Flyttemelding

Jeg har flyttet! Litt fordi Blogger nekter meg å kommentere, selv om jeg er en hyggelig kommentatør. Litt fordi jeg er lei av meg selv. Og så litt fordi jeg ikke lenger føler at jeg kan inneha det pretensiøse navnet Tenkerbell. Så vidt jeg kan se av det stadig svinnende arkivet har jeg ikke tenkt noe større siden februar og jeg hadde dermed to valg;
- Begynne å tenke
- Flytte til et noe mindre pretensiøst domene.
Jeg valgte alternativ to, men det er bare fordi det klør i pannen når jeg begynner å tenke.

Hvis du vil være med en forloren finnmarking på ferden kan du sende en epost til (den 15 år gamle og bittelitt pinlige epostadressen:) badfjolla@hotmail.com

Takk for selskapet så langt, vi ses på internetten :)

Les avtalen, ditt søplemenneske!!!

At du velger å forvente mer enn jeg har forpliktet meg til er faktisk ikke mitt problem! At du kategorisk insisterer på at det er mitt ansvar er ikke mitt problem! At du tror at jeg gjør en bedre jobb for deg når du skriker til meg er ditt problem!

Honning, fluer, etc, ja, dette har vi da vitterlig snakket om før!

Ja, jævli god fredag til deg også!

Jamen...

... jeg har så lyst til å skrive her inne, og så har jeg ingenting å si. Jeg ville så gjerne fortalt dere om både tur og jobb (både i går når det var gøy og i dag når det var dritt!) men så finner jeg ikke ordene. Jeg ville også fortalt dere om Gartneren og jeg ville fortalt om tanker, mens jeg syngende la til sanger og nevnte i forbifarten at jeg har glemt en fødselsdag og har så dårlig samvittighet at jeg nesten dauer! Jeg orker ikke å ringe noen og jeg orker ikke å treffe noen. Selv om jeg mannet meg opp og tok en kaffe med frøken Hurramegrundt og det var så hyggelig og selv om Sassy kommer på middag i kveld. Jeg har nettopp hatt ferie, så jeg er ikke sliten, men likevel er jeg så kjempesliten! Og så er jeg ikke syk, men det er muligens et snev av forkjølelse i kroppen. Og selv om jeg sjelden sutrer over det ellers kan jeg nevne at det tydeligvis er gått sand i leddene mine eller så har de rett og slett trutnet og nå er de bare bæsj! Bæsj er det også på jobben og når Telenor (jævla satans Telenor, som de også kalles) klarte det kunststykket å bryte meg akkurat idet jeg var ferdig å forklare problemet sånn at jeg måtte ringe opp igjen og dermed forklare hele problemet på nytt igjen for et annet kjøtthode, ja da var det i grunnen rett før både øyet og en arterie eksploderte! De på jobben syns jeg har vært litt mye i dag, og jeg responderte med at da får de vel heller gi meg litt fri da, eller et eget kontor hvor jeg daglig kan skjelle ut Telenor-ansatte. Og bare så det er sagt, hvis de syns jeg er mye, hvordan tror du det er å bo i hodet mitt da??? Jeg har tross alt et slags filter, så det er ikke alt som slipper ut! Hvis du syns det er ille på utsiden kan jeg garantere deg at det er adskillig verre på innsiden! Bare 4 uker til ferie!!! Igjen!!! Neste gang skal jeg bare sove, og jeg skal reise den andre veien!

Ps: jeg er fortsatt røykfri og akkurat den delen av livet fungerer faktisk. Dessuten syns sjefen min jeg er så flink til å slutte å røyke at han har tilbudt seg å sponse treningstudio på meg.

Det er sommer! (Med stillongs...)

Jeg har vært på tur, og for en tur!

(Ferie heter det, ferie når man er borte mer enn 25 timer!)

Fjellvann og godt selskap

Se hvor ettertenksom og klok jeg ser ut!

Er ikke Sandfjord`n det vakreste stedet i verden?

