Om stillongs, moteblogging og andre hyttetanker

Jeg er blitt helt rar i hodet etter den motebloggingen, for når jeg gikk på do tenkte jeg at nå hadde det vært morsomt om Gartneren tok et bilde av meg så skulle jeg blogget om det. Ikke dobesøket, altså... Jo, så der gikk jeg da, på vei til utedoen, i Gartnerens fjellstøvler, ullstrømpebuksen, genseren og de store solbrillene på hodet og tenkte at dette kunne vært rene motebloggen, før det slo meg at det er feil. Man kan ikke i alvorlighetens navn kalle det en moteblogg når man har på seg en nuppete strømpebukse i ull, som man har fått av sin mor. Ei heller levner hårsveisen min noe håp om moteriktig og jeg kan love deg at genseren kjøpt på butikken ved siden av vinmonopolet (ja, jeg handler visst klærne mine på denne, og bare denne) heller ikke er spesielt fascionable. Jeg hadde forresten også på meg buff`en jeg fikk gratis på Handelshøyskolen BI, som jeg er så glad i fordi den fungerer like godt som hårband som hals som hårstrikk og som pynt.

Ullstrømpebukse ja, eller longs, eller den tidligere så populære stillongsen. Jeg har alle de tidligere nevnte. Jeg har for øvrig også et par tights og jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å forholde meg til navnet tights. I mitt hode er tightsen bare en jålete omskriving av stillongsen, som skiller seg fra strømpebuksa ved at den er fotløs. Jeg har opptil flere brune stillongs (som det står stillongs på) samt en blå manne-stillongs som jeg har stjålet hos min bror fordi manne-stillongsen er varmere enn den de serverer til damer(til tross for at det er vi som ender opp med pessfeil). Til og med jeg innser at jeg ikke kan dra på meg stillongsen å slenge en tunika over for så å traske ut hvor det finnes mennesker, men jeg er litt usikker på hvorfor. Nei, tettbukse uten bein er tettbukse uten bein uansett om du velger å kalle det tights eller stillongs.

For øvrig, uten sammenheng med den upubliserte moteblogg, er det finfint på fjellet og i dag har vi gått tur i fjellheimen i solen. Nå koser vi oss med rødvin før vi skal lage finnmarkskebab (finnbiff) og høre mer på P3`s 72 timers innsamlingsaksjonsprogram. Det er koselig :)

Maratonbein og kaoshodet

Når jeg starter dagen med kaos er det vanskelig å roe ned når kaos er ferdig, men takke meg til kaos fremfor trygdeføttene. Jeg måtte innom det forferdelige kjøpesenteret i dag og hadde med meg handlelappen i lomma samt espressoen i kroppen. Espresso-kropper fungerer særs dårlig sammen med mennesker med (noe jeg antar er) valium i kroppen og når jeg på apoteket (som 5.butikk hvor dette skjedde) havnet bak en dame som bare stod, verken i kø eller noe annet, og kikket rundt seg var det rett før det snapset. Jeg har ikke tålmodighet til slikt!!! Men altså, det forferdelige kjøpesenteret hvor jeg hadde handleliste, og når jeg endelig kom meg ut derfra etter et døgn (eller en halvtime, det kommer an på om du legger det etter følelsen eller klokka) hadde jeg følgende i posen:
- hodelykt (og en bitteliten håndlykt, siden den fulgte meg i pakken)
- brød (ikke det gode gulrotbrødet, men et svart musli-brød; spennende!)
- såpe (på høy tid, for hvor lenge er det sunt for kroppen å vaskes med shampo?)
- rosenkål (mmmmm....)
- barberblader (også veldig på høy tid, all den tid smørkniven kunne gjort en bedre jobb enn det bladet jeg hadde på fra før)
- sirisser (siden Djårtsjh kikket sultent og anklagende på meg på morgenen)
- pc-veske (siden bittelille pc ikke har en sånn og det må den ha når den skal være med på fjellet)
- batterier (til hodelykten selvsagt, men når jeg kom hjem så jeg at jeg hadde 3 pakker liggende fra før, pokker)
Se det er supershopperen sin, det!

