Om den udefinerte hjemlengsel og en hel del annet det viste seg at jeg hadde på hjertet

Jeg ble rammet av akutt hjemlengsel sånn rett før jul, noe som er naturlig all den tid julen aldri blir jul uten at det er mørketid og uten at mine lille kjernefamilie er der med alle deres feil og morsomheter. I hjemlengselen vokste en lengsel for det som har vært også umerkelig fram og midt i dette slo jeg i gang et slag for et klassetreff. Slaget ble godt mottatt og et klassetreff er nå planlagt under et av ishavets fineste arrangementer Blues i vintermørket. Hjemlengselen har ikke gått over, men det har derimot den utvidete delen av denne, og jeg har fjernet meg selv som deltager på hendelsen. Jeg fjernet meg ikke helt sånn i første omgang, men dro meg over i kanskje-feltet og har planer om å dra ytterligere til høyre i løpet av kort tid slik at jeg faktisk ikke deltar. Ikke det at mine tidligere klassekamerater ikke har gjort seg fortjent til en liten fest, men denne festen vil i så tilfelle gå på bekostning av Gartneren, min familie og ikke minst arbeidet mitt. (For vi meglere, i hvert fall de av oss som er engasjerte, tar ikke mer enn et par-ukers ferie.) ((Når jeg tenker meg om tok jeg ikke lenger ferie når jeg var sorterer, vaskedame og bartender heller, så mulig det faktisk er bare meg som har en kromosomfeil...?))

Jeg savner fortsatt familien min, og gleder meg til sommeren bringer meg til det kalde ishavet. Ikke desto mindre registrerer jeg at det er mer familien, og mindre ishavet, som trekker. Øya i ishavet er ikke viktig for meg lengre, og jeg kan likegodt besøke dem andre steder. Det er rart at stedet hvor jeg tråkket ut barneskoene, og brant opp gult gress, ikke betyr mer for meg, all den tid jeg registrerer at den betyr mye for mine hjembygdinger på samme alder. De kaller det for hjem, noe jeg også tidvis gjør, men det er ikke hjem når jeg tenker meg om. Hjemme er mer Tønsberg og mindre ishav, og hjemme er mer familien min og Gartneren enn huset henholdsvis de og vi bor i. Jeg skulle ønske jeg hadde et sted som var hjemme, føltes som hjemme og som konkret ble definert som hjemme av andre. Jeg passer ikke som nomade, mener jeg selv, før jeg konstaterer at det er akkurat det jeg er.

Så hvordan lager man hjemme i hodet? Jeg og Gartneren gikk tur for en stund siden og på veien passerte vi en kirkegård. Jeg lurte på hvor de hadde familiegraven sin. Nei familiegrav, sier han og drar på ordet før han forklarer at de er spredd over hele Vestfold. Jeg forteller om gravstedet til min fars familie på Møre og om min mors familie som ligger samlet på Halsa, mens jeg samtidig forstår logikken i at hans familie er spredd. Vestfold har så mye folk at de naturligvis sprer seg på de logiske gravstedene, det har min familie også gjort, bare at det er mindre folk og således færre gravsteder og dermed ligger de sammen. Betyr det noe? Nei, jeg tror ikke det, for dersom det er liv etter døden håper jeg det foregår andre steder enn på kirkegården. Likevel syns jeg (som levende) at det er fint å gå på gravstedene, rydde litt og tenke på det som har vært. Jeg tviler på at Gartneren og hans familie tar en heldagstur på kirkegårdene for å luke litt mens de ettertenker seg avgårde. Jeg tror Vestfold blir hjemme når jeg kan se for meg at de har meg i jorden her. Nei, hva ser jeg nå, her skulle jeg skrive om hjemlengsel og så havnet vi helt ute på kirkegården, det blir feil. Hopp et avsnitt og returner til tema umiddelbart!

Jo, det er rart å ha hjemlengsel til noe man ikke lenger kaller hjem. Jeg tror jeg mangler det genet som gjør at mine klassekamerater trekker til ishavet. Eller kanskje det er det faktum at min familie ikke er derfra, ikke på ordentlig, som gjør at jeg vegrer for å kalle det hjem. Min bror elsker ishavet og hans barn, 2.generasjons-ishavsborgere (og i tillegg halvt vaske-ekte ishavsborgere), vil nok anse det som hjemme og det får være en fin trøst. Når det er sagt så vil jeg legge til at det er vanskelig å stille hjemlengselen når man ikke vet hvor hjem er...

Jeg tror...

