Tenkerbell leker med Norwegian

Når man har familien sin spredt for alle vinder er det en utfordring å få hilst på alle, og da i særdeleshet når man er arbeidsnarkoman og har utpreget motvilje mot å forlate kontoret. I dag har jeg likevel klart kunststykket å bestille billett for å reise til min mors hjemplass Sneland. Etter å ha prokastinert i nærmere 8 måneder var det vel strengt tatt på høy tid også, dessuten kunne jeg ikke med god samvittighet planlegge tur til Kristiansund før jeg har fått unna turen til Sneland.

Jeg møter altså min mor i Sneland og det er 18 måneder siden jeg så henne sist. I august tar min far ansvar og skal etter planen komme å besøke meg her i vakre Vestfold, han er det bare 13 måneder siden jeg så sist. Min bror og hans storfamilie er fortsatt på planen, og siden det er hele 18 måneder siden jeg har sett dem også er det vel på høy tid at jeg får lagt inn en aldri så liten visitt den veien. Det er for øvrig den som er vanskeligst å passe inn i en hektisk hverdag all den tid den ferden fordrer flere fly eller en lengre kjøretur hele veien til ishavet. Likevel er det enklere for meg å ta turen til dem enn om de (alle 7) skulle buksert seg til meg. Jeg ser mitt ansvar, og jeg tar det, bare ikke akkurat nå, for nå er jeg opptatt med å sy sammen resten av sommerens program.

Vi, altså jeg og Gartneren, skal i bryllup i Troms i august. Bryllupet tegner til å bli en morsom affære, all den tid vi lander i Tromsø, må komme oss til Vengsøya selv, blir hentet der i båt og fraktet til vielse på Gåsvær, for så å fraktes videre i båt til Ljøsøya hvor festen skal avholdes. Etter vel ferdig bryllupsfest skal jeg vrenge av meg bunaden og kle på meg telt, for når bryllupsfesten arrangeres på en øy hvor det ikke er strøm, vann eller hus må man sove i telt. Dette blir heidundrende fint!

Norwegian må elske emigrerte finnmarkinger som fortsatt har familie langt bort og langt opp. Jeg blir litt kvalm av at jeg i år kommer til å gi Bjørn Kjos så mange penger, men på den andre siden liker jeg tanken på at smilende Mr.Norwegian får dem bedre enn at katastrofestyrte SAS skulle fått dem! Videre skulle jeg gjerne slått et slag for Widerøe, siden de har så innmari god te på flyene, men teen er dessverre ikke verdt 1000 kroner per flytur. Hadde de derimot fortsatt ført appelsinsjokoladen Always i utsalgsvognen sin hadde de hatt meg, banna bein.

Nå venter Drammen, Holmestrand, Horten og Tønsberg samt 32 interessenter på at jeg skal sette meg i bilen for å vandre meg gjennom visningsmaraton. Når jeg er ferdig med det skal jeg lete frem sekker, kofferter og bager, mens jeg manner meg opp til den forferdelige pakkingen!

Så hva gjorde du på jobb i dag, Tenkerbell?

Jo, i dag har jeg kjørt rundt og luktet på leiligheter. Før noen nå spør om hva det er jeg jobber som kan jeg være forut og informere om at jeg jobber som eiendomsmegler. Ville jeg trodd deg hvis du fortalte meg i 2003 at jeg syv år fra nå av skulle ha tatt en bachelorgrad for så å kjøre rundt å lukte på leiligheter? Niks! Er dette en del av stillingsinstruksen min? Tydeligvis...

Det slår meg som sinnsvakt å kjøre rundt til leiligheter for å lukte om også jeg syns det lukter fuff av en eller annen grad. Leilighet 1 hadde en umiskjennelig fuff av røyk, faktisk så ille at det ikke var nødvendig å lukte, det holdt å puste med nesen. Leilighet 2 hadde fortsatt den underlige lukten bestående av skitten kropp, råtnende mat og sovelukt. Jeg foretrekker lett leilighet 1, all den tid jeg tror at mennesket som bebodde leilighet 2 må ha latt være å vasket både seg selv, leiligheten og "kjøllene" (nordnorsk hjemlig fellesbetegnelse på oppvasken) i lang tid for så å skrape seg selv inntil veggene i en måneds tid. Fysjom! I morgen skal jeg foreslå tiltak for å utbedre forferdelighetene. Enda godt det ikke er før i morgen, for akkurat nå er eneste forslag; sett fyr på driten og la det brenne til grunnen!

