Fredag...

... og jeg slumrer meg ut av den fine drømmen.

I går sier sjefen min til meg at hennes svigermor arbeider sammen med tanten til Gartneren, og tanten hadde spurt svigermoren hvordan jeg var. Rart at det sentrale østlandet er akkurat like lite og gjennomsiktig som øya i ishavet, og det hadde vært enda rarere dersom svigermoren til sjefen min kjenner til meg som menneske... Jeg tenkte jeg skulle foreslå for Gartneren at vi kunne arrangere en visning av meg, komplett med prospekt og tilstandsrapport. En liten time der de får banke litt i meg, for å se etter fukt, kanskje sjekke om taket holder den standarden man forventer samt selvsagt får all informasjon man kan forvente å få av potensielle objekter. Det er jo vanlig at unge mennesker har med seg familien på boligjakt, så det er vel heller ikke så rart at familien er med på damejakten, for dette er tross alt en enda større investering... I min karriere som megler har jeg identifisert de typiske hjelpsomme familie-medlemmene og jeg går kort gjennom de forskjellige under:

• Mamma og pappa, som kjører stilen som good cop/bad cop ovenfor megleren. Mamma pleier å spille good cop og gi råd om farger, gardiner og annet mens hun roser objektet. Pappa derimot går hardt inn for bad cop, mens han sjikanerer megleren for hennes manglende tømreregenskaper samt spør inngående om disse avgiftene vi forferdelige meglere klemmer ned over hodet på stakkars førstegangskjøpere. (Jeg vil be om at vi en gang for alle får konstatert ordentlig at det ikke er jeg som får verken dokumentavgift eller tinglysningsgebyr, og mens selgerne vrir seg i smerte over meglerhonoraret som megleren får for å jobbe døgnet rundt, er det absolutt ingen som snakker til staten om dokumentavgiften som de tar for å gjøre absolutt ingenting!)
• Den bygningkyndige onkelen, som en gang i sin ungdom så naboen sette opp et uthus, og som nå er den mest kompetente byggmester som kongeriket Norge kan oppdrive. Han imponerer med å kunne banke seg frem til at det er fukt både her og der, til takstmannens store skam, siden han tross alt er så inkompetent at han må bruke en fuktmåler.
• Fetteren som har tatt 1.avdeling jus, som etter budaksept kommer seilende inn på banen og tar opp ballen etter både bad cop-pappa og fuktige onkel, og slenger om seg med trusler om mangelsøksmål både på grunn av denne forferdelige dokumentavgiften og fukten som onkelen oppdaget midt på stueveggen. (Dette er for øvrig min favoritt for, som jeg har sagt før; jeg spiser advokater (og leke-advokater) til frokost!)

Det kunne blitt en interessant visning, her jeg ser for meg at bad cop-pappa mener det er feilkonstruksjoner i objektet, mens mammaen smilende forteller hvor mye finere jeg hadde vært hvis jeg bare var blond og kanskje brunøyd. Onkel fukt og hans kompanjonger kunne banket litt i skulderen min og konstatert både gikt og cerebral parese i en fart som fastlegen min ville blitt imponert av. Til sist skulle fetteren kommet seilende inn og ropt at dette lukter søksmål, for Gartneren har kjøpt katta i sekken! Og mens min far intetanende koser seg hjemme i julen ramler det inn en solid bunke papirer hvor han bes innfinne seg i Tønsberg tingrett 1.januar for å svare for både konstruksjonsfeil og andre graverende feil.

Ps: jeg har møtt en del av Gartnerens familie og de er meget hyggelige mennesker. Jeg tror ikke faren hans syns jeg er feilkonstruert, i hvert fall ikke mer enn man må forvente av en stuttfot finnmarking. Moren har aldeles ikke nevnt at jeg burde bli blond, og jeg tviler på at hun kommer til å gjøre det. Fetteren har ikke studert 1.avdeling jus, og jeg kan ikke se for meg at han bruker verdifull adventstid på å saksøke min far på vegne av Gartner og fedreland. Men det er en besnærende tanke, hva?

Holding out for a hero...