Nå derimot er jeg fortsatt stresset, men har ingenting å gjøre, så da sitter bare jeg og Knut Faldbakken her og venter på Gartneren som skal komme å frakte oss til fjells. Fjols til fjells? Ja, antagelig :)

Å eg veit meg ein heim

Og det vet jeg også for jeg og Gartneren var på visning i går og leiligheten var så fin. Eller badet var ganske stygt, og veggene i hele leiligheten var opptatt av peis og annet så jeg vet ikke hvor bokhyllene skal bo, og vaskerommet i kjelleren var egentlig finere enn badet men det kommer jo til å støve ned siden det er vaskerom, men kjøkkenet, åhh for et kjøkken, var så fint at bare der vil jeg bo. Selv om kjøkkenet var en gammel vinterhage hvor det var så gulvkaldt at øreflippene krøllet seg når man gikk på gulvet. (Jeg vurderer å la Gartneren flytte med seg det forferdelig stygge teppet sitt.) Kjøkkenet var så fint at jeg bryr meg ikke om resten, ikke i det hele tatt, men jeg lovte likevel å ringe til strømmen å få vite hvor mye strøm som går avgårde for å holde en høvelig temperatur i heimen. Damen som bodde der sa det gikk mye strøm, men hva vet jeg hva hun mener er mye strøm, hun var jo østlending.

Det er rart det der, for i Finnmark betaler vi mye mer for strømmen enn det sentrale østlandet gjør, og det er alltid kaldere og ikke minst lengre kaldt der, men likevel hører du sjelden at en finnmarking sutre over strømprisen. Vi bare erkjenner at sånn er det; prisen er høy, det er kaldt og det må være varmt inne, og så skriver finnmarkingen strømprisen inn på kredit-siden av balansen, hvor han tidligere har skrevet lavere skatt, avskrivning av studielån og vakker natur på debet-siden.

Jeg er nærmest litt besatt av at det bør være mer enn 2 avsnitt i et innlegg, ideelt sett tre, men nå har jeg stirret på ruten i nærmere 2 minutter, for så å gløtte innom Facebook, før jeg stirret i 2 minutter til og det viser seg at jeg bare hadde 2 avsnitt i meg i dag. Men jeg kan jo late som at det er 3, mens jeg forteller at jeg bare skal en bitteliten tur på jobb før jeg drar på meg uteklær og reiser til fjells med Gartneren for helgen. Ahhh, det blir fint.

Ps: Nevnte jeg at det har snødd her? Det har det og det lukter lykke, rent og bittelitt jul.

Hinsides håp for en fin mandag

Det var en relativt fin mandag som etter et møte gikk over til å bli en helt forferdelig mandag! Jeg forstår ikke hvorfor jeg fortsatt tar det innover meg, men jeg gjør nå engang det og urimelige kunder lager faktisk ikke bare dårlig dag for meg, men også dårlig kveld. Jeg tror det største problemet er at jeg ikke kan svare det jeg har lyst til å svare for da er man plutselig bare uforskammet nordlenning istedenfor profesjonell og saklig nordlenning. Dette havner selvsagt helt på siden av at kunden i går var uforskammet, ufordragelig og beint ut ubehagelig søring.

Anyways, det var ikke det jeg skulle snakke om, jeg skulle derimot snakke om kuren for en dårlig mandag, for den er som følger: Spasertur i regnet med Gartneren, etterfulgt av en liten kjøretur hvor fugledansen kom på radioen, terrorvasking av leiligheten min sammen med Gartneren for så å benke seg ned i sofaen med serien En god nummer 2. Åhhh det var godserien sin du, jeg lo så jeg nesten tisset i buksa, mens jeg gremmende gjemte meg bak puta, for det var så flaaaaut når hun gikk ut i verden.

Jeg våknet i tirsdagen og oppdaget at jeg ikke lenger er verken lei meg eller sint, og i dag har jeg bestemt meg for at det skal være en fin tirsdag!

Halvannet år og andre mandagstanker

Jeg innser at det halvannet år siden jeg og Gartneren begynte og leke. Halvannet år er lenge, så lenge at et forhold faktisk defineres som seriøst (til og med av meg) men samtidig er det kort, for ikke kan jeg huske hva alle dagene har gått til. Kanskje det er meg og min manglende entusiasme for jubileer, for ikke snakke om å huske disse, men dette med at det er halvannet år kom litt bardust på meg. Dessuten er det ikke halvannet år egentlig, det er:

• 1 år og 5 måneder minus 5 dager siden vi møttes på Myrafestivalen.
• 1 år, 4 måneder og 18 dager siden vi var på første date på Slottsfjellet rustet med øl, radio og pledd.
• 1 år, 2 måneder og sikkert noen dager siden vi avklarte hele kjæreste-spørsmålet. (Avklaringen skjedde (enten i sofaen eller sengen, det er ord mot ord, så det får vi aldri vite) samme dagen som vi var på garasjefest hos Sassy Standup og Trikker`n når noen knakk bordet og jeg knakk hælen på den ene av de fine grønne stilett-støvlettene mine.)

Men i alle tilfeller er det lang tid, selv om det føles som kort tid, og når noen spør (hittils ingen gjort) vil jeg svare halvannet år med litt sånn spørrende tone. (Så snart vinteren er over kan jeg svare 2 år og det blir enda rarere!)

