Jeg glemmer alltid sommeren

Hvert eneste år siden jeg flyttet ned til de mer sentrale strøk på Østlandet har jeg hatt en akutt hjemlengsel rundt juli og august. Så snart gradestokken bikker 25 grader uten vind går hodet inn i unntakstilstand og det eneste instinktet vil er å dra meg til stranden og legge meg i bløtt i vannkanten. Jeg tror finnmarkinger er bygd opp litt som tyttebæret og at vi dermed har et snev av frostvæske i årene. Denne frostvæsken reagerer i varmen og dermed sitter man der og savner stiv kuling og snø, for det er tross alt lettere å kle på seg enn å kle av seg. Når jeg la meg, i tolvtiden, var det 27 grader i leiligheten til tross for at alle vinduer stod på vidt gap. I følge yr.no kan jeg vente meg 27-28 grader denne uken, mens øya i ishavet kan se frem til 7 grader og strålende sol. Når det er 7 grader får man ikke struntet rundt i bikini mens man flørter med fine Gartneren på stranden, men på den andre siden så fungerer faktisk hodet og man får gjort det man skal på jobb. Men, som det foretaksomme mennesket jeg er har jeg funnet løsningen på problemet; vi introduserer nye (finnmarkingsvennlige) åpningstider på kontoret; fra nå av kan man møte opp hos megleren sin mellom 04.00 og 11.00 på dagen, før det er siesta, med påfølgende åpningstid mellom 22.00 og 02.00. Jepp, sånn må det bli!

Tidlig opp og tidlig i seng, og du vil møte svært få av våre mest interessante mennesker...

... sa en klok mann en gang. Jeg praktiserer isteden sent i seng --> tidlig opp, noe som medfører at jeg hele uken, med unntak av fredagsmorgenen, har sett ut som en tusse, med dårlig hårdag og smale øyne. Det er utvilsomt verdt det, for de sene kveldene krydres med latter, kos og mange fine øyeblikk. Jeg smiler selv som jeg er trøtt som en dupp, jeg ler av det meste og jeg er effektiv som aldri før bare for å få frigjort litt ekstra disponibel tid. Jeg sier som Frøken Parton: I pour myself a cup of ambition and try to come to life. Kaffen som tidligere har vært nødvendig er nå uunnværlig og jeg løper rundt som en adhd-fraggel! Kvelden skal tilbringes i det gode selskap og jeg ler så jeg nesten griner av morgenens telefonsamtale med vakre Zulukongen. Alle burde ha en Zulukonge rundt seg!

Når det gjelder mitt tidligere innlegg (annonse) om erfaringsgrunnlaget må jeg til alle interessenters fortvilelse bare få sagt at tilbudet er trukket tilbake. I ettertankens navn har jeg funnet ut at jeg trenger alle erfaringene for å kunne være meg. Jeg trenger æsj like mye som hurra, for å virkelig kunne sette pris på det når livet smiler som nå.

Livet smiler og jeg ler i sommeren.

Jeg har offisielt kapitulert...

... og innsett at dette med blomster ikke er min greie. Solsikkene som skjøt fart opp av krukken er nå i ferd med å avgå ved døden og jeg ser vel det at når jeg ikke en gang klarer å holde liv i ugress må jeg gi opp. Jeg ber om at de mer blomsterkyndige av leserne mine tipser meg om den mest robuste planten som er å oppdrive på den nordlige halvkule, eller at noen gir meg en flottende plastikkblomst.

Nytt på nytt

Jeg har funnet meg en morsom mann å leke med, en mann som snakker, lytter og ler med meg. Han liker øl i sofaen, og han ler av rare mennesker sammen med meg. Han er østlending, den første østlendingen jeg noensinne har tilbragt mer enn en natt sammen med, og jeg ler av meg selv. Jeg aner ikke hvordan reglene for dette er, dette med dating. Han er jo ikke akkurat 20 år gammel, så jeg antar han har datet en og annen dame tidligere, og jeg lurer på hvordan jeg er i sammenligningen. Jeg forsøker å gjøre meg litt "sørete" men det skinner nok gjennom at jeg er annerledes. Uten at jeg kan si det sikkert antar jeg at jeg er mer direkte enn den ordinære vestfoldske dame. Jeg ser for meg at jeg kanskje har overasket ham en gang eller to, men samtidig ser jeg for meg at det kanskje er enklere med en dame som sier det hun tenker.

Det smiles av gode tekstmeldinger hvor dagligdags tøys fortelles. Det gleder meg at han har et like avslappet forhold til dette som det jeg har, og at vi kan møtes for moro når det passer. Det kiler i magen av koselige kvelder, morsomme netter og fine morgener. Nå skulle jeg egentlig fortalt festlige anekdoter om samtaler, hendelser og latter, men av en eller annen grunn føler jeg at de er taushetsbelagte. Så isteden; jeg tester ut dette med dating og jeg smiler non stop:)

Så hva var det da?