... sang Bonnie Tyler på radioen min i går kveld når jeg kjørte fra Stutmyra. Midt i kvelden tenkte jeg på teksten mens jeg smånynnet sammen med godeste Frøken Tyler:
He's gotta be strong
And he's gotta be fast
And he's gotta be fresh from the fight
Før, for ikke så veldig lenge siden, var det akkurat dette jeg ville ha. Både ubevisst og bevisst så jeg etter en mann som kunne passe på meg, som kunne ta vare på meg og som var både rask, sterk og strak etter juling. Dette har endret seg da jeg ubevisst, en eller annen plass på veien, tydeligvis har innsett at jeg ikke søker en helt, ikke ønsker en helt og ikke trenger en helt. Jeg passer på meg selv, og det fungerer faktisk over all forventning. Derimot søker jeg etter en som får meg til å le og smile. Jeg ønsker meg en kamerat som vil være med meg i livet. Jeg trenger en som jeg trives i selskapet til, og som trives i selskapet mitt.
Alt annet er underordnet!

Jeg tror (jaja, jeg vet, tro kan man gjøre i kirka) at dersom det er slik at man ønsker seg en helt, som skal passe på seg, må man samtidig gi slipp på litt av den selvstendigheten som jeg skatter så høyt. Hvis man vil ha noen som skal ta vare på seg, må man på en måte gi de tillatelse til å ivareta omgivelsene, og dermed forsvinner litt av det som gjør akkurat deg til deg. Hvor er sangene om kvinnen som skatter mannen som en bestevenn, som en livspartner, som et menneske? Alle jeg kommer på handler om det svake kjønn som trenger en mann, for hans mannlige kvaliteter, eller (even worse) handler om den selvstendige kvinne som bare vil ha mannen som leketøy. Hvor er sangen om gjensidig respekt, tillit og latter?

Akkurat den sangen ønsker jeg meg til jul...

Du, jeg blir 15 minutter forsinket...

... tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk... 15 minutter er IKKE 45 minutter!!!

Men nøklene ble avlevert, damen ble glad, bilen og jeg suste tilbake til vakre Tønsberg og jeg orket ikke engang tanken på å pakke. Dumme pakkingen! Jeg krøp under dyna med bok, sov 4 timer på boken og 3 timer på puta før vekkerklokken vrælte at jeg måtte opp for å pakke. I dag klarte jeg, under over alle undere, å pakke nesten slik som min venninne gjør det. Jeg brettet ting pent sammen på sengen før jeg hentet ut kofferten og la ting pyntelig oppi. Jeg er glad jeg ikke er blitt slankere for lokket hadde ikke gått igjen dersom jeg hadde manglet et par kilo...

Men dette er altså dagen, jeg reiser til Kraaagerø, og selv om jeg gleder meg til seminar må jeg innrømme at jeg gleder meg mer til Gartnerens ankomst på fredag.

Snakkas!

Oioioi, det ryker av stiletthælene...

... for stiletthæler må selvsagt rockemegleren med de korte beina ha idet hun løper avgårde i dagen. Mens jeg venter på å tilbakelegge min andre Drammenstur for dagen plotter jeg raskt ned et lite innlegg. Dagen flyr og jeg kan fornøyd konstatere at jeg har 3 utleide enheter, 1 signering samt 2 meget-meget-meget fornøyde kunder i dag. Den ene er superfornøyd med å ha leid ut leiligheten til en god pris og den andre er superfornøyd med at megleren kjører til Drammen klokken 20.00 på kvelden bare for at hun og barnet hennes skal få nøklene til deres nye hjem.

Grunnen til at absolutt alt haster så innmari er at jeg skal på ferie! Neida, keep your pants on, det er selvsagt ikke en ordentlig ferie, for sånt tull bedriver da ikke en vaskeekte rockemegler med... Jeg skal på seminar på Kragerø Spa Hotell fra torsdag til fredag med jobben, og mister dermed 2 hele arbeidsdager. Jeg er i overkant stressa av at jeg bare har klokket inn 3 arbeidsdager siden svinet slapp taket, men Simon says, sjefen befaler, kunnskap er makt, etc... Nå kunne jeg selvsagt tilbragt lørdag og søndag på jobb isteden, tenker dere som kjenner meg, men niks, det går heller ikke. Sjefen har booket suiten helt til søndag og lurte på om ikke jeg ville invitere noen ned fra fredag til søndag og kose meg litt. Jo takk, mange takk, suite på spa hotell takker man ikke nei til, så isteden brenner det under beina hele onsdagen!