Obligatorisk bilde av rein

Gartneren var kjempejapaner i hele ferien og hadde med seg 702 bilder hjem i kofferten

Mangler overskrift for flua surret i øret og forstyrret meg

Nei, den er nok ikke inni øret (det var bare for å gjøre meg selv interessant), men den er plagsomt nært. Jeg er røkfri på 13. dagen, dog holdt det hardt på dag 11 når jeg var på gråten fordi jeg ikke fant sko som passet til kjolen. Det var forresten ikke bare det med skoene, jeg var også stressa, sliten og stygg i speilet. Med 7 par sko dandert rundt kjolen som lå på en stol i hagen satt jeg der med tårer i øynene og en ekkel snus under leppa. Så gikk det over (det hørtes ut som om det gikk over raskt, noe det aldeles ikke gjorde, for jeg satt der i 3 kvarter og syns synd på meg selv som ikke hadde pene beige sko) og jeg gikk for å vaske badet. Salmiakk og klorin hjelper mot det meste, og så fant Gartneren et par sko som nesten passet i posen som skulle vært gitt til Fretex for lenge siden og når jeg la meg smilte jeg.

I dag skal jeg bare jobbe litt, før jeg raser hjem og dusjer kroppen i full fart. Vi skal i bryllup! Gaven har vært diskutert opp og ned og frem og tilbake og vi har endt opp med et resultat som vi er fornøyd med, men jeg kan verken si hva det er eller vise bilde, for det er mulig at noen av de brulluperende er innom her og gløtter. Så da mistet i grunnen det avsnittet hele sin funksjon... Jeg kan si så mye at det i hvert fall ikke er noe drit fra TilBords!

På onsdag reiser jeg og Gartneren til ishavet. Vi skal fly til Kirkenes og hvis Norwegian, været og jesus er med oss rekker vi også Hurtigruta som skal frakte oss den siste lille biten. Det blir godt med en liten ferie kjenner jeg, og kanskje jeg sparer mine nærmeste for sko-grining hvis jeg bare får slappet litt av og pustet med magen, for ikke å snakke om pustet med magen uten sigarettrøyk. Jeg er fortsatt skakad over at jeg ikke har røkt på snart 2 uker!

Til info

Jeg er røykfri på 10ende dagen og det er greit noen ganger. Andre ganger er det ikke så greit. Jeg er fortsatt plaster, snus og tyggisfri. Innrømmer dog at jeg kjøpte snus for å ha i bakhånd på fredag og tok en snus på formiddagen på lørdag. Oppdaget da at kroppen ikke lenger vil ha nikotin, bare hodet som vil det, siden kroppen reagerte såvidt negativt på snusen at jeg måtte spytte den ut etter 15 sekunder. Gidder derfor ikke mer snus.

Har også oppdaget at det er når jeg er uforberedt på røyksuget at jeg nesten sprekker. For eksempel når jeg sitter i egne tanker på jobb, kikker på klokken og tenker at jeg må skyndte meg ut så jeg rekker en røyk før møtet klokken 14.00. Da er det greit at jeg ikke har sigaretter på jobb. Når jeg er forberedt på at jeg kommer til å være røyksugen, som i går når jeg var på en times skravledate med Frøken Hurramegrundt, går det helt fint for da sitter staheten på skulderen og sier at jeg ikke skal røyke og at det kommer til å gå helt fint.

Hjemme har jeg røyk, men hjemme er det ikke så vanskelig å la være. Åpenbart, ellers hadde jeg vel sugd i meg den nesten fulle tjuepakningen for lenge siden.

Aldri skulle man trodd...

... at noe slikt kunne skje i mitt lille land... Jeg var skrekkslagen og engstelig for alle mine etter bomben. Jeg var lamslått og sjokkert etter at skrekkscenariet på Utøya ble kjent. Jeg sitter limt til tv med pc`en i fanget i en evig jakt på noe som kan forklare dette, men det finnes ingen forklaring...

Det slo meg i natt, når Gartneren våknet og så på nett, for så å forklare meg at gjerningsmannen var tatt og at han var norsk, at det var en lettelse. Det er fælt å skrive at noe er en lettelse i en slik situasjon. Men jeg må likevel innrømme at jeg er takknemlig for at denne forferdelige situasjonen i det minste ikke kan brukes for et politisk virkemiddel for opportunistiske FrP. Jeg håper, og tror, at alle dere som erklærte hat ovenfor andre kulturer og religioner i går anerkjenner deres mistag og bruker denne erkjennelsen til å bli litt mer opplyste og litt mer nestekjærlige.

Dette er en tragedie for alle berørte, og i lille Norge er det så kort avstand mellom oss at vi alle er indirekte berørte. Jeg tenker på de som er rammet og jeg tenker på de som er i sorg og uvisshet. La oss bruke tiden på å øke vår bevissthet i verden og vår bevissthet for godheten.

