Stressa, sa du? Nei, overhodet ikke!!!

I går hadde jeg en dag hvor kalenderen var satt sammen slik at selv om jeg fulgte avtalene slavisk ville jeg likevel være minimum 5 minutter forsinket til absolutt alt. Jeg fyrte i gang med en kanne kaffe før fanden fikk sko på beina og deretter fulgte jeg på med ca en halv kanne i timen helt frem til maratonen var ferdig i 7-tiden på kvelden. Jeg kjørte, røkte, bannet til feriegjestene som stod midt i veien og kikket på gud vet hva, jeg råkjørte over broen som er så skummel mens jeg gaulet til Paperboys Travelin Man, jeg drakk kaffe av Statoil-koppen mens jeg la inn en halvtimes døyedårligsamvittighetmensmanringermammaensinnår manuansettsitteribilenogsuser-samtale, jeg kokte meg gjennom 2 befaringer, 2 visninger og en meget hurtig utflytting, jeg snakket i handsfree`en med kunder mens jeg noterte på alt fra tyggegummipapir til parkeringslapper, jeg løp gjennom kontoret mellom avtalene og skremte vettet av sjefen min mens jeg kastet fra meg papirene jeg var ferdig med og røsket med meg de jeg trengte til neste avtale, og svarte på epost fra mobilen fortsatt med røyken i venstre hånd og rattet i høyre hånd, middagen bestod av 3 vaffelplater og jeg var lykkelig mens jeg stress-spiste som en annen bulimiker! Jeg blir ekstremt (!) hyper og effektiv av slik dager, og det skal sies at jeg fikk gjort absolutt alt jeg skulle og enda litt til, men problemet er at jeg ikke helt klarer å roe meg ned når de hektiske timene er overstått. Derfor kunne jeg bare gratulere Gartneren med ett par-tre timer med en ekstremt hyperaktiv dame som snakket som et maskingevær mens tankene fløy alle veier og tilbake igjen. Usammenhengende babbel, sa du? Kan jeg ikke tenke meg til…

Han ble ikke skremt, i hvert fall ikke så skremt at han ikke vil leke med meg, for i dag er jeg invitert på middag. Jeg gleder meg såpass mye til hjemmelaget middag og godt selskap at jeg faktisk sluttet å drikke kaffe for en time siden. Greit han tålte en kveld med meg hyper, men det er vel ikke noen vits i å tøye grensene med å by ham på to på rad.

Jeg har skapt meg det livet jeg ville ha

Jeg var aldri den jenten som ønsket meg mann, barn, stasjonsvogn, bikkje og taco på torsdager. I alle de dagdrømmer jeg kan huske har jeg drømt om min jobb, mine ting, mine planer; rett og slett mitt eget liv. Jeg har en jobb som utfordrer meg, som sørger for at jeg er i ånde så mye som jeg ønsker og som holder meg engasjert. Jeg har en leilighet hvor freden hersker (bortsett fra lørdag klokken 04.00 når det er nachspiel), hvor tingene står der jeg vil ha dem og hvor det alltid er ryddig (selvsagt med unntak av søndag klokken 10.00 når det har vært nachspiel). Jeg har venner som passer på meg, som ler med meg (og litt av meg) og som sørger for at livet mitt er innholdsrikt. Snart, ganske så snart, skal jeg skrive en lang Hall of Fame for å hedre hver enkelt av dem, den er underveis på kladdebordet! Jeg er takknemlig for at jeg har fått muligheten til å skape meg dette livet og jeg er glad for at valgene mine har ført meg hit.

Dagen har vært hektisk, og når jeg endelig fikk satt meg ned i sofaen min med musikken min på mens jeg krøllet beina under meg og bladde frem fine boken av Mariann Keyes kjente jeg lykkefølelsen svirre i magen. Jeg er fornøyd i mitt eget selskap selv om jeg stortrives med alle mine nære og kjære. Det er godt å kunne reflektere seg dit at jeg trives med meg selv, for jeg tror ikke man kan bli riktig lykkelig med andre hvis man ikke er riktig lykkelig med seg selv.