Kloke hoder forstår sikkert at det er Gartneren som er den utvalgte for denne herrrrlige helg, og jeg smiler i skjegget for at han ikke bare ville være med, men at han faktisk er både entusiastisk og glad for å være med. Jeg fant en selsafari som jeg vil på, og han er fortsatt entusiastisk! Jeg er skakad, og forstår med meg selv at jeg kanskje ikke har vært skrekkelig bortskjemt med entusiastisk menn. Fine Gartneren...

Det eneste skåret i gleden er at jeg må pakke, åhhhhh pakke, jeg haaaater å pakke! Men siden jeg har for dårlig tid til å klage meg gjennom et helt innlegg linker jeg isteden til tidligere "åhhhhh dumme pakkingen"-innlegg:

Ohh reis med din glede og pakkingens lyst

Hei hvor det går når Pippi pakker

Effektiv som få!

Pakke-pakke-pakke

Reisefeberen ligger i blodet!

Snakkas!

Jeg leser morsom blogg om kassadamer...

... men kan ikke linke til den, for jeg glemte hvor jeg fant den og jeg lukket vinduet i forkavelsen. Den finnes på en av blogglistene til en av dere som jeg leser, så kanskje vedkommende kan legge igjen en kommentar med adressen? Og det er nettopp på grunn av dette med kommentarer at jeg skyndte meg å lukke vinduet for å åpne min egen blogg, for her spiret det jammen meg ett innlegg! Kassadamene skrev at det var uhøflig å lese en blogg og ikke kommentere, og selv om jeg kanskje ikke vil dra det så langt som å si uhøflig, så vil jeg kanskje kalle det lumpent... Jeg syns det er lumpent gjort av de 18 som har vært innom meg i dag, og de 22 i går, at de ikke har skrevet en liten hei til meg. De trenger ikke å skrive noe mer, men jeg bare lurer så innmari på hvilke hoder som gjemmer seg i statcounteren min...

Dette maset med at jeg vil ha kommentarer er antagelig bare en midlertidig sinnslidelse som snart går over, sammen med det faktum at jeg i dag meldte meg inn i gruppen Klem en nordlenning-dagen på Facebook. Jeg som ikke liker å klemme engang. Bare Gartneren, og det er fordi vi noen ganger klemmer veldig mye, mens vi ler:)

Midt i oppkvikkelsen leser jeg Sonitus...

... og finner Frøken Makeløs som skriver om hun ikke var en guttejente som liten. Et morsomt innlegg som selvsagt omhandler litt andre ting enn akkurat det jeg bet meg merke i. Jeg var en guttejente, dog antagelig ikke av valg, men det er nå en gang slik at når man er en stygg unge har man ikke det helt store valget. Jeg var aldri den prinsesse-søte jenta, jeg var den litt robuste ungen med masse uregjerlige krøller og en rosa jakke. Den rosa jakken var for øvrig gitt (tvunget på) av min mor i et forsøk på å få meg litt mer yndig. Dette fungerte særdeles dårlig all den tid jakken var som en magnet på sot (gressbrann), rust (hytta under kaia) og annet slog (som stammet fra fisking etter kontepelle-familien som bodde under flytebrygga). Jeg mener å huske at hun kjøpte 3 likedanne slik jakker, og etter at den tredje ble kondemnert ga hun opp hele rosa-prosjektet og lot meg isteden gå rundt i en mørkeblå en. I den mørkeblå ble jeg hakket mer yndig, tro det eller ei, for tidligere nevnte flekker syntes ikke så godt. Denne lekre blå kreasjonen lever for øvrig fortsatt i beste velgående hos min far, så dette må ha vært en virkelig premiejakke, antagelig dyr som fytterakkern!

Krøller, tenker sikkert den gemene hop, det er jo yndig som bare det, du må ha sett ut som en barbiedukke ala de jentene som deltar på missekåringer i USA. Jo, nei, ikke i det hele tatt egentlig! Jeg lignet i grunnen mer på Karius og Baktus, og jeg brydde meg ikke nevneverdig om hvordan jeg så ut før langt oppi tenårene, når jeg tenker meg om så var det nok ikke før jeg ble 19 at jeg ble noe som lignet på forfengelig. I tiden fra 13 til 19 år hadde jeg kort hår, som av og til var frisørklipt og av og til hjemmeklipt. Jeg tror ikke det var så veldig stor forskjell på frisøren og min eminente hjemmeklipp, siden håret var kort-kort-kort, og oppmerksomheten var holdt mot fargen. Jeg har hatt blått, lilla, rødt og svart, svart og rødt, bare rødt, hvitt, grått, pissegult, etc hår, og jeg ble seende mer og mer ut som en galning for hver hårrunde som gikk. Rart at jeg fikk lov til å spasere rundt fritt, tenker jeg når jeg ser på bildene.