Belønning for innsats

Edvard (blomsten) er bare med som pynt

Jeg tror på at mennesker (og da i særdeleshet meg selv) motiveres av belønning, provisjon, akkord, etc. Jeg har laget mitt eget lille belønningssystem for denne røykesluttsaken min og i dag (på vel gjennomført dag 5) har jeg kjøpt meg den lenge ønskede espressokannen. Og om jeg så må si det selv (og det må jeg jo siden den også espressodrikkende Gartneren ikke blogger); jeg lager faaaantastisk espresso! Vel verdt 5 dager uten sigaretter!!!

For øvrig kan jeg legge til at det er en del morsomme oppdagelser i kjølvannet av min ikke-røykende tilværelse:
- Det kommer svart gugge (i mangel på et bedre ord) ut av nesen min. Det har det ikke gjort noen gang før i løpet av de drøyt ti årene jeg har røkt og det aner meg at det er hele det opplagrede tjæresystemet som skal ut av høyre nesebor. Skremmende... Og motiverende faktisk.
- Man får faktisk mindre lyst på røyk, nei forresten, det var feil; man får lengre intervaller mellom hver gang man har lyst på røyk etterhvert som dagene går. Dette var jeg overbevist om at var ren propaganda fra Høybråthen og andre helfrelste, men jeg bøyer meg i støvet og innrømmer at de har rett.
- Kondisen blir utvilsomt bedre, og den blir bedre fort, så dette er vel en av mine virkelige motivasjonsfaktorer.
- Jeg er mye mer energisk! Og dette er kanskje noe skremmende på de av dem som syns jeg var hektisk nok som røyker... Men altså, haugevis med energi, masse futt og ganske så mye pepp! Hvis dette fortsetter løper jeg maraton mens jeg megler prosjekter før vi vet ordet av det!

Vet dere hva det rareste er? Det er at jeg faktisk ser for meg at jeg ikke skal røyke mer, og jeg blir ikke lei meg, derimot glad. Det går fortsatt fint og jeg håper meg helt i mål mens jeg teller 9 dager til fjortendagerssperra er nådd.

Dag 3 gjennomført med bravur

Skjønt bravur og bravur, nå skryter jeg på meg litt, for jeg mumset nesten en hel pose peanøtter med skall. Jeg innbiller meg at de er litt mindre tjukkende enn de med salt på, men jeg kan likevel garantere at dette ikke var noe kroppen egentlig trengte. Min største frykt med hele røykeslutt-prosjektet er at jeg skal bli feit, så denne posen var virkelig en strek i regningen når jeg har vært så flink ellers. Jeg tenker meg om 8 ganger før jeg spiser noe og bruker faktisk mer tid og energi på å ikke spise enn jeg bruker på å ikke røyke. Jeg tenker fortsatt på røyk ofte, men det er mulig det nå er nede i hvert 8. sekund istedenfor hvert 4.sekund og det er jo fremskritt. Dessuten sov jeg i natt og kroppen er litt mindre syk enn den har vært. Jeg ser fremover og det ser lyst ut! Hurra for meg!

Ps: jeg tar meg selv i å vurdere medlemskap på et treningssenter, og hvis det går noen flere peanøtter nå blir jeg bare å gjøre det. Men er redd jeg ender opp som en tvangsnevrotiker av hele prosjektet; ikke røyke, ikke spise, fankern har spist, må trene, har lyst på røyk, spiser, må trene, osv. Helgoland!

På vei gjennom dag 3

Ja, jeg er altså på dag 3 i røykeslutt og det går faktisk bedre enn forventet. Ja, kroppen later som at den er syk for å få meg til å ta en røyk og jeg har lyst på røyk sånn ca hvert 5 sekund, men jeg klarer å la det være. Og hvis jeg bare klarer å la det være i 14 dager skal det i følge internetten, lommelegen og Gartneren blir bedre. 14 dager er ikke så lenge, ikke i det hele tatt. Det er 14 dager til ferie, og da kan jeg jo telle ned til hyggelig samtidig.

Jeg er ikke over meg sur heller, men sover såpass dårlig at jeg antar jeg kan bli det i løpet av ganske så kort tid. Jeg har heller ikke tydd til verken snus, plaster, tyggis eller annet, for jeg innbiller meg at jeg en eller annen gang må slutte med det også og da er det runde to med slutt istedenfor å bare ta alt i smæling. Jeg er imidlertid ikke fremmed for å hoppe på noe av ovenstående dersom jeg ser at jeg er i ferd med å sprekke.