Jeg hadde tenkt å skrive om noen andre mandagstanker også, men de har jeg glemt, så da får du i grunnen bare nøye deg med det første her.

Ån påpjular dimaaaand

DAGENS OUTFIT

I dag har jeg vært på jobben, så da er det liksom litt sånn seriøst ikke sant? Buksa er egentlig fra en butikk, men siden jeg ikke liker shopping husker jeg ikke hvilken, men jeg kan har eid den i veldig mange år og reparert den så mange ganger at man nesten kan si at jeg har designet den selv, liksom. Vesten kjøpte jeg sammen med buksa, så de matcher helt topp liksom, jeg husker at jeg kjøpte de sammen fordi de hang på samme stativ som det stod 50 kroner per plagg på og siden jeg ikke liker shopping og heller vil bruke penger på noe annet kjøpte jeg liksågodt 2 sånne vester, 3 bukser og en jakke som matchet, men jakken viste seg å være så stygg at den har jeg nesten ikke brukt. Genseren kjøpte jeg for bare litt siden, kanskje på våren, og den kjøpte jeg på butikken som ligger ved siden av Vinmonopolet. Legg også merke til trutmunnen, men den har jeg ikke kjøpt, den er hjemmelaget, for jeg tror ikke jeg kan ta sånn sprøyte siden jeg ikke liker sprøyter å sånn. Nå tror dere sikkert at jeg har vært med i den anti-Brunogblid-konkurransen, men det har jeg ikke nemlig, jeg er bare finnmarksblå og uansett hvor mye sol jeg tar klarer jeg ikke å bli barbiebrun, nemlig!

Nå har jeg skiftet, siden jeg er ferdig på jobb så nå er det litt mer sånn partiiiiiii, wooop-woooop! Jeg har også sminket meg med sminken jeg kjøpte før kick-off i 2008, den er skikkelig bra sånn mineral-sminke, vet du, og selv om damen sa at den kom til å vare i 6 måneder har jeg nå hatt den i 2 år liksom, så I.D.minerals er innmari bra (plizzzzz, send meg vareprøver i posten, pliiiiiiizzzzzzz)! Jeg beholdt trutmunnen til kveldsantrekket for atte jeg syns det er så fint liksom.

Hva har du på deg i kveld?

Midt i natten...

... våknet jeg av at Gartneren "snek" seg inn og mens jeg lå der midt mellom drøm og våken kom jeg på at fabelaktig innlegg. Et så godt innlegg at jeg lo litt selv der jeg lå og fabulerte. Nå er innlegget borte og uansett hvor mye jeg forsøker å mane det fram forblir det borte. Oddsen er vel tilstede for at det ikke var et fabelaktig innlegg i det hele tatt, bare en tanke midt mellom drøm og virkelighet som i akkurat den settingen var morsom. Uansett blir det ikke noe fabelaktig innlegg på morningen.

Gartneren snorker på soverommet mens jeg og P1 koser oss på kjøkkenet med kaffe. I dag har jeg fått en halvtimes innføring i at det fra 1.januar neste år blir forbudt med lyse-fiske. Lyse-fiske er (visstnok) når man setter sterkt lys i båten gjennom natten, slik at fisken samler seg der, før man snørper hele fiskeriet inn i et garn før fisken aner hva som har hendt. Dette er veldig stygt i følge Landsforeningen mot lyse-fiske, og nå har de endelig fått til et forbud. Det er nesten ikke en eneste sild igjen utenfor Telemark, og når det ikke er sild spiser torsken sitt eget avkom og da blir det jammen meg ganske tynt med torsk også. Jeg lurer på hva jeg skal bruke all min nyfundne kunnskap om lyse-fiske til?

Solen skinner her på Solkysten og jeg gleder meg til en lørdag på jobb selv om jeg lett kan se for meg andre ting å bruke en solskinnsdag til.

Forpliktelsesfobiker, jeg? Å neida du!

Jeg lurer på når det var at jeg faktisk begynte å se fremtiden min sammen med Gartnerens fremtid. Det har liksom sneket seg helt umerkelig inn uten at jeg har bestemt det selv. Gartneren selv er ikke helt klar over dette, og siden han ikke leser bloggen min er det vel ikke videre sannsynlig at han får vite det heller. Jeg er ikke noe god på dette med å snakke, det ultimate for meg var om han bare plugget seg inn i hodet mitt sånn  en gang per uke for å se hva som foregikk der for deretter å bruke kunnskapen bare til godt. Jeg er dessverre ikke utstyrt med en sånn snerten usb-åpning bak øret, så man får vel bare bite tennene sammen noen ganger og snakke...

