Jeg ler av meg selv...

... dronningen av dating. Det går finfint, dette med dating, og jeg føler at jeg, til tross for at jeg aldri har bedrevet sporten tidligere, faktisk får det ganske godt til. Det skal jo sies at det nok ikke hadde gått like knirkefritt (ler og ler, men det er en internspøk, så den får dere ikke være med på) dersom datingen skulle vært utøvd med noen andre. Det kiler i magen, og jeg smiler i fredagen etter en herlig kveld, hvor selveste stereotypien av en ordinær date foregikk.

"Jeg henter deg klokken 17.45." Og 17.45 ble jeg standsmessig hentet for å bli tatt med på sommershow. Morsomt show, koselig krydret med å sitte nær-nært Gartneren. Showet etterfølges av en øl og pizza, hvorpå finnmarkingen drar på og kjører date`n åt vænster for nå var det i grunnen nok tekkelig, dydig og pyntelig date.

Han er fin; fin å se på, fin å snakke med, et fint menneske og av og til litt fin i farten. Jeg ser for meg fremtid, riktignok nær fremtid (jeg er da fortsatt meg selv, gale nevrotiske damen) men dog, jeg ser altså for meg fortsettelsen. Fortsettelsen på kosen, morsomhetene, dagene og smilet.

Vakre mannen!

Man ærgrer seg gratis i verden, og det er i grunden skidt...

... for hvis det kostede penge, man ærgrede sig ei så tit.

Det er det jeg skal lære av gårsdagens eskapader. Jeg skal lære meg å børste av meg irritasjonen når jeg går fra jobb og la mitt hode hvile den lille tiden jeg faktisk har fri! Jeg har en lei uvane med å la slike ting fortsette å plage meg gjennom lengre tid, men nå skal denne uvanen fjernes med roten. Går ikke verset omtrent slik: gi meg styrke til å akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med...? Fritt oversatt fra engelsk etter hukommelsen. Hvis jeg ikke husker helt feil er vel dette noe jeg har sett på film omhandlende anonyme alkoholikere... Kanskje... Anyways; det klinger godt i hodet og nå går jeg altså på oppgaven med liv og lyst!

Videre skal jeg reintrodusere boken "Det beste i livet", en kladdebok som jevnt og trutt de siste 10 årene har blitt dratt frem når ting ikke er optimale i livet. Hver kveld skal det skrives ned 3 ting som har gjort meg glad i løpet av dagen, en herlig oppgave i å se at man faktisk har et fint liv tross alt!
Det beste i livet (bloggspecial)
- Jeg er glad for at jeg har gode studiekamerater, som man kan lufte frustrasjon, glede og andre tanker med. Jeg er takknemlig for at jeg faktisk har en liten gjeng med lojale venner som har mange av de samme utfordringene som meg, men samtidig en annen måte å løse de på slik at jeg faktisk kan lære noe.
- Jeg er glad i leiligheten min, og i dag i særdeleshet glad i bakgården som soveromsvinduet grenser til, hvor styrtregnet lager koselig søvndyssende musikk, og lager koselig stemning under dynen.
- Jeg er så glad for at jeg har møtt Gartneren som sørger for å lufte meg når det trengs, som får meg til å le og som gjør at det kiler i magen med hyggelige meldinger og små internspøker.

Nedfor...

Jeg begynner visst å bli litt sliten. Det merkes best på meg idet kundenes historier og skjebner virkelig går inn på meg. Jeg merker at jeg ikke klarer å legge bort tanken på damen som blir banket av mannen sin, men som nekter å anmelde ham og som i går ringte meg for å si at det går bra og at de skal fortsette å bo sammen. Jeg tenker på henne og jeg er så oppgitt. Jeg har lyst til å reise hjem til dem og filleriste ham, skremme ham og kaste ham ned trappen!!! I bunnen av trappen skal jeg plukke ham opp igjen og forklare at hvis han noensinne kommer hit igjen vil jeg brennemerke pannen hans med sigaretten slik at han for all fremtid kan gå rundt og selv informere folk om at han er et svin!

Mens jeg venter...