Jeg takker for heiing og heier selv på Juni som er i ferd med å jobbe ned mot siste sigarett! Det kommer til å gå kjempefint!

Og sånn gikk det...

Festival var kjempegøy! Så innmari fint og koselig!

Nå har jeg ikke røyket på et og et halvt døgn! Det er ikke kjempegøy eller fint eller koselig. Imidlertid er jeg sikker på at kroppen har godt av det, selv om den later som at den ikke har det ved å gi meg følelsen av at den er kjempesyk! Dumme kroppen som ikke vet sitt eget beste! Kan du heie på meg...?

Jøje meg

Jeg jogget inn til friperiode med 6 i stil og kan nå gratulere meg selv med 3 dager festival! Til festivalen hører festivalfrokost og jeg har et kjøleskap bestående av 84 egg, altså mer egg enn øl. Mulig det er noe som har feilet i handlelisten. Bør vurdere å korrigere noterer jeg meg bak øret.

Jeg venter et sted mellom 10 og 30 frokostgjester hver dag og jeg gleder meg så mye! Jeg gleder meg til øl, egg, latter, sol, musikk og regn. Jeg gleder meg til Melissa Horn og Ingrid Olava, til Kaizers og til Grinderman, og midt oppi det hele gleder jeg meg til Ila Auto og nyoppdagede Caitlin Rose og Jonas Alaska. Å ha festival rett ved sin egen bakgård, og ikke minst sin egen seng, er noe av det vakreste i hele verden.

Så nå, mens fraværsmailen er lagt inn og jeg egentlig burde ligge langt unna hele jobbstyret, tar jeg meg selv i å logge på det eksterne skrivebordet for å se om hun nye har gjort det hun skulle i dag. Det har hun ikke. Hva gjør jeg med det? Ingen verdens ting, mens jeg later som at jeg er flink til å ha fri.

Ps: Gartneren lager andebryst til middag (som serveres i halv 10-tiden) og jeg har øl ved siden av meg. Jeg er litt flink til å ha fri likevel!

Og mens kaoset på jobb har lagt seg stiger urofaktoren på hjemmefronten...

... for jeg leser andre og vil bli gift. Jeg ser babyer og vil ha barn. Jeg opplever damer med mer utfordrende jobber enn meg og lurer på hvorfor jeg ikke er der. Men så ser jeg andre igjen og innser at jeg aldeles ikke passer til å være gift, og når barna griner om kapp i nabobutikken har jeg heller ikke lyst på barn og når det rocker som mest kan jeg ikke se for meg en morsommere jobb enn min.

Men ikke desto mindre er jeg kommet dit at jeg tror jeg vil ha barn, en gang i nærmeste fremtid, med Gartneren, denne mannen som kom syngende inn i livet mitt kamuflert som en one-nighter og som hittils har blitt en 775 night-stand.

Det er en stor erkjennelse for meg, GærneMaja, å innse at jeg tror jeg kunne blitt en slags mor, og tenke at jeg faktisk har lyst til det. Det er 30-årskrisen, vet du, og hvem vet hva jeg skal gjøre når jeg er 6 måneder på vei og innser at jeg ikke kan ombestemme meg. Jeg kan ikke skifte bleier (men det lærer de meg kanskje på sykehuset), jeg kan ikke nav-reglene for noe av dette (vet likevel at jeg er paragrafnerd og at jeg leser fort), men verst av alt; jeg er livredd bittesmå babyer, for de ser ut som at de kan gå i stykker bare man ser litt hardt på dem. Legg imidlertid merke til at ingen av mine reservasjoner gjelder denne Gartneren, for jeg tror han blir en fabelaktig far. I går kveld lå vi i sengen og diskuterte hele GærneMaja-krisen, og jeg forklarte at jeg har lyst selv om det tidvis skremmer vettet av meg. Men det som skremmer meg mest ved hele konseptet er hvis jeg må være alene med det. Jeg fikk han (muntlig) til å erklære at jeg ikke skal være alene og en muntlig avtale er like god som en skriftlig vet jeg, i følge Avtaleloven av 1918 §3 annet ledd.

Videre klargjorde vi at dersom en av oss, ved for lite søvn eller annen overstimuli, følte at vi var i ferd med å miste grepet kunne vi bare si kode-ordet Tårnfrid for å få en timeout. For det er lov, nemlig, i vår verden, å si at nå må jeg ha pause. Vi kan bare ikke ha pause samtidig. Tror jeg. Selv om min bror har såpass mange barn at jeg tviler på at han hadde merket om det kom en til og var der et par uker. Den hadde jo lignet på de andre, slekt vet du, så kanskje det er en tredje mulighet hvis begge sier Tårnfrid samtidig. At vi rett og slett dumper denne stakkars sør/nord-bastarden i min brors heim. Det er godt å ha en nødhavn i bakhånd, kjenner jeg.

