Oppdatering

• Det viste seg at 14 timer søvn var aldeles for mye, for i natt lå jeg søvnløs.
• Ordene kom ikke lenger ut, de forsvant isteden enda lenger ned i magen og befinner seg nå gjemt en eller annen plass mellom bukspyttkjertelen og en ganske stygg arterie.
• Jeg har hørt mer vissvass om den forbannade influensaen uten å spontant anskaffe meg den. (Se, jeg ljuger så det renner av meg...)
• Jeg blir ikke bedre, jeg blir derimot verre, men jeg har slått meg til ro med at slik skal det være og omfavner isteden galskapen.
• Det er igjen fredag, men i dag trengte jeg ikke å flekke tenner til speilet for jeg var glad som en fraggel idet jeg slo opp øynene.

Dette blir en fin fredag!

Sov - sove - sover...

... som den Tornerose jeg er. Jeg klokket inn ikke mindre enn 14 timer søvn i går og det uten noen konkret grunn. Ikke hadde jeg lekt hele natten i forveien, hverken med Jack eller Gartneren, ikke hadde jeg ligget søvnløs og ikke hadde jeg jobbet så mye at det burde føre til en slik Tornerose-søvn.

Radioen sa akkurat at en strøm av mennesker nå forsikrer bryllupet sitt mot svineinfluensa. Jeg er så inderlig lei av å høre om denne influensaen at hvis jeg må høre så mye som en stavelse til kommer jeg til å egenhendig skaffe meg den, bare for å få meg en uke i isolat!

Det er satt opp...

... sperrebånd! Og jeg får ikke gjort noe med det!!! En eller annen plass mellom høyre hjørnetann og venstre jeksel er det satt opp et sperrebånd og ordene kommer ikke ut! Jeg lå i går kveld og ville hviske ordene, men de bare stoppet og rikosjerte tilbake til magen hvor de ligger og bobler. Jeg vil ikke ha dem i magen, jeg vil ha dem ut for de har vært lenge nok i magen... Jeg tror det er dette man får hull i tennene av, ikke sukker eller annet matfjas, det er rett og slett de usagte ordene som borer seg inn og lager surr i tannstellet.

Men jeg skal få sagt dem, så snart jeg finner ut hvordan jeg fjerner sperrebåndet!

Erfaring er bare det navnet alle gir sine tabber.

Jeg burde vasket leiligheten, men i ettertenksomhetens, roens og helgefølelsens navn slo jeg isteden av taklyset og tente lys. Både jeg og hybelkaninene tar oss bedre ut i dette lyset og mens Radioheads cover av Beatles låt Something toner ut av høytaleren koser jeg meg med søndagsfølelsen. Det slår meg at jeg er mer ettertenksom når jeg har det bra enn når livet rocker som verst. I rocketiden har jeg mer enn nok med å holde hodet over vannet og sånn sett rekker jeg sjelden å tenke mer enn akkurat det som skal til for å gå på videre. Når livet smiler har jeg mer behov for ro og mer behov for alenetid.

Stereophonics holder meg med selskap mens jeg tenker at det siste året har bidratt til at jeg er blitt enda særere. Jeg er mer reservert, mer kravstor og adskillig mer lukket enn jeg var for ett år siden. Jeg lurer på om det er merkbart for andre enn meg og jeg lurer på om det går over igjen. Samtidig er jeg blitt mer takknemlig og flinkere til å sette pris på de gode ting. Egentlig er vel totalen i pluss, men jeg skulle likevel ønske at tingene, ordene og ikke minst følelsene satt litt løsere. Å være i min nærhet må være som å jogge sirkler i stiv kuling; akkurat når du føler medvinden i ryggen snur det og motvinden slår deg overende igjen.

Fredagsfølelsen siger innpå...

... og jeg smiler i solen. Livet er bra, og jeg koser meg i sivet. Det er godt å vite at selv om jeg i går var demotivert, desillusjonert og meget lei skulle det ikke mer til en en smilende kveld med rette mennesket og litt søvn før jeg igjen er oppe og går for fullt. En av mine bedre egenskaper er evnen til å smile så mye til meg selv i baderomsspeilet at jeg til slutt kapitulerer og blir glad. Jeg har gjort dette til en vane og når livet trår uvørent og sakte fremover står jeg manisk i speilet og flekker tenner til det begynner å ligne på et ordentlig smil.

Ferdig med sommeren!

Nå er jeg lei! Jeg ønsker meg snø, minusgrader, skiløyper, skøytebaner, toddi, fine julegater og tjukk lue! Jeg vil ha vinteren tilbake umiddelbart! HØRER DU?????

Jeg drømmer om flyturer med Widerøe, og i natt var Gartneren med. Han var pent innpakket i lag på lag på lag med klær og så ut som en lett blanding av en eskimo og Michelin-mannen. Morsomt at jeg på tur i hodet hadde med Gartneren nordover, uten at nevrosene rotet med magefølelsen. Når jeg våknet av drømmen og kikket på ham ble jeg litt overrasket over at han ikke hadde klær på.

Jeg blir alltid slik rundt august her i Vestfold. Sommeren er for lang for meg, for varm for meg og i det store og hele viser det seg at jeg nok er en dedikert vinterpike. Jeg liker stranden, og det er fint på Slottsfjellet når solen skinner, men jeg liker skiløypene bedre og jeg elsker kjelke på Slottsfjellet!

Så da er jeg i gang med ganningen, jeg skal ganne snø og vinter utover det ganske Vestfold! Det er på høy tid, folkens, så bare finn frem superundertøyet og vottene!

Rastløs i magen

Jeg er rastløs i magen og det virker som om livet kaller meg videre. Jeg forsøker å se for meg et liv et annet sted enn Vestfold og det er rart. Jeg vet at dersom jeg bare spaserer en liten tur på Slottsfjellet og ser utover fjorden vil jeg igjen tenke at jeg aldri kan flytte herfra, at det er blitt her jeg hører hjemme. Jeg gjør det imidlertid ikke, for kanskje det faktisk er på tide å lufte seg litt...

Jeg har på ingen måte bestemt meg, men tankene har begynt å svirre. Hvis jeg løper vil det i kjølvannet av meg ligge noe som akkurat hadde begynt og det er trist, for jeg vil jo se hvor det ender. Men setter jeg livet på vent ved å bli her? Eller er det akkurat det jeg ikke gjør?

Jeg vil vite hvor veien går, jeg vil vite hva som er riktig å gjøre! Jeg ønsker meg et horoskop, en spåkone eller rett og slett bare en aldri så liten dytt i riktig retning, for nå er jeg rådløs, rastløs og viljeløs...