... på absolutt ingenting koser jeg meg med frokost (ja, faktisk, ordentlig frokost med rundstykker og egg, og ikke bare sigaretter og kaffe) mens jeg leser en vaskeekte papiravis. Det er en fredelig lørdag og jeg har fri. Ingen kunder, ingen telefoner, ingen kaosstemning, bare rolig med Nina Simone nynnende i bakgrunnen. Det regner ute og jeg har dermed ikke antydning til dårlig samvittighet for at jeg sitter i sofaen og krøller tærne i velvære.

Jeg smiler av fine fredagskvelden som ble tilbragt på restaurant med Gartneren, hvor vi nesten brøt ut i brøllatter av nabobordet. Nabobordet som bestod at 2 middelaldrende menn på vift i sommerbyen Tønsberg, men som på grunn av manglende GPS, vett eller anbefalinger faktisk havnet på en kina-restaurant langt fra alt som minner om sommerbyens sjekking og liv. Jeg antar de mistet ferten på Brygga og isteden fikk los på matlukta. Det hadde de antagelig opplevd før for restaurantens trapp opp til 2.etasje var i ferd med å kverke den ene av dem, og jeg fniste i risen mens jeg så for meg nært forestående astmaanfall, hjerteinfarkt eller kanskje bare en liten fis i anstrengelsen. Etter endt måltid med tilhørende kinesisk øl, lenge leve importøl!, trasket vi avgårde for å se om koselige pub-villaen var åpnet igjen. Den var ikke åpnet, men det var definitivt verd turen, for uten at jeg helt vet hvordan det gikk til, gikk vi og holdt hender. Det er noe eget med å spasere hånd i hånd med en kjekk og underholdende mann på fine sommerkvelder mens man ler av seg selv, andre og livet. Biljard og jukeboks ble løsningen for kvelden, og jeg kan se tilbake til mange koselige og morsomme timer hvor Hey Jude ljomet fra jukeboksen minst 3 ganger. Frøken Veske evakuerte fra et kjedelig vorspiel på en annen kant av byen, kom seilende inn som selskapsdame og etter hvert som biljardrommet fyltes opp av ukjente mennesker spaserte vi ned til stampuben. Rask avslutning på en finfin kveld i det bartenderen lurer på om jeg skal ha nachspiel og jeg svarer: Niks, jeg skal hjem og kle meg naken med Gartneren.

Jeg opprettet faktisk gartnerlosjen, men etter å ha tenkt meg om slettet jeg den igjen, for jeg vil ha ham her på denne bloggen, her hvor Tenkerbell sladrer om livet. Jeg vil ha ham her, jeg vil ha ham som en del av livet som det sladres om. Jeg innser at jeg etter 2 måneder med dating er betatt, veldig betatt. Han er annerledes enn alle andre jeg har møtt, spesiell, og jeg tillater meg selv å kjenne på kilingen i magen uten å bli stressa. Fine Gartneren!

Gartnerlosjen

Jeg vurderte å lage en egen anonym blogg hvor jeg skriver de morsomme historiene om Gartneren. Det er så mange historier, så mange artige episoder og så innmari mye fint å fortelle. Av en eller annen grunn har jeg skrivesperre på dem, jeg klarer ikke å klatre ned så mye som en bokstav. Det føles feil, det føles privat og det er rart tatt i betraktning av at jeg blogger om absolutt alt annet som faller ned i hodet mitt. Jeg antar dette går over, og at jeg på sikt vil få formidlet alle de lattervekkende episodene som jeg selv maner frem når alt går meg litt imot.

Nei, nå forsøkte jeg akkurat å skrive ned en liten anekdote og det går ikke. Det blir Gartnerlosjen, det er nødt til å bli Gartnerlosjen.

Hva skjedde...?

Plutselig var det rolig på jobb. Telefonen er ikke lenger rødglødende, mailboksen består av bare 4 tynne mail og jeg har ryddig pult. Jeg har vent meg til galskapstempoet og merker at jeg blir ekstremt rastløs av at det er fredelig. Nå er det selvsagt bare å kikke ned i skuffen så bugner det av saker som skulle vært arkivert, men det skal jeg ta på en rainy day og ikke på denne flotte solskinnsdagen. Jeg skal ta helg med god samvittighet og jeg skal gjøre bare akkurat det jeg har lyst til. Selvsagt etter at jeg er ferdig med maraton-ettermiddagen bestående av innflytting, utflytting, innflytting, befaring og visning; alt pent og pyntelig pakket inn i 4,5 timer. Nevnte jeg at jeg må kjøre fra ene enden av fylket til det andre? Fredager er virkelig fabelaktig!