Men tilbake til temaet, dette med å være en guttejente er nok ikke noe bevisst valg, det er nok bare sånn det blir uten at man helt valgte det, eller så mulighetene til et faktisk valg. Den dag i dag vil jeg heller kose meg med en øl i min flotteste bestefartrøye enn å dra på meg en kjole og dra på coctailparty. (I eller på coctailparty???) Jeg foretrekker å dra ut på pub, fremfor å dra på en eller annen se og bli sett-uteplass og late som jeg kan danse. Jeg skulle ønske jeg kunne klipt meg kort igjen, men ser jo av bildene at jeg var stygg med kort hår og kryper dermed til korset og beholder halvlangt. (Jeg forsøker tross alt å ha draget på denne Gartneren!) Jeg liker å kjøre fort med bil (ikke si det til noen...) og når jeg tenker meg om liker jeg i grunnen å kjøre fort med alt, livet går generelt for sakte. Jeg liker rock og jeg koser meg på fotballpub, jeg gidder sjelden å sminke meg og jeg eier ikke ett eneste rosa plagg. Men samtidig liker jeg ballader og jeg koser meg med romantiske komedier, jeg sminker meg når jeg skal være ekstra fin og jeg kan pynte meg hvis jeg vil. Jeg har ett litt mer nyansert syn på hvordan jeg skal se ut nå, og når jeg har en dårlig hårdag tar jeg ikke frem saksen og går løs på egen hånd, jeg tar isteden på meg en hatt og smiler til speilet med leppestift på.

Og bare så det er sagt; jenter er kule, både de med rosa tyll, de med lilla hår og de med bestefartrøye! Nemlig!

Fra sjukeheimen

• Blogget, leste epost og sjekket Facebook i den kjempestygge kjolen min som ingen får se. Det slår meg at jeg kanskje bruker den for ofte når jeg vandrer naken inn på gjesterommet og henter den direkte fra tørkestativet. Stygge kjolen!
• Vurderte å begynne vaskeseansen med å skifte på senga, men så skrev noen til meg på chatten og jeg tok meg isteden en kopp kaffe til, for det er lov når man er syk, nemlig!
• Begynte faktisk vaskeseansen med å skifte på senga, og siden jeg husket hvor sliten jeg ble på mandag når jeg gjorde det, hadde jeg klokelig lagt inn en liten timeout når jeg var ferdig med dette. Timeout`en var imidlertid ikke nødvendig, men ganske god likevel.
• Støvsugde hele leiligheten og lurte, mens jeg støvsugde, på om det er slik at man støver litt ekstra når man har svineinfluensaen...? Hvor kom alt dette støvet fra? Er jeg i ferd med å gå i oppløsning?
• Vasket alt av gulv og var veldig fornøyd med meg selv!
• Vasket badet, og alle (2) speilene i leiligheten. Fortsatt veldig fornøyd med meg selv!
• Får krisetelefon fra Frøken Hurramegrundt som har fått Facebook-virus og spam`er alle sine venner med invitasjoner om å se porr sammen med henne. Jeg ler så jeg griner!
• Dusjet og desinfiserte meg selv før jeg sendte melding til Gartneren om at jeg nå helt sikkert er så bra at han kan besøke meg, susse meg og kanskje pelle littegranne.
• Gartneren biter på agnet, og jeg noterer meg bak øret at jeg må ta en overdose Cosylan i natt også så han ikke løper sin vei når jeg begynner natte-hostingen.
• Innser at jeg skal på jobb på mandag og det kiler i magen av ren og skjær glede!
• Ber samtlige 3 lesere merke seg at etiketten for dette innlegget er På tokt, og med dette friskmelder jeg meg selv!

Jeg er en rock`n roller...

... i hvert fall føles det sånn etter å ha våknet etter komaet. I går kveld vrælte naboen igjen at jeg skulle holde kjeft, forståelig nok etter å ha hostet jamt i 10 minutter med soveromsvinduet åpent. Denne gangen orket jeg ikke en natt med vinduet igjen og jeg tok isteden en god klunk av Cosylan, hostet litt og sovnet, for så å våkne 12 timer senere, bakfull...Cosylan er tydeligvis ikke for pyser, men jeg er i hvert fall på bedringens vei.

