Gjestebloggeren surrer i sivet

Nei men hallå!!! Så der sitter ni, i finvederet och leser blogg, hva? Jo, altså, det är jag som er Djårtsjh. Ni får ursekta rettskrivningen, men jag fikk aldrig nogon skolgang här i Norje när Tenkerbell hentade mig över gränsen, och da blir ochså rettskrivningen noget semmer. Verre er det endå at Tenkerbell inte snakkar norske, men derimot samisk (tror jag), i alle tilfeller snakkar hon inte som de andre som pleier vara her. Idag har hon forresten druckit aldeles for mycket kaffe, så när hon kom hem oppnet hon dörren min og dro ut all sanden som jag har möblerat over lengre tid akkurat slik som jag vil ha den. När hon hadde tömt hele hemmet mitt ut i en pos kom hon med en grönn flaska og inte vet hva jag hva hon holdt på med for jag klarte inte å holde ögonen öppna og jag nös nesten ut halve hövet.

Efteråt tömte hon inn en masse sand och nu måste jag bruka resten av heljen på å få alt på plats igjen. Helvette til rot her nuh! Det e inte så enkelt å få ordnet upp etter en slik rotmölje när man bare har knappenäls-store fingrar, det går i ett sandkorn i slengen. Hur lang tid tror ni jag kommer bruka??? Presis; loooooong time! Det er verkligen ingen som tänker på at jag ochså vil ha lite semester, hvor jag ligger i sanden og laxer, tar mig et bad i vannskålen og spiser akkurat lite mer enn jag pleier. Nei, ni får ha det kul, jag måste sette i gang. Vi hörs!

De som er født for sent harmonerer dårlig med de som er født for tidlig...

Dere vet de menneskene som alltid kommer for sent, av og til 5 minutter, av og til 30 minutter, men altså ALLTID for sent! Når de ankommer slenger de fra seg en halvhjertet beklager, før de setter i gang med hva det nå er de skal gjøre. Disse menneskene irriterer meg sånn at jeg nesten blir grønn, og det er virkelig ikke noen dårlig bragd av dem for jeg er egentlig utstyrt med en litt gusten blåhvit farge. Men problemet er egentlig ikke dem, men derimot meg selv, for jeg er utstyrt med det nøyaktig motsatte; jeg er ALLTID tidlig ute. Jeg har så mange kanskje ditt kan skje og kanskje datt kan skje, så jeg beregner altfor god tid alltid. Dette fører til at når noen kommer en halvtime for sent har jeg faktisk ventet en time! Sånn sett kan man jo si at grønnfargen er femti prosent mitt eget ansvar...

I dag stod jeg opp med fuglene, riktignok de trivelige fuglene og ikke skjæra som våkner klokken 6, og satte meg til med en kaffekopp på terrassen. Riktig så koselig altså, men etter å ha tømt første kaffekoppen begynner det å riste i stortåa, og jeg begynner å engste meg for at kanskje pc`en kræsjer, bilen kræsjer, kø, kaos eller muligens krig, så jeg setter fart til kontoret, bare sånn i tilfelle. Nå er det 71 minutter til avtalen min kommer og jeg lurer på hvordan jeg skal slå i hjel tiden? Jeg får vel traske å hente en kaffe, nå med det samme, for jeg tørr jo ikke å gjøre det når det bare er 30 minutter igjen, i tilfelle avtalen er tidlig ute og må vente på meg, gud forby!

Rare damen...

Lykkelig?

Lina skriver så fint akkurat her om ting som gjør henne glad og dette innlegget inspirerte meg såpass at jeg gikk i gang med prosjekt gla-måned. Ladet med mobilkamera, godt vær og vakre venner presenterer jeg juni; den smilende måned:

Når solen titter ned på Vestfold og mai (med litt sur vind, men likevel ikke så sur som jeg er vant til fra øya i ishavet) har forlatt oss, kan man sitte på fortauskanten og sole tærne når man er den eneste som dukker opp på visning, selv det er veldig mange som har sagt de skal komme og som lovte at de skulle si fra dersom de ble forhindret, og ja, jeg vet, dette var et dårlig gla-punkt, for man hører den sure undertonen til den bitre megleren som ikke får vært med på moro for hun må kaste bort tiden på tom visning, men tenk hvor sur jeg var i februar, når jeg hadde tomme visning , så da ble dette et meget godt gla-punkt likevel nemlig!