Det går...

... å være rockemegler med hodet i fatle og turbo på stiletten så lenge alle rundt er så flinke til å passe på meg. Frøken Veske passer på at jeg får i meg grønnsaker, samt at jeg får ledd litt, idet hun inviterer til en strålende middag i beste middagstid. (Les; sent på kvelden når jeg endelig har stemplet ut.) Klatremus sørger for en jevn strøm av vafler (ELSKER vafler!!!) i tillegg til at hun er ansvarlig for at jeg faktisk har dopapir. (Jeg kan virkelig ikke fordra å kjøpe dopapir, og jeg tror underbevisstheten min sørger for at jeg rett og slett glemmer det når jeg faktisk er innom butikken.) Hadde det ikke vært for Klatremus hadde det fortsatt vært serviettholder på badet. Zulukongen kjefter på meg når jeg begynner å hangle. Han er snille mannen som sitter på øret og roper at jeg må ta det med ro! Jeg pleier ikke å være noe flink til å høre etter, men jeg blir veldig glad når han bryr seg om meg. Frøken Hurramegrundt sørger for å holde meg oppdatert i turbofart, og hun er den eneste jeg vet om som kan oppdatere meg på en hel helgs begivenheter i løpet av 5 minutter, ved hjelp av både innover og utoverpust. Flinke damen! Gartneren er det beste middelet for en god natts søvn jeg har møtt hittils. Ikke slik å forstå at han er kjedelig, laaaangt derfra, men med sin rolige kveldsrytme slapper jeg faktisk av og idet han pjuser ryggen (lenge) sovner jeg og sover dypt. I natt drømte jeg at jeg svømte med delfiner og det var så innmari fint, likevel ble jeg glad når jeg våknet og så at han lå ved siden av.

Takk så mye til alle som er så flinke å passe på meg.

Rockemegleren...

... jobber til sene kvelden, her hun gjør 4 menneskers jobb unna mens hun fortvilet forsøker å late som at hun også har et sosialt liv. Ikke desto mindre fikk rockemegleren hentet seg inn i den koselige festivalende helgen, bestående av kjente og kjære, øl, sol, vin, latter og ikke minst mange fabelaktige konserter! Resultatet av denne koselige helgen er jo at rockemegleren står på døra til Rimi i otta(les; fem på 7) med 16 poser tomgods klar til å spises av panteautomaten. Jeg kan virkelig ikke fordra å pante tomgods, det er verre enn å kjøpe dopapapir!!!

Fest-feste-festival

Jeg har tatt meg 2 herrlige dager fri og reiser (den lange veien på hele 8 kvartaler) på Slottsfjellfestivalen i helga! Disse to dagene er behørig innarbeidet gjennom 14 dager med 12 timers arbeidsdager og med ryddig pult kan jeg med god samvittighet legge igjen fraværsmelding på svareren og eposten!

Jeg synger som Onkel Stewart: Jeg har dratt på fylla så bare legg igjen beskjed!

Søknad om ekstra timer

Kjære Gud, Hufsa, Askeladden, Buddha eller hvem det nå er som styrer med livet mitt

Jeg legger herved inn en søknad om flere timer i uken min og jeg tørr i tillegg å være så bråkjekk at jeg legger til hva og hvem de skal brukes til.

• Jeg ønsker meg to ekstra timer for meg selv per uke, for på den måten å få tid til å gjøre alle slike kvinneting som gjør at man ser lekker ut til enhver tid og herunder spesielt på morgenen.
• Jeg ber om hvert fall ti timer ekstra på jobb og føler det nødvendig å spesifisere her at disse ti timene ikke kan være restetimer fra folk som holder til på Nav, det er helt essensielt at jeg får overskuddstimer som faktisk inneholder overskudd.
• Jeg skulle gjerne hatt et par tre timer til å bruke på koselige mennesker, da herunder også den herlige Gartner samt alle mine flotte venner.
• All den tid jeg har overbrukt våkne timer de siste ukene og således har et solid underskudd på søvn ber jeg om at det overføres en engangsum på 24 timer som er øremerket søvn. Etter at jeg har fått de øvrige timer vil det ikke bli behov for flere slike overføringer må man anta, i motsatt fall vil jeg selvsagt legge inn en ny søknad med særskilt grunn.

