Klar for dagen, klar for julen
for én dag siden
lørdag 31. juli 2010
Jeg syns det er rart...
... at kunden kaller meg for møkkakjerring når det er han som ikke har vasket leiligheten...
fredag 30. juli 2010
I did it again...
Gartner til tross, jeg evner ikke å holde liv i blomster.
Jeg gir opp...
Se på vakre Surfinaen min:
Og så hvordan stakkaren ser ut nå:
Jeg gir opp...
onsdag 28. juli 2010
Taletrengt?
Joda, jeg er da taletrengt og jeg har da munndiarè, men mens jeg satt her og forsøkte å formulere den fine talen som bor i hodet mistet jeg flyten, og flyt er viktig, for det lærte vi av hovedpersonen i Fakta om Finland av Erlend Loe.
(Har jeg nevnt at dette er den morsomste boken jeg vet om? Og at jeg hadde lest den minst 23 ganger før en kamerat gjorde meg oppmerksom på at boken ikke har avsnitt? Jeg leser boken minst 2 ganger per år og jeg leste boken mens jeg ventet på at Gartneren skulle komme slik at vi kunne spasere på vår første date. Ahhh, fine minner...)
Men jeg mistet altså flyten, så nå sitter jeg der med 3 avsnitt uten sammenbinding. Man må jo binde dem sammen og de må høre sammen og på slutten av hvert avsnitt er det meningen at folk skal humre litt i barten. Jeg skal nok få dem til å humre i barten, for siden jeg ikke er familie antar jeg at jeg skal holde tale et stykke ut i middagen (og rødvinen) og da skal det rett og slett ikke så mye til. Jo, humring skal jeg få til, og så satser jeg på at jeg får krampelatter fra mengden når jeg forteller om den gangen jeg og Smiley (hennes søster) slo sammen våre samlede aktiva og betalte DogDamen 13,50 for å spise en glassmanet. Det hører med til historien at DogDamen brukte sine (meget hardt) tjente 13,50 på å kjøpe Ifa og bugg som alle tre spiste.
DogDamen har fått kallenavnet, ikke fordi hun er stygg som en bikkje snarere tvert i mot; hun er rett og slett vakker, hun har fått kallenavnet fordi hun driver med hundekjøring. Det måtte bli noe sånt som ble hennes liv, for hun er den eneste jeg kjenner som til dags dato (og i en alder av tretti) bare har sett 1 eneste film (Flukten fra hønsegården). Hun ser ikke film, hun ser ikke tv, hun er ute og lever. Der vi andre forteller ting vi har sett på fjernsynet forteller DogDamen fra livet. Hun er den av dem jeg kjenner som opplever absolutt mest, og det skal bli noen lykkelige barnebarn som kan sitte på fanget hennes og høre på hennes eventyr.
Hun, med sin sjarm og sin apetitt på livet, har hatt en del menn og jeg forstår fascinasjonen til mennene. Hun er så levende, glad og gjennomtrukket impulsiv at det er umulig å ikke ville være i hennes nærhet. Det jeg er spent på er å treffe han som fikk henne til å stoppe, han som fikk henne til å lene seg tilbake å ville være der for alltid. Han må være av et helt eget kaliber, mannen som fikk henne til å ville være hos ham for alltid.
Nå skal det sies at hennes utvalgte, Tyskeren, er kokk og jeg forstår at det måtte bli en slik mann som fanget hennes hjerte all den tid vi tilbragte størsteparten av tiden vi lekte hjemme hos meg i spiskammerset til moren min. Dogdamen er glad i mat, glad i livet og glad i alle rundt seg. Hun er udelt lojal, og uansett hva som skjer og hvor lenge det er siden man sist så hverandre, vet man at man kan lene seg mot henne og føle seg bedre. Når arbeidsnarkomanien min var på topp, altså adskillig verre enn den er p.t., var de eneste feriene mine turer til bygda hvor DogDamen skolerte seg. Hos henne kunne man puste med magen, slippe ut håret og fortelle om livet. Hun ler av deg, hun ler med deg og mens hun ler kjenner du at slitne munnviker kryper oppover mens latteren sakte men sikkert bobler frem i magen. Det er godt å ha en venn som du alltid er velkommen hos og som alltid får deg til å smile.
Alle skulle hatt en venn som DogDamen, og heldige Tyskeren får nettopp det, han får DogDamen til odel og eie for resten av sitt liv. Det er vakkert :)
(Har jeg nevnt at dette er den morsomste boken jeg vet om? Og at jeg hadde lest den minst 23 ganger før en kamerat gjorde meg oppmerksom på at boken ikke har avsnitt? Jeg leser boken minst 2 ganger per år og jeg leste boken mens jeg ventet på at Gartneren skulle komme slik at vi kunne spasere på vår første date. Ahhh, fine minner...)
Men jeg mistet altså flyten, så nå sitter jeg der med 3 avsnitt uten sammenbinding. Man må jo binde dem sammen og de må høre sammen og på slutten av hvert avsnitt er det meningen at folk skal humre litt i barten. Jeg skal nok få dem til å humre i barten, for siden jeg ikke er familie antar jeg at jeg skal holde tale et stykke ut i middagen (og rødvinen) og da skal det rett og slett ikke så mye til. Jo, humring skal jeg få til, og så satser jeg på at jeg får krampelatter fra mengden når jeg forteller om den gangen jeg og Smiley (hennes søster) slo sammen våre samlede aktiva og betalte DogDamen 13,50 for å spise en glassmanet. Det hører med til historien at DogDamen brukte sine (meget hardt) tjente 13,50 på å kjøpe Ifa og bugg som alle tre spiste.
DogDamen har fått kallenavnet, ikke fordi hun er stygg som en bikkje snarere tvert i mot; hun er rett og slett vakker, hun har fått kallenavnet fordi hun driver med hundekjøring. Det måtte bli noe sånt som ble hennes liv, for hun er den eneste jeg kjenner som til dags dato (og i en alder av tretti) bare har sett 1 eneste film (Flukten fra hønsegården). Hun ser ikke film, hun ser ikke tv, hun er ute og lever. Der vi andre forteller ting vi har sett på fjernsynet forteller DogDamen fra livet. Hun er den av dem jeg kjenner som opplever absolutt mest, og det skal bli noen lykkelige barnebarn som kan sitte på fanget hennes og høre på hennes eventyr.
Hun, med sin sjarm og sin apetitt på livet, har hatt en del menn og jeg forstår fascinasjonen til mennene. Hun er så levende, glad og gjennomtrukket impulsiv at det er umulig å ikke ville være i hennes nærhet. Det jeg er spent på er å treffe han som fikk henne til å stoppe, han som fikk henne til å lene seg tilbake å ville være der for alltid. Han må være av et helt eget kaliber, mannen som fikk henne til å ville være hos ham for alltid.
