Nostalgien fra barndommen, ungdommen og et snev av voksen

Webtussa (som faktisk er en veldig bra dame!) utfordret meg til å skrive innlegg med følgende innhold; Verdal, kondomer og gitarkurs. Verdal, tenker jeg, easy peasy! Selv om min assosiasjon av Verdal som regel ikke er andres assosiasjon. Verdal (Jøss, der var stedet jaggu nevnt i tre setninger på rad, jeg skal slutte, jeg lover!) er i de fleste nordmenns hoder Lottovinnernes Mekka, men det er ikke det jeg forbinder med det trønderske lavlandet. Jeg og min bror var på kjøretur fra det herlige Vestfold til min mors fødested Sneland (helt sant, ikke kallenavn, ligger ved Svartisen i Nordland). Min bror var fyllesyk som et uvær, men idet skiltingen leder tankene mot Lotto drar han av E6 og vi setter strake veien mot det mytiske sted. Her skal det tippes, og det skal tippes stort! Full gass gjennom sentrum med bråstopp ved hvert eneste utsalgssted med tippeskiltet, for nå skal millionene rulle! Min mor har en egen evne til å være frisk som en fisk under shopping med en kondisjon og et pågangsmot som ville skremt Northug rett ut i skavla, og det viser seg at min bror fremviser samme pågangsmot når han øyner lottomillionene i enden av regnbuen. Så når jeg tenker på Verdal tenker jeg på min brors maniske tipperunde, som dessverre (og til mye latter) ikke avstedkom noe særlig mer enn kroner 37...

Dette er første gang jeg har nevnt min bror på bloggen, og jeg ser jo at historien ikke gir et veldig fordelaktig inntrykk av ham. Han høres i grunnen ut som en alkolisert gambleroman, noe han i aller høyeste grad ikke er. Min bror er et godt menneske, og når jeg beskriver han for andre mennesker pleier jeg å bruke følgende ord; lojal, kjekk, sta, ærgjerrig, hardtarbeidende (når han vil), dyktig, flink, etc, etc, etc. Nevnte jeg lojal? Ja, jeg gjorde nok det, for det er denav hans egenskaper som er mest synlig (bortsett fra det faktum at han er en veldig kjekk mann da). Hvis man først er så heldig at man har havnet under min brors vinger kan man være sikker på at dersom det regner vil du stå så godt som tørr, og hvis det likevel drypper litt gjennom vingene, vil han stå der sammen med deg, alltid og helt uten spørsmål. Når jeg var liten, altså enda litt stuttere bein enn det jeg endte opp med, og det stormet i ishavet, bar min bror meg på ryggen til skolen. Jeg kom helt tørr i ansiktet og ikke en gang litt sliten i beina, mens han så ut som den avskyelige snømann og antagelig var ganske så sliten etter å ha hatt massiv-ungen på ryggen hele veien gjennom bygda. Når jeg ble litt større, med bittelitt lengre bein, og var oppstarnasig tenåring som stadig vekk rotet seg borti noe tull, løp han i kjølvannet av mine dårlige valg og ryddet opp så godt han kunne. Han godsnakket, truet, lokket og ba, bare for at hans søster skulle komme så godt som mulig ut av det faktum at hun har dårlig impulskontroll. Jeg ble enda litt større og forlot øya i ishavet, men hver eneste gang det har hendt noe i mitt liv er han på tråden for å sjekke om det står til liv. Han verken trøster eller er sint, derimot kommer han med en av sine underfundige svar, som er en del av vår lille internsjargong. Når jeg ble singel etter det 8 år lange forholdet snakket jeg med ham på telefonen, litt molefonken og litt nedfor, og han sier; "Jada, men det kommer vel te å gå bra det her, du e jo ikke sååå gammel!" Og jeg lo, langt inn i magen, og lenge etter jeg hadde lagt på. Min vakre fine bror med det store hjertet, de flinke hendene, den smittende latteren og det gode smilet. Latteren, ja, den glemte jeg visst, min brors latter er slik laget at hvis han ler er det umulig å ikke le sammen med han. Den burde vært lagt inn som obligatorisk vekkerklokkelyd, bare for at hele det norske folk skulle våknet med latteren boblende i magen!

Jeg beklager på det sterkeste at jeg ikke fikk penset innlegget inn på kondomer og gitarkurs her, men jeg skrev meg visst helt bort i nostalgien. For øvrig ser jeg at det kunne blitt en rar overgang dersom jeg plutselig, midtveis i innlegget, skulle skrevet om kondomer, så det får heller bli et eget innlegg. Når det gjelder gitarkurset er det fysisk umulig å pense det inn på en fornuftig måte all den tid min bror er like umusikalsk som meg (Hvor ble det av det genet, pappa?). Jeg tror hele verdens ører skal takke seg til himmelen for at verken jeg eller min bror har meldt oss på gitarkurs og bestemt oss for å bli nachspiel-korister. Vi har andre oppgaver når vi er på nachspiel, min bror skal sove og jeg skal drikke whiskey med begge hendene!

Nå gjenstår det bare å sende følgende utfordring ut på det store vevet; I challenge Thi, Webtussa, til å skrive en anekdote fra ditt liv i det herrens år 1981.