På forhånd takk, amen, natta og skål!

Ps: det haster litt, så jeg tørr be om at søknaden legges i Deres hastebunke.

Her kommer vinteren...

...den kalde fine tida. Vel kanskje ikke riktig ennå, men jeg gleder meg. Jeg savner vinteren nå, jeg savner tjukke ullgensere, kaldt soverom og fine uteaktiviteter. Hvem skulle trodd at jenta fra ishavet som valgte å bosette seg på Solkysten fortsatt har vinteren som den desidert beste årstiden? For å få inn den gode vinterfølelsen litt før den faktisk begynner å tenke på å innfinne seg her akter jeg å ta meg en tur nordover. Så snart juli er over, og det viser seg om jeg har overlevd uten å få verken magesår eller hjerteinfarkt, skal jeg benke meg ned over Norwegians nettside og lete frem en koselig tur. Jeg skal kaste Norrøna-klærne i kofferten og fly i full fart mot en kaldere tilværelse og koselige uteaktivteter.

Mens jeg venter på at det er tid for å lete frem vinteren kan jeg samtidig se frem til koselige ting her i vakre Vestfold. Slottsfjellfestivalen nærmer seg med stormskritt og jeg gleder meg til en herrrlig langhelg med musikk, kjentfolk, sol og øl.

Jeg er rar! Del 2

Det er vel hevet over enhver tvil at jeg ikke akkurat er laget av det fineste kjærestemateriale. Jeg er full av pussige overbevisninger, blir stressa når relasjonene kommer for nær og har generelt et solid overskudd av kaos i hodet. Jeg tenker annerledes enn mine venninner og jeg ønsker tydeligvis andre ting enn mine venninner. Jeg lurer på om dette noen gang vil endre seg... En venninne sa en gang at min biologiske klokke er gått i stykker. Noe den antagelig er, for dette kan da umulig være normalt. I ett forsøk på å rede ut hvorfor andre plutselig får et uendelig ønske om å reprodusere seg svarte en annen venninne at det var fordi hun ikke ville være alene når hun ble gammel. Hmmm... tenkte jeg, og mens jeg tygde på dette svaret slo det meg at jeg ikke er redd for å bli alene når jeg blir gammel. Jeg er ikke redd for å være alene, og jeg tror ikke nødvendigvis at det å få barn er en garanti for å slippe å være alene.

Jeg er for øvrig ikke spesielt alene, i hvert fall ikke dersom jeg ikke er det av eget valg. Jeg ser jo det at min venninne Dogdamen hadde rett når hun en gang sa at jeg har draget. Jeg tror imidlertid ikke jeg har draget fordi jeg er så fabelaktig, men derimot fordi jeg er litt vanskelig. Jeg vil sjelden eller aldri prioritere vekk venner, jobb eller noe annet som er viktig for meg for en date, og dette driver visst menn til vanvidd. I kjølvannet ligger det en og annen mann og dupper, og jeg undrer meg over at jeg fortsatt får meldinger fra dem all den tid jeg har gitt utrykkelig beskjed om at det er stengt for returnerende besøk. Men jeg tror altså dette er måten å gjøre det på; vær uinteressert!

Sommerens effekt...

... er at jeg blir rastløs! Jeg var sikker på at jeg, etter maratonuken hvor jeg har sjonglert koselig selskap og øl med galskap på jobb, ville være sliten. Det er jeg ikke, jeg er hyper! Nå angrer jeg på at jeg ikke fikk lagt noen planer i løpet av uken. Jeg vil leke!

Alle mine nære, kjente og kjære har evakuert Solkysten og her sitter jeg med leamus-tåa mi og håper at det under en eller annen sten skjuler seg et planløst menneske som vil finne på hyss sammen med meg. Det kribler i rockefoten!!!