Jeg syns Henrik Ibsen har sammenfattet kveldens fredelige tanker godt med dette sitatet:

"Hva er lykken annet enn det å være i overenstemmelse med seg selv? Krever ørnen gullfjær? Ønsker løven seg klør av sølv?"

Fine Ibsen og fine livet!

Helg-helg-helg!

Fine helgen med flotte menneskene! Regnet og normaltemperaturen har gjort sitt på Solkysten og jeg sover igjen som en stein. Jeg tror hodet har stått litt på pause de siste ukene i varmen, for dersom det er slik at hodet sorterer inntrykk når man drømmer, så har arkivaren jobbet overtid i natt. Det har boblet over med pussige drømmer og jeg har tatt meg selv i å våkne med vekselvis smil om munnen og skrekken sittende i kroppen. Uansett hvilken av dem det var, var det veldig koselig å snu seg rundt å pjuse litt på fine mennesket som lå i venstre sengehalvdel.

Han har en merkelig presis innebygget klokke og jeg våkner av at han våkner stort sett nøyaktig 0658, altså rett før telefonen ljomer at man er ferdighvilt. Han er presis, den absolutt første mannen jeg noensinne har møtt som faktisk dukker opp tidsnok, eller gjerne litt før. En herrrlig egenskap, som klokkenazisten vet å sette pris på. Det er mange andre egenskaper jeg setter pris på. Han er morsom, rolig, smilende, kosende, fin, kjekk og veldig trivelig selskap. Jeg er betatt av Gartneren og jeg ler av meg selv som fniser i sivet.

I byen...

... blåser det ikke fra nord, men fra pizza-sjappa på hjørnet. Alternativt kommer brisen fra Kina(-restauranten på det andre hjørnet.)

... våkner man ikke av fuglesang, men av måkeskrål idet de slåss om hvem som skal få kebaben og hvem som eier oppkastet til han fulle som nettopp krøp forbi.

... spaserer man ikke, man paraderer i bar overkropp ned til Brygga, mens rastløse og late damen ler så hun griner i vinduet!

Jeg trenger å bli luftet...

... men jeg orker ikke å finne frem båndet. Jeg er rastløs i tåa, men aldeles for lat til å gå i dusjen, og det er ingen som vil leke med en møkkete glamongo. Så da ligger man der, med den rastløse tåa, på sofaen og gjør ingenting. Jeg har lyst ut å gå, men tidligere nevnte psycho ble løslatt med besøksforbud i dag og man får vel strengt tatt la være å vandre på egenhånd frem til at hans sinne over 1 døgn på glattcelle har gått litt over i hvert fall. Katie Mehlua kan ikke akkurat sies å fremprovosere noen kjempeenergi, men derimot skaper hun en lett melankolsk stemning som passer til det late, rastløse humøret mitt. Mens jeg hører henne synge om vekselsvis heldig og uheldig kjærlighet kikker jeg ut av vinduet mitt og lurer på om måken som sitter på nabotaket har samme sinnstemning som meg. Høyrefoten stamper litt, mens resten av ham ser stokk lat ut, og han gidder ikke en gang å skråle til måkene på nabotaket. Kanskje jeg har funnet meg en sjelefrende i latskapen?