Vi snakket om dette å bli huskjærester med jevne mellomrom en periode. Først snakket vi om det når vi var animerte, for ikke å si marinerte, hvorpå reaksjonen min vekslet mellom at det var en kjempeidè og at det usannsynlig dumt. Så begynte jeg å tenke på det for alvor og fant ut at jeg syns det var en kjempeidè hele tiden (bortsett fra når jeg drakk tequila, for da var det bare dumt igjen), Så forsøkte jeg å lufte forslaget litt en dag vi ikke var marinerte, uten at det høstet verken applaus eller fugledansen. Så syns jeg hele forslaget var dust enda en gang, og nå syntes jeg det var så dust at jeg ikke ville leke med Gartneren på noen dager. Jeg trengte å trekke meg tilbake å rekapitulere hele den entusiastiske tankerekken, slik at jeg ikke lenger syntes det var en kjempeidè. Jeg rakk imidlertid ikke å komme så langt, for en natt snek Gartneren seg inn uanmeldt etter at jeg hadde lagt meg og nesten før jeg rekker å åpne øynene på morgenen spør han hva som er galt. Og der sprakk vannrøret og jeg fortalte om hodet og huskjærester og tv`en jeg nekter å ha på stua og om middag og om at det er noen hjemme når jeg kommer hjem. Han kikker på meg, nikker, hører etter og svarer idet kranen bare har drypp igjen:
- Du vet det, at det er ikke så lett å vite hva man skal svare deg? Jeg foreslår å feire jul med familien min og du får panikk og har enda ikke svart. Du fniser fortsatt når noen spør om du har kjæreste og du er som en pinball i hele huskjæreste-emnet. Jeg vil flytte sammen med deg, men må balansere dette sammen med stress for å skyve deg bort. (Ikke sitat, det var altfor tidlig på morgenen til at jeg husker det ordrett, men jeg tror dette var essensen i det hele.)

Etterpå dette snakket vi om at vi må anskaffe en ekstra skittentøyskurv,  og så lo vi av meg og nevrosene som bor i hodet.

Ps; Et par uker etter samtalen i sengen sendt jeg først epost til Røde kors og meldte meg frivillig på julefeiringen deres for vanskeligstilte og så sendte jeg følgende melding til Gartneren:
Da sendte jeg akkurat epost til Røde kors og meldte meg frivillig i julen og med det gleder jeg meg til å feire jul med deg :D Hvis det nå viser seg at du har ombestemt deg siden jeg er sirupstreg begynner jeg å grine!

Heia haue

I går var jeg på¨vei til sen visning, litt sliten og veldig sulten, da en BMW kjører forbi meg og passasjeren flekker finger til meg. Hva faen??? tenkte jeg, Hva i all verden var vitsen med det? Jeg fikk etter litt om og men sendt melding til biltilsynet, fikk eiers navn i retur, sendte melding til 1881 og fikk derfra hans telenummer i retur.
"Jeg syns ikke det er noe 
hyggelig i trafikken når 
du kjører rundt som en tulling 
og viser fingeren. 
Ps: Husk å betale årsavgiften 
du skylder! 
Mvh 
Tenkerbell 
Mäkleraffären AS"
Fikk jeg svar? Niks, men kanskje han sluttet å flekke finger til tilfeldige medtrafikanter.

I ishavet snør det...

... og jeg savner hjemme litt, selv om det ikke lenger er hjemme. I følge Gartneren er øynene mine ishavsblå, i følge meg er hans grønne og begge reflekterer vi vel personligheten vår. Jeg, damen med finnmarksfutt i hodet og finnmarkskrutt i blodet. Han, mannen med fredelig fremferd og en underfundig humor. Vi skal bli huskjærester og jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å komme hjem til oss, og ikke han på besøk til meg eller jeg (unntaksvis) på besøk til ham. Det blir annerledes, men bra annerledes, selv om vi må kompromisse oss inn i en heim.

Det kommer til å bli tv, men jeg har brukt vetoretten så den får ikke bo i stua. Jeg har også lovt at jeg skal gjøre mitt beste i å huske og skru av rettetangen. Han må imidlertid leve med at jeg spiser en og en popcorn som en autist og jeg må leve med at han ikke dytter stolen inn når han går fra bordet. Han må ta alle bøkene mine med på kjøpet på samme måte som jeg må ta dvd`er, playstation-spill samt cd`er med på kjøpet med ham.

Det kommer til å gå bra, for vi snakker sammen og vi er gamle nok til å vite at de feil som er der må man antagelig leve med. Min mor sier at man ikke kan lære en gammel hund å gjø, og jeg tror hun har rett. Jeg fant meg en lekekamerat, en venn, en elsker og nå altså også en huskjæreste i samme mannen, og hans hittils største og verste spesialitet er at han ikke dytter inn stolen. Jeg er fornøyd!