... vi kranglet litt... Akkurat nå, mens jeg satt og leste nettaviser og han laget ostesmørbrød. Ikke en sånn vrælende krangel, men en sånn stille en, med korte ord og spisse blikk. Nå har han gått ned i grotten for å se VM og jeg sitter fortsatt på kjøkkenet og er småsint, selv om det aldeles ikke er noe å være sint for, verken småsint eller storsint.

Jeg motstår fristelsen til å være sur drittkjerring til han sier unnskyld, og jeg dermed kan si unnskyld, for ordene falt over noe så tåpelig som hvem som skal lage middag. Hørt noe så toskete? Jeg lager da middag jeg, og Gartneren er glad i å lage mat, så hva er problemet? Ikke middagslagingen i hvert fall, og heller ikke fordelingen av denne.

Jeg er paff, og velger å overse hele greia, for vi krangler da ikke, og i hvert fall ikke om filleting!

Jeg hjemmekontorerer...

... og selv om jeg egentlig hadde tenkt at jeg skulle avspasere, ble det altså hjemmekontorering. Hjemmekontorering er den mest avslappende måten å jobbe på, all den tid man slipper å se kundene, kan drikke sin egen (gode) kaffe, ha skittent hår og strømpebukse på samt at man innimellom kan vaske litt hus samt ta i mot Elkjøps utsending som avleverer ny oppvaskmaskin. Jeg skrev akkurat en lang parentes om hvor bedriten kundeservicen til Elkjøp er, men siden jeg ikke klarte å formulere det morsomt og siden ethvert oppegående menneske som har handlet på Elkjøp er klar over dette faktum slettet jeg hele det lange avsnittet og nøyer meg isteden med å erklære Elkjøp for en møkkabedrift! Det er nemlig fredag og man må forsøke å holde blodtrykket på et akseptabelt nivå, vet jeg.

Som en ps kan jeg fortelle at jeg har fått bildene som Sassy har malt og de er så vakre!

Alpinisten Tenkerbell

Jeg har for første gang i mitt liv iført meg slalomski og kjørt skiheis! Det gikk finfin, sett bort fra et kaputt håndledd og vond venstre rumpeball. Gartneren valgte for øvrig å kjøre opplæring i den nest vanskeligste bakken, noe som for øvrig var lurt for når jeg hadde kjørt denne 3 ganger, rullet over et gjerde og falt et par-fire-tolv ganger var det veldig lett å kjøre i den enkleste løypen!

Slalom var for øvrig gøy-gøy-GØY!!!!

Det nærmer seg!!!

Vårens vakreste eventyr; Myrafestivalen, nærmer seg med stormskritt. De av dere som har vært her en stund vet allerede hva dette er, dere andre kan oppdatere dere her.

Hvis noen er ytterligere interessert i fabelaktigheten som Myrafestivalen er kan de legge denne nettsiden inn i feed`en sin.

Ha en herlig helg!

Skal jeg fortelle et eventyr?

Det var en gang en dame som skulle flytte til Tigerstaden og siden hun hadde både bank-ulven, felleskostnads-trollet og vedlikeholds-heksa hengende over seg valgte hun å leie ut leiligheten siden hun ikke skulle bo i den. Hun var redd for at både ulven, trollet og heksa skulle ta henne så hun valgte å leie ut til en søt og hyggelig jente som hadde den snille Nav-feen på sin side. Damen flyttet til Oslo, jenten flyttet inn og bodde der i mange måneder. Men så en dag skulle jenten flytte, og da bare sluttet hun å betale husleien til damen. Siden jenten hadde Nav-feen på sin side var ikke damen engstelig og sammen med utleiemäkleren utformet hun krav i garantien som feen hadde tryllet frem. Men så kommer vinter og vår, mens sommer og høst går, og damen må nå stagge både bank-ulven og felleskostnads-trollet på egen hånd mens vedlikeholds-heksa flyr ved siden av henne. Damen gråter, utleiemäkleren roper og Nav-feen lukker både øyne og ører mens feen fryder seg over at hvis den bare holder stand bittelitt til får de damen også som kunde.
Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.

Ps: Mener du at eventyr skal ha moral og en lykkelig slutt? Mulig det, men her er vi langt fra en lykkelig slutt og moralen (i den grad den eksisterer) må være at man stemmer annet enn rødgrønt i neste valg!

Til valentindagen fikk jeg...

... en dundrende klump i venstre skulder som gjør at skulderen gjør sitt ytterste på å flytte nærmere venstre øre (enda godt det ikke er høyre øre den har en forkjærlighet for). Jeg ser ut som en Quasimodo light og syns veldig synd på meg selv.

