... og ikke et hvilket som helst hode, men faktisk mitt eget. Her jeg sitter nydusjet i en eldgammel pysj er jeg glad for at siste del av kvelden skal tilbringes alene, for akkurat nå står det ikke akkurat respect ut av speilbildet. Det er enkelte dager, enkelte sammensetninger av kunder og enkelte saker som bare tar luven fullstendig fra meg. Det er vanligvis ikke for at verken dagene, kundene eller sakene er spesielt vanskelige, men fordi de blir komprimert sammen til en smørje, og som regel en smørje hvor det ikke ligger en eneste fin kunde. Så blir jeg matt, akk så matt, og drømmer meg bort til en annen jobb, et annet sted og et annet liv.
Jeg drømmer om Svalbards harde klima og vakre natur, mens jeg ser bort i hyllen hvor John Giæver bor. Andre ganger drømmer jeg om Amerika, og et liv der uten Hollywood-glamouren, jeg drømmer om livet som britiske Maryan Keyes beskriver i sine romaner. Atter andre ganger drømmer jeg meg bort til Hong Kong og livet jeg i mitt hode ser for meg der, et liv som hovedsakelig er skapt utelukkende ut fra min (akk så hemmelige) favorittbok av Judi James.
Men så kikker jeg meg rundt og tenker litt, og kommer frem til at dette er jo fint, for i morgen er det en ny dag, med nye kunder og nye saker. Og livet mitt er fint, for det er akkurat det livet jeg selv har skapt.
plopp plopp plopp og en annen plopp
for 3 timer siden
2 kommentarer:
Ja, det er noe med det der at man kan ikke syte når man har tatt de valgene selv hvor livet har ført en.
Nei, man skal ikke syte, og jeg vil heller ikke syte, men det er enkelte ganger jeg må ta meg litt sammen for å se de gode tingene, og ikke bare de dårlige:)
Legg inn en kommentar