Nå skal det sies at hennes utvalgte, Tyskeren, er kokk og jeg forstår at det måtte bli en slik mann som fanget hennes hjerte all den tid vi tilbragte størsteparten av tiden vi lekte hjemme hos meg i spiskammerset til moren min. Dogdamen er glad i mat, glad i livet og glad i alle rundt seg. Hun er udelt lojal, og uansett hva som skjer og hvor lenge det er siden man sist så hverandre, vet man at man kan lene seg mot henne og føle seg bedre. Når arbeidsnarkomanien min var på topp, altså adskillig verre enn den er p.t., var de eneste feriene mine turer til bygda hvor DogDamen skolerte seg. Hos henne kunne man puste med magen, slippe ut håret og fortelle om livet. Hun ler av deg, hun ler med deg og mens hun ler kjenner du at slitne munnviker kryper oppover mens latteren sakte men sikkert bobler frem i magen. Det er godt å ha en venn som du alltid er velkommen hos og som alltid får deg til å smile.
Alle skulle hatt en venn som DogDamen, og heldige Tyskeren får nettopp det, han får DogDamen til odel og eie for resten av sitt liv. Det er vakkert :)
Stopp karusellen, jeg vil aaaaaav!
Neida, jeg vil ikke av nå, men det er overskriften jeg mentalt har skrevet innlegg under en stund nå. I dag derimot suste humlen mens jeg arkiverte som en helt og så at jeg ikke hadde glemt så mye som en oppfølging. Solen smiler, livet smiler og jeg smiler mens jeg sitter i bilen og blogger bittelitt mens jeg venter på visningsdeltagere. Jeg har endatil kjøpt meg en bukett roser i dag, bare fordi jeg syntes jeg hadde fortjent dem.
Jeg liker å kjøpe meg blomster når jeg føler at jeg har vært flink. Det er nesten (men bare nesten) bedre med egenkjøpte blomster enn med blomster jeg har fått. Mine blomster er gitt til meg (av meg) etter en meget kritisk gjennomgang av den siste tidens gjøremål og det er faktisk sjelden jeg føler at jeg virkelig har gjort meg fortjent til det. Litt schizofren...? Ja, antagelig, men en glad schizo med blomster på bordet!
Jeg er godt i rute til neste ukes superbryllup og jeg gleder meg langt inn i hjerteroten til å hilse på brudgommen, bruden, brudens familie samt alt annet som båtene får det for seg at de skal skylle i land. Nå gjenstår det egentlig bare å bli ferdig på jobb innen tirsdag (ligger godt an her), pakke (aaaaaargh... mer pakking, jeg haaaaaater å pakke), skrive tale (rettelse; skrive ned tale, for den er allerede klar i hodet) samt å få kjøpt denne whiskey-flasken da. Ja, og så må Gartneren kjøpe dress. Det er ikke så ille, for det er ikke mitt ansvar, jeg er bare med som heteroseksuelt bevis og selskapsdame. Han evner helt fint å kjøpe dress på egen hånd, fine mannen. Ja, for han er fortsatt fine mannen, selv om jeg ikke har nevnt det på noen innlegg. Vet dere at han kaller meg Fine? Ja, han gjør det, og jeg smiler langt inn i hjertet hver gang. Det er noe annet enn Gorgen som kalte meg kjerringa... Ikke at det er så galt å være kjerringa, men man føler seg liksom litt penere når man tituleres for Fine.
Anyways, jeg må løpe, det er mennesker å skravle med og leiligheter å vise frem!
Tudeluuuu
Jeg liker å kjøpe meg blomster når jeg føler at jeg har vært flink. Det er nesten (men bare nesten) bedre med egenkjøpte blomster enn med blomster jeg har fått. Mine blomster er gitt til meg (av meg) etter en meget kritisk gjennomgang av den siste tidens gjøremål og det er faktisk sjelden jeg føler at jeg virkelig har gjort meg fortjent til det. Litt schizofren...? Ja, antagelig, men en glad schizo med blomster på bordet!
Jeg er godt i rute til neste ukes superbryllup og jeg gleder meg langt inn i hjerteroten til å hilse på brudgommen, bruden, brudens familie samt alt annet som båtene får det for seg at de skal skylle i land. Nå gjenstår det egentlig bare å bli ferdig på jobb innen tirsdag (ligger godt an her), pakke (aaaaaargh... mer pakking, jeg haaaaaater å pakke), skrive tale (rettelse; skrive ned tale, for den er allerede klar i hodet) samt å få kjøpt denne whiskey-flasken da. Ja, og så må Gartneren kjøpe dress. Det er ikke så ille, for det er ikke mitt ansvar, jeg er bare med som heteroseksuelt bevis og selskapsdame. Han evner helt fint å kjøpe dress på egen hånd, fine mannen. Ja, for han er fortsatt fine mannen, selv om jeg ikke har nevnt det på noen innlegg. Vet dere at han kaller meg Fine? Ja, han gjør det, og jeg smiler langt inn i hjertet hver gang. Det er noe annet enn Gorgen som kalte meg kjerringa... Ikke at det er så galt å være kjerringa, men man føler seg liksom litt penere når man tituleres for Fine.
Anyways, jeg må løpe, det er mennesker å skravle med og leiligheter å vise frem!
Tudeluuuu
lørdag 24. juli 2010
Postkort
Jeg er på ferie midt i et postkort og det er så vakkert her at når jeg ser meg rundt med "søring-øyne" blir jeg nesten rørt. Siden ord blir fattige slenger jeg ut et bilde jeg tok når jeg gikk tur tidligere i kveld.
Legg for øvrig merke til restene etter vinterens snøras nede til høyre.
Nå når den visuelle delen er over må jeg vel driste meg over i den verbale delen. Jeg er nummen i øret og matt i hodet. Jeg er så indelig glad for at jeg bor på det sentrale Østlandet og opplever ting. Jeg er gjennomført takknemlig for at jeg har en jobb. Jeg er usigelig fornøyd med at jeg har venner som kan snakke, diskutere og le (ikke minst!) av ting som faktisk betyr noe. Ja, jeg vet, det de snakker om her betyr noe for dem men sørgelig nok betyr det ingen verdens ting for meg. Nada!
Sånn i ettertankens navn er jeg likevel glad for at jeg har valgt å bruke noen av mine sårt trengte fridager her for jeg har innsett at mitt hjemme ikke er her, men derimot der. Altså klapper jeg meg selv på skulderen og er fornøyd. Mens jeg gjør det sitter damen ved siden av her og kikker på meg. Hun ser akkurat så rar ut som jeg føler meg. (Dessuten kan hun ikke puste uten å lage snorkelyder, pussige katten...)torsdag 22. juli 2010
NSB for life!