Men det blir ikke barn i morgen, ikke i overmorgen heller, men det er en rar følelse å ha erklært for en mann at jeg vil ha barn med ham og at jeg for de neste 6 månedene til 4 år (foreløpig tidsperspektiv) vil jeg ha det i bakhodet og vil kaste p-pillene i do ved egnet anledning. Hjelpe meg... Og hurramegrundt så gøy!

Bakgård og snegler og nordingen er i ferd med å utvikle søringtendenser med pølseklype

Vi har ikke hage; vi har bakgård. I denne bakgården er vi velsignet fri for plen, men har selvsagt desto mer blomster, all den tid Gartneren bringer disse gratis fra moderskipet. Bakgården har for øvrig, istedenfor plen, grus og belegningsstein. Jeg skal ikke skryte på meg å ha inngående sneglekunnskaper, men jeg tenkte altså at siden vi bare har grus og stein på marka ville de isteden velge naboens hage, som bugner av spiselige vekster og i tillegg har et trivelig grønt teppe å slime seg frem på.

Men nei, snegleskiten åler seg gjennom grus for harde livet og kryper oppi krukkene for å spise opp fine blomstene våre. Nå er det ikke det at disse blomstene har kostet meg penger, men jeg er blitt glad i dem og jeg syns de er vakre. Når den brune sneglefamilen slimer seg videre etter pikniken er de frynsete og (egentlig litt) stygge. I går når jeg tok en røyk tok jeg en ensom vandrer på fersken på vei til den hvite vakre. Jeg satt der, på trammen med en røyk, og vurderte faktisk å gå inn å hente en klype jeg kunne plukke ham opp med, før det slo meg at dette er slikt som søringene driver med. Jeg bryr meg vel ikke om snegler, gjør jeg vel...? Jo, jeg gjør visst det, men skal snarest ta meg sammen, for selv om jeg liker å bo i søringland liker jeg bedre å være finnmarking so bor i søringland og jeg forbeholder meg retten til å velge å ikke bry meg om dem. Verken søringene, bergenserne eller sneglene. 

Ps: I går (eller en annen dag, jeg husker ikke dagene fra hverandre lenger) så jeg en hvit varebil merket "Vanningskontroll", så det finnes altså et vanningspoliti her nede! Jeg ble så oppspilt og glad at jeg ikke fikk fotografert den, men skal sørge for at jeg ikke bli like paff neste gang. Nemlig. Og nå er det fredag, at last, og jeg har planer om å rydde under trappen. (Festlig helg altså.)

It`s all so quiet

... sssj... sssj...
it`s all so still...

Nå skal jeg hente meg inn igjen, for nå er fellesferien kommet og de fleste raringene har reist på ferie. I forrige uke hadde jeg er kunde som var rasende på meg fordi leietageren hadde brent opp veden som stod i garasjen. Og når jeg foreslo at leietageren kunne kjøpe ny ved kvitterte hun med å fortelle meg at det ikke gikk fordi denne veden hadde hun nemlig arvet, så den hadde affeksjonsverdi og hun hadde gledet seg sånn til å brenne den! Nemlig! En annen kunde lurte på om jeg var helt DUM I HODET når jeg sa at det ikke var godt nok vasket. Jeg svarte; ja, mulig det du, men det er fortsatt ikke rent her...

Så sånn er nå mine dager!

Setningsutdrag fra kaos

- "Som vi avtalte har jeg stått opp tidlig for å ringe deg, men siden jeg kun får tak i telefonsvareren din får du heller ringe meg når du våkner!"

- "Klart det er fort gjort å glemme å vaske et par småting." (Sa jeg mens jeg tenkte; men dette er faen ikke småting!)

- "Du, den der løgnen kan du bare legge fra deg med det samme, jeg røyker selv og til og med jeg lukter at du har røyket der inne! Her må det males og sånn er det!"

- "Nå er jeg så sliten, mer kaffe... "

-  "Vi har akkurat fått oss katt."

- "Ja, da ses vi i morgen klokken 8" (Sa jeg mens jeg tenkte; faen og driiiiiit, jeg vil sove lengre enn til halv 7 etter å ha vært på jobb i 14 timer!)