Arbeidsnarkomaniens velsignelse

Dette har vært en fantastisk uke, spekket med latter, fine kunder og mange morsomme historier. Det er en brøkdel av de morsomme historiene som egner seg på trykk, men jeg kan jo kanskje nevne telefonsamtalen jeg hadde i går kveld:
- Ja, hei du, beklager at jeg ringer litt sent, men nå begynner jeg å bli desperat her.
- Åh, sier jeg, hva kan jeg hjelpe deg med?
- Jo du skjønner jeg leter etter et sted å bo.
- Det kan jeg helt sikkert hjelpe deg med, hvor vil du bo da?
- Utfordringen er at jeg har med meg en kalv.
- Atte hæ? Unnskyld, det er litt dårlig linje, sa du en kalv?
- Ja, en kalv.
- Ehhhm, ja da forstår jeg jo at det er en utfordring... Ehhhh (tenker gjennom porteføljen så fort jeg klarer), jeg tror ikke jeg har verken noe på vei inn eller noe i porteføljen hvor det er greit at det bor en kalv, og hvis du vil tilgi en finnmarking som ikke er helt stødig på gårdsdrift, men denne kalven blir vel kanskje en ku etterhvert?
- Nei, en okse.
. Jaha, ja jeg er i grunnen ikke sikker på om det er bedre, du.
- Jeg forstår at det er vanskelig, men vi er blitt litt glad i denne kalven da.
- Ja, jeg forstår jo det, jeg er glad i dyr jeg også og jeg ser at man blir knyttet til dem. Du, kan ikke du sende meg en epost med navn og telefonnummer, så skal jeg sjekke på morgenmøtet i morgen om noen av de andre har noen eiendommer hvor en okse kan bo og trives og ringe deg tilbake.
- Det skal jeg gjøre, takk for hjelpen og ha en fortsatt fin kveld.
. I like måte, ha det bra!
Jeg klarte imidlertid ikke å hjelpe damen og det var litt trist når jeg måtte ringe henne i dag å si det for tross alt forstår jeg at hun er blitt glad i kalven og det er vel store sjanser for at kalven istedenfor å bli med på flyttelasset må bli til steik... (Men jeg lo godt når jeg la på i går kveld, mens jeg tenkte at jeg har verdens morsomste jobb!)

Det har vært en del visninger, befaringer og annen kveldsjobb denne uken, og kundene har som regel truffet meg uansett når de har ringt og dette går selvsagt ikke upåaktet hen hos oppmerksomme sjeler. I løpet av de tre siste dagene har ikke mindre enn 4 hyggelige menn fortalt meg at jeg må roe ned og bruke tiden min klokt istedenfor å bare jobbe. Det er veldig hyggelig at de tenker på meg, og det er interessant å høre deres historier, jeg liker historien til mennesker, men jeg er der at jeg ikke helt vet hvor jobben slutter og privaten begynner. Eiendomsmegling er ikke en jobb, det er en livsstil og jeg liker livsstilen min veldig godt. Jeg omgir meg med eiendomsmeglerende venner og vi snakker like gjerne jobb som vi snakker andre ting. Gartneren er sønn av en eiendomsmeglerinne og forstår vel ubevisst både prioritering og fascinasjon. Kundene mine og jobben min er så langt fremme i pannen at det er sjelden jeg drømmer på natten uten at noen eller noe med jobben er med. (Nevnte jeg den halverotiske drømmen jeg hadde hvor Finanstilsynet var på tilsyn? Fysj, den var guffen den!) Faktum er at jeg identifiserer meg så mye med jobben at når det går dårlig der føler jeg meg dårlig, og når det går bra er jeg bra, og det er nettopp dette som er arbeidsnarkomaniens velsignelse, for uansett hva du driver med kan du gjøre det bra der så lenge du er engasjert og dermed er du lykkelig!

Kjære snille oppmerksomme omtenksomme kundene mine
Nå sitter jeg med bittelille pc`en ved kjøkkenbordet mitt i det fine kjøkkenet mitt og Gartneren sitter på den andre siden med mac`en sin. Han tar en øl og jeg tar et glass vin, og av og til kikker vi opp på hverandre og smiler fordi det er så fint å gjøre sine egne ting sammen. Etterpå skal jeg lage middag, før vi trasker oss en tur.  Ser du? Jeg har et liv, og jeg har det livet jeg har valgt selv. Jeg tror ikke man blir utbrent når man elsker det man gjør og samtidig passer på at de fri-timene man har, bruker man på de som lager deg videre lykkelig etter at jobben har fått deg til å smile. For øvrig tusen takk for omtanken og en riktig fin fredag til dere.