Jeg gjorde en del andre ting på jobb i dag også, deriblant avholdt jeg tre kontraktsmøter. Siden det er ferieavvikling, og jeg har innmari dårlig tid til absolutt alt, tenkte jeg at jeg skulle være smart, og litt forutseende, og lage avregningene før de kom. På den måten kunne jeg spare tid når kontraktsmøtet var ferdig og kanskje dra hjem i sånn høvelig anstendig tid. Som tenkt så gjort, bare for å få første par på kontraktsmøtet:
- Kan vi endre innflytningsdag, det passer i grunnen mye bedre hvis vi kan ta det uken før?
(Passer for hvem??? Jeg har akkurat brukt en time på å registrere alt!!! Helvette!!!)
- Klart vi kan, jeg sørger for at fakturaen blir sendt dere på epost.
(Og etterpå går jeg ut og setter fyr på den jeg allerede har laget!)
Fingrene løper over tastaturet og jeg rekker akkurat å registrere absolutt alt på nytt før neste kontraktsmøte:
- Du, vi vil gjerne overta i morgen isteden for fredag.
(Nei, men i svarte helgoland da, det er 1 føkkings dag og så må jeg gjøre ALT på nytt igjen!!!! Arrrrrghhhh!)
- Det går helt fint, bare bli med bort her litt, så ser vi hvilket tidspunkt jeg kan møte dere i morgen.
Jeg har ikke sjans i havet å rekke hele omregistreringen før neste kontraktsmøte, så derfor må jeg avslutte halveis, for så å fortsette etterpå.
- Hei, du vi vil (NEI MEN FOR SVARTE DA, ER DET MULIG???) bare takke deg for all hjelp, du har vært helt enestående.
- Åhhhh... Ehhm.... Takk. Ehhhm... Jeg er veldig glad for at dere skal leie hos meg.
Joda, så neida, så joda, jeg fikk da endret alt før jeg gikk hjem, og jeg er stadig glad for at en del kunder evner å målbinde meg midt i kaoset.

Når jeg kom hjem dro jeg på meg vaskehabitten og vasket leiligheten. Jeg vasket endatil listene i stua, og klappet meg selv på skulderen for godt utført arbe! Resten av kvelden akter jeg å tilbringe med bok, et glass rødvin samt fine musikken til Tom Waits. Egentlig skulle jeg filt negler, siden de minner mer om klør enn pertentlige damlige negler, men jeg har fortsatt ikke savnet tv (og følgelig ikke anskaffet meg tv) og dermed er jeg avhengig av at noen kommer og holder meg med selskap når jeg gjør det, siden det er det kjedeligste i verden. Man kan ikke blogge når man filer negler, man kan ikke lese bok mens man filer negler, i det hele og det store kan man ikke gjøre noe som helst annet enn å snakke med et menneske og le mens man filer negler. Jeg benytter anledningen, i sutringen, til å invitere noen, ja nesten hvem som helst, hit på besøk slik at jeg får underholdning i filingen.

Velkommen skal du være!

Epilog: Jeg kikket på boken, bestemte meg for at jeg ikke var i bokhumør likevel, skulle til å ta på meg sko og vandre til Gartneren for å se fotballkamp før jeg så registrerte at det drøpte fra himmelen. (Drypp, drypper, har drøpt? Nei,samma kan det være; det regner!). Kikket enda en gang på boken, fortsatt ikke i bokhumør og logger meg isteden på det eksterne skrivebordet og jobber litt. *Klapper meg selv enda en gang på skulderen og erklærer at jeg er flink!*

Gjestebloggeren gadd ikke rydde hele sommeren likevel

Ja, där var ni, godt! Lysna nu, så skal jag fortelje lite om min samboer Tenkerbell. Ni vet vel allerede at hon inte har godt av for mycke kaffe, men vet ni at hun sjunger? Ja, för tenk, det gjör hon, og jag kan lova er at det faen inte er vakkert. Mine knappenålsfingre kan jag inte presis putte i ören när hon glad och lyckelig vræler i veg sammen med Anouk, Nina Simone eller Stereophonics. Hemskt er det! Därför var jag så fornögd senaste mänaden, när humöret til Tenkerbell verken oppuntrade song eller latter. En flott rolig månad, hvor jag kunde sysla med mitt og hun heldt seg før seg själva. Den tid er över, så nuh sjunger hon igjen och så ler hon, hele fordömrade tiden. Vel, kanske inte hele tiden, men mycket! Vet ni, forje dagen hörte jag hon bråkade med en kund! Hohoho, temperament, se det har hon! Rara damen!

Jag har bott sammen med Tenkerbell i hela 6 år nuh, självsagt hvis vi ser bort från året hvor hon lämnade mig i huset på landet, och jag vågar påstå at jag är en av dom kjenner henne best. När det er bare hon och jag her, ja se då kommer alt frem. Mens vi snakkar om alt; vet ni at denne Gartneren brukar å paradere naken gjennom dagligrummet? Jajamen, ovh inte vett jag hva hon ser i ham, för han har inte en enda mannlig prikk, inte som jag som har vackert mandig mönster over hele ryggtavlan. Men det skal han ha, denna Gartneren, han får Tenkerbell at skratta, ofte och mycke! Dessuton kan jag se på hende när det er han som sender melding åt hende för då smiler hon som en tåpe.