Snakkas til høsten!

Jeg har så mye jeg vil skrive...

... men når bilen endelig er parkert og jeg er hjemme er klokken halv ti og det er på tide med middag. I dag slo jeg alle rekorder og var hjemme halv 7, men så ble vasketorsdag utsatt til vaskefredag og klokken er 9 før jeg kan sette rumpen ned på stuegulvet med pc for å skrive det jeg har tenkt hele uken. Problemet er at når rumpen er på plass har bokstavene blitt fornærmet og gått sin vei. Kanskje de kommer tilbake hvis jeg bare begynner på ett av 9 innleggene som har skrevet seg selv i hodet mens tær og ankler løp som vinden?

- Noen av favorittbloggene mine har fått sine egne sanger i løpet av tiden siden jeg fant dem og det er så morsomt for inni hodet mitt triller tonene mens jeg leser innleggene deres. Slike jenter har Melissa Horn og da i særdeleshet denne sangen: Melissa Horn – Hur ska det gå? mens Frk Figen lever med denne: Katzenjammer – Demon Kitty Rag. Webtussa, som jeg faktisk også kjenner i levende live, har denne: Lisa Ekdahl – I Tveksamhetens Tid og jeg er usikker på om hvorfor dere har fått disse sangene. Lykken er er innehaver av denne Tom Waits – Martha og jeg håper han syns den er like vakker som det jeg syns. I følge hukommelsen skulle akkurat dette innlegget hatt et poeng, men det har det tydeligvis ikke, med mindre dere, som jeg, syns å få musikk tildelt er en ordentlig hedersbevisning, noe det faktisk er. (Uffameg for en setning, jeg hadde blitt kvalt av norsklæreren min på barneskolen.)

- Mens jeg hengte opp klær her en senkveld tenkte jeg på hvor usannsynlig heldig det er at jeg har gjennomlevd disse tidligere mennene. Hvis jeg ikke hadde hatt erfaringen jeg fikk fra dem hadde jeg ikke på langt nær satt så pris på Gartneren som det jeg faktisk gjør. Jeg hadde ikke elsket å komme hjem til nyvasket hus en torsdag jeg skulle jobbe til 5, men endte opp med å jobbe til 8. Jeg hadde ikke forstått at det er spesielt når mannen faktisk gjør ting uoppfordret, og jeg hadde ikke gledet meg over at det alltid vanker en velkommen hjem-kos. Alle de forhenværende var der for å lage vei for den vakreste mannen jeg noen gang har møtt! Takk for hjelpen og til lykke med livet, tenkte jeg, før jeg fortsatt tankerekken ned en litt mindre smigrende bane. For hvis de var der for å bane vei for min var også jeg der for å bane vei for deres. Og dermed tenker jeg at det er noen der ute som prissetter hjemmelaget mat og en dame som er hjemme når de kommer fra jobb høyere enn himmelen. Noen andre vil kanskje elske at det ikke er en fastsatt vaskedag og atter andre vil elske at de har funnet noen med et snev av impulskontroll. Tanken er altså ikke å finne noen du tenner på, men derimot noen som har nogenlunde samme krav til livet som deg selv, og hvis du nå tar deg selv i å tenne på vedkommende får du ta det som en gedigen bonus og betrakte deg selv som verdens heldigste. Og med det takker Dr,Tenkerbell for seg. I`ll be back same time tomorrow for more love-life advice!

- Damen som erstatter min kollega mens hun er ute og føder barn virker fortsatt ikke som tiltenkt. Jeg må bruke all min viljestyrke for å ikke utbryte: "E du fette idiot???" flere ganger daglig. Jeg har klart det så langt, men det holder hardt. Jeg begynner å tro at hun gjør det med vilje for å få sparken, slik at hun kan gå på Nav. Så inni granskogen bortevekk går det ikke an å være når man faktisk har kommet seg gjennom 3 år på BI... Jeg røyker 5 sigaretter mer om dagen, bare fordi jeg må gå bort og innhente impulskontrollen. Hvis det viser seg at hun later som kommer jeg til å saksøke henne når jeg får lungekreft, ropte Tenkerbell mens hun hostet faretruende. (Nå må du bare vente litt for jeg må ut å ta en røyk siden jeg jazzet meg sånn opp.)

