Hei! Hvordan har du det?

Bra! Det er alltid bra, for selv om det ikke er bra svarer man bra, i hvert fall gjør jeg det. Og mens jeg svarer Bra! tror jeg litt på det selv også, og det er ikke ljug hvis du tror det selv, hva? Akkurat nå, mens Tina Turner ljomer Stand by your man i bakgrunnen og møkkakunden fortsatt ligger i blodet er det ikke bra, men i morgen når jeg våkner tidlig og drikker kaffe mens radioen holder meg og morgenavisene med selskap er det bra igjen.

Jeg tror midtlivskrisen har truffet meg som en stein i hodet, selv om jeg syns jeg er for ung. Kanskje det blir sånn når livet har gått i 140km/t for lenge. I hvert fall sitter jeg og trommer sammen en innbydelse til et 30-årslag, et 30-årslag som ikke engang ligner på det jeg så for meg før. Dette 30-årslaget er snekret sammen som en alternativløsning til den originale tanken, for den originale er forkastet. Så mens jeg passer på å bruke de glade øyeblikkene på å lage invitasjon lager gjestelisten melankoli. Er det disse, bare disse, som er gjestelisten? Ikke misforstå; de som står der er de vakre gode som lager smil og plukker opp biter nå, men hvor er resten? Jeg har plukket opp min andel av biter og mens jeg kikker over restene deres aner jeg at de alle nå har flere og andre biter, og at disse bitene vet jeg faktisk ingenting om. Kanskje det var jeg som var en dårlig venn? Kanskje det var jeg som laget de bort? Jeg håper ikke det, for de har alle vært, og er, dyrebare for meg. 

Men i morgen altså, da skal jeg sette meg ned med kaffen etter å ha tannkremsmilt til meg selv i speilet, og med tennene flekket og lørdagen fri skal jeg finne gleden og mane bort møkkakunden som fikk meg til å ønske at jeg isteden var misjonær i Zimbabwe! I morgen den dag har jeg det bra, men takk som spør!