Som en apropos vil jeg legge til at jeg ikke liker Blogspots nye stavekontroll. Det er mulig jeg er dårlig på rettskrivning (og for øvrig verre på dette med komma), men hjelpe meg, Blogspot, dette har du ikke kontroll på:

• Fascinasjon = Fiskerinasjon (Jasså, sier du det?)
• Åh = Bh (Ja, jeg også vet jo at det kan komme en åh når noen ser en bh, men det var nå engang ikke det jeg prøvde å få frem her.)
• Ehhhhh = Ermehol (Dette kan da umulig være et bokmålsk ord?)
• Eiendomsmeglerende = Eiendomsmegler ende (Du, jeg vet at dette var et ord jeg laget selv, men du trenger da ikke å spå dommedag for merglerne av den grunn.)
• Blogspot = Blodspor (Jeg liker å tro at hvis du ikke kan stave ditt eget navn bør du la være å streife rødpennen over andres skriblerier, det er noe med det glasshuset vet du.)

Nuh, akkurat nuh, skal jeg igangsette operasjon stroganoff (eller sangstrofe som Blogspot vil at jeg skal skrive) før Gartneren med sin høye forbrenning fordamper foran øynene på meg.

Eiendomsmegling i praksis, Kapittel 1: Befaring

Når man går på eiendomsmeglerskolen tror man at befaringer magisk legger seg inn i kalenderen så snart man har klokket inn bestått på avsluttende muntlig eksamen, dette er FEIL! Befaringer er noe du må løpe, tigge, true og rase deg til selv. Dette lærer du overhodet ikke på skolen, men jeg kan jo begynne med å nevne at du må si til alle du møter at du er eiendomsmegler, selv om du da på ethvert festlig lag du er på vil oppleve at noen (gjerne flere) vil spørre hva du tror deres bolig kan selges for, for så å reagere med vantro og sinne når du svarer. "Er du heeeelt IDIOT??? Boligen min er verdt myyyye mer enn naboens og blablablaaaaaa!" Videre vil du også med jevne mellomrom høre talen om at alle eiendomsmeglere er parasitter, svin, svindlere, etc. Dette kan du bare venne deg til med det samme, og jeg anbefaler deg å synge yndlings-sangen din inni deg så snart denne talen begynner, dette for distraksjon og for at du ikke skal slutte å smile. En annen fordel med denne strategien er at du gjerne nikker litt med hodet til takten og at personen som kaller deg en parasitt dermed tar det for gitt at du er enig. Dette er en fordel, for alle må like deg hvis du skal ha noe slags håp om å klare deg som eiendomsmegler.

Når du har klart å nikke deg til en befaring tror du kanskje at nå, akkurat nå, er slaget vunnet og ganske så snart har du noen kroner på lønnslippen? Feil igjen, for det er nå slaget begynner: nå må du trekke på deg smilet, legge ydmykheten i forsetet og reise ut å møte kunden på hans hjemmebane. Kunden kommer ikke til å ha bare deg på besøk, han vil også ha besøk av konkurrentene dine; både den gamle studiekameraten din, den pene dama på Krogsveen, den gamle røya hos bankmegleren samt han som har solgt alle boligene i den gata de siste 10 årene.

Når du er på befaring vil selvsagt kunden fortelle deg alle de positive sidene ved boligen sin og dette skal du lytte til, men samtidig må (og skal) du notere ting du stusser på. Du må huske å se på også de negative sidene, for dette får du bruk for når du skal skrive salgsoppgave i Kapittel 3 og hvis du velger å ikke gjøre det kommer kapittel 9 (Reklamasjon) og biter deg i rumpa. Du nevner selvsagt ikke et ord om de negative sidene på befaringen, for nå skal du jo få kunden til å like deg så mye at han velger å signere oppdrag med deg.

Kjemi er viktig, så forsøk med alt du kan å finne noe du har til felles med kunden. Jeg har hørt om meglere som har røykt rullings med kunden på befaring (og fikk oppdraget), som innga seg å være lidenskapelig opptatt av rasekatter (og fikk oppdraget) og som har marsjet halvannen kilometer opp på en topp i stiletthæler bare fordi kunden var så innmari glad i fjellturer. Når du har funnet et snev av fellesskap er det videre viktig å nikke anerkjennende når kunden sier at boligen er totalrenovert. Det faktum at kunden bare har malt må du holde for deg selv til du har signert og dermed skal skrive salgsoppgave, for hvis ikke får du ikke inn oppdraget, noe som fører til at du ikke har smør på brødskiva.

Det viktigste, absolutt aller viktigste, er å lage deg en meglerlatter, for i løpet av en uke hvor du gjerne er på 5 befaringer vil du høre de samme vitsene og etter en ti-ukers tid som megler ler du ikke lenger spontant av disse. Du må likevel le, for hvis ikke får du ikke kjemi, ikke oppdraget og dermed heller ikke smør på brødskiva.