Jeg vet ikke, jeg aner faktisk ikke hvorfor jeg tillot meg selv å bli så til de grader tråkket på. I retrospekt ser jeg jo at jeg stadig vekk forsøkte å fjerne elementet, men jeg gjorde ikke noen god jobb. I løpet av perioden fra september til april vekslet jeg mellom den fullstendige lykke og helt katastrofe-stemning. I slutten av april var selvtilliten så til de grader rasert at jeg sluttet å se meg i speilet. Jeg er på bedringens vei, og det hender jeg smiler til meg selv i speilet nå, men ikke desto mindre føler jeg at jeg burde klare å identifisere hva det var som gjorde at jeg tillot katastrofen slik at jeg kan unngå den en annen gang. Jeg anser meg selv som et relativt oppegående selvstendig menneske, men dette vitner hverken om oppegående eller selvstendig. Den selvstendige delen av meg som faktisk virket forsøkte å ta kontroll ved jevne mellomrom, men en eller annen del av meg saboterte forsøket.

Så hvordan var det da, var dette den såkalte kjærligheten? Nei, langt derifra... Det var noe helt annet, det var en slags rar avhengighet som jeg antar vokste ut fra bruddet, et slags substitutt for det som hadde vært. I et forsøk på å komme meg videre gikk jeg isteden inn i et lukket, destruktivt og dysfunksjonelt forhold. Jeg er skuffet over meg selv og jeg skulle gjerne hatt det ugjort. Men det går ikke, så isteden akter jeg å lære noe fra dette. Prinsesse SuperVero pleier å si at alle mennesker som kommer inn i livene våre har en misjon, noe vi skal lære eller oppleve, for på den måten å vokse. Jeg kobler dette sammen med det min kjære bloggheks sa for en tid tilbake i forbindelse med at hun kikket i kortene: Ta vare på selvstendigheten din, den gir deg sterke fordeler. Ja, den gjør det, og jeg skatter den adskillig høyere nå enn jeg gjorde før, for nå har den faktisk stått for fall. Jeg var i ferd med å ofre hele selvstendigheten, selvbildet og hvem vet hva mer, for ingenting...

Midt oppi hele katastrofen så jeg mine nærmeste forsøke å hjelpe, forsøke å få meg til å åpne øynene. Jeg er dere evig takknemlig, for uten noen å lene seg mot vet jeg ikke om jeg hadde stått like rakrygget nå. Fine menneskene som stod ved siden av meg når det stormet, og som hjalp til å plukke opp restene når det løyet. Jeg lover hver enkelt av dere å stå der hvis dere noen gang havner i uværet, for jeg er uendelig takknemlig. Takk...

Det er skummelt

Jeg har gjennom mange år skrevet små noveller, utkast til lange romaner, forsøk på dikt og lange betraktninger om mitt eget liv. Jeg gløtter innom Forfatterbloggen fra tid til annen og er nesten på nippet til å kaste meg ut i det. Bare lempe ut mine ord, for å få respons, kritikk og kanskje litt ros. Men jeg tørr ikke, det er skummelt og jeg er i selvkritikken klar over at det ikke er godt nok. Ordene mine er ennå ikke gode nok, de forsvinner i de andres gode ord og dermed forblir de liggende i mappen Mitt. Bloggen her er ikke like skummel, for den er hverdagslig. Den er dagliglivet mitt, og ingen kan kritisere mitt liv, for det er som det er. Det skumle består i at noen skal kunne se, vende på og vri ord som ikke er mitt liv. Det er litt som når jeg tidligere proklamerte at jeg ikke danser, jeg rocker, og ingen kan si at man ikke kan rocke... Jeg var, like mye som John Irwings Garp, overbevist om at det var forfatter jeg skulle bli når jeg ble stor. Nå er jeg ikke like sikker, for det som definerer en forfatter er vel ikke at han skriver, men at andre faktisk liker det han skriver. Jeg er redd jeg er i ferd med å bli stor, og jeg er redd for at jeg er en adskillig bedre megler enn jeg er skribent, så da døde litt av Garp`en i meg...

Supe(r)megleren rider igjen

Etter en lang dag på jobb, med mange lange og fabelaktige telefonsamtaler, koser jeg meg nå med en pils mens Katie Mehlua holder meg med selskap. Jeg kan vanskelig tenke meg bedre selskap enn damen med silkestemmen når rare leietakeres stemmer fortsatt ljomer i øret og det suser i venstre frontal-lapp. Dagens høydepunkt var for øvrig den koselige damen jeg var på befaring hos i ikke mindre enn 2,5 timer, som insisterte på å vise meg hvordan avtrekksviften på kjøkkenet fungerte 2 ganger. Damen er for øvrig herlig, men jeg kan vanskelig se for meg at man kan finne en avtrekksvifte jeg ikke klarer å håndtere etter 5 år som megler, med en gjennomsnittlig husmengde på 5 i uka. Vent litt mens jeg kravler frem kalkulatoren på telefonen ......................................................................................................................................... .........................................................................................................................................................

