... for jeg leser andre og vil bli gift. Jeg ser babyer og vil ha barn. Jeg opplever damer med mer utfordrende jobber enn meg og lurer på hvorfor jeg ikke er der. Men så ser jeg andre igjen og innser at jeg aldeles ikke passer til å være gift, og når barna griner om kapp i nabobutikken har jeg heller ikke lyst på barn og når det rocker som mest kan jeg ikke se for meg en morsommere jobb enn min.
Men ikke desto mindre er jeg kommet dit at jeg tror jeg vil ha barn, en gang i nærmeste fremtid, med Gartneren, denne mannen som kom syngende inn i livet mitt kamuflert som en one-nighter og som hittils har blitt en 775 night-stand.
Det er en stor erkjennelse for meg, GærneMaja, å innse at jeg tror jeg kunne blitt en slags mor, og tenke at jeg faktisk har lyst til det. Det er 30-årskrisen, vet du, og hvem vet hva jeg skal gjøre når jeg er 6 måneder på vei og innser at jeg ikke kan ombestemme meg. Jeg kan ikke skifte bleier (men det lærer de meg kanskje på sykehuset), jeg kan ikke nav-reglene for noe av dette (vet likevel at jeg er paragrafnerd og at jeg leser fort), men verst av alt; jeg er livredd bittesmå babyer, for de ser ut som at de kan gå i stykker bare man ser litt hardt på dem. Legg imidlertid merke til at ingen av mine reservasjoner gjelder denne Gartneren, for jeg tror han blir en fabelaktig far. I går kveld lå vi i sengen og diskuterte hele GærneMaja-krisen, og jeg forklarte at jeg har lyst selv om det tidvis skremmer vettet av meg. Men det som skremmer meg mest ved hele konseptet er hvis jeg må være alene med det. Jeg fikk han (muntlig) til å erklære at jeg ikke skal være alene og en muntlig avtale er like god som en skriftlig vet jeg, i følge Avtaleloven av 1918 §3 annet ledd.
Videre klargjorde vi at dersom en av oss, ved for lite søvn eller annen overstimuli, følte at vi var i ferd med å miste grepet kunne vi bare si kode-ordet Tårnfrid for å få en timeout. For det er lov, nemlig, i vår verden, å si at nå må jeg ha pause. Vi kan bare ikke ha pause samtidig. Tror jeg. Selv om min bror har såpass mange barn at jeg tviler på at han hadde merket om det kom en til og var der et par uker. Den hadde jo lignet på de andre, slekt vet du, så kanskje det er en tredje mulighet hvis begge sier Tårnfrid samtidig. At vi rett og slett dumper denne stakkars sør/nord-bastarden i min brors heim. Det er godt å ha en nødhavn i bakhånd, kjenner jeg.
Men det blir ikke barn i morgen, ikke i overmorgen heller, men det er en rar følelse å ha erklært for en mann at jeg vil ha barn med ham og at jeg for de neste 6 månedene til 4 år (foreløpig tidsperspektiv) vil jeg ha det i bakhodet og vil kaste p-pillene i do ved egnet anledning. Hjelpe meg... Og hurramegrundt så gøy!
26te april
for én time siden
8 kommentarer:
You heard it first on www.tenkerbell.blogspot.com!
Spennende! Det føles godt når man innser at man har slike følelser, og kan dele dem med sin kjære. :)
Kjør i vei..og når det gjelder modighet og barn..synker den med årene..modigheten.
tøffa!
Oh my god, oh my god, ooooh my... sitter på andre siden av fjorden og holder meg fast. This is news Berta! Jeg har jo skjønt at kjærligheten har rammet deg. Ikke noe å gjøre med. Og nå barn... p-pille kasting og barnegulp.
Når begge roper Tårnfrid eller når en roper og den andre tenker det... Da Tenkerbell, greier du det også. Ellers er det fint med avtaler muntlige og skriftlige, men skulle fanden være ute så er fanden ute... ferdig med det. Man kan ikke spå om fremtiden på det området. Ikke gardere noen ting. Valget om barn må vende seg til barnet som ikke finnes ennå. Så brutalt og så enkelt/ vanskelig er det.
Så du tror altså ikke det er en god idè å dumpe ungen hos min bror i krisesituasjoner? Hmmmm... ;)
Joda Tenkerball, barnedumping er allment akseptert. Selv erindrer jeg at når dumpingbehovet oppstod litt brått, var dumpingmulighetene ikke tilstede... Men det gikk det også. Planlagte dumpinger er en klok ting, greia er at man dumper dem gjerne til noen som selv har barn, og da vil det naturlig nok være en gi og ta greie, altså at hjemmet ditt blir nominert som dumpinghjem for små vakre mennesker med bleie eller trehjulssykkel. Men det er ikke så dumt egentlig, for man veksler på å kose seg med hyenene, og ha litt tid for seg selv. Og så har du jo pluss minus 9 mnd på deg (det har jeg iallfall hørt) til å stålsette deg!!!
Nå ble jeg ordentlig rørt. Snufs.
Legg inn en kommentar