Langt inni magen...

... bor den dumpe følelsen av at jeg må dra hjem. Men jeg må ikke dra hjem, for den eneste som venter der er Djårtsjh og jeg tror faktisk han foretrekker at jeg er borte hvis jeg bare slenger et par insekter til ham med jevne mellomrom. I så mange år levde magen med følelsen av at den måtte komme seg hjem at den nå har adoptert følelsen og slipper den løs ved enhver bortenfor-hjemmet anledning. Jeg tar meg selv i å si høyt til meg selv i hodet at det ikke haster, at jeg kan være ute så lenge jeg vil, at det er jeg som bestemmer over mitt liv.

Den ubevisste tanken på at jeg må innfinne meg går sin vei når jeg har snakket strengt til den, men jeg skulle virkelig ønske den forsvant for godt. Det er 2 år siden jeg snudde livet på hodet og startet helt på begynnelsen igjen, noe man strengt tatt ikke skal gjøre i en alder av 27, da skal skomakeren bli ved sin lest og fortsette på det livet som man ved tilfeldige små avgjørelser har staket ut for seg selv. I 24 måneder og 28 dager har jeg levd bare for meg selv og det jeg vil, tenker jeg, og så slår det meg at jubileumet har kommet og gått igjen, uten at verken gjenkjennelse eller melankoli har meldt seg. Utvilsomt et sunnhetstegn!

Jeg er egentlig på vei ut døren og hastekaster dette ned, som en halvviktig tanke jeg vil huske på senere, og fødselen av tanken var at magen sa at jeg måtte skynde meg hjem igjen, før hodet repliserte; det bestemmer ikke du, din vott! Jeg kommer hjem når jeg vil, selv om både magen, hodet og jeg vet at det ikke blir sent. Forskjellen består i at jeg reiser hjem for min egen del og ikke for noen andres.