Jepp, det utgjør vel ca. 1250 eiendommer etter fradrag for eksamensperioder og mine noe knappe ferier. Jeg slår herved meg selv til baronesse av avtrekksvifter og venter på å få baronesse-tittelen tilsendt i posten fra selveste kongen.

Amen, skål og god natt!

Vi minnes ikke dager, men øyeblikk...

... og denne helgen rommer mange av dem. Jeg kan se tilbake til en helg hvor jeg har faktisk har gjort bare akkurat det jeg har hatt lyst til. Hvor ofte kan man se tilbake på hele 48 timer og si at man bare har gjort det man lystet? Jeg er i hvert fall ikke bortskjemt med det. Helgen har vært tilbrakt i bare trivelig selskap, herunder med min tidligere kollega Frøken Veske, Klatremus, Gartneren og ikke minst meg selv. Jeg er slik laget at jeg trives i mitt eget selskap, og at dersom jeg en periode har vært mye sammen med andre liker jeg å trekke meg tilbake å rydde hodet. For jeg tror det er det jeg gjør når jeg er alene og ikke tenker på noe konkret. Når timene fylles med bøker, musikk, te og kos. Jeg skatter alle de fine øyeblikk denne helgen og legger dem i skuffen som åpnes når ting ikke er så greit.
Takk til alle som har bidratt til smil, latter og kos:)

Erfaringsgrunnlag

Jeg ønsker meg et nytt erfaringsgrunnlag til jul! Man forventer og tolker hendelser i nåtid ut fra det som tidligere har hendt, og jeg er urettferdig mot snille mennesker rundt meg ut fra mine tidligere bedritne erfaringer. Jeg kunne tenkt meg å byttet bort ca. 4 sammenlagte år med søppel mot sommerfugl-safarier, morgenkaffe, smil og latter. Jeg ser for meg at litt mer naive mennesker kanskje kunne dratt nytte av kynismen som disse årene utvilsomt genererer. Kansje de dumsnille kunne hatt behov for et aldri så lite snev av sinne? Jeg er ikke fremmed for å dele opp disse 4 årene, for eksempel ser jeg for meg at jeg kan bytte bort en uke æsj mot en stk. koselig morgen. Jeg kan til og med ta til takke med en halvdårlig morgen dersom de ikke har annet å by på. Anse dette som en finn-annonse folkens, og gi bud!

Det kiler i magen...

... av smil, glimt i øyet og gode historier. Smil gir energi og sjelden har jeg vel hatt så mye tid til dem rundt meg. Jeg jogger rundt i verden mens jeg faktisk har tid og overskudd til å huske på alle. Jeg husker på mines små rare hendelser og jeg er bedre på oppfølging enn noensinne. Jeg merker at ett smil avler fem nye og jeg tror alle rundt meg merker forskjellen. For en måned siden avlet jeg ikke annet enn trist. Dette viser egentlig akkurat det jeg alltid har ment; når man er nedfor bør man holde seg for seg selv til det går over. Nå er tristessen gått sin vei, antagelig ikke for godt, men det skiter jeg i for jeg er glaaaaa!

De rareste dagene

Gårsdagens kundemøte var det rareste jeg har hatt på hvert fall 6 måneder, og det sier ikke så rent lite når de siste 6 månedene har bestått av all slags rart, deriblant drapstrusler. Jeg skulle ha et møte med damen som bebor 1.etasje i en tomannsbolig, men når jeg ankommer oppdager jeg at også damen som bor i 2.etasje har bestemt seg for å være med. Så der sitter jeg da, med 1.etasjedamen som nekter å skrive under på kontrakten, 2.etasjedamen som krever all slags rare ting samtidig som jeg forsøker å forklare kontrakten for 1.etasjedamen. I tillegg til at disse to sitter der og kakler kan jeg presentere 2.etasjens sønn som jevnt gjennom møtet forsøker å sjekke meg opp. Galskapen er komplett og etter 15 minutter sier jeg med krass stemme at bare en får snakke om gangen! Jeg føler meg som den slemme førskolelæreren som kjefter for at barna bruker utestemme inne. 2.etasjedamen får lov til å begynne og jeg avslår 9 av 10 krav som uberettigede, håper dermed at hun er ferdig snakket og går over til å svare på 1.etasjedamens spørsmål. 2.etasjedamen er imidlertid ikke ferdigsnakket og sitter isteden som en papegøye og gjentar absolutt alt 1.etasjedamen sier bare med mye høyere stemme. Til slutt signerer 1.etasjedamen og jeg passer på i hui og hast å pakke sammen sakene mine før sønnen forstår at det er hans tur til å snakke. Han forstår det idet jeg går ut porten og vræler etter meg: "Jeg syns du er flott, og det er skikkelig sant altså! Ringer deg til uka, jeg!" Jeg håper han ringer når jeg er i sivil, slik at jeg kan svare som jeg pleier; "Du får ikke pult meg, så du kan liksågodt slutte å kaste bort tiden!" Slikt sier man ikke når man er iført dressen, men det triller fint av tungen når jeg er iført t-skjorte og skinnjakke.