Før du nå får den helt store skrekken; befaringer er morsomme (som oftest) og det er utrolig givende når det klaffer. Når det ikke klaffer får du bare børste det av skulderen og gå videre i verden mens du tenker på at du må fortelle alle i verden at du er eiendomsmegler mens du ler meglerlatteren din og synger i hodet mens mannen foran deg forteller deg at du er en blodsugende parasitt!

Lykke til, vi ses til kapittel 2!

Eiendomsmegling i praksis

Når jeg gikk på den sagnomsuste og beryktede eiendomsmeglerskolen på BI, hvor jeg tok en bachelor i eiendomsmegling, hadde vi 2 pensumbøker som hadde tittelen Eiendomsmegling i Praksis, henholdsvis Del 1 og Del 2. Jeg leste øynene tørre på disse 2 bøkene, og sånn i ettertid har det slått meg at det var vel litt bortkastet tid, hva? Ikke for det, det står forsåvidt mye interessant i disse, men det er ikke eiendomsmegling i praksis, så langt derifra, det er mer ord og uttrykk innenfor faget eiendomsmegling. Jeg har derfor tenkt å lansere føljetongen Eiendomsmegling i Praksis Del 3, hvor vi skal ta for oss VIRKELIGHETEN.

Denne føljetongen er ment som et innføringskurs for aspirerende eiendomsmeglere, som en virkelighetsbeskrivelse for de som vurderer å ta en bachelor i eiendomsmegling, som en sympativekkende leseopplevelse for de av dere som ikke er eiendomsmeglere men som likevel ramler borti parasittene en eller annen gang i løpet av livet og til sist som en gjenkjennende lattervekker for de av dere som er så uheldige at dere faktisk jobber som eiendomsmegler.

Jeg ser for meg å presentere følgende kapitler:
- Befaring
- Signering
- Skriving av salgsoppgave og annonse
- Visningen
- Budrunde
- Kontraktsmøte (HoHei, vi klarte et salg! Nå blir det smør på brødskiva!)
- Overtagelse
- Arkivering
- Reklamasjon (Helsikkes, vi har jo akkurat arkivert skiten og nå må den opp igjen bare fordi kjøperen klager!)
- Hvordan oppfører man seg (ikke) på meglerkonferansen
- Hvorfor Finanstilsynet er skummelt
- Normer, regler og livet i virkeligheten

For de av dere som er så heldige at dere verken er, eller har tenkt å bli, eiendomsmeglere vil jeg anmode om at dere legger merke til at den jevne eiendomsmegler må gjennom hele 6 kapitler (og veldig mange timer) før han har forhåpninger om å tjene en eneste krone. I din jobb, hender det at du jobber 10 timer uten å tjene en krone på det? I min jobb hender dette rett så ofte, for det man oppdager når man begynner som megler er at Arbeidsmiljøloven ikke gjelder for oss. Jo den gjelder for alle, sier du. Njet, sier jeg.
Punkt 1: Hvis du er en aspirerende eiendomsmegler vil du snart forstå at du er nødt til å jobbe alle disse timene gratis, til alle døgnets timer, for å få noen som helst slags fot innenfor bransjen
Punkt 2: Hvis du vurderer å ta en bachelor i eiendomsmegling, se punkt 1 og velg en annen grad hvis hårene reiser seg på armen.
Punkt 3: Hvis du ikke er megler; en eller annen gang i løpet av livet kommer du til å ringe en megler sent på kvelden, enten for å forlange visning, for å kjefte på ham eller henne eller bare rett og slett fordi du har glemt at meglere er mennesker de også. (Det er greit, vi tilgir deg hvis du bare kjøper huset!)
Punkt 4: Hvis du er eiendomsmegler nikker du gjenkjennende mens du forsøker å huske noen av paragrafene du lærte på eiendomsmeglerskolen i denne ekstremt lite brukte loven.

Vi ses i neste kapittel!

