Jeg glemmer alltid sommeren

Hvert eneste år siden jeg flyttet ned til de mer sentrale strøk på Østlandet har jeg hatt en akutt hjemlengsel rundt juli og august. Så snart gradestokken bikker 25 grader uten vind går hodet inn i unntakstilstand og det eneste instinktet vil er å dra meg til stranden og legge meg i bløtt i vannkanten. Jeg tror finnmarkinger er bygd opp litt som tyttebæret og at vi dermed har et snev av frostvæske i årene. Denne frostvæsken reagerer i varmen og dermed sitter man der og savner stiv kuling og snø, for det er tross alt lettere å kle på seg enn å kle av seg. Når jeg la meg, i tolvtiden, var det 27 grader i leiligheten til tross for at alle vinduer stod på vidt gap. I følge yr.no kan jeg vente meg 27-28 grader denne uken, mens øya i ishavet kan se frem til 7 grader og strålende sol. Når det er 7 grader får man ikke struntet rundt i bikini mens man flørter med fine Gartneren på stranden, men på den andre siden så fungerer faktisk hodet og man får gjort det man skal på jobb. Men, som det foretaksomme mennesket jeg er har jeg funnet løsningen på problemet; vi introduserer nye (finnmarkingsvennlige) åpningstider på kontoret; fra nå av kan man møte opp hos megleren sin mellom 04.00 og 11.00 på dagen, før det er siesta, med påfølgende åpningstid mellom 22.00 og 02.00. Jepp, sånn må det bli!

Tidlig opp og tidlig i seng, og du vil møte svært få av våre mest interessante mennesker...

... sa en klok mann en gang. Jeg praktiserer isteden sent i seng --> tidlig opp, noe som medfører at jeg hele uken, med unntak av fredagsmorgenen, har sett ut som en tusse, med dårlig hårdag og smale øyne. Det er utvilsomt verdt det, for de sene kveldene krydres med latter, kos og mange fine øyeblikk. Jeg smiler selv som jeg er trøtt som en dupp, jeg ler av det meste og jeg er effektiv som aldri før bare for å få frigjort litt ekstra disponibel tid. Jeg sier som Frøken Parton: I pour myself a cup of ambition and try to come to life. Kaffen som tidligere har vært nødvendig er nå uunnværlig og jeg løper rundt som en adhd-fraggel! Kvelden skal tilbringes i det gode selskap og jeg ler så jeg nesten griner av morgenens telefonsamtale med vakre Zulukongen. Alle burde ha en Zulukonge rundt seg!

Når det gjelder mitt tidligere innlegg (annonse) om erfaringsgrunnlaget må jeg til alle interessenters fortvilelse bare få sagt at tilbudet er trukket tilbake. I ettertankens navn har jeg funnet ut at jeg trenger alle erfaringene for å kunne være meg. Jeg trenger æsj like mye som hurra, for å virkelig kunne sette pris på det når livet smiler som nå.

Livet smiler og jeg ler i sommeren.

Jeg har offisielt kapitulert...

... og innsett at dette med blomster ikke er min greie. Solsikkene som skjøt fart opp av krukken er nå i ferd med å avgå ved døden og jeg ser vel det at når jeg ikke en gang klarer å holde liv i ugress må jeg gi opp. Jeg ber om at de mer blomsterkyndige av leserne mine tipser meg om den mest robuste planten som er å oppdrive på den nordlige halvkule, eller at noen gir meg en flottende plastikkblomst.

Nytt på nytt

Jeg har funnet meg en morsom mann å leke med, en mann som snakker, lytter og ler med meg. Han liker øl i sofaen, og han ler av rare mennesker sammen med meg. Han er østlending, den første østlendingen jeg noensinne har tilbragt mer enn en natt sammen med, og jeg ler av meg selv. Jeg aner ikke hvordan reglene for dette er, dette med dating. Han er jo ikke akkurat 20 år gammel, så jeg antar han har datet en og annen dame tidligere, og jeg lurer på hvordan jeg er i sammenligningen. Jeg forsøker å gjøre meg litt "sørete" men det skinner nok gjennom at jeg er annerledes. Uten at jeg kan si det sikkert antar jeg at jeg er mer direkte enn den ordinære vestfoldske dame. Jeg ser for meg at jeg kanskje har overasket ham en gang eller to, men samtidig ser jeg for meg at det kanskje er enklere med en dame som sier det hun tenker.

Det smiles av gode tekstmeldinger hvor dagligdags tøys fortelles. Det gleder meg at han har et like avslappet forhold til dette som det jeg har, og at vi kan møtes for moro når det passer. Det kiler i magen av koselige kvelder, morsomme netter og fine morgener. Nå skulle jeg egentlig fortalt festlige anekdoter om samtaler, hendelser og latter, men av en eller annen grunn føler jeg at de er taushetsbelagte. Så isteden; jeg tester ut dette med dating og jeg smiler non stop:)

Så hva var det da?