Bloggen min bærer preg av at jeg er en sytkjerring, og jeg bærer preg av at jeg ikke har gjort et snev fornuftig de siste 6 dagene. Jeg er ikke laget for å holde meg innendørs og jeg blir småtullete av å ikke gjøre noe. Det skal imidlertid sies at svineinfluensaen er langt fra så ille som media skal ha det til. Jeg så for meg komalignende tilstander, med tilhørende snørr, host og skrekkelig feber. Ja, jeg har hatt feber, host og snørr, men ikke verre enn at det er overkommelig. Jeg har ikke vært nær døden i løpet av uken, annet enn av kjedsomhet.

Siden jeg har bestemt meg for at jeg er på bedringens vei skal jeg i dag vaske leiligheten i den tro at man kan vaske bakteriene bort fra åstedet. Jeg har et langsiktig perspektiv på prosjektet og har satt av hele formiddagen. Dette skyldes selvsagt også det faktum at det ikke er så veldig mye annet som skal foregå, og at jeg innbilder meg at jeg vil trenge et par pauser. Jeg husker med gru mandagen, hvor jeg måtte ta meg en liten hvil etter å ha skiftet på senga.

Ha en flott helg folkens!

Hilsen sjukeheimen i det hvite hus, hvor selvsympatien florerer og kjedsomheten eskalerer!

Gartneren...

... trosset det faktum at jeg er spedalsk og kom på besøk i går kveld. Litt avventende og litt på avstand, men jeg fikk i hvert fall snakket med ham, ledd med ham og kost litt med magen hans. Jeg dro på med Cosylan til hele brystkassen var bedøvd og det unnslapp bare en liten ussel host mens han var her. Han hadde med seg et godt utvalg med filmer til meg slik at jeg ikke skal forgå i ensomheten og jeg ble så glad. Når han gikk var jeg igjen kaputt, og jeg kan nå gå god for at formen holder 2 timer ved hyperaktivt besøk og 3 timer ved rolig besøk.

Jeg er for øvrig på bedringens vei, nå når all slags gugge hostes opp ved hver minste rykning, og jeg ser frem til å begynne å virke igjen snart. Mens jeg har ligget her har jeg innsett at jeg har mange som passer på meg og jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke (i ekte Oscar-stil) Sassy Standup for sykesnop og morsomme meldinger, Klatremus for sympatiske tekstmeldinger, Zulukongen for selskap via nett, Frøken Hurramegrundt for den himmelske hostesaft og selskap samt den kjekke Gartner for at han trosset spedalskheten og ville holde meg i hånden. Fine menneskene som bor i min nærhet... :)

Takk også til mine vakre bloggere som holder meg med selskap, det hadde vært veldig stusselig uten dere :)

Etter 12 timer søvn på rappen...

... er jeg akkurat så opplagt at jeg nesten er litt rastløs. Selv om jeg vet at dersom jeg går i dusjen, setter på en maskin med klær eller gjør noe annet korttidig fornuftig er jeg igjen så sliten at det bare er å legge seg. Jeg syter til meg selv, jeg syter til andre og jeg er så lei av å høre min egen syting nå at jeg snart kaster opp! Jeg vil være frisk!!!! Hører du!?! Dumme kroppen!

Jeg savner jobben, jeg savner Gartneren, jeg savner vennene mine og jeg savner å gjøre noe fornuftig! Jeg vil gå en tur, jeg vil dele en øl med Gartneren, jeg vil sitte på kafè med en venninne og jeg vil være på jobb!

Så var det denne Gartneren da

Midt i min spedalske ensomhet tar jeg meg i å lure på hva det er med ham som er så fascinerende, og det sier seg selv at det er en hel del, spesielt med tanke på at jeg overkom min fobiske redsel for foreldre for bare noen dager siden! Jeg koser meg sammen med ham, helt uanstrengt kos uten at det på noen slags måte føles anmasende. Jeg kan være meg selv rundt ham, for av en eller annen grunn så syns han enten at jeg ikke er spesielt rar eller så bryr han seg ikke noe særlig om det. Det kiler i magen når jeg tenker på ham, og jeg blir glad helt inn i ryggraden når jeg tenker på fine ting vi gjør sammen.