Jeg er som vanlig tidlig ute og kan smykke meg med at jeg faktisk rakk flyet! Dette er derimot ikke NSBs fortjeneste etter å ha blitt pakket med på tog, buss og så tog igjen, bare for å erklæres at toget, tog 2, var forsinket og når det endelig kom måtte vi vente på flere busser.
Kjære Norske StatsBaner, dersom jeg hadde ville tilbringe størstedelen av turen til Gardermoen på en svett buss hadde jeg bestilt bussbillett istedenfor togbillett. Jeg har forståelse for at det kan skje ting med både tog, mannskap og skinner, men dette var Buss for Tog som har vært planlagt i ett (!) år. Siden du, ja du NSB, valgte å ikke gi beskjed om dette når jeg bestilte billett på mandag kan jeg ærbødig love deg at dette er siste gang jeg skal reise med deg. Du tror jeg tuller hva? Eller at jeg glemmer det i løpet av noen måneder? Da vil jeg informere deg om at jeg ikke har satt mine bein på Skeidar på 8 år, etter å ha hatt en usedvanlig dårlig service-opplevelse med 2 av deres ansatte. Dette til tross for at jeg har trengt ting fra Skeidar, til tross for at de har fine ting på Skeidar og til og med til tross for at de er min nærmeste møbelbutikk. Jeg setter meg isteden i bilen og kjører en time til Ikea. Så NSB; dett var dett som Fleksnes ville sagt eller SNAKKAS som jeg pleier å si!
Ps: Vil noen hente meg på Gardermoen på mandags kveld?
Jeg kan nemlig ikke lese bussruter i det hele tatt... Æsjaaaa...
Kjære Norske StatsBaner, dersom jeg hadde ville tilbringe størstedelen av turen til Gardermoen på en svett buss hadde jeg bestilt bussbillett istedenfor togbillett. Jeg har forståelse for at det kan skje ting med både tog, mannskap og skinner, men dette var Buss for Tog som har vært planlagt i ett (!) år. Siden du, ja du NSB, valgte å ikke gi beskjed om dette når jeg bestilte billett på mandag kan jeg ærbødig love deg at dette er siste gang jeg skal reise med deg. Du tror jeg tuller hva? Eller at jeg glemmer det i løpet av noen måneder? Da vil jeg informere deg om at jeg ikke har satt mine bein på Skeidar på 8 år, etter å ha hatt en usedvanlig dårlig service-opplevelse med 2 av deres ansatte. Dette til tross for at jeg har trengt ting fra Skeidar, til tross for at de har fine ting på Skeidar og til og med til tross for at de er min nærmeste møbelbutikk. Jeg setter meg isteden i bilen og kjører en time til Ikea. Så NSB; dett var dett som Fleksnes ville sagt eller SNAKKAS som jeg pleier å si!
Ps: Vil noen hente meg på Gardermoen på mandags kveld?
Jeg kan nemlig ikke lese bussruter i det hele tatt... Æsjaaaa...
mandag 19. juli 2010
Jeg er ferdig med å være på fyyyylla...
... og kan nå nås på både epost, telefon, røyksignaler og per sms. Videre har jeg overlevd festivalen uten større skavanker og jeg kan også skryte på meg å ha servert frokost til (på det meste) 11 mennesker. (Selv om jeg overlevde festivalen uten større skavanker klarte dumme nye sko å gi meg et par saftige gnagsår på vei til jobb i dag, så derfor sutrer jeg litt likevel...) Festivalen var over all forventning fin, og jeg har kost meg nesten fordervet mens jeg hadde fri i solen med alle mine vakre nære; festival er virkelig selveste lykken!
Nå venter 4 dager maraton, før jeg pakker snippesken (den store kofferten er i Tørkia med Frøken Hurramegrundt, så jeg må klare meg med bitteliten koffert, noe som garantert kommer til å medføre at dere får i hvert fall 4 jeg-hater-pakking-innlegg.) og reiser til min mors mekka; Sneland. Der venter min mor, 2 tanter, 2 onkler, 1 gudmor, 1 dame som vil være tremenningen til mine eventuelle barn, 1 kusine, 1 fetter, alle disses respektive ektefeller, samboere, kjærester eller elskere (for ikke å glemme deres barn bestående av dine, mine og våre) samt forhåpentligvis også min bror og så mange som mulig av hans storfamilie. Hadde ikke det vært fabelaktig; altså hvis vi hadde klart det kunststykket å møtes i midten av Norge? I Sneland bor de alle på rekke og rad, og jeg forstår min mors hang til å være glad i barnetv-serien 2 hus tett i tett, for det er akkurat det dette er, bare at det er 6 hus tett i tett med 2 andre hus litt lengre bort, men samtidig nært nok til at vi kan se dem. Når jeg får tid til å trekke pusten, altså på toget inn til Gardermoen, lover jeg å skrive et innlegg om de 6 (+2) hus tett i tett.
Jeg er lovet at jeg kan ha fullstendig telefonfri også Sneland-helgen og jeg gleder meg så jeg nesten tisser i buksa. Kryss fingrene for at ting går som dem skal mens jeg løper meg gjennom dagene og forsøker å huske alt jeg skulle gjøre.
Nå venter 4 dager maraton, før jeg pakker snippesken (den store kofferten er i Tørkia med Frøken Hurramegrundt, så jeg må klare meg med bitteliten koffert, noe som garantert kommer til å medføre at dere får i hvert fall 4 jeg-hater-pakking-innlegg.) og reiser til min mors mekka; Sneland. Der venter min mor, 2 tanter, 2 onkler, 1 gudmor, 1 dame som vil være tremenningen til mine eventuelle barn, 1 kusine, 1 fetter, alle disses respektive ektefeller, samboere, kjærester eller elskere (for ikke å glemme deres barn bestående av dine, mine og våre) samt forhåpentligvis også min bror og så mange som mulig av hans storfamilie. Hadde ikke det vært fabelaktig; altså hvis vi hadde klart det kunststykket å møtes i midten av Norge? I Sneland bor de alle på rekke og rad, og jeg forstår min mors hang til å være glad i barnetv-serien 2 hus tett i tett, for det er akkurat det dette er, bare at det er 6 hus tett i tett med 2 andre hus litt lengre bort, men samtidig nært nok til at vi kan se dem. Når jeg får tid til å trekke pusten, altså på toget inn til Gardermoen, lover jeg å skrive et innlegg om de 6 (+2) hus tett i tett.
Jeg er lovet at jeg kan ha fullstendig telefonfri også Sneland-helgen og jeg gleder meg så jeg nesten tisser i buksa. Kryss fingrene for at ting går som dem skal mens jeg løper meg gjennom dagene og forsøker å huske alt jeg skulle gjøre.
onsdag 14. juli 2010
Ondt blod...