Få meg av plata, jeg er ferdigstekt!

Jeg er den ultimate drittkjerringen, jeg vet det og jeg er faen ikke flau engang. Hvis det finnes noe sånt som reinkarnasjon kan du være helt sikker på at jeg var den eneste heksen på den nordlige halvkule på 1600-tallet som faktisk fortjente å bli kastet på bålet! Jeg har lang lunte og jeg skyr stort sett enhver form for konflikter så langt det lar seg gjøre. Jeg kan svelge hårete kameler hvis det er slik at gevinsten er større enn pelsen. Jeg kan bite i meg stygge kommentarer som sitter ytterst på tungen for å unngå å såre noen som har såret meg. Jeg kan smile mens jeg banner sinnet bort inni meg. Til slutt er imidlertid halsen full av pels, tunga spiss av stygge kommentarer og bannskapen må ut! Da er det drittkjerringen gjør sin entrè, der jeg ler min ondskapsfulle latter mens jeg rolig og behersket stikker alle steder hvor jeg vet det svir. For der lunten er lang er sinnet nesten like langvarig. Nå er det ikke slik at jeg går rundt og freser, det er mer som det legger seg en tilfreds ondskap og fred over meg. Når jeg er kommet til dette punktet er jeg ikke forbanna, jeg er derimot rolig og kalkulert. Jeg kommer til å fortsette å stikke til jeg ikke gidder mer, til likegyldigheten tar over, noe som kan ta meget lang tid...

Overleveringen

Nå skulle det vært et morsomt innlegg her. Jeg burde ventet til i ettermiddag med å skrive dette, slik at jeg kunne skrevet det med en shwung, men det gjør jeg nok ikke.

Nøklene til leiligheten lå pent og pyntelig i skuffen og ventet på at Sniken skulle hente dem. Etter helgens eskapader var jeg særdeles lite interessert i å møte ham alene, så i det jeg får meldingen kaller jeg inn assistanse i form av Klatremus. Hun ankommer 10 minutter før ham, og jeg tviler på at han la merke til henne idet han tar av seg skoene og marsjerer inn. Det ble kleint, fælt, ubehagelig og jeg ble irritert! Hva skulle han inn for?

Hva i all verden kan vi ha å si til hverandre som ikke allerede er sagt? Jo, et par småting var det som ikke var sagt, deriblant et par setninger om en gartner, og jeg passet selvsagt på å få sagt dem. Kanskje han forstår at han er borte. Han burde forstå det, han burde trekke seg bort, han burde slette nummeret mitt og innse at jeg er borte!

Stones in the morning

Det kiler i magen og jeg synger Stones i dusjen mens jeg smiler av morsom kveld og koselig morgen med Gartneren. Naboene må nå ha lært seg å merke når jeg er glad for da synger kråka høyt og skjærende mens Rolling Stones eller Jokke ljomer i stua. Jeg gleder meg til å reise på besøk til Zulukongen, jeg gleder meg til å dra på jobb og jeg gleder meg til å treffe Gartneren igjen. Livet smiler og jeg ler :)

Vente-vente-vente...

...og den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, sier de som har greie på det. Jeg sitter og drodler på Facebook, mens jeg kikker på klokken og lurer på om det ikke snart er på tide å begynne og skrelle poteter. Jeg er rastløs og venter på selskap, fint selskap, koselig selskap, trivelig og morsomt selskap. Mens jeg venter skal jeg vise dere den samlede shoppinginnsatsen min fra ferieturen!Ovenfor ser dere en blå parykk som jeg kjøpte i den forhåpning at jeg en eller annen gang skal på kostymeparty. Nå er det bare å få sydd et havfrue-kostyme og sørge for å bli invitert på fest, jeg er straks klar! Det ligger også en usedvanlig kul pønkeparykk der, denne ble kjøpt uten mål og mening og forslag til bruksmuligheter tas i mot med takk. Skoene er kjøpt for 2 euro, da det ikke fantes et eneste sko-par i kofferten som kunne brukes når tåa var hovnet opp til dobbel størrelse, og jeg syns det var udelikat å spasere barfot inn i flyet siden den tidvis fortsatt blør. Sist, men absolutt ikke minst, ser man en morsom serviettholder som jeg kjøpte for 10 euro på en pub. Jeg liker all shopping som innebærer at jeg kan sitte på en barkrakk å prute. Hurra for tidenes flotteste serviettholder!

Wednesday without the gods

Onsdag skulle jeg og jentene skille lag, jeg skulle med Trønderen til en fornøyelsespark og jentene skulle på marked i Alicante. Jeg nektet å være med på en 3-timers spasering gjennom markedet i 30 varmegrader og gledet meg isteden til karuseller og berg og dalbaner. Vi spiste lunsj samlet før vi skilte lag, hvorpå jeg og Trønderen løp gjennom byen i ti minutter for å rekke toget, som for øvrig viste seg å være 20 minutter forsinket...

