og til vil jeg være alene. Jeg er redd for at du skal bli lei deg hvis jeg sier det. Jeg er redd for at du skal slutte å komme, være her, kose deg her. Jeg er redd for at ting blir ødelagt. Men jeg håper du forstår at du har to baser og at jeg bare har en. Du kan låse deg inn her når dagen går deg i mot og treffe meg, eller du kan låse deg inn hjemme hos deg selv og ikke treffe noen. Du har luksusen med å ha et bonushjem, der du har all rett og ingen plikter. Jeg liker at du har meg og mitt som ditt bonushjem, men noen ganger vil jeg ha det som mitt bonushjem alene... I kveld har det vært mitt bonushjem og nå gleder jeg meg til du kommer og låser deg inn. Jeg er gla i deg og jeg er takknemlig for at du synes å forstå uten at jeg sier det.

Det var bare 6 innlegg (eller deler av dem som sådan), men de 2 siste forsvant antagelig i den ureglementerte forbikjøringen min i ettermiddag. Nå skal jeg skrive enda ett innlegg om det fantastiske bryllupet (aha, der er det sjuende, da mistet jeg bare ett i forbikjøringen).

Taletrengt?

Joda, jeg er da taletrengt og jeg har da munndiarè, men mens jeg satt her og forsøkte å formulere den fine talen som bor i hodet mistet jeg flyten, og flyt er viktig, for det lærte vi av hovedpersonen i Fakta om Finland av Erlend Loe.

(Har jeg nevnt at dette er den morsomste boken jeg vet om? Og at jeg hadde lest den minst 23 ganger før en kamerat gjorde meg oppmerksom på at boken ikke har avsnitt? Jeg leser boken minst 2 ganger per år og jeg leste boken mens jeg ventet på at Gartneren skulle komme slik at vi kunne spasere på vår første date. Ahhh, fine minner...)

Men jeg mistet altså flyten, så nå sitter jeg der med 3 avsnitt uten sammenbinding. Man må jo binde dem sammen og de må høre sammen og på slutten av hvert avsnitt er det meningen at folk skal humre litt i barten. Jeg skal nok få dem til å humre i barten, for siden jeg ikke er familie antar jeg at jeg skal holde tale et stykke ut i middagen (og rødvinen) og da skal det rett og slett ikke så mye til. Jo, humring skal jeg få til, og så satser jeg på at jeg får krampelatter fra mengden når jeg forteller om den gangen jeg og Smiley (hennes søster) slo sammen våre samlede aktiva og betalte DogDamen 13,50 for å spise en glassmanet. Det hører med til historien at DogDamen brukte sine (meget hardt) tjente 13,50 på å kjøpe Ifa og bugg som alle tre spiste.

DogDamen har fått kallenavnet, ikke fordi hun er stygg som en bikkje snarere tvert i mot; hun er rett og slett vakker, hun har fått kallenavnet fordi hun driver med hundekjøring. Det måtte bli noe sånt som ble hennes liv, for hun er den eneste jeg kjenner som til dags dato (og i en alder av tretti) bare har sett 1 eneste film (Flukten fra hønsegården). Hun ser ikke film, hun ser ikke tv, hun er ute og lever. Der vi andre forteller ting vi har sett på fjernsynet forteller DogDamen fra livet. Hun er den av dem jeg kjenner som opplever absolutt mest, og det skal bli noen lykkelige barnebarn som kan sitte på fanget hennes og høre på hennes eventyr.

Hun, med sin sjarm og sin apetitt på livet, har hatt en del menn og jeg forstår fascinasjonen til mennene. Hun er så levende, glad og gjennomtrukket impulsiv at det er umulig å ikke ville være i hennes nærhet. Det jeg er spent på er å treffe han som fikk henne til å stoppe, han som fikk henne til å lene seg tilbake å ville være der for alltid. Han må være av et helt eget kaliber, mannen som fikk henne til å ville være hos ham for alltid.

Nå skal det sies at hennes utvalgte, Tyskeren, er kokk og jeg forstår at det måtte bli en slik mann som fanget hennes hjerte all den tid vi tilbragte størsteparten av tiden vi lekte hjemme hos meg i spiskammerset til moren min. Dogdamen er glad i mat, glad i livet og glad i alle rundt seg. Hun er udelt lojal, og uansett hva som skjer og hvor lenge det er siden man sist så hverandre, vet man at man kan lene seg mot henne og føle seg bedre. Når arbeidsnarkomanien min var på topp, altså adskillig verre enn den er p.t., var de eneste feriene mine turer til bygda hvor DogDamen skolerte seg. Hos henne kunne man puste med magen, slippe ut håret og fortelle om livet. Hun ler av deg, hun ler med deg og mens hun ler kjenner du at slitne munnviker kryper oppover mens latteren sakte men sikkert bobler frem i magen. Det er godt å ha en venn som du alltid er velkommen hos og som alltid får deg til å smile.

Alle skulle hatt en venn som DogDamen, og heldige Tyskeren får nettopp det, han får DogDamen til odel og eie for resten av sitt liv. Det er vakkert :)

Er du hjemme?

I går kjørte jeg hjem fra en hyggelig kveld hos Frøken Hurramegrundt og så slo det meg at dette ikke er hjemme. Vanligvis føler jeg en meget sterk nærhet til Tønsberg og Vestfold, men av og til får jeg fornemmelsen av at jeg ikke er hjemme her likevel. Men så spør jeg meg selv; hvor er da hjemme, hvis det ikke er her? Er hjemme på øya i ishavet som jeg pliktskyldigst besøker en gang hvert andre år? Neppe. Er hjemme i Bergen hvor jeg tilbragte ett år i min spede begynnelse som eget menneske? Niks, jeg nekter! Er hjemme i Kristiansund hvor jeg alltid koser meg? Nei, det er ikke hjemme, men jeg tror faktisk det er stedet som er mest hjemme av dem alle. Om jeg ikke er bostedløs er jeg visst likevel hjemløs, men jeg lover å si fra så snart jeg føler meg kronisk hjemme et sted.