En eller annen gang i løpet av juni laget jeg middag til Gartneren, ikke kan jeg huske hva jeg kokte, men middagen i seg selv var uansett ikke viktig. Det som derimot var viktig, og verdig en spot i lykke-bloggen for juni, var at Gartneren tok av oksen som bodde på rødvinsflasken, satte på den en sombrero (eller et blomsterblad fra Impatiens som bor på kjøkkenet, om du vil) og jogget kjøkkenbordet rundt mens jeg lo magemusklene såre.

Vafler gjør meg alltid glad og denne måneden begynte Sassy Standup i ny jobb. Miraklet med denne jobben er følgende: de har vafler hver fredag! Hver eneste fredag!!! Så derfor har også jeg vafler hver fredag! Hver eneste fredag!!! Jeg kan nesten ikke tenke meg noe bedre! Dessuten blir jeg glad av at Sassy trives bedre i ny-jobben enn i gammel-jobben.

Selv om jeg skrøt uhemmet her oppe av at jeg hadde laget middag til Gartneren er det vel neppe noen stor hemmelighet at det stort sett er han som kokkelerer. Det jeg derimot ikke er så veldig flink til er å sette ord på hvor fantastisk jeg syns det er at han gjør det. Det er helt ubeskrivelig koselig å komme hjem til ferdig middag mens noen smiler og synger til deg. Ohhhh lykke! (Han er anonymisert litt av eget ønske og litt for at jeg er redd for at noen skal stjele dette fantastiske mannebeinet som både får meg til å le og som lager mat til meg.)

Jeg gikk på eiendomsmegler-skolen sammen med 300 mennesker av varierende kvalitet, men midt inni disse 300 menneskene fant jeg 5 stykker som var over middels morsomme. Meg og disse 5 flotte eiendomsmeglerinner forsøker å samles med jevne mellomrom, slik at vi kan le av kundene, sjefene og oss selv. Denne måneden koste BMF (Brustne Meglerhåps Forening) seg på Slottsfjellet før vi dro på båttur sammen i båten til Frøken Hurramegrundts utvalgte mann. En utrolig gla dag!

Etter å ha hatt arbeidsdagen fra helvette i går var det litt av en terapautisk øvelse å skrive seg gjennom juni-lykken. Jeg tror jammen meg jeg er fredagsgla langt inne i magen nå og med det overlater jeg til andre inspirerte å lade kameraet, fange lykken og dele den med oss andre. Hvis du føler deg tagget er du antagelig det :)

Er du hjemme?

I går kjørte jeg hjem fra en hyggelig kveld hos Frøken Hurramegrundt og så slo det meg at dette ikke er hjemme. Vanligvis føler jeg en meget sterk nærhet til Tønsberg og Vestfold, men av og til får jeg fornemmelsen av at jeg ikke er hjemme her likevel. Men så spør jeg meg selv; hvor er da hjemme, hvis det ikke er her? Er hjemme på øya i ishavet som jeg pliktskyldigst besøker en gang hvert andre år? Neppe. Er hjemme i Bergen hvor jeg tilbragte ett år i min spede begynnelse som eget menneske? Niks, jeg nekter! Er hjemme i Kristiansund hvor jeg alltid koser meg? Nei, det er ikke hjemme, men jeg tror faktisk det er stedet som er mest hjemme av dem alle. Om jeg ikke er bostedløs er jeg visst likevel hjemløs, men jeg lover å si fra så snart jeg føler meg kronisk hjemme et sted.

Hulahopp!

Jeg stakk bare innom en liten tur, før jeg reiser og henter dum antikk barnevogn*, for å si at i dag når jeg kom hjem stod radioen på og Gartneren ropte hallo fra stuen og jeg ble så glaaaaa...