Trønderen har tidligere frekventert fornøyelsesparken, da med taxi dit, men mente at toget var et adskillig bedre alternativ, noe det også viste seg å være for togene i Spania er nye og har air-condition. Vel fremme på togstasjonen som bærer fornøyelsesparkens navn var det bare å ta beina fatt. I etterpåklokskapens navn er jeg ganske sikker på at vi valgte feil vei, for vi endte med å gå 30 minutter i oppoverbakke. Jeg er nå svett, og har begynnende gnagsår på høyre hæl. Svett er forresten en underdrivelse, for jeg er gjennomsvett, der vi går i solsteiken i 30 varmegrader. Jeg tenker på at det ikke gjør noe, for snart er vi nok fremme. Vi var snart fremme og vi begynte å stusse over at vi ikke hørte noen lyder, ikke et eneste barnehyl eller karusell eller noe var å høre. Vi unnskyldte det med at vinden (som ikke var der) blåste lydene vekk fra oss. Vinden blåste ikke noe noen steder, for når vi kom frem til porten var det stengt! Det var åpent tirsdag og det var åpent fredag, men altså ikke onsdag. Ny plan lages av gjennomsvett finnmarking og skuffet trønder; vi skal komme oss ned til Benidorm og kjøpe badetøy for så å dra til Agualandia, for badeland er nesten like bra som fornøyelsespark. Så da er det bare å begynne å gå igjen, for man kan ikke bestille taxi når man ikke kan spansk og ikke vet hvor man er...

En time senere spaserer vi inn i utkanten av Benidorm, og klærne mine kan nå vris opp. Gnagsåret som var begynnende for en time siden er nå i full blomst og vi finner sporenstraks en pub slik at en cerveza kan nytes før vi leter opp badetøy. Med cervezaen innabords og en is i hånden føles alt litt bedre og vi begynner jakten på bikinien. Isen gikk imidlertid i bakken idet jeg snublet på veien ut av puben og jakten på bikinien viser seg å være en adskillig mer langdryg affære enn først antatt. Vi har ankommet Benidorm i siestaen og det tar oss en time, samt 48 stengte strandbutikker, å endelig finne bikini. Gnagsåret er nå ferdig med å blomstre og isteden gått over til å blø å dunke. Men hva gjør det? For nå er vi i gang, mangler bare en taxi så er Agualandia innen rekkevidde. En ekstra halvtimes spasertur senere finner vi taxi and we`re off! Hurra!!!

Agualandia fremstår som selveste drømmen i det vi betaler oss inn, og jeg jogger (med dunkende gnagsår) inn i garderoben for å kle på meg min flunkende nye bikini. Oioioi, jeg burde overkommet min skrekk for prøverom, for bikinien er for liten, aldeles for liten! Jeg trasker ut av prøverommet med en bikinitruse som klemmer alle steder og trykker sideflesket uflatterende ut både over og under. Overdelen hører hjemme i the Playboy Mansion, men jeg har overhodet ingen intensjoner om å dra og kjøpe noe nytt, så jeg knyter det bittelille badeskjørtet rundt rumpen og går ut for å møte Trønderen. Vi setter oss og tar en øl mens vi ler av dagen hvor gudene var mot oss. Nå kan det bare gå en vei, sier vi og setter fart mot første vannsklie! Jooohooooo, detta blir gøy!

Jeg snublet på veien mot mattene vi måtte ha med oss, og idet jeg kikker ned på foten tenker jeg at æsj, nå må jeg vente med å bade litt, for her blør det. Jeg trasker bort fra mattene, med trønderen svimete etter, og får satt meg ned på en kant. Det kommer en dame bort med et plaster. Jeg kikker på det lille plasteret damen ga meg og jeg kikker på blodsporet som følger oss bort til kanten og tar tåa i nærmere ettersyn. Tåneglen er røsket ut, ja nettopp røsket ut, og henger og slenger i en hudflik i øverste del av tåa. Jeg kommenterer dette og ler litt av at gudene fortsatt glimrer med sitt fravær, mens trønderen holder på å svime av og unngår konsekvent å kikke på både meg, tåa og blodsporet. Jeg er min fars datter og tenker dermed at den neglen er jo bare å få bort, for den vil jo ikke akkurat la seg dytte på plass igjen. I det jeg forsøker å rykke den av kommer den en badevakt løpende ned og gestikulerer at vi må få meg ned på sykestuen. Javel, så hinker jeg ned, mens jeg nesten drar Trønderen med meg. Han er svimmel og uvel og jeg er redd for at han skal deise i bakken. Vel inne på sykestuen oppdager vi at selv om mennesker har gått 6 år på skole er det aldeles ikke selvsagt at de snakker engelsk. De skylder tåa med sprit og kikker på den. De skylder enda en gang med sprit og kikker på den. Jeg blir irritert på både doktoren og Trønderen og gestikulerer at de bare skal røske av neglen så vi kommer oss videre. De gjør det, eller de forsøker å gjøre det, for etter 5 minutter med pirking med en tang innser de at de tydeligvis ikke har tenkt å rykke den av og henter en skalpell. Jeg er nå godt forsynt av både sykestuen og Trønderen som sitter og smågulper ved siden av meg og sier at han bare skal gå ut å få litt luft. "Æ ska da itt lævne dæ her, når du sett å har vondt!" Neivel, og hurra for for svimete gentlemansfaktorer, tenker jeg. De får endelig skjært av meg tåneglen og plastret tåa sammen og vi spaserer igjen ut i solen og mot den tidligere nevnte vannsklien. Jooohoooo, den var morsom! Men i det vi kommer opp av bassenget har bandasjen falt av og jeg legger atter en gang igjen ett Hans og Grete-spor av blod. Godt vi kan veien til sykestuen, tenker jeg, mens jeg igjen sleper trønderen etter meg.