Med denne Gartneren kom det ochså en del blommor inn i vår lägenhet. Den senaste anskaffelsen er en blomme som hon kaller Kurt och han bor tilsammans med mig. Jag kunde kanskje vågat å bedt om å få selskap som talade lite, men nei, jag må bo tilsammans med Kurt, den tyste blomme. Men han sjunger åtminstone inte!

Vet ni, jag burde verkligen komme i gång med att steda upp alt rotet Tenkerbell laget i mitt hem, men jag orkar inte... Hon derimot, hon stedar varje dag, og inte som mycket som en kopp får stå i fred. Hur skal det gå hvis hon nån gang skal flytta tilsammans med denne Gartneren? Hon kommer til å drive han å vanvidd! Vel, inte er det mitt problem, och enn så lenge er det vel inte tema heller.

Jag måste visst gå nuh, Tenkerbell vill checka Facebook seier hon. Facebook du liksom, hon kan vel ta med seg röven och gå en promenad, med sin nya skrittellar. Jag har kicket på den, vet ni, och hon går inte mer enn ca 7000 skritt varje dag! Hahahaha, det er aldeles för lite med hennes stora rump! Nei, da var det betre den dagen hon var ute og drakk caipirinha för då sjanglade hon sånn på vegen hem at hon klockade inn hele 11 451 skritt.

Jajajaja, du skal få titta på Facebook! Jag måste sticka nu, vi hørs! Pusspuss :)

Gjestebloggeren surrer i sivet

Nei men hallå!!! Så der sitter ni, i finvederet och leser blogg, hva? Jo, altså, det är jag som er Djårtsjh. Ni får ursekta rettskrivningen, men jag fikk aldrig nogon skolgang här i Norje när Tenkerbell hentade mig över gränsen, och da blir ochså rettskrivningen noget semmer. Verre er det endå at Tenkerbell inte snakkar norske, men derimot samisk (tror jag), i alle tilfeller snakkar hon inte som de andre som pleier vara her. Idag har hon forresten druckit aldeles for mycket kaffe, så när hon kom hem oppnet hon dörren min og dro ut all sanden som jag har möblerat over lengre tid akkurat slik som jag vil ha den. När hon hadde tömt hele hemmet mitt ut i en pos kom hon med en grönn flaska og inte vet hva jag hva hon holdt på med for jag klarte inte å holde ögonen öppna og jag nös nesten ut halve hövet.

Efteråt tömte hon inn en masse sand och nu måste jag bruka resten av heljen på å få alt på plats igjen. Helvette til rot her nuh! Det e inte så enkelt å få ordnet upp etter en slik rotmölje när man bare har knappenäls-store fingrar, det går i ett sandkorn i slengen. Hur lang tid tror ni jag kommer bruka??? Presis; loooooong time! Det er verkligen ingen som tänker på at jag ochså vil ha lite semester, hvor jag ligger i sanden og laxer, tar mig et bad i vannskålen og spiser akkurat lite mer enn jag pleier. Nei, ni får ha det kul, jag måste sette i gang. Vi hörs!

De som er født for sent harmonerer dårlig med de som er født for tidlig...

Dere vet de menneskene som alltid kommer for sent, av og til 5 minutter, av og til 30 minutter, men altså ALLTID for sent! Når de ankommer slenger de fra seg en halvhjertet beklager, før de setter i gang med hva det nå er de skal gjøre. Disse menneskene irriterer meg sånn at jeg nesten blir grønn, og det er virkelig ikke noen dårlig bragd av dem for jeg er egentlig utstyrt med en litt gusten blåhvit farge. Men problemet er egentlig ikke dem, men derimot meg selv, for jeg er utstyrt med det nøyaktig motsatte; jeg er ALLTID tidlig ute. Jeg har så mange kanskje ditt kan skje og kanskje datt kan skje, så jeg beregner altfor god tid alltid. Dette fører til at når noen kommer en halvtime for sent har jeg faktisk ventet en time! Sånn sett kan man jo si at grønnfargen er femti prosent mitt eget ansvar...

I dag stod jeg opp med fuglene, riktignok de trivelige fuglene og ikke skjæra som våkner klokken 6, og satte meg til med en kaffekopp på terrassen. Riktig så koselig altså, men etter å ha tømt første kaffekoppen begynner det å riste i stortåa, og jeg begynner å engste meg for at kanskje pc`en kræsjer, bilen kræsjer, kø, kaos eller muligens krig, så jeg setter fart til kontoret, bare sånn i tilfelle. Nå er det 71 minutter til avtalen min kommer og jeg lurer på hvordan jeg skal slå i hjel tiden? Jeg får vel traske å hente en kaffe, nå med det samme, for jeg tørr jo ikke å gjøre det når det bare er 30 minutter igjen, i tilfelle avtalen er tidlig ute og må vente på meg, gud forby!