… En av leietagerne mine vil ikke at det skal være ondt blod mellom oss, noe det for øvrig heller ikke er, for jeg bare forklarte rolig at han ikke kan banne så mye til meg for da vil jeg ikke snakke med ham. Når han ringte tilbake og sa unnskyld var alt helt i orden. Likevel vet jeg ikke om jeg vil være med på at det var ondt blod mellom oss den halvtimen mellom telefonsamtale 1 og telefonsamtale 2. Jeg fortsatte med mitt, og det antar jeg at han også gjorde, før vi igjen snakket sammen og alt, som sagt, var helt i orden.
Jeg vil legge til at det var koselig at han ringte og sa unnskyld, for det er det de færreste som gjør. Det er visst helt i orden å skjelle ut eiendomsmegleren sin og det er helt i orden å ringe henne sent på kvelden eller midt på natten for den saks skyld. Man kan også ringe henne når hun spiser, sitter på do eller er sammen med venner i helgene. Dersom hun ikke tar telefonen er det bare å fortsette å ringe til hun gjør det, for som vi alle vet; eiendomsmeglere trenger verken sove, kose seg med venner, spise eller gå på do…
Og med dette takker jeg for meg for nuh, og legger inn følgende melding på telefonsvareren:
Hei, du er kommet til Tenkerbell mäkleraffär, jeg har dratt på fyyyylla, så bare legg igjen beskjed:)
Jeg vil legge til at det var koselig at han ringte og sa unnskyld, for det er det de færreste som gjør. Det er visst helt i orden å skjelle ut eiendomsmegleren sin og det er helt i orden å ringe henne sent på kvelden eller midt på natten for den saks skyld. Man kan også ringe henne når hun spiser, sitter på do eller er sammen med venner i helgene. Dersom hun ikke tar telefonen er det bare å fortsette å ringe til hun gjør det, for som vi alle vet; eiendomsmeglere trenger verken sove, kose seg med venner, spise eller gå på do…
Og med dette takker jeg for meg for nuh, og legger inn følgende melding på telefonsvareren:
Hei, du er kommet til Tenkerbell mäkleraffär, jeg har dratt på fyyyylla, så bare legg igjen beskjed:)
tirsdag 13. juli 2010
Pssst, skal jeg fortelle deg en hemmelighet?
Nå har je vaska gølve og je har børi øl.....
Joda, nå nærmer det seg virkelig, og jeg kan love deg at både jeg og telefonen min gleder oss til 4 stille dager. Skjønt stille blir det vel ikke akkurat, men det blir i alle fall tyst på telefonen, noe som for øvrig er på høy tid siden jeg er begynt å skule bort på den så snart den forsøker seg på en ring. Kalenderen er overkommelig i morgen og hvis jeg får medvind på veien fra Drammen kan det til og med hende jeg kan gå litt tidligere fra jobb.
Jeg har for øvrig hatt godt med medvind i dag og har rukket å hente festivalbånd, kjøpe støvler (jajaja, de er fra barneavdelingen og jeg har skumle bittesmå føtter!) samt handle absolutt alt som skal til for festivalfrokost. I år har jeg festivalfrokost mens jeg i fjor hadde festivalcamp. Å være vert for ikke mindre enn 9, noen ganger opp i 12, mennesker er koselig som bare fydan det, men jeg må jo innrømme at det var litt av en blåmandag (søndag) når jeg våknet og innså at alle hadde evakuert og at jeg var den heldige eier av en ekstremt møkkete leilighet, bare skitne sengeklær, våte håndklær, 17 poser tomgods samt en vel utført matkrig. Nevnte jeg at det var fullstendig fritt for mat, selvsagt hvis man ser bort fra den halve omeletten som lå bak bokhyllen og som jeg ikke fant før etter 14 dager? 
Festivalfrokost er nok adskillig hyggeligere, tenker jeg, mens jeg stabler inn egg, bacon, mais, bønner, grovt brød, appelsinjuice og øl inn i kjøleskapet. Breakfast for champions, synger jeg for meg selv, mens jeg noterer bak øret at jeg må huske å drikke appelsinjuice før jeg legger meg sånn at c-vitaminene kan jage bakfylla til Bloksberg.
Jamen så kom da....
Nei, greeeeeit, vent til i morgen da, det går fint det også!
fredag 9. juli 2010
Så tok jeg rennafart og traff fredag
Jeg har løpt så fort den siste uken at jeg nå sitter på kontoret og faktisk venter på neste avtale, med intet annet å gjøre enn å drikke kaffe og knatre litt på bloggen. Vakuum på epost, avventer søknadskjemaer og ingen telefoner lager i grunnen en ganske så fin fredag. Jeg rakk til og med å spasere ned til Frøken Hurramegrundt på kaffe tidligere i dag. Ahhh, fellesferie er i godt når man bare overlever månedskiftet!
Etterpå skal jeg spasere til polet og hente en flaske vin som kan passe sammen med hva det enn er Gartneren skal kreere til middag, og så skal jeg spasere hjem og glede meg over solen.
Etterpå skal jeg spasere til polet og hente en flaske vin som kan passe sammen med hva det enn er Gartneren skal kreere til middag, og så skal jeg spasere hjem og glede meg over solen.
torsdag 8. juli 2010
Tenkerbell leker med Norwegian
Når man har familien sin spredt for alle vinder er det en utfordring å få hilst på alle, og da i særdeleshet når man er arbeidsnarkoman og har utpreget motvilje mot å forlate kontoret. I dag har jeg likevel klart kunststykket å bestille billett for å reise til min mors hjemplass Sneland. Etter å ha prokastinert i nærmere 8 måneder var det vel strengt tatt på høy tid også, dessuten kunne jeg ikke med god samvittighet planlegge tur til Kristiansund før jeg har fått unna turen til Sneland.
Jeg møter altså min mor i Sneland og det er 18 måneder siden jeg så henne sist. I august tar min far ansvar og skal etter planen komme å besøke meg her i vakre Vestfold, han er det bare 13 måneder siden jeg så sist. Min bror og hans storfamilie er fortsatt på planen, og siden det er hele 18 måneder siden jeg har sett dem også er det vel på høy tid at jeg får lagt inn en aldri så liten visitt den veien. Det er for øvrig den som er vanskeligst å passe inn i en hektisk hverdag all den tid den ferden fordrer flere fly eller en lengre kjøretur hele veien til ishavet. Likevel er det enklere for meg å ta turen til dem enn om de (alle 7) skulle buksert seg til meg. Jeg ser mitt ansvar, og jeg tar det, bare ikke akkurat nå, for nå er jeg opptatt med å sy sammen resten av sommerens program.