- For 2 og en halv uke siden vrikket jeg ankelen. Bare litt, men den er altså fortsatt hoven. Den siste uken har den hovnet mer og den er begynt å bli blå. Det gjør ikke veldig vondt når jeg går på den, men den er vond på natten. Siden jeg ikke har tid til å gå til doktoren, og siden doktoren er så umoderne at jeg ikke kan sende en MMS for diagnosering, ber jeg om at noen av mine mer doktorerende lesere vil diagnosere skiten og kanskje foreslå en effektiv behandling. Dersom det viser seg at den fortsetter å bli vondere kommer dette til å generere et eget innlegg, og siden dette sjelden er gøy å lese om, anmoder jeg om at dere svarer i kommentarfeltet, og takker så meget på forhånd. (Ikke-doktorer som kjenner til fenomenet må gjerne også uttale seg, for i nøden spiser fanden fluer, vet jeg.)

- Åhhh... Nå kom denne: Lisa Ekdahl – I'll Be Around og den er så vakker... Og med det kom innlegg nummer 5 som har vokst i hodet; hvor finner man folk? Jeg vet at jeg fant Gartneren på veldedighetsfestival, men man kan da ikke ta 8 uker ferie for å frekventere veldedighetsfestivaler i jakten på kjærligheten. Hvor er de? De som passer til akkurat dem? Jeg tenker på mine venner og lurer på hvor de skal finne noen som vil få dem til å le, til å trygge seg og til å bli lykkelige. Hvor befinner alle seg? Jeg trenger nødvendigvis ikke å finne alle, men jeg trenger å finne en til hver av mine venner som ennå ikke har funnet den som får dem til å le tannkrem utover speilet. Den som får dem til å kjenne lykken i magen når de våkner i natten og den som får dem til å se på seg selv i speilet og kjenne seg vakker. De må da være der et sted, hva...?

- Jeg er ikke noe gøy når jeg jobber så mye som jeg gjør nå, for jeg evner ikke å tenke annet enn jobb. Jeg våkner på natten i vill panikk fordi jeg tror jeg har glemt noe, men så er det ingenting og jeg legger meg til å sove igjen, mens jeg drømmer om utkastelser, reskontroer og glemte visninger. (Et øyeblikk bare, for jeg må finne en sittestilling som ikke sovner rumpemusklene og som samtidig ikke legger vekt på den dumme ankelen som har forstått at det er kveld og dermed gjør vondt igjen.) De eneste som liker meg på denne årstiden er andre meglere som også er så selvsentrert at de kun tenker jobb. En (ikke-meglende) venninne ringte meg i går kveld, mens jeg var på jobb, og nå kom jeg på at jeg burde ringe henne opp, men så orker jeg ikke likevel, for den dumme damen som har ringt meg 8 ganger i dag har stjålet all luften jeg hadde. Jeg satser på at jeg blir tilgitt og regner med at hun har lært seg at jeg er ikke-eksisterende i vår-sommeren. Beklager, du, men du vet nå hvordan det er...

- Gartneren jobber like mye som meg (kanskje mer, jeg har faktisk ikke helt oversikten over hvem som kommer hjem når) og vi møtes over Dagsrevyen som rusker forbi på mac`en i sengen. Det er noe usedvanlig koselig med å krype inntil mannen og sovne til den rolige følelsen av Norge i dag. (Jeg fikk akkurat melding om at hjemkomsten er forskjøvet til 12 og jeg må altså bare spørre; hvor mye blomster kan søringland komsumere på en helt ordinær regnende helg???) Og så jeg da som akkurat hadde satt på Tom Waits – I Hope That I Don't Fall In Love With You og som var klar for en suss og alt...

Jeg registrerer at det blir mindre og mindre poeng i disse del-innleggene og velger derfor å avslutte. Jeg har nemlig en god-bok på lager, og sofaen slår meg som mer komfortabel enn gulvet.

PMS + senjobbing =....

... forferdelig dårlig impulskontroll og faktisk en epost hvor jeg spurte om det virkelig kunne være nødvendig at to voksne mennesker trengte en megler i mellom for å bli enig om en parkeringsplass? Makan!

Ps: nå begynner jeg å bli sliten, tror jeg, for vanligvis tar jeg all krangling på strak arm.

Hvorfor smiler du sånn?

Akkurat i dag tror jeg at jeg er blitt litt forelsket i deg igjen, svarte jeg. Og kjente at akkurat sånn var det, jeg var forelsket på en helt ordinær søndag og søndag er som kjent den beste dagen å være forelsket på.

I wanna do like common people do...

