De rareste dagene

Gårsdagens kundemøte var det rareste jeg har hatt på hvert fall 6 måneder, og det sier ikke så rent lite når de siste 6 månedene har bestått av all slags rart, deriblant drapstrusler. Jeg skulle ha et møte med damen som bebor 1.etasje i en tomannsbolig, men når jeg ankommer oppdager jeg at også damen som bor i 2.etasje har bestemt seg for å være med. Så der sitter jeg da, med 1.etasjedamen som nekter å skrive under på kontrakten, 2.etasjedamen som krever all slags rare ting samtidig som jeg forsøker å forklare kontrakten for 1.etasjedamen. I tillegg til at disse to sitter der og kakler kan jeg presentere 2.etasjens sønn som jevnt gjennom møtet forsøker å sjekke meg opp. Galskapen er komplett og etter 15 minutter sier jeg med krass stemme at bare en får snakke om gangen! Jeg føler meg som den slemme førskolelæreren som kjefter for at barna bruker utestemme inne. 2.etasjedamen får lov til å begynne og jeg avslår 9 av 10 krav som uberettigede, håper dermed at hun er ferdig snakket og går over til å svare på 1.etasjedamens spørsmål. 2.etasjedamen er imidlertid ikke ferdigsnakket og sitter isteden som en papegøye og gjentar absolutt alt 1.etasjedamen sier bare med mye høyere stemme. Til slutt signerer 1.etasjedamen og jeg passer på i hui og hast å pakke sammen sakene mine før sønnen forstår at det er hans tur til å snakke. Han forstår det idet jeg går ut porten og vræler etter meg: "Jeg syns du er flott, og det er skikkelig sant altså! Ringer deg til uka, jeg!" Jeg håper han ringer når jeg er i sivil, slik at jeg kan svare som jeg pleier; "Du får ikke pult meg, så du kan liksågodt slutte å kaste bort tiden!" Slikt sier man ikke når man er iført dressen, men det triller fint av tungen når jeg er iført t-skjorte og skinnjakke.