Helgen som var som medisin for sjelen

Jeg har hatt besøk av lille Svimle i helgen og jeg har kost meg nesten glugg fordervet. En helg som et blaff av Oslo-tiden idet byvandring med innlagte kaffepauser, god middag samt vin ble fortært begjærlig. En fredag med skravling, vin og sang. En lørdag fyllt med marsjering, middag og musikk. Alt dette etterfulgt av en søndag med marsjering, badeland og latter. Helgens morsomme høydepunkt var den sleske mannen på pub`en som åpnet med et høylydt "Hei jenter". Hvorpå han, etter at jeg og Svimle hadde vekslet blikk, fikk et megetsigende "nei" til svar. Stakkars mann, i ettertid føler jeg at vi kanskje kunne lagt til et lite Hei og kanskje en Nei takk, men det gjorde vi nå ikke...

Etter å ha fulgt besøk til toget spaserte jeg den lille svippturen til den syngende gartner og midt i kosen (og frykten for den überskitne leiligheten min) ble jeg over. En mandags morgen som starter med spasertur, etterfølges av vasking av leilighet for deretter et snev av blogg er vel selveste lykken etter en flott helg!

Mitt liv i følge Beatles

Pick your artist:
Beatles

Are you a male or female:
“Another girl”
Describe yourself:
“Devil in her heart”
How do you feel?
“Here comes the sun”
Describe where you currently live:
“Octopus`s garden”
If you could go anywhere, where would you go?
“I`ll follow the sun”
Your favorite form of transportation:
“The long and winding road”
Your best friend is:
 “Dizzy Miss Lizzy”
What’s the weather like:
“Good day Sunshine”
Favourite time of day:
“A hard day`s night”
If your life was a TV show, what would it be called?
“I should have known better”
What is life to you?
“I`m happy just to dance with you”
Your current relationship:
“Mr. Moonlight”
Your fear:
“Mean Mr. Mustard”
What is the best advice you have to give?
“You`ve got to hide your love away”
Thought for the day:
“Rock and Roll Music”
How you would like to die:
“Flying”
Your soul’s present condition:
“A taste of honey”
Your motto:
“Can`t buy me love”

Jeg tagger Klatremus, Kruspersille og Herren som gjemmer seg i Lykken er. Dere kan ikke bruke den gruppen jeg har brukt ellers er det som vanlig; anything goes;)

Ikke misvisende, men langt fra dekkende nok!

Jeg trykket akkurat på knappen "In a relationship" på Facebook, og det kiler i magen. Vi er kjærester, og jeg vil gjerne at alle skal vite det, selv om de som betyr noe for meg vet det for lenge siden. Men ikke desto mindre føler jeg ikke helt at denne beskrivelsen passer... In a relationship... Jeg ville mye heller kunne lagt inn: jeg tilbringer kveldene mine med en herlig sjarmerende mann, som får meg til å le, som får meg til å slappe av og som liker å gjøre mange av de samme tingene som meg. Videre føler jeg at det burde vært plass til å beskrive sjarmerende mannen og jeg ville lagt inn følgende stikkord; sjarmerende, kjekk, morsom, avslappet, flørtende og en meget fin samtalepartner.

Kjekke Gartneren!

På markedet i helgen...

fant jeg denne flotte salgsplakaten:

Det er vel hevet over enhver tvil at det ikke er den ting man ikke får kjøpt på festlige markeder. Midt i stresset måtte jeg bråbremse for å få knipset et bilde og sende til Gartneren, slik at han skjønte at det var her han burde vært. Nå ble jo dette med velværepinne en fin liten internspøk mellom oss og jeg ler av meldinger.

Det jeg skulle frem til i dette innlegget er at det ikke er så ille å ha feber å være litt pjusk når man får slike tekstemeldinger: ”Tror det eneste som hjelper mot feber er velværepinne, og om det skulle friste kan jeg komme når det nærmer seg de mørke timer:)”

Jepp, nå er det greit å svette litt i luggen;)

Jeg edh da fodh fankedhn igge syg!!!!!!!