Jeg er smilende og stolt når vi spaserer og folk ser på oss, selv om de utvilsomt lurer på hva kjekke mannen gjør sammen med vannhodet. Jeg mollkoser meg når jeg våkner i natten av at han pjuser rygg og jeg er så glad når jeg kan krype tett inntil ham i vissheten om at det ennå er mange timer til vi skal stå opp. Jeg liker å snakke med ham og jeg koser meg med de morsomme historier. Han tenker annerledes enn meg og utfordrer meg i diskusjoner, slik at jeg faktisk må revurdere mine argumenter. Frøken Hurramegrundt kommenterte det faktum at vi snart har lekt sammen i 6 måneder med følgende kommentar: "Men har du ikke funnet noe gærnt med ham?" Nei, det har jeg faktisk ikke, og hans største synd er så langt at han ikke puffer barkrakken tilbake på plass når han går fra bordet. Definitivt ikke en altoppslukende feil og den rettes fint idet jeg puffer på plass både min og hans når jeg går fra bordet. Kjekke mannen synger i dusjen og jeg smiler. Flotte mannen lager middag for guder, og liker faktisk å lage mat. Vakre mannen liker jobben sin og er engasjert. Fine mannen sier pene ting til meg og får meg til å føle meg vakker, en bragd som kanskje ikke har vært meg forunt så mye tidligere.

Jeg liker-liker-liker kjekke Gartneren min og jeg savner-savner-savner ham!

Jeg fikk besøk....

... midt i hele hysteriet! Oh lykke på jord! Og ikke bare fikk jeg besøk og selskap en stakket stund her jeg ligger og er spedalsk, men besøket hadde med seg hostesaft til meg og munnbind til eventuelle andre tøffinger som var villige til å se meg ligge på sofaen som et slakt! Jeg tror ikke det blir bruk for munnbindene, men nå har jeg de i hvert fall, i tilfelle jeg kommer til det punkt at jeg akuttsavner noen her jeg ligger og forgår på sofaen. Det er utvilsomt kjedelig å ligge fastlåst på sofaen, og jeg kjenner irritasjonen over min svake kropp koke idet dagens dusj var en kraftantrengelse så stor at det bare var å legge seg å sove i 5 timer etterpå. Hva har hendt??? Hvorfor virker du ikke?????? Dumme kroppen!

Etter 2 timer med besøk er kroppen igjen kaputt og det eneste den vil er å legge seg. Jeg tror jeg kommer til å adlyde, all den tid ikke engang Facebook klarer å engasjere meg nevneverdig. Jeg skal legge meg å dagdrømme litt om Gartneren, slik at jeg kanskje ikke savner ham så veldig mye. Bare sånn at den akutte følelsen av ting jeg skulle fortalt ha, ledd med ham og gjort med ham, forsvinner...

Jeg er ikke syk!

ropte jeg til meg selv etter at jeg måtte ta meg en liten pust i bakken etter å ha skiftet på senga. I ekte stuepikemanèr er dette noe jeg gjør i blinde, og det går fort! Likevel måtte jeg ta meg liten pust i bakken... Jeg marsjerte de 74 meterne til kontoret og det føltes som om jeg hadde løpt New York Marathon. Jeg erklærte enda en gang for meg selv at jeg er ikke syk, før jeg kapitulerte og ringte til doktoren...

I ren og skjær protest mot hele tøysesyken lagde jeg meg ertesuppe med kalkunpølser til middag, etter å ha tilbragt større deler av dagen under pleddet på sofaen. Man trenger for øvrig ikke så mye mat når det nærmeste man kommer en kraftanstrengelse er å ha hengt opp en maskin med klær for så å returnere til sofaen og sovne. Nære og kjære har ringt og passer på meg, fine menneskene, selv om jeg ikke liker å være verken stuss eller trasig rundt andre.

Nå skal jeg trekke tilbake til sofaen, og satse alt jeg har av pust igjen på at jeg er frisk i morgen! Dette skal jeg klare, for jeg blir tross alt ikke syk!!!! Banna bein!!!!!

All panikk er gjort til skamme... Igjen...