Sykestue-menneskene rister på hodet og gestikulerer på spansk og jeg forstår at jeg ikke får lov til å bade mer... Pokkers møkkadag! Vel vel, hva gjør man nå? Jo, man spaserer bort til restauranten for en pils og litt mat. Restauranten var imidlertid stengt for dagen, og vi innser at her er det bare å få prayet en taxi å komme seg hjem...

Dagen ble bedre, men ikke før langt senere, når tåa endelig hadde sluttet å blø og sangriaen var kommet på bordet! Jeg beklager på det sterkeste at jeg ikke fikk tatt bilde av tåa, mens neglen hang på halv 8, men jeg var opptatt med å holde Trønderen oppreist...

Den hvite senoritaens memoarer fra Espania

Stranden i Villa Joyosa er veldig fin, og så snart klokken runder 13.00 er det fysisk umulig å gå på den uten å få brannsår under bena. På denne stranden bor Solsengnazien som passer på at alle solsengene står på geledd, at alle parasollene er oppslått og videre at ingen finner på noe tull på stranden hans. Man skulle kanskje trodd at en del av denne oppassingen var satt bort til badevaktene, men jeg er overbevist om at Solsengnazien gjør en adskillig bedre innsats. På kveldene syklet han som en virvelvind rundt i gamlebyen, og jeg er sikker på at han da freelancer som byens dørvakt. Solsengnazien har nok opplevd sitt livs verste mareritt denne uken, da vår rutine hver morgen var å traske ned til stranden, flytte tre solsenger sammen, slå ned parasollene som stod rundt og sette på radioen som så stod og ljomet til vi spaserte hjem i 18-tiden. Han kom panisk joggende bort, mens han snakket på spansk og gestikulerte med armene og fortvilet forsøkte å forklare at dette IKKE GÅR AN!!! Dette var hans strand, men likevel fant vi et slags kompromiss, idet Prinsesse SuperVero satte hendene på hoftene og nektet å flytte solsengen tilbake mens hun argumenterte på norsk og gestikulerte med armene. Kompromisset ble at han konfiskerte parasollene som vi nektet å ha oppslått og deretter bannende gikk sin vei med de stygge tennene sine.

Jeg la merke til at de fleste spanske supermarkeder, samt farmasiane, solgte tannbørster. Ikke desto mindre er ikke dette er prioritert hjelpemiddel for den jevne spanske mann. På den ene restauranten vi spiste på kikket vi nøye etter om det lå tenner i maten for her hadde tannfeen hatt det travelt!

Sangria er godt! Drinken (eller kanskje vi bare skal kalle det for drikken, slik at jeg ikke høres så alkoholisert ut) som er restegratengens likvidiserte stebror faller i smak nesten uansett hvor man drikker den. Jeg har imidlertid merket meg at spanske restauranter lager en smaksmessig bedre sangria, mens britiske pub`er går for den kvassere varianten. Så valget på sted går ut på om man ønsker kvalitet eller kvantitet. Jeg likte begge deler og har spasert rundt småbrisen i en uke. Jeg tror ikke den jevne spanske beboer drikker sangria til middagen, men det gjorde altså vi.

Jeg hadde fått lange advarende pekefingre mot sigøynerne som bor i gamlebyen. De var skumle, høylydte, langfingrede, etc. Jeg traff isteden mennesker som var åpne, hyggelige, imøtekommende, hjelpsomme og veldig smilende. På turen ned til stranden om morgenen ble man hilst med et hyggelig Hola, og på veien hjem satt hele nabolag ute i gatene og sang, lo og snakket. Der vi fikk beskjed om å bolte dører og vinduer slik at ikke vi ble ribbet for alt, oppdaget vi at vi hadde glemt 3 shortboards ute over natten uten at de hadde blitt stjålet. Dumme, forutinntatte og fordomsfulle nordmenn og fine, koselige, smilende sigøynerne!

De vi derimot ikke var advart mot var de spanske unge mennene som har et kvinnesyn som enhver polsk arbeider ville sett opp til. Jeg blir forbanna (!) når jeg blir vrælt etter og jeg så antagelig ikke spesielt vakker ut idet jeg klikket på et guttegjeng på veien hjem siste kvelden og vrælte til dem på en blanding av et spansk jeg hadde laget selv og nordnorske banneord. De ble stille og når jeg gikk videre var det bare den haltende klikkingen fra stiletthælene som hørtes.