Jeg vet ikke, jeg aner faktisk ikke hvorfor jeg tillot meg selv å bli så til de grader tråkket på. I retrospekt ser jeg jo at jeg stadig vekk forsøkte å fjerne elementet, men jeg gjorde ikke noen god jobb. I løpet av perioden fra september til april vekslet jeg mellom den fullstendige lykke og helt katastrofe-stemning. I slutten av april var selvtilliten så til de grader rasert at jeg sluttet å se meg i speilet. Jeg er på bedringens vei, og det hender jeg smiler til meg selv i speilet nå, men ikke desto mindre føler jeg at jeg burde klare å identifisere hva det var som gjorde at jeg tillot katastrofen slik at jeg kan unngå den en annen gang. Jeg anser meg selv som et relativt oppegående selvstendig menneske, men dette vitner hverken om oppegående eller selvstendig. Den selvstendige delen av meg som faktisk virket forsøkte å ta kontroll ved jevne mellomrom, men en eller annen del av meg saboterte forsøket.

Så hvordan var det da, var dette den såkalte kjærligheten? Nei, langt derifra... Det var noe helt annet, det var en slags rar avhengighet som jeg antar vokste ut fra bruddet, et slags substitutt for det som hadde vært. I et forsøk på å komme meg videre gikk jeg isteden inn i et lukket, destruktivt og dysfunksjonelt forhold. Jeg er skuffet over meg selv og jeg skulle gjerne hatt det ugjort. Men det går ikke, så isteden akter jeg å lære noe fra dette. Prinsesse SuperVero pleier å si at alle mennesker som kommer inn i livene våre har en misjon, noe vi skal lære eller oppleve, for på den måten å vokse. Jeg kobler dette sammen med det min kjære bloggheks sa for en tid tilbake i forbindelse med at hun kikket i kortene: Ta vare på selvstendigheten din, den gir deg sterke fordeler. Ja, den gjør det, og jeg skatter den adskillig høyere nå enn jeg gjorde før, for nå har den faktisk stått for fall. Jeg var i ferd med å ofre hele selvstendigheten, selvbildet og hvem vet hva mer, for ingenting...

Midt oppi hele katastrofen så jeg mine nærmeste forsøke å hjelpe, forsøke å få meg til å åpne øynene. Jeg er dere evig takknemlig, for uten noen å lene seg mot vet jeg ikke om jeg hadde stått like rakrygget nå. Fine menneskene som stod ved siden av meg når det stormet, og som hjalp til å plukke opp restene når det løyet. Jeg lover hver enkelt av dere å stå der hvis dere noen gang havner i uværet, for jeg er uendelig takknemlig. Takk...

Det er skummelt

Jeg har gjennom mange år skrevet små noveller, utkast til lange romaner, forsøk på dikt og lange betraktninger om mitt eget liv. Jeg gløtter innom Forfatterbloggen fra tid til annen og er nesten på nippet til å kaste meg ut i det. Bare lempe ut mine ord, for å få respons, kritikk og kanskje litt ros. Men jeg tørr ikke, det er skummelt og jeg er i selvkritikken klar over at det ikke er godt nok. Ordene mine er ennå ikke gode nok, de forsvinner i de andres gode ord og dermed forblir de liggende i mappen Mitt. Bloggen her er ikke like skummel, for den er hverdagslig. Den er dagliglivet mitt, og ingen kan kritisere mitt liv, for det er som det er. Det skumle består i at noen skal kunne se, vende på og vri ord som ikke er mitt liv. Det er litt som når jeg tidligere proklamerte at jeg ikke danser, jeg rocker, og ingen kan si at man ikke kan rocke... Jeg var, like mye som John Irwings Garp, overbevist om at det var forfatter jeg skulle bli når jeg ble stor. Nå er jeg ikke like sikker, for det som definerer en forfatter er vel ikke at han skriver, men at andre faktisk liker det han skriver. Jeg er redd jeg er i ferd med å bli stor, og jeg er redd for at jeg er en adskillig bedre megler enn jeg er skribent, så da døde litt av Garp`en i meg...

Supe(r)megleren rider igjen

Etter en lang dag på jobb, med mange lange og fabelaktige telefonsamtaler, koser jeg meg nå med en pils mens Katie Mehlua holder meg med selskap. Jeg kan vanskelig tenke meg bedre selskap enn damen med silkestemmen når rare leietakeres stemmer fortsatt ljomer i øret og det suser i venstre frontal-lapp. Dagens høydepunkt var for øvrig den koselige damen jeg var på befaring hos i ikke mindre enn 2,5 timer, som insisterte på å vise meg hvordan avtrekksviften på kjøkkenet fungerte 2 ganger. Damen er for øvrig herlig, men jeg kan vanskelig se for meg at man kan finne en avtrekksvifte jeg ikke klarer å håndtere etter 5 år som megler, med en gjennomsnittlig husmengde på 5 i uka. Vent litt mens jeg kravler frem kalkulatoren på telefonen ......................................................................................................................................... .........................................................................................................................................................

Jepp, det utgjør vel ca. 1250 eiendommer etter fradrag for eksamensperioder og mine noe knappe ferier. Jeg slår herved meg selv til baronesse av avtrekksvifter og venter på å få baronesse-tittelen tilsendt i posten fra selveste kongen.

Amen, skål og god natt!