Vi, altså jeg og Gartneren, skal i bryllup i Troms i august. Bryllupet tegner til å bli en morsom affære, all den tid vi lander i Tromsø, må komme oss til Vengsøya selv, blir hentet der i båt og fraktet til vielse på Gåsvær, for så å fraktes videre i båt til Ljøsøya hvor festen skal avholdes. Etter vel ferdig bryllupsfest skal jeg vrenge av meg bunaden og kle på meg telt, for når bryllupsfesten arrangeres på en øy hvor det ikke er strøm, vann eller hus må man sove i telt. Dette blir heidundrende fint!
Norwegian må elske emigrerte finnmarkinger som fortsatt har familie langt bort og langt opp. Jeg blir litt kvalm av at jeg i år kommer til å gi Bjørn Kjos så mange penger, men på den andre siden liker jeg tanken på at smilende Mr.Norwegian får dem bedre enn at katastrofestyrte SAS skulle fått dem! Videre skulle jeg gjerne slått et slag for Widerøe, siden de har så innmari god te på flyene, men teen er dessverre ikke verdt 1000 kroner per flytur. Hadde de derimot fortsatt ført appelsinsjokoladen Always i utsalgsvognen sin hadde de hatt meg, banna bein.
Nå venter Drammen, Holmestrand, Horten og Tønsberg samt 32 interessenter på at jeg skal sette meg i bilen for å vandre meg gjennom visningsmaraton. Når jeg er ferdig med det skal jeg lete frem sekker, kofferter og bager, mens jeg manner meg opp til den forferdelige pakkingen!
Jeg møter altså min mor i Sneland og det er 18 måneder siden jeg så henne sist. I august tar min far ansvar og skal etter planen komme å besøke meg her i vakre Vestfold, han er det bare 13 måneder siden jeg så sist. Min bror og hans storfamilie er fortsatt på planen, og siden det er hele 18 måneder siden jeg har sett dem også er det vel på høy tid at jeg får lagt inn en aldri så liten visitt den veien. Det er for øvrig den som er vanskeligst å passe inn i en hektisk hverdag all den tid den ferden fordrer flere fly eller en lengre kjøretur hele veien til ishavet. Likevel er det enklere for meg å ta turen til dem enn om de (alle 7) skulle buksert seg til meg. Jeg ser mitt ansvar, og jeg tar det, bare ikke akkurat nå, for nå er jeg opptatt med å sy sammen resten av sommerens program.
Vi, altså jeg og Gartneren, skal i bryllup i Troms i august. Bryllupet tegner til å bli en morsom affære, all den tid vi lander i Tromsø, må komme oss til Vengsøya selv, blir hentet der i båt og fraktet til vielse på Gåsvær, for så å fraktes videre i båt til Ljøsøya hvor festen skal avholdes. Etter vel ferdig bryllupsfest skal jeg vrenge av meg bunaden og kle på meg telt, for når bryllupsfesten arrangeres på en øy hvor det ikke er strøm, vann eller hus må man sove i telt. Dette blir heidundrende fint!
Norwegian må elske emigrerte finnmarkinger som fortsatt har familie langt bort og langt opp. Jeg blir litt kvalm av at jeg i år kommer til å gi Bjørn Kjos så mange penger, men på den andre siden liker jeg tanken på at smilende Mr.Norwegian får dem bedre enn at katastrofestyrte SAS skulle fått dem! Videre skulle jeg gjerne slått et slag for Widerøe, siden de har så innmari god te på flyene, men teen er dessverre ikke verdt 1000 kroner per flytur. Hadde de derimot fortsatt ført appelsinsjokoladen Always i utsalgsvognen sin hadde de hatt meg, banna bein.
Nå venter Drammen, Holmestrand, Horten og Tønsberg samt 32 interessenter på at jeg skal sette meg i bilen for å vandre meg gjennom visningsmaraton. Når jeg er ferdig med det skal jeg lete frem sekker, kofferter og bager, mens jeg manner meg opp til den forferdelige pakkingen!
onsdag 7. juli 2010
Så hva gjorde du på jobb i dag, Tenkerbell?
Jo, i dag har jeg kjørt rundt og luktet på leiligheter. Før noen nå spør om hva det er jeg jobber som kan jeg være forut og informere om at jeg jobber som eiendomsmegler. Ville jeg trodd deg hvis du fortalte meg i 2003 at jeg syv år fra nå av skulle ha tatt en bachelorgrad for så å kjøre rundt å lukte på leiligheter? Niks! Er dette en del av stillingsinstruksen min? Tydeligvis...
Det slår meg som sinnsvakt å kjøre rundt til leiligheter for å lukte om også jeg syns det lukter fuff av en eller annen grad. Leilighet 1 hadde en umiskjennelig fuff av røyk, faktisk så ille at det ikke var nødvendig å lukte, det holdt å puste med nesen. Leilighet 2 hadde fortsatt den underlige lukten bestående av skitten kropp, råtnende mat og sovelukt. Jeg foretrekker lett leilighet 1, all den tid jeg tror at mennesket som bebodde leilighet 2 må ha latt være å vasket både seg selv, leiligheten og "kjøllene" (nordnorsk hjemlig fellesbetegnelse på oppvasken) i lang tid for så å skrape seg selv inntil veggene i en måneds tid. Fysjom! I morgen skal jeg foreslå tiltak for å utbedre forferdelighetene. Enda godt det ikke er før i morgen, for akkurat nå er eneste forslag; sett fyr på driten og la det brenne til grunnen!
Jeg gjorde en del andre ting på jobb i dag også, deriblant avholdt jeg tre kontraktsmøter. Siden det er ferieavvikling, og jeg har innmari dårlig tid til absolutt alt, tenkte jeg at jeg skulle være smart, og litt forutseende, og lage avregningene før de kom. På den måten kunne jeg spare tid når kontraktsmøtet var ferdig og kanskje dra hjem i sånn høvelig anstendig tid. Som tenkt så gjort, bare for å få første par på kontraktsmøtet:
- Kan vi endre innflytningsdag, det passer i grunnen mye bedre hvis vi kan ta det uken før?
(Passer for hvem??? Jeg har akkurat brukt en time på å registrere alt!!! Helvette!!!)
- Klart vi kan, jeg sørger for at fakturaen blir sendt dere på epost.
(Og etterpå går jeg ut og setter fyr på den jeg allerede har laget!)
Fingrene løper over tastaturet og jeg rekker akkurat å registrere absolutt alt på nytt før neste kontraktsmøte:
- Du, vi vil gjerne overta i morgen isteden for fredag.
(Nei, men i svarte helgoland da, det er 1 føkkings dag og så må jeg gjøre ALT på nytt igjen!!!! Arrrrrghhhh!)
- Det går helt fint, bare bli med bort her litt, så ser vi hvilket tidspunkt jeg kan møte dere i morgen.
Jeg har ikke sjans i havet å rekke hele omregistreringen før neste kontraktsmøte, så derfor må jeg avslutte halveis, for så å fortsette etterpå.