... sang Jarvis Cocker på badet i går og jeg sang med for jeg også vil gjøre som vanlige folk gjør. Jeg vil gå fra jobb og være ferdig når jeg går. Men det er jeg ikke, for jeg må ta telefonen, rykke ut, snakke med og berolige, invitere og fraråde og absolutt alt annet som ingen fortalte meg at skulle være min jobb når jeg gikk på den ærverdige Handelshøyskolen BI for å bli eiendomsmegler. Jeg er sosialarbeider, ekteskapsrådgiver, jurist, økonomisk rådgiver, metrolog, allvitende og en generell drittkjerring. Jeg er flink, jeg er dust, jeg er overtalende og jeg er svak. I løpet av mine år på denne Handelshøyskolen BI hadde jeg fagene mikro-økonomi, makro-økonomi, økonomihistorie, matematikk og møkkafaget finansiering og investering. Jeg går nå 100% inn for å bytte disse fagene i 5 studiepoeng i faget ektefellenes samspill, 10 studiepoeng i luksusfellen og kredittsjekk-tolkninger, 30 studiepoeng med fordypning i Nav, 5 studiepoeng i kunsten å banke i veggen for å påvise fukt samt selvsagt 10 studiepoeng med muntlig eksamen i smalltalk for viderekomne.

Jeg har nå, i et par måneders tid, brukt all min tid på jobb. Min våkne tid som sådan, for jeg har tross alt ikke seng på kontoret. (Men velger å notere det bak øret, for det kan kanskje være en ide?) Jeg tenker jobb, snakker jobb, drømmer jobb og lever jobb. Jeg evner ikke lenger å snakke om noe annet, med noen, noe som gjør at de fleste som ikke er spesielt interessert i bolig, og ymse utfordringer i boligmarkedet som sådan, rett og slett ikke orker å høre på meg. Jeg gidder knapt nok å høre på meg selv, men ikke desto mindre går snavla jevnt og trutt 14 timer i døgnet.

I går hadde jeg 78 innkommende anrop og 34 utgående. Jeg hadde sendt 92 eposter og avholdt 3 visninger samt hatt 3 signeringsmøter. Videre hadde jeg sendt en rekke sms`er, laget 1 status på facebook og tatt testen for norsk statsborgerskap (mens jeg snakket med en kunde som antagelig hadde tatt valium for det gikk så saaaakte). Det brenner under beina på meg og bobler i hodet, og jeg kan legge til at jeg strøk med bravur på statsborger-testen og regner med å bli tvangseksportert tilbake til finnmarka nårsomhelst med mindre sjefen min har kontakter nok til at han fremskaffer en arbeidstillatelse.

Men det er dette jeg kan og det er dette jeg liker. Hva annet kan en hyperaktiv finnmarking med munndiarè bedrive? Hvis jeg ikke hadde vært eiendomsmegler hadde jeg blitt tvangsinnlagt. Som en fare for meg selv og andre. Uten mulighet for verken bedring eller løslatelse. Kanskje det er en hjerneskade eller kanskje det rett og slett er en mutasjon?

Min far liker å snakke, men ikke med hvemsomhelst og ikke om hvasomhelst. Min mor husker godt og snakker en del, men hun er mindre enn middels opptatt av eiendom og hun spør stadig om hva det egentlig er jeg driver med nå; "er det salg eller utleie av bolig du jobber med, Tenkerbell"? Min bror jobber som et uvær, men det er med praktiske ting og jeg er usikker på om han til dags dato evner å i det hele tatt slå på en pc. Hvordan ble jeg meg? Hvordan laget den hardtarbeidende mannen fra Møre og den eksentriske kvinnen fra isbreen meg? Vel, hvordan vet jeg jo selvsagt, for jeg har da en grei karakter i biologi, men hvordan ble gen-pool 1 og gen-pool 2 til gen-galskap 14?

Min nye kollega lurer på når jeg får tid til familie, venner og andre ting? Svaret er at det har jeg ikke. Når det brenner kan jeg klemme dem inn hvorsomhelst og nårsomhelst, men hvis det er bare generell oppdatering om livet må de nok vente til oktober, når verden roer seg ned og jeg igjen klarer å puste med magen. Jeg beklager til en og til alle, men jeg klarer faktisk ikke å si nei til jobb. Jeg evner ikke å si at de må vente og jeg gremmes av å takke nei til eller, gud forby, miste oppdrag fordi jeg har for mye å gjøre. Når jeg blir stor skal jeg lære meg det, men enn så lenge må jeg løpe.