Noen dager har jeg verdens mest takknemlige jobb

I dag er en sånn dag, og det er så godt for sjelen. Jeg har hatt en trist utkastelse på en leilighet for en tid siden, trist for eier (som har tapt mange penger) og trist for leietager (som var en kjempefin leietager, men som fikk økonomiske problemer uten å kunne hjelpe for det). I dag fikk jeg nøklene til boligen fra politiet, dro bort og hadde en visning, og fikk leid den ut. Eier taper mindre penger, jeg får ny fin leietager og jeg sender gode tanker til den gamle leietageren som faktisk hadde brukt tid på å vaske selv om han var kastet ut. Samtidig gråter jeg nesten litt fordi ingen (og da mener jeg INGEN) ville hjelpe denne mannen. På NAV syntes de tydeligvis det var en bedre løsning at mannen ble kastet ut, slik at de måtte få ham inn på en nødbolig, istedenfor å hjelpe ham i konkret vanskelig situasjon, slik at han klarte seg selv etterpå. Nei, jeg kan virkelig ikke gå inn på dette med NAV for det var ikke et slikt innlegg jeg skulle skrive, selv om jeg kan love at det på sikt vil komme et slikt innlegg, for jeg har virkelig ammunisjon nok! Ehhm, jo nettopp, takknemlig jobb; Jeg har leid ut en leilighet til den søteste iranske familien jeg har sett på veldig lenge. De er tydelig glade i hverandre, oppriktig interessert i å forstå hva jeg sier og de gleder seg til å begynne å innrede leiligheten. Jeg blir så glad av å ha med takknemlige og glade mennesker å gjøre. På kontraktsmøtet legger jeg merke til at fruen har et virkelig stygt arr som går fra kjevebeinet og ned til enden av halsen. Mens jeg svarer på spørsmålene deres kikker jeg på arret og lurer på hvem i all verden som har kunnet gjøre dette mot henne? Og så blir jeg stolt og glad av å bo i et land hvor hun kan få en ny start og hvor hun kan få lov til å bekymre seg over hvilke gardiner hun skal ha, og ikke om hun og hennes barn vil overleve vinteren.

Fine jobben, fine Norge og fine menneskene :)

På jobb klokken 19.00 på kvelden konstaterer jeg følgende:

• Det er mørkt så tidlig nå og jeg har egentlig ikke så veldig lyst til å gå ut å røyke i mørt`n.
• Hyggelige kunden som kom innom og plukket med seg prospektene på 2 av mine trege eiendommer sier: "Det var nok en mening med at jeg stakk bortom selv om jeg visste at dere hadde stengt." Jeg smiler og tenker: Ja, det var nok en mening med det for kvelden min ble litt lysere etter at du var innom.
• Kaffemaskinen er nok utvilsomt et godt tilskudd til arbeidsmoralen min, for jeg har ganske mange flere blide timer her etter at den flyttet inn.

Nå venter bare bittelitt mer jobb, før jeg trasker hjem, dusjer og så trasker til Gartner-heimen :)

På mandags morgen...

... smaker kaffen like fortreffelig som på lørdags morgen.

... koser jeg meg med P2.

... gleder jeg meg til å gå på jobb, for jeg tror ikke møkkakunden har gjort det han skulle, så da skal jeg være drittkjærring!

... gleder jeg meg også til ettermiddagen som skal brukes til renovering av skjettheimen.

... ser verden mye lysere ut, selv om syndefloden skylder over Solkysten.

Hei! Hvordan har du det?

Bra! Det er alltid bra, for selv om det ikke er bra svarer man bra, i hvert fall gjør jeg det. Og mens jeg svarer Bra! tror jeg litt på det selv også, og det er ikke ljug hvis du tror det selv, hva? Akkurat nå, mens Tina Turner ljomer Stand by your man i bakgrunnen og møkkakunden fortsatt ligger i blodet er det ikke bra, men i morgen når jeg våkner tidlig og drikker kaffe mens radioen holder meg og morgenavisene med selskap er det bra igjen.

Jeg tror midtlivskrisen har truffet meg som en stein i hodet, selv om jeg syns jeg er for ung. Kanskje det blir sånn når livet har gått i 140km/t for lenge. I hvert fall sitter jeg og trommer sammen en innbydelse til et 30-årslag, et 30-årslag som ikke engang ligner på det jeg så for meg før. Dette 30-årslaget er snekret sammen som en alternativløsning til den originale tanken, for den originale er forkastet. Så mens jeg passer på å bruke de glade øyeblikkene på å lage invitasjon lager gjestelisten melankoli. Er det disse, bare disse, som er gjestelisten? Ikke misforstå; de som står der er de vakre gode som lager smil og plukker opp biter nå, men hvor er resten? Jeg har plukket opp min andel av biter og mens jeg kikker over restene deres aner jeg at de alle nå har flere og andre biter, og at disse bitene vet jeg faktisk ingenting om. Kanskje det var jeg som var en dårlig venn? Kanskje det var jeg som laget de bort? Jeg håper ikke det, for de har alle vært, og er, dyrebare for meg. 

Men i morgen altså, da skal jeg sette meg ned med kaffen etter å ha tannkremsmilt til meg selv i speilet, og med tennene flekket og lørdagen fri skal jeg finne gleden og mane bort møkkakunden som fikk meg til å ønske at jeg isteden var misjonær i Zimbabwe! I morgen den dag har jeg det bra, men takk som spør!