- Hei, du vi vil (NEI MEN FOR SVARTE DA, ER DET MULIG???) bare takke deg for all hjelp, du har vært helt enestående.
- Åhhhh... Ehhm.... Takk. Ehhhm... Jeg er veldig glad for at dere skal leie hos meg.
Joda, så neida, så joda, jeg fikk da endret alt før jeg gikk hjem, og jeg er stadig glad for at en del kunder evner å målbinde meg midt i kaoset.
Når jeg kom hjem dro jeg på meg vaskehabitten og vasket leiligheten. Jeg vasket endatil listene i stua, og klappet meg selv på skulderen for godt utført arbe! Resten av kvelden akter jeg å tilbringe med bok, et glass rødvin samt fine musikken til Tom Waits. Egentlig skulle jeg filt negler, siden de minner mer om klør enn pertentlige damlige negler, men jeg har fortsatt ikke savnet tv (og følgelig ikke anskaffet meg tv) og dermed er jeg avhengig av at noen kommer og holder meg med selskap når jeg gjør det, siden det er det kjedeligste i verden. Man kan ikke blogge når man filer negler, man kan ikke lese bok mens man filer negler, i det hele og det store kan man ikke gjøre noe som helst annet enn å snakke med et menneske og le mens man filer negler. Jeg benytter anledningen, i sutringen, til å invitere noen, ja nesten hvem som helst, hit på besøk slik at jeg får underholdning i filingen.
Det slår meg som sinnsvakt å kjøre rundt til leiligheter for å lukte om også jeg syns det lukter fuff av en eller annen grad. Leilighet 1 hadde en umiskjennelig fuff av røyk, faktisk så ille at det ikke var nødvendig å lukte, det holdt å puste med nesen. Leilighet 2 hadde fortsatt den underlige lukten bestående av skitten kropp, råtnende mat og sovelukt. Jeg foretrekker lett leilighet 1, all den tid jeg tror at mennesket som bebodde leilighet 2 må ha latt være å vasket både seg selv, leiligheten og "kjøllene" (nordnorsk hjemlig fellesbetegnelse på oppvasken) i lang tid for så å skrape seg selv inntil veggene i en måneds tid. Fysjom! I morgen skal jeg foreslå tiltak for å utbedre forferdelighetene. Enda godt det ikke er før i morgen, for akkurat nå er eneste forslag; sett fyr på driten og la det brenne til grunnen!
Jeg gjorde en del andre ting på jobb i dag også, deriblant avholdt jeg tre kontraktsmøter. Siden det er ferieavvikling, og jeg har innmari dårlig tid til absolutt alt, tenkte jeg at jeg skulle være smart, og litt forutseende, og lage avregningene før de kom. På den måten kunne jeg spare tid når kontraktsmøtet var ferdig og kanskje dra hjem i sånn høvelig anstendig tid. Som tenkt så gjort, bare for å få første par på kontraktsmøtet:
- Kan vi endre innflytningsdag, det passer i grunnen mye bedre hvis vi kan ta det uken før?
(Passer for hvem??? Jeg har akkurat brukt en time på å registrere alt!!! Helvette!!!)
- Klart vi kan, jeg sørger for at fakturaen blir sendt dere på epost.
(Og etterpå går jeg ut og setter fyr på den jeg allerede har laget!)
Fingrene løper over tastaturet og jeg rekker akkurat å registrere absolutt alt på nytt før neste kontraktsmøte:
- Du, vi vil gjerne overta i morgen isteden for fredag.
(Nei, men i svarte helgoland da, det er 1 føkkings dag og så må jeg gjøre ALT på nytt igjen!!!! Arrrrrghhhh!)
- Det går helt fint, bare bli med bort her litt, så ser vi hvilket tidspunkt jeg kan møte dere i morgen.
Jeg har ikke sjans i havet å rekke hele omregistreringen før neste kontraktsmøte, så derfor må jeg avslutte halveis, for så å fortsette etterpå.
- Hei, du vi vil (NEI MEN FOR SVARTE DA, ER DET MULIG???) bare takke deg for all hjelp, du har vært helt enestående.
- Åhhhh... Ehhm.... Takk. Ehhhm... Jeg er veldig glad for at dere skal leie hos meg.
Joda, så neida, så joda, jeg fikk da endret alt før jeg gikk hjem, og jeg er stadig glad for at en del kunder evner å målbinde meg midt i kaoset.
Når jeg kom hjem dro jeg på meg vaskehabitten og vasket leiligheten. Jeg vasket endatil listene i stua, og klappet meg selv på skulderen for godt utført arbe! Resten av kvelden akter jeg å tilbringe med bok, et glass rødvin samt fine musikken til Tom Waits. Egentlig skulle jeg filt negler, siden de minner mer om klør enn pertentlige damlige negler, men jeg har fortsatt ikke savnet tv (og følgelig ikke anskaffet meg tv) og dermed er jeg avhengig av at noen kommer og holder meg med selskap når jeg gjør det, siden det er det kjedeligste i verden. Man kan ikke blogge når man filer negler, man kan ikke lese bok mens man filer negler, i det hele og det store kan man ikke gjøre noe som helst annet enn å snakke med et menneske og le mens man filer negler. Jeg benytter anledningen, i sutringen, til å invitere noen, ja nesten hvem som helst, hit på besøk slik at jeg får underholdning i filingen.
Velkommen skal du være!
Epilog: Jeg kikket på boken, bestemte meg for at jeg ikke var i bokhumør likevel, skulle til å ta på meg sko og vandre til Gartneren for å se fotballkamp før jeg så registrerte at det drøpte fra himmelen. (Drypp, drypper, har drøpt? Nei,samma kan det være; det regner!). Kikket enda en gang på boken, fortsatt ikke i bokhumør og logger meg isteden på det eksterne skrivebordet og jobber litt. *Klapper meg selv enda en gang på skulderen og erklærer at jeg er flink!*
lørdag 3. juli 2010
Gjestebloggeren gadd ikke rydde hele sommeren likevel
Ja, där var ni, godt! Lysna nu, så skal jag fortelje lite om min samboer Tenkerbell. Ni vet vel allerede at hon inte har godt av for mycke kaffe, men vet ni at hun sjunger? Ja, för tenk, det gjör hon, og jag kan lova er at det faen inte er vakkert. Mine knappenålsfingre kan jag inte presis putte i ören när hon glad och lyckelig vræler i veg sammen med Anouk, Nina Simone eller Stereophonics. Hemskt er det! Därför var jag så fornögd senaste mänaden, när humöret til Tenkerbell verken oppuntrade song eller latter. En flott rolig månad, hvor jag kunde sysla med mitt og hun heldt seg før seg själva. Den tid er över, så nuh sjunger hon igjen och så ler hon, hele fordömrade tiden. Vel, kanske inte hele tiden, men mycket! Vet ni, forje dagen hörte jag hon bråkade med en kund! Hohoho, temperament, se det har hon! Rara damen!