Noen ganger...

... har jeg lyst til å kalle noen for dumma (!), mens andre ganger kaller jeg meg selv for dumma (og her legger jeg trykk på det slik at jeg virkelig skal forstå hvor dum jeg er.)

... blir jeg rasende over ting som ellers overhodet ikke går inn på meg. Forbannelsen raser i brystkassen og det er bare unntaksvis jeg klarer å beherske meg i trollsinnet.

... noen ganger tenker jeg bare trist, mens andre ganger tenker jeg bare smil.

... vil jeg bare legge meg under ullteppet og bli der, mens det andre ganger er godt når noen kommer og løfter på ullteppet og tar meg med ut.

Noen ganger, som i dag, er jeg så uengasjert at det er skremmende; jeg har kalt meg selv for dumma 3 ganger, jeg er akutt sint, tenker bare trist, men ser likevel frem til at han kommer og løfter på ullteppet og tar meg med ut for å lufte meg.

Fridag, hva?

Gartneren strøk avgårde før fanden fikk sko på bena og jeg strakk meg, gjespet og sovnet igjen. Senere, mens han er travelt opptatt med å fremskaffe sommerblomster til det ganske land, strekker jeg meg igjen og lurer på hva jeg skal fordrive dagen med.

Jeg er i et rart melankolsk humør, delvis født av nattens drømmer og delvis av U2 som insisterte på å være på radioen min mens jeg laget kaffe. Jeg tenker på de som er borte, de som er delvis borte og de som faktisk har blitt igjen. Det hender jeg savner dere som er borte, for noen ganger skjer det ting der dere skulle vært. Jeg ga Musikkens dag til Gartneren i bursdagsgave, men det viser seg at han med alle mulig sannsynlighet ikke kan være med. Mens jeg tenker på å reise til Musikkens dag alene får jeg isteden lyst til å bruke den helgen til å besøke min mor i Sneland. De jeg tidligere har vandret musikkfyllt rundt med på denne dagen er enten borte eller delvis borte, og nå vet jeg ikke om vi har noe å snakke om hvis vi møtes.

De som er delvis borte vet jeg at jeg kunne vært flinkere til å holde kontakten med, og så ville de ikke vært borte i det hele tatt, men jeg orker ikke å være den som alltid ringer, alltid besøker, alltid er på. Jeg gjør litt som den lille prinsen og slipper dem fri, hvis de er glad i meg vil de komme tilbake, og hvis ikke var de likevel aldri mine.

På veien har jeg funnet noen nye, gjenoppdaget noen som allerede var der og holdt sammen med et par. Disse fyller nå livet mitt og det er fint. Vennene som liker de tingene jeg liker, og som snakker samme språk som jeg gjør nå. De som vet hvordan dagsformen min er fordi de bryr seg, og jeg vet hvordan deres dagsform er og jeg bryr meg. Jeg liker mitt "nye" liv, men av og til får jeg altså flashbacks til det som var for 2 år siden, 4 år siden, 6 år siden og 8 år siden, og som jeg har krevet tidligere; jeg lurer på hva dere gjør, hva dere tenker, hvor dere er og ikke minst hvem dere har blitt.

Note to self...

....kjøp ingefær for en solid suppediett blir man kvalm av...

Når det er mandagssøndag kan man...

... gå formålsløst rundt mens man gleder seg over at det ikke regner.

... sitte med en kaffekopp og kåmpjuter på hver sin side av kjøkkenbordet og sose.

... lage formiddagsmat bestående av Mousaka og Nanbrød! De passer nemlig helt fint sammen, sa de der de lå i samme fryseskuff.

... glede seg over at det er lov å være stille sammen mens man kikker i feriekataloger og drømmer om vannscooter.

Pen...? Jeg...?

Så fint at du sier det, men så rart det klinger i hodet...

Jeg er ikke pen, jeg er meg, Tenkerbell som er andre ting og som kan andre ting. Ikke pen, ikke pyntet, men glad og smilende og forhåpentligvis også morsom. Jeg har aldri vært den pene og har heller aldri gjort veldig mye for å være den heller. Jeg pynter meg når jeg skal noe, men det er for å være fin, for mine ambisjoner har aldri gått mot å være pen. Forstår du? Antagelig ikke... 

Jeg tror selvbildet, altså det vi selv ser i speilet, skapes av andre. Jeg tror at en eller annen plass på veien fra barn til voksen har bildet man ser satt seg, og ingen verdens speil kan forandre det. Det er oss som tenåringer, og kommentarene vi får da, som lager et fint eller stygt bilde i speilet. Hvordan endrer man speilet? Jeg tror ikke det går, isteden tror jeg, som meg, at man lager videre på det som er fint. Derfor blir jeg overrasket når du kaller meg pen, for hvordan kan mennesket i speilet være pen? Du ser meg i lyset av deg selv og derfor kaller du meg pen. Jeg liker å være i lyset fra deg, jeg liker at du sier fine ting til meg, og jeg tror på deg når du sier fine ting om meg. Noe jeg antar er selveste bøygen man må over, for de fine ting betyr ingenting hvis man ikke tror på dem.

Jeg skulle fortsatt ønske jeg kunne sett hvem du ser når du ser meg, på samme måte som jeg skulle ønske du kunne sett hvem jeg ser når jeg ser på deg.