Langt inn i magen glaaaa!

*Ja, nettopp, dum antikk barnevogn, som jeg fikk beskjed av min mor om å hente og så skulle hun sørge for at den blir hentet hos meg igjen, så om ikke stuen min var utrivelig nok som det var må jeg nå ha dum antikk barnevogn stående der også. Den ser ut som den har lus og skabb, og den er dum!

Jeg evner...

… å ha en hel ferie i en dag. I går stod jeg opp med fuglene og dusjet mens Gartneren snek til seg et par minutter ekstra på øyet. Vel gjennom dusjen iførte jeg meg sivilklær, selv om det var en helt ordinær tirsdag, og med kaffekoppen i hånden la vi ut på eventyr, et blomstrete et som sådan. Gartnere er trivelige, blomstene var fine, foredraget var et ekstremt kort sammendrag av boken Forbrukeratferd av Hans Mathias Tjømøe (og det gledet meg å se at en god del av teoriene sitter i hodet selv om det er 4 år siden jeg slet meg gjennom denne) og solen skinte på nesen. På hjemveien så jeg et skilt merket Bokbyen og Gartneren foretok en kontrollert og meget kvalifisert avkjøring til nettopp selveste Bokbyen. For uinnvidde kan jeg informere om at Bokbyen er Tvedestrand, som kan skilte med koselig bryggeområde, god lunsj og flere antikvariater enn Tigerstaden. Midt i koselig spasertur finner jeg bryllupsgave til det uortodokse byllupet (og brudeparet) som vi skal i (til i) august og jeg smiler hele veien hjem og videre gjennom koselig sol-lesing på terrassen.


I dag våknet jeg uthvilt, våken, oppkvikket og 100% klar for en flott dag på jobb etter ferien min, og nå skal jeg smile meg gjennom ettermiddagen.

I`m back, back in pink!

Selv om jeg egentlig ville ropt BACK IN BLACK er jeg ikke det, jeg er back in pink, siden gårsdagen ble tilbragt på terrassen i solen uten nevneverdig med solfaktor. Livet løper avgårde og jeg halser etter, mens det ljomer i telefonsamtaler, eposter, latter, solskinn og liv rundt meg. Eiendommene flyr ut av hylla og det ringer mange vakre mennesker som vil at akkurat jeg skal ta vare på husene deres. Jeg synger som Jokke; for en vakker dag, for et heeerlig liv!!!!

Mens jeg har vært borte (altså ikke fullstendig borte, bare bittelitt på ferie i hodet) har følgende innlegg havnet i kladdeboksen:
Jeg er flink til å si takk..

... men ikke så veldig flink til å si Tusen takk, jeg er glad for at du er der for meg når jeg har det vanskelig. For jeg har det jo ikke vanskelig, i hvert fall nekter jeg i det lengste å anerkjenne det både ovenfor meg selv og ovenfor andre. Da er det veldig godt når du har noen rundt deg som ser deg, noen ganger bedre enn du ser deg selv, og som tilbyr seg å hjelpe før du en gang har tenkt tanken på å kanskje (muligens) spørre om hjelp.
Jeg er uendelig takknemlig for at du bruker av tiden din på å holde meg i hånden, holde meg med selskap, holde meg i godt humør og holde meg oppe. Jeg hadde sikkert klart det uten deg, men det hadde vært åhhh så mye vanskeligere; tusen tusen tusen takk.

Jeg vil videre, i denne positive dagen (ups, kvelden er det visst blitt), legge til at jeg er så innmari glad for at verden smiler på din vei også!

Nå må fingrene løpe litt mer jobb på tastaturet, før jeg trasker hjem i vissheten om at morgendagen skal tilbringes med den herlige Gartner på blomstertreff.

Ps: jeg tror ikke han (eller noen av de andre gartnerne for den saks skyld) kaller det for et blomstertreff, men jeg syns det høres koselig ut og så husker jeg ikke hva Gartneren kalte det. Uansett regner jeg med det blir en festlig dag all den tid jeg får treffe mange av hans artsfrender og fordi jeg er lovet vafler!