Ahhhhhh...

Jeg, arbeidsnarkomane Tenkerbell, har lagt inn bortemelding på telefonsvareren, fraværsmail på eposten og slått av blåtannen som bor i øret. Jeg har offisielt ferie og så snart bekymringsklumpen i magen forsvinner klarer jeg sikkert å nyte den også. Dagen har gått i en sus, og jeg har sikkert glemt noe som kommer til å volde meg uante bekymringer på den 4 timer lange flyturen i morgen. Jeg sier til meg selv at mine kollegaer er flinke mennesker som kommer til å ta godt vare på kundene mine. Jeg sier til meg selv at en uke er skrekkelig kort tid, og at normale mennesker har ofte mer enn en uke ferie. Jeg forsøker å si til meg selv at jeg bare skal slappe av. Jeg hører imidlertid ikke etter når jeg selv snakker, så derfor regner jeg med at klumpen forblir fast i magen frem til i morgen, når vi har solidaritetsdrukket bort Prinsesse SuperVeros flyskrekk! Rett før jeg dro ut blåtannen ringte det en kunde med en vannlekkasje og det kostet meg uante krefter å be kunden om å ringe min kollega, men jeg innser jo at jeg ikke får bestilt rørlegger fra internasjonalt luftrom. Jeg skulle aldri tatt telefonen... Jeg tror jeg sender kollegaen min en melding og ber henne si fra til meg så snart det er ordnet. Ja, det gjør jeg! Sånn, litt bedre... Jeg returnerer fra det store utlandet om en uke, og jeg gleder meg allerede til mandag på jobb. Jeg har mer enn fullbooket kalenderen, med signeringer, kontraktsmøter og visninger. Hvis lykken står meg bi holder forspranget jeg har skaffet meg i månedskonkurransen frem til mandag, og da drar jeg igjen i fra de andre.

Hasta luego til dere og Hola til paraplydrinkene!

Reisefeberen ligger i blodet!

Pakkevegringen ligger der sammen med reisefeberen, derfor prioriterer jeg å jobbe. Jeg prioriterer også å lete frem min bok om Moderne Makroøkonomi for på den måten effektivt å avslutte en diskusjon i forrige innlegg. Jeg har også prioritert en koselig kveld sammen med Gartneren, noe som gjør at jeg definitivt burde pakket istedenfor å sitte her å rote på bloggen...

Men igjen, hvis jeg (later som at jeg samtidig) sitter og tenker på hva jeg skal ha med meg, så er jeg jo nesten ferdig pakket. Pakke-pakke-pakke... Jeg skal ta meg sammen, jeg skal pakke ned tingene jeg skal ha med meg, slik at når kvelden kommer og mine tre visninger er avsluttet kan jeg med god samvittighet krølle meg sammen med Gartneren på kino, kafè eller noe annet koselig. Ferden går til Spania hvor strand, sol og cerveza skal nytes i godt selskap med Prinsesse SuperVero og Søsteren. Vi ser ut som en amputert utgave av Spice Girls, med en rødhåra, en mørkhåra og en blondine, alle med store pupper og stutte bein. Min kjære Prinsesse SuperVero har flyskrekk, eller kanskje egentlig mer krasjskrekk, og denne ukens katastrofe-overskrifter har ikke akkurat bidratt til at det vil konsumeres mindre Fernet i påvente av lift-off. Både Søsteren og jeg er solidariske, og dermed vil nok det amputerte jentebandet være en smule påseilet idet vi entrer internasjonalt luftrom.

Det er ille når jeg har mer lyst til å bla i Steigums bok "Moderne Makroøkonomi" enn å pakke... Hva er det som er galt med meg? Haue, ville mine venner megetsigende svart og de har helt rett! Nei, nå er det bra, nå tar jeg meg sammen og slenger tingene ned i kofferten. Jeg har usedvanlig god tid etter å ha våknet klokken 6 og allerede har tilbragt 2,5 timer på det eksterne skrivebordet med å klargjøre for ferie. Pakkingen kan umulig ta mer enn 1 time, så da frigjør jeg mange timer så snart jeg slutter å utsette det. Ja, jeg tar meg sammen, snart, bare en liten kopp kaffe først, litt blogg-lesing og kanskje jeg skal vaske leiligheten...