Livet i berg og dal-banen

Kaos følger latter som følger sinne som følger stress som følger kos som følger smil som følger glede. Jeg har hatt en uke fylt med all slags rare tanker, opplevelser og inntrykk. Min tidligere nevnte psykotiske leietager er igjen på krigsstien og jeg har snakket mer med kriminalsjefen og psykiatrien på sykehuset enn med vennene mine i det siste. Alt annet på jobben må settes på vent mens jeg forsøker å hamle opp med ett altfor tungrodd system for å skaffe mannen hjelp, og papirhaugen gror over hodet på meg mens jeg fortvilet forsøker å overbevise en hvemsomhelst myndighetsperson om at tvangsparagrafen hadde vært fint å benytte seg av i dette tilfellet. Jeg kom ikke gjennom, men en ganske heftig episode i går sørget for at mannen ble hentet av politiet. Så nå er det bare å krysse fingrene for at de faktisk ser at denne mannen trenger hjelp, fort, og dermed sørger for at han får det. Midt oppi hele kaoset med voksende papirhauger, og mange lange telefonsamtaler, forsøker jeg å klemme inn noe som ligner et sosialt liv og jeg gjør det jeg kan for å døyve den dårlige samvittigheten som ligger som en klump i magen i det jeg faktisk gjør noe morsomt mens pulten på kontoret svømmer. Klumpen var ikke-eksisterende i går og jeg kan smilende se tilbake på en fantastisk kveld. Det etterlengtede regnet forbarmet seg over byen mens jeg spiste middag laget av en kjekk mann. Fredelig, koselig og meget avslappende tilbragte vi hele kvelden i leiligheten i det hvite huset, og småpratet om alt og ingenting. Jeg er betatt og fascinert, det kiler i magen og jeg smiler ved tanken på alle de små ting. I dag er kjekke gartneren opptatt og det er luksus, for da slipper jeg å ta stilling til hvorvidt jeg skal jobbe eller rett og slett prioritere smilet. Dagen skal tilbringes på kontoret og jeg akter å få unna absolutt alt som brenner. Jeg forlater ikke kontoret før pulten er ren og ryddig slik at jeg kan nyte søndagen i akkurat den formen som passer meg.

Virkemidler mot varmen

Hetebølgen fortsetter, og jeg har en rekke kriseløsninger som jeg vil dele med den gemene hop:

• Hvis man effektivt røsker av alle klær så snart man er innenfor hjemmets fire vegger og legger seg på sofaen vil det fra tid til annen komme antydning til bris på tærne og man kan således late som at det ikke er 32 grader i stua.


• Den tidligere nevnte dårlige impulskontrollen kan ikke sies å ha blitt merkbart bedre av varmen, snarere tvert i mot. Men det man ser er jo at snille kollegaer sporenstraks løper ut og henter is så snart det nærmer seg nullpunktet. Is hjelper som kjent mot det meste, og det er vel det eneste remediet som både gjør glad og kald.


• Varmen gjør at man kan legge et par iskalde pils, en radio samt en dorull i en ryggsekk og i trivelig selskap traske opp på Slottsfjellet i jakten på litt bris. Mens man sitter der og skuer ut over fjorden, mens brisen så vidt rusker litt i ryggen, og småprater om alt og ingenting merker jeg at jeg likevel er litt glad i den vestfoldske sommer.


• Varmen er den perfekte unnskyldningen for å la sentrum være sentrum og isteden iføre seg bikini og dra på stranden. På stranden er det tillatt å gjøre ingen verdens ting og det er nok det eneste stedet i verden hvor jeg ikke kjenner rastløsheten jage i magen for noe jeg skulle gjort. På beachen er det lov å sløve seg gjennom 5 timer med lesing, slumring og skravling. Dessuten medfører nærheten til havet at man faktisk får kjølt ned sitt noe overopphetede hode så snart det er behov for det. (Les; hele tiden.) Jeg er for øvrig den blåhvite damen som ligger mer og vaker i vannet enn på stranden.
  

Det skal sies at selv om jeg syter verre enn en 70 års gammel hypokonder koser jeg meg i sommeren. Jeg satser på at jeg vil bli vant til varmen, og faktisk fungere som et ordinært menneske under hetebølgen i løpet av den neste 10-årsperioden. Godt med litt langsiktig perspektiv på ting, for innen de ti årene har gått har jeg garantert glemt hele ambisjonen.