It's Friday, I'm in love

Jeg hadde en fredagslignende torsdagskveld og kan nå kose meg med tanken på at også i dag er fredag! Jeg ser frem til en herlig planløs helg, akkurat slik jeg foretrekker dem. Planløse helger betyr at det er magen som bestemmer hva man foretar seg, og stemningen setter standarden for kvaliteten på underholdningen.

Skjønt kvalitet og kvalitet, det er vel hevet over enhver tvil at den siste uken har vært en smule travel og jeg ser jo (idet jeg myser litt rundt i leiligheten) at her må det vaskes og at jeg er over på nødklær både på jobb og på privaten. Fredagsvask er imidlertid en av mine mer hyggelige sysler og jeg ser frem til å komme fra jobb og komme i gang. Det er luksus å skru opp musikken, vaske som en helt, for så å dusje og sette seg til med en bok. Bokpausen føles mer fortjent når det er ryddig rundt meg og jeg koser meg med at den dårlige samvittigheten ble skylt ut med vaskevannet.

Stressa, sa du? Nei, overhodet ikke!!!

I går hadde jeg en dag hvor kalenderen var satt sammen slik at selv om jeg fulgte avtalene slavisk ville jeg likevel være minimum 5 minutter forsinket til absolutt alt. Jeg fyrte i gang med en kanne kaffe før fanden fikk sko på beina og deretter fulgte jeg på med ca en halv kanne i timen helt frem til maratonen var ferdig i 7-tiden på kvelden. Jeg kjørte, røkte, bannet til feriegjestene som stod midt i veien og kikket på gud vet hva, jeg råkjørte over broen som er så skummel mens jeg gaulet til Paperboys Travelin Man, jeg drakk kaffe av Statoil-koppen mens jeg la inn en halvtimes døyedårligsamvittighetmensmanringermammaensinnår manuansettsitteribilenogsuser-samtale, jeg kokte meg gjennom 2 befaringer, 2 visninger og en meget hurtig utflytting, jeg snakket i handsfree`en med kunder mens jeg noterte på alt fra tyggegummipapir til parkeringslapper, jeg løp gjennom kontoret mellom avtalene og skremte vettet av sjefen min mens jeg kastet fra meg papirene jeg var ferdig med og røsket med meg de jeg trengte til neste avtale, og svarte på epost fra mobilen fortsatt med røyken i venstre hånd og rattet i høyre hånd, middagen bestod av 3 vaffelplater og jeg var lykkelig mens jeg stress-spiste som en annen bulimiker! Jeg blir ekstremt (!) hyper og effektiv av slik dager, og det skal sies at jeg fikk gjort absolutt alt jeg skulle og enda litt til, men problemet er at jeg ikke helt klarer å roe meg ned når de hektiske timene er overstått. Derfor kunne jeg bare gratulere Gartneren med ett par-tre timer med en ekstremt hyperaktiv dame som snakket som et maskingevær mens tankene fløy alle veier og tilbake igjen. Usammenhengende babbel, sa du? Kan jeg ikke tenke meg til…

Han ble ikke skremt, i hvert fall ikke så skremt at han ikke vil leke med meg, for i dag er jeg invitert på middag. Jeg gleder meg såpass mye til hjemmelaget middag og godt selskap at jeg faktisk sluttet å drikke kaffe for en time siden. Greit han tålte en kveld med meg hyper, men det er vel ikke noen vits i å tøye grensene med å by ham på to på rad.

Jeg har skapt meg det livet jeg ville ha

Jeg var aldri den jenten som ønsket meg mann, barn, stasjonsvogn, bikkje og taco på torsdager. I alle de dagdrømmer jeg kan huske har jeg drømt om min jobb, mine ting, mine planer; rett og slett mitt eget liv. Jeg har en jobb som utfordrer meg, som sørger for at jeg er i ånde så mye som jeg ønsker og som holder meg engasjert. Jeg har en leilighet hvor freden hersker (bortsett fra lørdag klokken 04.00 når det er nachspiel), hvor tingene står der jeg vil ha dem og hvor det alltid er ryddig (selvsagt med unntak av søndag klokken 10.00 når det har vært nachspiel). Jeg har venner som passer på meg, som ler med meg (og litt av meg) og som sørger for at livet mitt er innholdsrikt. Snart, ganske så snart, skal jeg skrive en lang Hall of Fame for å hedre hver enkelt av dem, den er underveis på kladdebordet! Jeg er takknemlig for at jeg har fått muligheten til å skape meg dette livet og jeg er glad for at valgene mine har ført meg hit.