Jag har bott sammen med Tenkerbell i hela 6 år nuh, självsagt hvis vi ser bort från året hvor hon lämnade mig i huset på landet, och jag vågar påstå at jag är en av dom kjenner henne best. När det er bare hon och jag her, ja se då kommer alt frem. Mens vi snakkar om alt; vet ni at denne Gartneren brukar å paradere naken gjennom dagligrummet? Jajamen, ovh inte vett jag hva hon ser i ham, för han har inte en enda mannlig prikk, inte som jag som har vackert mandig mönster over hele ryggtavlan. Men det skal han ha, denna Gartneren, han får Tenkerbell at skratta, ofte och mycke! Dessuton kan jag se på hende när det er han som sender melding åt hende för då smiler hon som en tåpe.
Med denne Gartneren kom det ochså en del blommor inn i vår lägenhet. Den senaste anskaffelsen er en blomme som hon kaller Kurt och han bor tilsammans med mig. Jag kunde kanskje vågat å bedt om å få selskap som talade lite, men nei, jag må bo tilsammans med Kurt, den tyste blomme. Men han sjunger åtminstone inte!
Vet ni, jag burde verkligen komme i gång med att steda upp alt rotet Tenkerbell laget i mitt hem, men jag orkar inte... Hon derimot, hon stedar varje dag, og inte som mycket som en kopp får stå i fred. Hur skal det gå hvis hon nån gang skal flytta tilsammans med denne Gartneren? Hon kommer til å drive han å vanvidd! Vel, inte er det mitt problem, och enn så lenge er det vel inte tema heller.
Jag måste visst gå nuh, Tenkerbell vill checka Facebook seier hon. Facebook du liksom, hon kan vel ta med seg röven och gå en promenad, med sin nya skrittellar. Jag har kicket på den, vet ni, och hon går inte mer enn ca 7000 skritt varje dag! Hahahaha, det er aldeles för lite med hennes stora rump! Nei, da var det betre den dagen hon var ute og drakk caipirinha för då sjanglade hon sånn på vegen hem at hon klockade inn hele 11 451 skritt.
Jajajaja, du skal få titta på Facebook! Jag måste sticka nu, vi hørs! Pusspuss :)
Jag har bott sammen med Tenkerbell i hela 6 år nuh, självsagt hvis vi ser bort från året hvor hon lämnade mig i huset på landet, och jag vågar påstå at jag är en av dom kjenner henne best. När det er bare hon och jag her, ja se då kommer alt frem. Mens vi snakkar om alt; vet ni at denne Gartneren brukar å paradere naken gjennom dagligrummet? Jajamen, ovh inte vett jag hva hon ser i ham, för han har inte en enda mannlig prikk, inte som jag som har vackert mandig mönster over hele ryggtavlan. Men det skal han ha, denna Gartneren, han får Tenkerbell at skratta, ofte och mycke! Dessuton kan jag se på hende när det er han som sender melding åt hende för då smiler hon som en tåpe.
Med denne Gartneren kom det ochså en del blommor inn i vår lägenhet. Den senaste anskaffelsen er en blomme som hon kaller Kurt och han bor tilsammans med mig. Jag kunde kanskje vågat å bedt om å få selskap som talade lite, men nei, jag må bo tilsammans med Kurt, den tyste blomme. Men han sjunger åtminstone inte!
Vet ni, jag burde verkligen komme i gång med att steda upp alt rotet Tenkerbell laget i mitt hem, men jag orkar inte... Hon derimot, hon stedar varje dag, og inte som mycket som en kopp får stå i fred. Hur skal det gå hvis hon nån gang skal flytta tilsammans med denne Gartneren? Hon kommer til å drive han å vanvidd! Vel, inte er det mitt problem, och enn så lenge er det vel inte tema heller.
Jag måste visst gå nuh, Tenkerbell vill checka Facebook seier hon. Facebook du liksom, hon kan vel ta med seg röven och gå en promenad, med sin nya skrittellar. Jag har kicket på den, vet ni, och hon går inte mer enn ca 7000 skritt varje dag! Hahahaha, det er aldeles för lite med hennes stora rump! Nei, da var det betre den dagen hon var ute og drakk caipirinha för då sjanglade hon sånn på vegen hem at hon klockade inn hele 11 451 skritt.
Jajajaja, du skal få titta på Facebook! Jag måste sticka nu, vi hørs! Pusspuss :)
Gjestebloggeren surrer i sivet
Nei men hallå!!! Så der sitter ni, i finvederet och leser blogg, hva? Jo, altså, det är jag som er Djårtsjh. Ni får ursekta rettskrivningen, men jag fikk aldrig nogon skolgang här i Norje när Tenkerbell hentade mig över gränsen, och da blir ochså rettskrivningen noget semmer. Verre er det endå at Tenkerbell inte snakkar norske, men derimot samisk (tror jag), i alle tilfeller snakkar hon inte som de andre som pleier vara her. Idag har hon forresten druckit aldeles for mycket kaffe, så när hon kom hem oppnet hon dörren min og dro ut all sanden som jag har möblerat over lengre tid akkurat slik som jag vil ha den. När hon hadde tömt hele hemmet mitt ut i en pos kom hon med en grönn flaska og inte vet hva jag hva hon holdt på med for jag klarte inte å holde ögonen öppna og jag nös nesten ut halve hövet.
Efteråt tömte hon inn en masse sand och nu måste jag bruka resten av heljen på å få alt på plats igjen. Helvette til rot her nuh! Det e inte så enkelt å få ordnet upp etter en slik rotmölje när man bare har knappenäls-store fingrar, det går i ett sandkorn i slengen. Hur lang tid tror ni jag kommer bruka??? Presis; loooooong time! Det er verkligen ingen som tänker på at jag ochså vil ha lite semester, hvor jag ligger i sanden og laxer, tar mig et bad i vannskålen og spiser akkurat lite mer enn jag pleier. Nei, ni får ha det kul, jag måste sette i gang. Vi hörs!De som er født for sent harmonerer dårlig med de som er født for tidlig...
Dere vet de menneskene som alltid kommer for sent, av og til 5 minutter, av og til 30 minutter, men altså ALLTID for sent! Når de ankommer slenger de fra seg en halvhjertet beklager, før de setter i gang med hva det nå er de skal gjøre. Disse menneskene irriterer meg sånn at jeg nesten blir grønn, og det er virkelig ikke noen dårlig bragd av dem for jeg er egentlig utstyrt med en litt gusten blåhvit farge. Men problemet er egentlig ikke dem, men derimot meg selv, for jeg er utstyrt med det nøyaktig motsatte; jeg er ALLTID tidlig ute. Jeg har så mange kanskje ditt kan skje og kanskje datt kan skje, så jeg beregner altfor god tid alltid. Dette fører til at når noen kommer en halvtime for sent har jeg faktisk ventet en time! Sånn sett kan man jo si at grønnfargen er femti prosent mitt eget ansvar...