Hva i all verden er det jeg så innmari engstelig for? Det gikk jo finfint! Hilse på foreldre, susse Gartneren, takke for sist med Bror og hans utkårede, le litt av nevøen som ble akuttsjenert av meg, middag på bordet, spørsmål om hvor jeg var fra og vips så var jeg i gang med å synge Finnmarks lovsang og følte meg veldig så vel her jeg var på kjent territorie og kunne skravle løssluppent. Jeg tror at det jeg er engstelig for er at de skal slenge en 60 watts pære i min retning mens de om hverandre avhører meg om mine intensjoner, mine feil og mangler samt hva jeg skal med livet. Jeg aner ikke, mange og det vil vel tiden forhåpentligvis vise, roper jeg inni meg mens ingen verken har spurt eller rettet lyspæra mot meg! Joda, rar er jeg vel, men når man går inn i slike situasjoner med denne forventningen kan det sjelden ende annet enn positivt!

Nå skal jeg riste luggen på plass, dra på meg meglersmilet og jogge meg gjennom en relativt hektisk lørdag. Når jeg blir stor skal jeg fikse meg en jobb hvor man tar hensyn til hvert fall et par av paragrafene i arbeidsmiljøloven, men enn så lenge flyr jeg gjennom eiendomsdagene.

Jeg akuttsavnet ham...

... og lurte på om han ville komme å sove hos meg. Han kom og jeg overrasket meg selv med ordene: "Jeg tror jeg skal komme på middag i morgen." Jøss, tenkte jeg, hvor i all verden kom de ordene fra? Skal jeg på middag? Ja, jeg skal visst det, for selv om nevrosene river i magen vil jeg tilbringe mer tid med ham, leke mer med ham og ikke minst kose meg mer i selskapet hans. Jeg har ikke oppdaget noen spesialiteter (et uttrykk min far har introdusert, og som direkte oversatt betyr: uoverkommelige feil eller mangler), i hvert fall ingen negative. Han har jo en rekke gode spesialiteter, fine Gartneren, og jeg tenkte akkurat nå å ramse opp en del av dem, før jeg henfalt i egne smilende tanker...  

Så da ble det sånn da; jeg skal på middag og jeg satser stort på at jobb-fredagen blir stressende nok til at jeg ikke rekker å tenke større på det før jeg er der. Stakkars Gartneren som endte opp med en nevrotisk kjæreste...

Kvelden som inneholdt like mye fint som en ordinær uke

Jeg hadde en av de fineste kveldene på veldig lenge i går og gleder meg ved tanken på at man kan fylle timene med så mye gøy! Sassy Standup ankom minutter etter den vakre Gartner med en pose full av ingredienser. Det er utvilsomt noe helt spesielt med å ligge på sin egen sofa mens gjesten faktisk kokkelerer frem middag til deg. Jeg ler av at dette var en ordinær rett i både Sassys og Gartnerens barndomshjem, mens jeg knapt nok har sett terteskjell i butikken, langt mindre visste hva de skulle brukes til. Koselig skravlende middag unnagjort, og så var det duket for det fantastiske brettspillet Kortskalle! Jeg vant, og de som kjenner meg vet at jeg er en dårlig taper og en verre vinner, så dette var vel kanskje ikke akkurat kveldens høydepunkt for de andre...

Utenfor vinduet lavet store vakre snøfiller ned, og jeg ville ut! Vinterens første snø kan man ikke sitte innenfor vinduet å kikke på, den skal nytes! Snøballkrig (okeida, kanskje ikke snøballkrig, men i hvert fall noen snøballer), husking (eller dessing som de nord for Sinsenkrysset kaller det), snøfiller i ansiktet og spasering senere er vi vel hjemme i det hvite hus og deler en import-øl mens vi løser verdensproblemene. Lykken tar nesten overhånd i det jeg kan skryte på meg massasje før øynene skled igjen:)

Takker alle involverte parter så meget for hele den herrrlige onsdagskveld!

PS: jeg er invitert på middag hos foreldrene til Gartneren og vurderer faktisk å dra. Men vent litt, var det et snev av hoste jeg merket der...? Nei, stemmer, jeg blir jo ikke syk!

Det snøøøøøøøør!

Oi, jeg duppet visst av et øyeblikk...

... eller 2 timer som den store vakre klokken min kunne fortelle meg at det var. Deaver lå ved siden av meg mens jeg lå kåla på ryggen og jeg antar jeg snorket. Det var en herlig kveld, og jeg føler meg litt piggere, selv om jeg fortsatt blir litt stuss når den klemte finger hopper innom tastaturet.

