Mi familia

Min kjernefamilie befinner seg mange mil unna meg der de bor langt avgårde på øya i ishavet, faktisk hele 212 mil, hvis man følger Gule siders anbefaling og legger turen via Sverige og Finland. Min kjernefamilie består av pappa, mamma og bror med tilbehør (les: samboende kone/kjæreste-ting og 5 barn). Min pappa er mannen som flyttet til ishavet med følgende flyttelass; en rød sofa, en gravid kone og en båt. Når jeg tenker meg om er det mulig at han istedenfor en gravid kone hadde med seg en kone og en liten sønn, jeg er litt usikker på logistikken her siden det er hele 6 år til jeg blir født på flyttetidspunktet. Min mor hang i hvert fall på flyttelasset og lagde et hjem for oss, der vi landet pladask i fiskeværet som ligger i kommunen til øya i ishavet. Årene tikker og går; min mor lager hjem, min far fisker og min bror slår ut to tenner på sykkel og så kommer jeg til verden! Mulig det skjedde et par andre ting i løpet av disse årene, men det vet jo ikke jeg noe om for jeg var jo ikke der da.

Det var oss 4 som var familien, for selv om vi faktisk har mange andre som er i slekten er disse langt borte, faktisk så langt borte at det er umulig å ta en søndagstur til dem. Jeg husker de besøkte oss i ishavet i tur og orden, og hver eneste av besøkene har sin egen lille historie. Jeg husker farmor og en gammel tante (?) fra Amerikalandet som gikk tur med meg og matet hestene. Jeg husker en at jeg gikk til skolen uten ryggsekk når min onkel var på besøk, og jeg husker en annen onkel som var i konfirmasjonen min og som, i mai (!), opplevde at veien var stengt på grunn av uvær når han skulle ta flyet hjem. Været i ishavet lager morsomme reisehistorier, alltid!

Min bor har gått hen og laget seg en familie som ligner på noe AnneCath Vestli kunne skrevet, selvsagt dersom Fru Vestli hadde vært 30 år i dag og dermed hadde skrevet om dagens kjernefamilie, for den er en salig blanding av mine, dine og våre. Det er herlig og rart å besøke dem, familien som er så ulik den jeg og min bror vokste opp med. Min brors utkårede har en stor familie og han er nå en del av denne konstellasjonen, noe som igjen gjør at vi tre andre blir bundet til denne storfamilien fra ishavet.

Jeg, som har funnet denne Gartneren på min vei gjennom livet i Søringland, er visst også på vei inn i en storfamilie. De har fødselsdager, både med kake og med alkohyler, de har fettere og kusiner som er nære, de har anledninger hvor de er sammen og det er tradisjoner som skal følges. Snublende følger jeg med Gartneren på de familiære tradisjoner, mens jeg savner min egen lille kjernefamilie. For savne dem gjør jeg, jeg savner min fars morsomme betraktninger og jeg savner min mors omtanke, jeg savner min brors latter og jeg savner min fars spesialmiddager og min mors hjemmelagde husmannskost. Jeg savner Toro blomkålsuppe og tørre koteletter, jeg savner finnbiffen og jeg savner multekremen. Jeg savner å ha dem rundt meg, og jeg savner å dele hele livet med dem. Men faktum er at det er dette vi er vant til, der min mor og min far flyttet til en annen kant av landet for 35 år siden, vi er vant til at vi snakker med familie på telefonen og treffer hverandre når livet gir tid til det, for slik har vi hatt det hele veien. Familien min er rar og jeg er rar, og midt mellom rar og enda rarere er vi familien jeg kjenner og nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å treffe dem igjen.