Dagen har vært hektisk, og når jeg endelig fikk satt meg ned i sofaen min med musikken min på mens jeg krøllet beina under meg og bladde frem fine boken av Mariann Keyes kjente jeg lykkefølelsen svirre i magen. Jeg er fornøyd i mitt eget selskap selv om jeg stortrives med alle mine nære og kjære. Det er godt å kunne reflektere seg dit at jeg trives med meg selv, for jeg tror ikke man kan bli riktig lykkelig med andre hvis man ikke er riktig lykkelig med seg selv.

Jeg syns Henrik Ibsen har sammenfattet kveldens fredelige tanker godt med dette sitatet:

"Hva er lykken annet enn det å være i overenstemmelse med seg selv? Krever ørnen gullfjær? Ønsker løven seg klør av sølv?"

Fine Ibsen og fine livet!

Helg-helg-helg!

Fine helgen med flotte menneskene! Regnet og normaltemperaturen har gjort sitt på Solkysten og jeg sover igjen som en stein. Jeg tror hodet har stått litt på pause de siste ukene i varmen, for dersom det er slik at hodet sorterer inntrykk når man drømmer, så har arkivaren jobbet overtid i natt. Det har boblet over med pussige drømmer og jeg har tatt meg selv i å våkne med vekselvis smil om munnen og skrekken sittende i kroppen. Uansett hvilken av dem det var, var det veldig koselig å snu seg rundt å pjuse litt på fine mennesket som lå i venstre sengehalvdel.

Han har en merkelig presis innebygget klokke og jeg våkner av at han våkner stort sett nøyaktig 0658, altså rett før telefonen ljomer at man er ferdighvilt. Han er presis, den absolutt første mannen jeg noensinne har møtt som faktisk dukker opp tidsnok, eller gjerne litt før. En herrrlig egenskap, som klokkenazisten vet å sette pris på. Det er mange andre egenskaper jeg setter pris på. Han er morsom, rolig, smilende, kosende, fin, kjekk og veldig trivelig selskap. Jeg er betatt av Gartneren og jeg ler av meg selv som fniser i sivet.

I byen...

... blåser det ikke fra nord, men fra pizza-sjappa på hjørnet. Alternativt kommer brisen fra Kina(-restauranten på det andre hjørnet.)

... våkner man ikke av fuglesang, men av måkeskrål idet de slåss om hvem som skal få kebaben og hvem som eier oppkastet til han fulle som nettopp krøp forbi.

... spaserer man ikke, man paraderer i bar overkropp ned til Brygga, mens rastløse og late damen ler så hun griner i vinduet!

Jeg trenger å bli luftet...

... men jeg orker ikke å finne frem båndet. Jeg er rastløs i tåa, men aldeles for lat til å gå i dusjen, og det er ingen som vil leke med en møkkete glamongo. Så da ligger man der, med den rastløse tåa, på sofaen og gjør ingenting. Jeg har lyst ut å gå, men tidligere nevnte psycho ble løslatt med besøksforbud i dag og man får vel strengt tatt la være å vandre på egenhånd frem til at hans sinne over 1 døgn på glattcelle har gått litt over i hvert fall. Katie Mehlua kan ikke akkurat sies å fremprovosere noen kjempeenergi, men derimot skaper hun en lett melankolsk stemning som passer til det late, rastløse humøret mitt. Mens jeg hører henne synge om vekselsvis heldig og uheldig kjærlighet kikker jeg ut av vinduet mitt og lurer på om måken som sitter på nabotaket har samme sinnstemning som meg. Høyrefoten stamper litt, mens resten av ham ser stokk lat ut, og han gidder ikke en gang å skråle til måkene på nabotaket. Kanskje jeg har funnet meg en sjelefrende i latskapen?