Jeg har bare muligens kanskje fått et lite snev av feber... Midt i feberen er det koselig å få søte meldinger fra Gartneren, det er koselig å få telefon fra den godeste Zulukongen og det er ekstremt koselig å få melding om at Frøken Island kommer på besøk til helgen! Så nå er det bare å kjøre hardt slik at jeg får skremt bort feberen før Frøken Island lander, man kan da ikke sitte med feberkrøller og grufs i halsen når man endelig skal oppdatere et helt år med gjensidig vas.

Jeg ser for meg at en lett blanding av paracet, tran, grapefrukt og soving vil fikse biffen og går derfor på med krum hals og krøll på tunga.

Om 3 dager har jeg ettårsjubileum…

Mitt eget ettårsjubileum, satt på dagen hvor jeg hoppet ut i det store uvisse. Året har vært preget av mye trist og en del av min uskyld har blitt borte på veien, i den grad man kan snakke om uskyld når det gjelder meg. Jeg har mistet en del av de jeg anså som gode venner, de ble bare borte, og nå vil jeg faktisk ikke ha dem tilbake. De kan bli der de er, for året har vist meg at jeg klarer meg uten dem. Bruddet viste meg også de styggere sidene til en mann jeg hadde levd sammen med i mange år, og den første tiden var vanskelig. Jeg er ikke typen til å fly rundt å snakke til alle og enhver når jeg har det vanskelig, jeg trekker meg heller bort, slik at de rundt meg skal slippe og plages med en mutt Tenkerbell. Jeg vet det ble sagt mye usant om meg, og jeg vet at en god del av det usanne fortsatt henger igjen. Jeg ser det i blikkene fra tid til annen. Det er imidlertid ingenting jeg får gjort med det og jeg velger (på den staeste og mest ukuelige måten jeg vet om) å overse det, mens jeg tenker at de som bryr seg om meg kjenner meg og vet hvordan verden henger sammen. I løpet av året har jeg også brent meg på fingrene så til de grader at jeg nå går rundt med grytelapper parat til enhver tid. Urettferdig overfor den som nå streifer rundt og gløtter på hånden, ja absolutt, men også dette må være sånn. Brent pike skyr ilden… Nei, det er feil for ordtaket går slik: brent pike passer på seg selv og sørger for at hun ikke blir brent igjen.

Selv om illusjoner har brast fortere enn trær faller i skogbrann og selv om fingrene har store stygge blemmer har dette også vært et fint år. I løpet av året har jeg oppdaget at beina mine er større enn de ser ut til, for jeg klarer å lande på dem, til og med når fallet er høyt. Jeg har møtt mange fine nye mennesker og jeg har opplevd mye. Livet mitt er rikere, livligere og adskillig mer aktivt enn det var tidligere. Det neste året skal bli like rikt, like livlig og like aktivt som det forrige, for også det har jeg bestemt.

Pakke-pakke-pakke

Jeg ønsker meg pakke i posten! Jeg ønsker meg en spennende pakke som man kan klemme på, lure på og så, når nysgjerrigheten har tatt fullstendig overhånd, flenge av papiret og glede seg vilt og uhemmet!

Men… dessverre; fødselsdagen min har kommet og gått, jula er ca. 500 mil unna og navnedagen min er på über-teite 28.april! Hva annet kan man spa frem med for å få presanger…? Kanskje jeg burde flytte for å få innflyttingsgave…? Nei, jeg trives så godt i det hvite hus! Kanskje jeg kan gifte meg…? Men det fordrer vel at man har noen man vil gifte seg med og som vil gifte seg med meg!

Pakke-pakke-pakke!!!

Vel installert...

... på vakre Myra og våknet aldeles for tidlig av noe så spesielt som fuglekvitter, i motsetning til kebabsyke måker i grålysningen. Jeg koser meg, og gleder meg nå til å jogge bort til markedsområdet for å få åpnet øl-teltet, dette blir en vakker dag!