Jeg tok oppvasken mens jeg lurte på hva resten av morgenordene skulle bestå av, men hodet er tomt. Imidlertid føler jeg meg kompentent til å kommentere et par av sakene i P4`s morgenprogram, og siden jeg er sørgelig alene er på morgenen er det du som får høre det:

• Hvorfor i alle dager har de utnevnt ny landslagsjef nå? Han skal ikke tiltre før i 2012, og jeg aner at det kan ha dukket opp mange andre fine kandidater før den tid. Rart!
• Hva er det med disse brunostbollene til Statoil? Jeg hæler ikke å høre den ku-kallen til bilbudeia flere ganger nå, og kommer resolutt til å skifte radiokanal hvis hun ikke slutter umiddelbart!
• De hever boten for sexkjøp fra 9000 til 25 000. Det slår meg at de som faktisk ender opp med bare boten på 9000 kroner kunne spandere seg til en dame, og på den måten kunne sluppet å bli stemplet som sexkjøper. For den nette sum av 25 000 får man antagelig spandert på seg en dame med karamellrumpe! La champagnen flyte!

I bilen i går tenkte jeg at jeg skulle sende en sympati-epost til P4 hvor jeg forklarer at de har fått så dårlige signaler at det er sjelden jeg får inn kanalen i bilen. Jeg har ombestemt meg, for dette skyldes nok helt sikkert at forsynet var forutseende nok til å erklære at jeg er en farlig nok sjåfør som det er om jeg ikke skal bli styrtrasende over bilbudeia i tillegg!

Jeg sitter i baren...

... vel og merke min egen bar. Mens blomkålsuppen putret bak meg tenkte jeg på hva kveldens innlegg skulle handle om, for innlegg måtte det bli, jeg er da savnet, må vite! Innlegget kunne handlet om at jeg ble en finfin Betty Boop og hadde ellers en fortreffelig helg, men det føles så lenge siden at jeg vet ikke helt om jeg kan formidle det. Isteden kunne innlegget handlet om at jeg i går var på quiz og at vi, under over alle undere, kom inn på topp ti på quiz`n, men så lenge ikke alle er tilstedeværende på quiz`n, og dermed ikke kan kommentere hvor sinnsykt vanskelig den er, får vi heller la det være.

Kveldens innlegg handler om at jeg sitter på barkrakken min, kledd i den kjolen som er så stygg at jeg blir redd når jeg går forbi speilet! På beina har jeg dratt på et par nuppesokker som jeg elsker, og toppen av hodet ser man den korrekte gjengivelsen av en fraggels frisyre siden himmelens makter insisterer på at vi i Vestfold har fortjent syndefloden. Som man sikkert skjønner skal ikke Gartneren komme hit å leke i kveld, jeg skal isteden kose meg helt alene sammen med Jeffery Deaver, og det er jammen på høy tid tenker jeg, for Deaver er krøllete i permen av å ligge i den bløte vestfoldske vinduskarm på vent. Det er sjokolade i kjøleskapet, som jeg er redd kommer til å truttne hvis den ikke blir spist snart (la meg nå leve i troen, hva?), og mitt gudbenådede fleecepledd lokker i sofaen. Men før jeg krøller meg selv, pleddet, sjokoladen og Deaver på sofaen skal jeg komme med et par småinnlegg som burde vært skrevet i løpet av de siste ukene, men som forsvant i jobbskoene:

• Jeg er sliten! I dag holdte jeg på å begynne å gråte når jeg klemte fingeren i dørkarmen idet jeg dro fra en visning. Til info: jeg gråter ikke! Det er derfor noget betekningsfullt at en ussel blå negl skal vippe meg av pinnen.
• Jeg saumfarer restplass.no daglig etter ett varmt sted hvor jeg kan tilbringe julen! Og før noen nå påbegynner klagesangen om at det ikke går aaaaaaan å tilbringe julen på sydligere breddegrader; Jo, det kan jeg, det vil jeg og det skal jeg! Hurra for bok, bar og basseng!
• Noen har lurt Beoynceè inn på Spotify-listen min og jeg holdt på å klikke når jeg stod i dusjen og ikke fikk forhindret damen fra å gaule venstrekneet mitt grønt! Dumme damen!

Mens jeg nå trekker inn i lounsjen for en liten passiar med Deaver kan jo du legge igjen en liten kommentar, slik at jeg blir glad igjen og slutter med dette tullet med sliten, grining og annet vissvass som jeg aldeles ikke har tid til.