Det er ikke Gartneren som har gitt meg verken skulderen eller klumpen, for skulderen har jeg fått i arv hos mine foreldre og klumpen antar jeg det er været som har gitt meg. Jeg vurderer å sende den i retur til Kristen Gislefoss, men han er vel kanskje ikke helt rette adressat. Dessverre innser jeg at han er den beste jeg har, da det ikke fulgte angreskjema med klumpen. 

Møkkadag, møkkavær og bais!

Skal vi leke sisten?

Jeg skal på kurs med 205 andre eiendomsmeglere og har pakket som jeg pleier; den er fin, den liker jeg, kanskje det blir kaldt, jeg liker ikke kjole men burde vel ha med en og vips, så var kofferten full og jeg er klar. Resten av timen jeg hadde satt av brukes til å saumfare facebook, lese nettaviser samt drikke kaffe.

Sist jeg var på dette kurset (vel, ikke akkurat dette kurset, men samme kursted for ett år siden) evakuerte jeg rett før 12, da baren minnet mistenkelig om danskebåten og jeg savnet Gartneren. Nå er vi huskjærester og jeg lurer på om det blir annerledes. Ikke kurset, men savningen. Kurset blir likedan, garantert, og jeg er stadig like takknemlig for lovpålagt etterutdanning...

Jeg trøster meg med at jeg får bo på hotell, noe som er en av mine absolutte favorittsysler i hele verden!

Elefantene har ikke sosial slitasje, dette til info

Jeg har spurt alle jeg kjenner og siden ingen vet hva sosial slitasje velger jeg å bare gå videre i hverdagen og ikke ta det innover meg. (Okeida, jeg tok det litt innover meg i går og så bittelitt i dag, men forsøker altså å la det være.)

Når det gjelder elefantene er det slik at jeg og elefantene mine (som står vendt mot vinduet for det bringer lykke) ble huskjærester med Gartneren og en tid etter dette igjen dukket den litt pussige elefanten, som for øvrig ikke har ører og som har knekt av den ene foten, opp og la seg elegant til flokken.

Det ser ut til at han er godtatt av de andre (og av meg) så nå vandrer de alle oppå bokhyllen mot vinduet for å skaffe både meg og Gartneren litt lykke. Videre kan jeg legge til at Webtussa hadde helt rett; gardinene er for små, men det tar jeg springfart og skiter i, siden jeg bare er kjerringemne når det passer meg. I helgen var forresten Gartneren kjerringemne mens jeg var på jobb og jaktet mat. (Nei, det stemmer ikke i det hele tatt, for jeg var på jobb i 23 timer fra fredag klokken 16.00 til søndag klokken 18.00, uten at jeg tjente en eneste krone!) Til gjengjeld har jeg laget ordentlig potetmiddag 2 dager på rad, så jeg tror vi er et rettelig likestillingshjem in the making. Nå venter jeg bare på at Gartneren skal gro seg en livmor, og kanskje en liten pupp, så skal jeg ringe Se og Hør.

Sånn går nu dagan...

Jeg blir helt oppgitt

Jeg har fått beskjed av en kunde at jeg har påført henne sosial slitasje.
Hva skal man svare???

Finn 1 feil

Det er fredag...

... og når det først skal jobbes på en fredagskveld er det deilig å ha hjemmekontor!

Man vet...

... at man er huskjæreste når man syns det er koselig med en kveld alene.

... at det har landet en slags vinterdepresjon når man ikke en gang vil dra å få gratis middag, og attpåtil takker nei 2 dager på rad mens man isteden raider fryseren for gjenglemte rester.

... at man er lei av jobben sin når man tar seg selv i å vræle(virkelig troll-vræle, faktisk) nei i telefonen til en kunde midt på fortauet.

... at vinteren suger her på det sentrale østlandet, likevel tar man seg selv i å bli overrasket idet man i en alder av nesten 30 vurderer brodder og lave hæler som et godt alternativ.

... at mannen liker deg, selv om det ikke føles slik når man ikke liker seg selv.

Alt dette kommer til å gå over så snart som solen skinner, været stabiliserer seg, jobben ansetter det nye hodet, konsertene jeg har billett til faktisk er i gang og når speilbildet smiler til meg.

Mer treffende enn Newton

Enhver flott dag ( igår) må selvsagt (uten unntak) etterfølges av en skitdag (i dag)!

Æ vil ha pakke sånn at æ blir gla igjen!!!