All den tid jeg faktisk har fått låne heimen på Stutmyra aldeles gratis (tror jeg) føler jeg at det er på sin plass og reklamere litt for stedet:

Ville ikke også du våknet på fredfulle Myra?

Nei-nei-nei!!!

Etter en ganske så bedriten dag, etterfulgt av en morsom ettermiddag tikker følgende melding inn på telefonen: "Er på vei til hjem, har du 2 minutter når jeg kommer frem?"

Nei-nei-nei, jeg vil ikke ha 2 minutter, dumme-dumme-dumme 2 minutter!!!!! Men det var bare å tøffe seg opp, dusje og stålsette seg for talen: "jeg er egentlig en ensom ulv, bla-bla-blaaaaa!"

Det kom imidlertid ikke noen ensom ulv, eller bla-bla-blaaa, eller noe annet som burde foreskrevet klump i magen, isteden ble det enda en av de koselige kveldene og jeg ler av nevrotikeren som bor i magen min og lager kaos!

Da reiser jeg til gards...

Nei, jeg gjør vel egentlig ikke det, men nesten… I bygda jeg forlot i skilsmissen har de hvert år et høstmarked, en frivillig greie for å samle inn penger til drift av samfunnshuset. På nevnte høstmarked kommer det hele 130 utstillere for å selge gammel drit og skrot som de igjen har kjøpt av en annen søpleselger på et annet marked. Slik sett er dette den reneste kapitalistiske resirkulering som kan oppleves på denne siden av kloden. Min oppgave for helgen er å holde ølteltet i kapabel drift, slik at de som er der for å kjøpe skrot blir runde nok under skoene til at de kjøper litt mer enn de hadde tenkt, slik at de som bare er der for kosen blir småfulle nok til å ta seg en svingom når trekkspillklubben jazzer opp til dans og slik at de stakkars mennene som er halt dit av skrotbegjærlige fruer kan kose seg med øl og smil mens fruen fyller bilen med en masse nips de ikke trenger.

Jeg storkoser meg i disse helgene, hvor min tidligere stormende karriere som the smiling bartender blomstrer opp og jeg kan kose meg med mange timer med smil, hyggelige mennesker og morsomme samtaler. Jeg ser frem til en helg hvor verken klager, diskusjoner eller telefonstorm skal inngå. Det eneste som er problemet nå er den evinnelige pakkingen! Når jeg blir stor, les: når jeg får ordentlig betalt eller har vunnet på lottoen jeg ikke tipper, skal jeg leie meg et menneske som ikke bare legger frem klær jeg skal ha på meg hver morgen, men som også faktisk pakker snippesken når jeg skal noe sted og mens jeg er borte kan mennesket shoppe slik at jeg faktisk har noe nytt og pent å ha på meg. Pakke-pakke-pakke, jeg er i hvert fall i gang for vaskemaskinen hopper nesten ut av badet i sin iver etter å fremskaffe rene klær til meg. Godt at husholdningsmaskinene er velvillig innstilt, for uten deres hjelp kunne dette blitt en lang sti å traske. Pakke-pakke-pakke, jeg tror jeg gjør som jeg pleier; velger ut hvilken bag som skal følge meg på veien først, pakker alle fargene jeg liker i skapet ned i den til den er full og så; tataaaaa; ferdig!

Up, up and away!

Hva var det???

En antydning til tett nese...? Nei, det kan da ikke stemme!

Jeg edh igge dedd i desen og jeg blid igge syg!!!

Jeg blir aldri syk, jeg kan ikke bli syk for jeg har ikke tid til det! Jeg må avholde visning, innflytting, utflytting, telefonere (fine ordet), rette maler, sjekke journaler, for ikke å snakke om at jeg må finne skjegget!!! Uuuuuuæææææææææææh!!!!

Nettopp derfor...

... er jeg reservert! Jeg er vanskelig for jeg kan virkelig ikke fordra å gå rundt med den udefinerte klumpen i magen. (Nei, jeg er for helsikke ikke gravid!) Men så ble det sånn likevel, med den udefinerte klumpen som antagelig ikke betyr noe som helst og som vil forsvinne så snart det rette smilet kommer.