Livet i berg og dal-banen

Kaos følger latter som følger sinne som følger stress som følger kos som følger smil som følger glede. Jeg har hatt en uke fylt med all slags rare tanker, opplevelser og inntrykk. Min tidligere nevnte psykotiske leietager er igjen på krigsstien og jeg har snakket mer med kriminalsjefen og psykiatrien på sykehuset enn med vennene mine i det siste. Alt annet på jobben må settes på vent mens jeg forsøker å hamle opp med ett altfor tungrodd system for å skaffe mannen hjelp, og papirhaugen gror over hodet på meg mens jeg fortvilet forsøker å overbevise en hvemsomhelst myndighetsperson om at tvangsparagrafen hadde vært fint å benytte seg av i dette tilfellet. Jeg kom ikke gjennom, men en ganske heftig episode i går sørget for at mannen ble hentet av politiet. Så nå er det bare å krysse fingrene for at de faktisk ser at denne mannen trenger hjelp, fort, og dermed sørger for at han får det. Midt oppi hele kaoset med voksende papirhauger, og mange lange telefonsamtaler, forsøker jeg å klemme inn noe som ligner et sosialt liv og jeg gjør det jeg kan for å døyve den dårlige samvittigheten som ligger som en klump i magen i det jeg faktisk gjør noe morsomt mens pulten på kontoret svømmer. Klumpen var ikke-eksisterende i går og jeg kan smilende se tilbake på en fantastisk kveld. Det etterlengtede regnet forbarmet seg over byen mens jeg spiste middag laget av en kjekk mann. Fredelig, koselig og meget avslappende tilbragte vi hele kvelden i leiligheten i det hvite huset, og småpratet om alt og ingenting. Jeg er betatt og fascinert, det kiler i magen og jeg smiler ved tanken på alle de små ting. I dag er kjekke gartneren opptatt og det er luksus, for da slipper jeg å ta stilling til hvorvidt jeg skal jobbe eller rett og slett prioritere smilet. Dagen skal tilbringes på kontoret og jeg akter å få unna absolutt alt som brenner. Jeg forlater ikke kontoret før pulten er ren og ryddig slik at jeg kan nyte søndagen i akkurat den formen som passer meg.

Virkemidler mot varmen

Hetebølgen fortsetter, og jeg har en rekke kriseløsninger som jeg vil dele med den gemene hop:

• Hvis man effektivt røsker av alle klær så snart man er innenfor hjemmets fire vegger og legger seg på sofaen vil det fra tid til annen komme antydning til bris på tærne og man kan således late som at det ikke er 32 grader i stua.


• Den tidligere nevnte dårlige impulskontrollen kan ikke sies å ha blitt merkbart bedre av varmen, snarere tvert i mot. Men det man ser er jo at snille kollegaer sporenstraks løper ut og henter is så snart det nærmer seg nullpunktet. Is hjelper som kjent mot det meste, og det er vel det eneste remediet som både gjør glad og kald.


• Varmen gjør at man kan legge et par iskalde pils, en radio samt en dorull i en ryggsekk og i trivelig selskap traske opp på Slottsfjellet i jakten på litt bris. Mens man sitter der og skuer ut over fjorden, mens brisen så vidt rusker litt i ryggen, og småprater om alt og ingenting merker jeg at jeg likevel er litt glad i den vestfoldske sommer.


• Varmen er den perfekte unnskyldningen for å la sentrum være sentrum og isteden iføre seg bikini og dra på stranden. På stranden er det tillatt å gjøre ingen verdens ting og det er nok det eneste stedet i verden hvor jeg ikke kjenner rastløsheten jage i magen for noe jeg skulle gjort. På beachen er det lov å sløve seg gjennom 5 timer med lesing, slumring og skravling. Dessuten medfører nærheten til havet at man faktisk får kjølt ned sitt noe overopphetede hode så snart det er behov for det. (Les; hele tiden.) Jeg er for øvrig den blåhvite damen som ligger mer og vaker i vannet enn på stranden.
  

Det skal sies at selv om jeg syter verre enn en 70 års gammel hypokonder koser jeg meg i sommeren. Jeg satser på at jeg vil bli vant til varmen, og faktisk fungere som et ordinært menneske under hetebølgen i løpet av den neste 10-årsperioden. Godt med litt langsiktig perspektiv på ting, for innen de ti årene har gått har jeg garantert glemt hele ambisjonen.