Diktatorens tanker om NAV

Jeg hører som vanlig på radioen på morgenen til kaffen og i dag satte jeg kaffen i vranga idet en eller annen talsperson for Nav var ute og kommenterte det faktum at 80% av de sykemeldte ikke mottar sine sykepenger tidsnok denne måneden. Hun (talspersonen) sa videre at nå skulle det settes ned en komitè som skulle sjekke hvorfor saksbehandlingen var så forsinket. De trenger ikke en komitè, jeg kan fortelle dem hvorfor: det er fordi de bruker alle mulige ressurser på komitèer, uttalelser i media og annet fjas. Jeg er herved for privatisering av Nav-systemet, en privatisering som utvilsomt ville ført til at saksbehandlerne jobbet på provisjon og ble lønnet etter hvor mange saker de løste. Jeg ville også hatt inn en system som målte de forskjellige saksbehandlernes grad av fornøyde kunder. Jeg antar vi i denne prosessen ville halvert antall årsverk i staten, noe som jeg ville ansett som en formidabel forbedring. Ut fra det lille jeg husker av makro-økonomien jeg tok for 5 år siden, er Norge det landet i verden med flest ansatte i staten. Dette skaper ikke noe bruttonasjonalprodukt, det eneste det gjør er å opprettholde sysselsettingen i landet og bidrar til at vi har lav arbeidsledighet. Jeg er så oppgitt av potetlandet og alle dets komitèer!

Forberedelse av ferie

Jeg forbereder meg på en uke i Spania med avreise om bare 4 korte dager. I den forbindelse slår det meg at jeg nå i en uke har kikket i bokhyllene for å velge ut bøker som skal være med til det store utlandet. I går oppdaget jeg at jeg fortsatt ikke har funnet frem sommerklærne. På vei fra Drammen, i svart dress i bil uten klimaanlegg, med heteslag som en reell trussel tenkte jeg på strand, sval bris og bading. Som tenkt så gjort og jeg saumfarte leiligheten etter sommerklærne, som synes å ha forsvunnet som dugg for solen. Jeg har en leilighet på knappe 60 m2 og sommerklærne er vips borte! Redningen ble sy-posen, altså den posen der det ligger klær til reparasjon. Jeg fant en bikini som så helt fin ut, men som senere viste seg å ha et spileproblem, samt en kjole som det fremdeles er uvisst hvorfor ligger i sy-posen. Så sånn ligger det an, 4 dager før avreise; jeg har funnet bøkene jeg skal ha med, men sommerklær glimrer med sitt fravær. En eller annen plass i disse 4 dagene, hvor jeg også skal klemme inn klesvask, lange arbeidsdager, samt forhåpentligvis en og annen date med kjekke gartneren, må jeg finne sommerklærne, for å unngå å reise til Spania kun utrustet med sy-posen. På den lyse siden; dersom jeg ikke finner dem slipper jeg unna med en veldig liten koffert!

Det spirer og gror...

... i den grønne potten som var tiltenkt kaffeplanten. Det viser seg at jeg har adskillig bedre lag med solsikker enn jeg noensinne hadde med kaffebønnene og etter bare 6 dager står det til liv i krukka. I bygda jeg forlot i skilsmissen har de en årlig solsikkekonkurranse, hvor det er om å gjøre å få den høyeste solsikken og jeg lurer på om jeg får solsikkegeneralen til å komme nedom på en kopp kaffe for å måle den høyeste utenombygds, innendørs solsikken:)

Morgenstund har gull i munn

Dedikert A-menneske som jeg er sitter jeg i dress og koser meg med kaffe, før jeg skal ut og hente de siste 8 poengene i denne månedens megler-konkurranse. Seieren er allerede sikret med en ledelse på drøyt 29 poeng, men ikke desto mindre løper jeg for å hente inn et par til. Jeg smiler og tenker på morsom date samt koselig formiddag dagen etter.

Det er vel kanskje 4 år siden jeg så ham for første gang, og siden møtt ham fra tid til annen ved forskjellige festlige lag og konserter. Han minner om Johnny Depp i Fear and Loathing in Las Vegas, og jeg var betatt. Han holder til i ytre krets av min bekjentskapskrets og dermed også min eks`krets. Forrige helgs festival inkluderte opptreden fra bandet og mens jeg stod der med et glass vin i ene hånden og et glass whiskey i den andre kom jeg på den strålende ideen at jeg ville hilse på (les; se ham naken). Som tenkt så gjort, og i ekte 6-klasse stil sendte jeg en venninne bort for å sjekke om han var klar over at jeg var blitt singel for en tid siden. Hun catchet ikke helt opplegget, forståelig nok etter 10 timer med øl i solen, og gikk isteden rett på: "Ser du hu der? Hu har du sjans på, gå for henne!" Han ble, naturlig nok, bare skremt av denne invitasjonen og jeg regnet med at løpet var kjørt for et eventuelt morsomt opplegg. Noe det imidlertid ikke var, for uten at jeg helt forstod hvordan stod vi plutselig og snakket, for så, like plutselig, være fnisende på vei inn i huset.

Nå er jo jeg vanligvis ikke noe særlig på smalltalk med mine one-night`ere. Jeg pleier vanligvis å sørge for at de ikke er der i morgenstunden, eller jeg løper min vei så snart jeg våkner. Denne morgenen var imidlertid annerledes, da han faktisk viste seg å være morsom og jeg koste meg og lo, uten det minste lyst til å ta skoene på nakken å forsvinne. Etter et par dager tøffer jeg meg opp og sender en melding, og jaggu fikk jeg svar, noe som førte til denne helgens morsomheter. Jeg er fascinert av lugn, koselig og hysterisk morsom!