Æsjha...! Men kanskje det likevel er verdt det siden smilet, når det faktisk har folkeskikk til å innfinne seg på sin vante plass, varmer magen hele veien til februar. Jeg gikk en periode i vinter (en laaang periode) og nynnet på deLillos vakre sang "Flink". En fabelaktig motiverende gla`sang! Jeg har nå byttet ut refrenget til å være Du er rar-rar-rar-raaaaaar, og til alt overmål fungerer den likevel som gla`sang.

Nei, jeg gjør som jeg pleier og kaster meg inn i jobben, så får heller privatlivet seile sin egen sjø. Flott hvis noen kan sende meg en pip når alt ser finfint ut igjen!

Jeg vant, jeg vant!

Jeg vant Snickers`en, heder og ære samt den kjekke Gartnerens selskap! Med mindre han faktisk er en like dårlig taper som meg og nå aldri mer vil se meg igjen…
Nei, det holder vel med en nevrotiker her i verden, så vi får gi ham kreditt for å være et normalt oppegående vakkert menneske!

Fine Gartneren...

TYTTEBÆRFRØØØØØØ!!!!!!

Oppdatering

• Det viste seg at 14 timer søvn var aldeles for mye, for i natt lå jeg søvnløs.
• Ordene kom ikke lenger ut, de forsvant isteden enda lenger ned i magen og befinner seg nå gjemt en eller annen plass mellom bukspyttkjertelen og en ganske stygg arterie.
• Jeg har hørt mer vissvass om den forbannade influensaen uten å spontant anskaffe meg den. (Se, jeg ljuger så det renner av meg...)
• Jeg blir ikke bedre, jeg blir derimot verre, men jeg har slått meg til ro med at slik skal det være og omfavner isteden galskapen.
• Det er igjen fredag, men i dag trengte jeg ikke å flekke tenner til speilet for jeg var glad som en fraggel idet jeg slo opp øynene.

Dette blir en fin fredag!

Sov - sove - sover...

... som den Tornerose jeg er. Jeg klokket inn ikke mindre enn 14 timer søvn i går og det uten noen konkret grunn. Ikke hadde jeg lekt hele natten i forveien, hverken med Jack eller Gartneren, ikke hadde jeg ligget søvnløs og ikke hadde jeg jobbet så mye at det burde føre til en slik Tornerose-søvn.

Radioen sa akkurat at en strøm av mennesker nå forsikrer bryllupet sitt mot svineinfluensa. Jeg er så inderlig lei av å høre om denne influensaen at hvis jeg må høre så mye som en stavelse til kommer jeg til å egenhendig skaffe meg den, bare for å få meg en uke i isolat!

Det er satt opp...

... sperrebånd! Og jeg får ikke gjort noe med det!!! En eller annen plass mellom høyre hjørnetann og venstre jeksel er det satt opp et sperrebånd og ordene kommer ikke ut! Jeg lå i går kveld og ville hviske ordene, men de bare stoppet og rikosjerte tilbake til magen hvor de ligger og bobler. Jeg vil ikke ha dem i magen, jeg vil ha dem ut for de har vært lenge nok i magen... Jeg tror det er dette man får hull i tennene av, ikke sukker eller annet matfjas, det er rett og slett de usagte ordene som borer seg inn og lager surr i tannstellet.

Men jeg skal få sagt dem, så snart jeg finner ut hvordan jeg fjerner sperrebåndet!

Erfaring er bare det navnet alle gir sine tabber.

Jeg burde vasket leiligheten, men i ettertenksomhetens, roens og helgefølelsens navn slo jeg isteden av taklyset og tente lys. Både jeg og hybelkaninene tar oss bedre ut i dette lyset og mens Radioheads cover av Beatles låt Something toner ut av høytaleren koser jeg meg med søndagsfølelsen. Det slår meg at jeg er mer ettertenksom når jeg har det bra enn når livet rocker som verst. I rocketiden har jeg mer enn nok med å holde hodet over vannet og sånn sett rekker jeg sjelden å tenke mer enn akkurat det som skal til for å gå på videre. Når livet smiler har jeg mer behov for ro og mer behov for alenetid.