Rare damen...

Lykkelig?

Lina skriver så fint akkurat her om ting som gjør henne glad og dette innlegget inspirerte meg såpass at jeg gikk i gang med prosjekt gla-måned. Ladet med mobilkamera, godt vær og vakre venner presenterer jeg juni; den smilende måned:

Når solen titter ned på Vestfold og mai (med litt sur vind, men likevel ikke så sur som jeg er vant til fra øya i ishavet) har forlatt oss, kan man sitte på fortauskanten og sole tærne når man er den eneste som dukker opp på visning, selv det er veldig mange som har sagt de skal komme og som lovte at de skulle si fra dersom de ble forhindret, og ja, jeg vet, dette var et dårlig gla-punkt, for man hører den sure undertonen til den bitre megleren som ikke får vært med på moro for hun må kaste bort tiden på tom visning, men tenk hvor sur jeg var i februar, når jeg hadde tomme visning , så da ble dette et meget godt gla-punkt likevel nemlig!

En eller annen gang i løpet av juni laget jeg middag til Gartneren, ikke kan jeg huske hva jeg kokte, men middagen i seg selv var uansett ikke viktig. Det som derimot var viktig, og verdig en spot i lykke-bloggen for juni, var at Gartneren tok av oksen som bodde på rødvinsflasken, satte på den en sombrero (eller et blomsterblad fra Impatiens som bor på kjøkkenet, om du vil) og jogget kjøkkenbordet rundt mens jeg lo magemusklene såre.

Vafler gjør meg alltid glad og denne måneden begynte Sassy Standup i ny jobb. Miraklet med denne jobben er følgende: de har vafler hver fredag! Hver eneste fredag!!! Så derfor har også jeg vafler hver fredag! Hver eneste fredag!!! Jeg kan nesten ikke tenke meg noe bedre! Dessuten blir jeg glad av at Sassy trives bedre i ny-jobben enn i gammel-jobben.

Selv om jeg skrøt uhemmet her oppe av at jeg hadde laget middag til Gartneren er det vel neppe noen stor hemmelighet at det stort sett er han som kokkelerer. Det jeg derimot ikke er så veldig flink til er å sette ord på hvor fantastisk jeg syns det er at han gjør det. Det er helt ubeskrivelig koselig å komme hjem til ferdig middag mens noen smiler og synger til deg. Ohhhh lykke! (Han er anonymisert litt av eget ønske og litt for at jeg er redd for at noen skal stjele dette fantastiske mannebeinet som både får meg til å le og som lager mat til meg.)

Jeg gikk på eiendomsmegler-skolen sammen med 300 mennesker av varierende kvalitet, men midt inni disse 300 menneskene fant jeg 5 stykker som var over middels morsomme. Meg og disse 5 flotte eiendomsmeglerinner forsøker å samles med jevne mellomrom, slik at vi kan le av kundene, sjefene og oss selv. Denne måneden koste BMF (Brustne Meglerhåps Forening) seg på Slottsfjellet før vi dro på båttur sammen i båten til Frøken Hurramegrundts utvalgte mann. En utrolig gla dag!

Etter å ha hatt arbeidsdagen fra helvette i går var det litt av en terapautisk øvelse å skrive seg gjennom juni-lykken. Jeg tror jammen meg jeg er fredagsgla langt inne i magen nå og med det overlater jeg til andre inspirerte å lade kameraet, fange lykken og dele den med oss andre. Hvis du føler deg tagget er du antagelig det :)

Er du hjemme?

I går kjørte jeg hjem fra en hyggelig kveld hos Frøken Hurramegrundt og så slo det meg at dette ikke er hjemme. Vanligvis føler jeg en meget sterk nærhet til Tønsberg og Vestfold, men av og til får jeg fornemmelsen av at jeg ikke er hjemme her likevel. Men så spør jeg meg selv; hvor er da hjemme, hvis det ikke er her? Er hjemme på øya i ishavet som jeg pliktskyldigst besøker en gang hvert andre år? Neppe. Er hjemme i Bergen hvor jeg tilbragte ett år i min spede begynnelse som eget menneske? Niks, jeg nekter! Er hjemme i Kristiansund hvor jeg alltid koser meg? Nei, det er ikke hjemme, men jeg tror faktisk det er stedet som er mest hjemme av dem alle. Om jeg ikke er bostedløs er jeg visst likevel hjemløs, men jeg lover å si fra så snart jeg føler meg kronisk hjemme et sted.