I dag stod jeg opp med fuglene, riktignok de trivelige fuglene og ikke skjæra som våkner klokken 6, og satte meg til med en kaffekopp på terrassen. Riktig så koselig altså, men etter å ha tømt første kaffekoppen begynner det å riste i stortåa, og jeg begynner å engste meg for at kanskje pc`en kræsjer, bilen kræsjer, kø, kaos eller muligens krig, så jeg setter fart til kontoret, bare sånn i tilfelle. Nå er det 71 minutter til avtalen min kommer og jeg lurer på hvordan jeg skal slå i hjel tiden? Jeg får vel traske å hente en kaffe, nå med det samme, for jeg tørr jo ikke å gjøre det når det bare er 30 minutter igjen, i tilfelle avtalen er tidlig ute og må vente på meg, gud forby!
Rare damen...
I dag stod jeg opp med fuglene, riktignok de trivelige fuglene og ikke skjæra som våkner klokken 6, og satte meg til med en kaffekopp på terrassen. Riktig så koselig altså, men etter å ha tømt første kaffekoppen begynner det å riste i stortåa, og jeg begynner å engste meg for at kanskje pc`en kræsjer, bilen kræsjer, kø, kaos eller muligens krig, så jeg setter fart til kontoret, bare sånn i tilfelle. Nå er det 71 minutter til avtalen min kommer og jeg lurer på hvordan jeg skal slå i hjel tiden? Jeg får vel traske å hente en kaffe, nå med det samme, for jeg tørr jo ikke å gjøre det når det bare er 30 minutter igjen, i tilfelle avtalen er tidlig ute og må vente på meg, gud forby!
Rare damen...
fredag 2. juli 2010
Lykkelig?
Lina skriver så fint akkurat her om ting som gjør henne glad og dette innlegget inspirerte meg såpass at jeg gikk i gang med prosjekt gla-måned. Ladet med mobilkamera, godt vær og vakre venner presenterer jeg juni; den smilende måned:
Når solen titter ned på Vestfold og mai (med litt sur vind, men likevel ikke så sur som jeg er vant til fra øya i ishavet) har forlatt oss, kan man sitte på fortauskanten og sole tærne når man er den eneste som dukker opp på visning, selv det er veldig mange som har sagt de skal komme og som lovte at de skulle si fra dersom de ble forhindret, og ja, jeg vet, dette var et dårlig gla-punkt, for man hører den sure undertonen til den bitre megleren som ikke får vært med på moro for hun må kaste bort tiden på tom visning, men tenk hvor sur jeg var i februar, når jeg hadde tomme visning , så da ble dette et meget godt gla-punkt likevel nemlig!
En eller annen gang i løpet av juni laget jeg middag til Gartneren, ikke kan jeg huske hva jeg kokte, men middagen i seg selv var uansett ikke viktig. Det som derimot var viktig, og verdig en spot i lykke-bloggen for juni, var at Gartneren tok av oksen som bodde på rødvinsflasken, satte på den en sombrero (eller et blomsterblad fra Impatiens som bor på kjøkkenet, om du vil) og jogget kjøkkenbordet rundt mens jeg lo magemusklene såre.
Vafler gjør meg alltid glad og denne måneden begynte Sassy Standup i ny jobb. Miraklet med denne jobben er følgende: de har vafler hver fredag! Hver eneste fredag!!! Så derfor har også jeg vafler hver fredag! Hver eneste fredag!!! Jeg kan nesten ikke tenke meg noe bedre! Dessuten blir jeg glad av at Sassy trives bedre i ny-jobben enn i gammel-jobben.
Selv om jeg skrøt uhemmet her oppe av at jeg hadde laget middag til Gartneren er det vel neppe noen stor hemmelighet at det stort sett er han som kokkelerer. Det jeg derimot ikke er så veldig flink til er å sette ord på hvor fantastisk jeg syns det er at han gjør det. Det er helt ubeskrivelig koselig å komme hjem til ferdig middag mens noen smiler og synger til deg. Ohhhh lykke! (Han er anonymisert litt av eget ønske og litt for at jeg er redd for at noen skal stjele dette fantastiske mannebeinet som både får meg til å le og som lager mat til meg.)
Jeg gikk på eiendomsmegler-skolen sammen med 300 mennesker av varierende kvalitet, men midt inni disse 300 menneskene fant jeg 5 stykker som var over middels morsomme. Meg og disse 5 flotte eiendomsmeglerinner forsøker å samles med jevne mellomrom, slik at vi kan le av kundene, sjefene og oss selv. Denne måneden koste BMF (Brustne Meglerhåps Forening) seg på Slottsfjellet før vi dro på båttur sammen i båten til Frøken Hurramegrundts utvalgte mann. En utrolig gla dag!
Etter å ha hatt arbeidsdagen fra helvette i går var det litt av en terapautisk øvelse å skrive seg gjennom juni-lykken. Jeg tror jammen meg jeg er fredagsgla langt inne i magen nå og med det overlater jeg til andre inspirerte å lade kameraet, fange lykken og dele den med oss andre. Hvis du føler deg tagget er du antagelig det :)
Etter å ha hatt arbeidsdagen fra helvette i går var det litt av en terapautisk øvelse å skrive seg gjennom juni-lykken. Jeg tror jammen meg jeg er fredagsgla langt inne i magen nå og med det overlater jeg til andre inspirerte å lade kameraet, fange lykken og dele den med oss andre. Hvis du føler deg tagget er du antagelig det :)
Er du hjemme?
I går kjørte jeg hjem fra en hyggelig kveld hos Frøken Hurramegrundt og så slo det meg at dette ikke er hjemme. Vanligvis føler jeg en meget sterk nærhet til Tønsberg og Vestfold, men av og til får jeg fornemmelsen av at jeg ikke er hjemme her likevel. Men så spør jeg meg selv; hvor er da hjemme, hvis det ikke er her? Er hjemme på øya i ishavet som jeg pliktskyldigst besøker en gang hvert andre år? Neppe. Er hjemme i Bergen hvor jeg tilbragte ett år i min spede begynnelse som eget menneske? Niks, jeg nekter! Er hjemme i Kristiansund hvor jeg alltid koser meg? Nei, det er ikke hjemme, men jeg tror faktisk det er stedet som er mest hjemme av dem alle. Om jeg ikke er bostedløs er jeg visst likevel hjemløs, men jeg lover å si fra så snart jeg føler meg kronisk hjemme et sted.
Abonner på:
Innlegg (Atom)