Stereophonics holder meg med selskap mens jeg tenker at det siste året har bidratt til at jeg er blitt enda særere. Jeg er mer reservert, mer kravstor og adskillig mer lukket enn jeg var for ett år siden. Jeg lurer på om det er merkbart for andre enn meg og jeg lurer på om det går over igjen. Samtidig er jeg blitt mer takknemlig og flinkere til å sette pris på de gode ting. Egentlig er vel totalen i pluss, men jeg skulle likevel ønske at tingene, ordene og ikke minst følelsene satt litt løsere. Å være i min nærhet må være som å jogge sirkler i stiv kuling; akkurat når du føler medvinden i ryggen snur det og motvinden slår deg overende igjen.

Fredagsfølelsen siger innpå...

... og jeg smiler i solen. Livet er bra, og jeg koser meg i sivet. Det er godt å vite at selv om jeg i går var demotivert, desillusjonert og meget lei skulle det ikke mer til en en smilende kveld med rette mennesket og litt søvn før jeg igjen er oppe og går for fullt. En av mine bedre egenskaper er evnen til å smile så mye til meg selv i baderomsspeilet at jeg til slutt kapitulerer og blir glad. Jeg har gjort dette til en vane og når livet trår uvørent og sakte fremover står jeg manisk i speilet og flekker tenner til det begynner å ligne på et ordentlig smil.

Ferdig med sommeren!

Nå er jeg lei! Jeg ønsker meg snø, minusgrader, skiløyper, skøytebaner, toddi, fine julegater og tjukk lue! Jeg vil ha vinteren tilbake umiddelbart! HØRER DU?????

Jeg drømmer om flyturer med Widerøe, og i natt var Gartneren med. Han var pent innpakket i lag på lag på lag med klær og så ut som en lett blanding av en eskimo og Michelin-mannen. Morsomt at jeg på tur i hodet hadde med Gartneren nordover, uten at nevrosene rotet med magefølelsen. Når jeg våknet av drømmen og kikket på ham ble jeg litt overrasket over at han ikke hadde klær på.

Jeg blir alltid slik rundt august her i Vestfold. Sommeren er for lang for meg, for varm for meg og i det store og hele viser det seg at jeg nok er en dedikert vinterpike. Jeg liker stranden, og det er fint på Slottsfjellet når solen skinner, men jeg liker skiløypene bedre og jeg elsker kjelke på Slottsfjellet!

Så da er jeg i gang med ganningen, jeg skal ganne snø og vinter utover det ganske Vestfold! Det er på høy tid, folkens, så bare finn frem superundertøyet og vottene!

Rastløs i magen

Jeg er rastløs i magen og det virker som om livet kaller meg videre. Jeg forsøker å se for meg et liv et annet sted enn Vestfold og det er rart. Jeg vet at dersom jeg bare spaserer en liten tur på Slottsfjellet og ser utover fjorden vil jeg igjen tenke at jeg aldri kan flytte herfra, at det er blitt her jeg hører hjemme. Jeg gjør det imidlertid ikke, for kanskje det faktisk er på tide å lufte seg litt...

Jeg har på ingen måte bestemt meg, men tankene har begynt å svirre. Hvis jeg løper vil det i kjølvannet av meg ligge noe som akkurat hadde begynt og det er trist, for jeg vil jo se hvor det ender. Men setter jeg livet på vent ved å bli her? Eller er det akkurat det jeg ikke gjør?

Jeg vil vite hvor veien går, jeg vil vite hva som er riktig å gjøre! Jeg ønsker meg et horoskop, en spåkone eller rett og slett bare en aldri så liten dytt i riktig retning, for nå er jeg rådløs, rastløs og viljeløs...