Note to self...

....kjøp ingefær for en solid suppediett blir man kvalm av...

NO SOUP FOR YOU!

... men derimot riktig så mye på meg! Det er, etter en dag, langt fra så ille som jeg hadde trodd, det er tvert i mot helt greit, og kroppen reagerte som antatt: "Jøsses, får jeg mat??? ENERGI!!!!! Go-go-go!!!!" Så med unntak av at jeg må tisse hver time (også på natten) og at jeg virkelig ikke kan fordra å bruke en halvtime hver morgen med tilberedning av suppe og dagens tillegg, så går dette finfint! Se bare på frokosten min her på siden, ruccola og tomatsalat og et herlig glass med mango-eple juice. Ikke gærent?

Siden jeg må bruke den evinnelige timen på matstæsj på morgenen rekker jeg verken å skrive, langt mindre å bli inspirert, så dett var dett!

Ps: I morgen er det måling og i følge side 2 av manualen skal vi se endringer! Følg med her for den spennende utviklingen i suppekrisen!

Suppekjøkken her liksom...?

Må vi få ønske velkommen til det Tenkerbellske suverene suppekjøkken! Velkommen velkommen skal du være og neineinei, bare sitt du, så skal jeg geleide deg gjennom hele nummeret her:

Som tidligere annonsert starter suppe-uken i morgen og i dag er det suppekjøkken hvor ikke mindre enn tre fabelaktige supper kreeres etter beste evne.

Suppe 1 består persille, tomat, stangselleri (i mengder), purre og gulrot. Nå skal det sies at jeg ikke liker stangslleri, ikke i det hele tatt, så i utgangspunktet burde jeg jo rase ned i vekt dersom dette er det eneste jeg kan spise. Imidlertid gjør suppen alle fordommer til skamme, og ikke vet jeg om det er den halve bøssen med pepper som gjør susen eller om dette rett og slett er en magisk miks, men dette er faktisk godt! So far so good, folkens!

Suppe 2 ser så god ut på oppskriften at jeg storgleder meg til å smake på den; chili, hvitløk, grønn paprika,  aspargesbønner, purre og nudler. Skuffet kan jeg konstatere at det er denne som blir pytonsuppen, i hvert fall foreløpig. Eneste trøsten her er at chilien kverker det meste av smak, så det bør gå greit å klemme i seg en termos av denne om dagen.

Suppe 3 er i kreering og jeg utbryter for meg selv mens Tom Waits lurer i bakgrunnen: "ohhh: brokkoli!" Dette er en god ohhh brokkoli, all den tid purre har vært allestedsnærværende i resten av suppene. Det skal også være asparges (mmmmmmhhhh), nudler, purre (ja, jeg vet) og tomat her. Og gulrot, jeg glemte gulroten! Denne krydres med Garam masala og koriander, så nå lukter det indisk suppekjøkken her. Spennende!

Disse tre suppene skal jeg spise daglig i en uke, sammen med diverse annet ræl som varierer med dagene. Jeg har målt meg, men dog ikke veid meg, siden heimen mangler noe så essensielt som en vekt. Uansett er det sikkert like greit for jeg kunne jo blitt veid og funnet for lett, og det går jo ikke an, siden jeg har gått på BI i tre år og således burde være en tungvekter! Anyways, det spiller ingen rolle hva vekten sier, det som er essensielt her er at jeg slutter å skyte bukseknapper i øynene på folk.

Tenkerbell surrer virkelig i sivet (i kano)

Og i går spratt jeg og Gartneren på kanotur, slik at jeg for første gang i mitt liv skulle få sett en bever! En bever, noe så eksotisk, for finnmarkingen som har vokst opp med en utstoppet oter som eneste nære nusselige villdyr. (Selvsagt sett bort fra søte røyskatten som bodde under hytta til broren min.)

Hiv og hoi og anchers away og bær kanoen ned til elva å få sjøsatt oss! (Eller elvsatt oss...?) Gartneren padlet og jeg padlet og overalt lå det spor (nedgnagde trær) etter beveren. (På kav finnmarking tituleres han forresten bæver.) (Beveren tituleres bæver altså, ikke Gartneren, han tituleres fortsatt som Gartner.) Spor til tross, bæver`n blånekter å innfinne seg slik at jeg kan ta bilde av ham. Ikke vet jeg hvor han befant seg, men det er vel kanskje ikke umulig at han lå innerst i hulen jeg stakk åren oppi for å si hei. Han sa ikke hei tilbake, så jeg turte ikke å stikke hodet opp og si hei. Hva vet jeg, kanskje slike bævere ikke er så vennlige som man får inntrykk av...?

Nå gjenstår det bare å google frem hva bæveren liker å spise slik at jeg neste gang kan forsøke å bestikke ham til å ville si hei.

Ps: Jeg har i mange år ønsket meg kano, så dermed var det jo virkelig praktisk at jeg fant meg en Gartner som hadde en slik festlig farkost, se den var jeg heldig med!

Jeg, damen med sprett i....

... i hvert fall de dagene hvor verden ligger for mine føtter og alle er glade i meg. I går tok jeg meg selv i å spontandanse på fortauet mens jeg stod og snakket med Sassy Standup; se, det er megleren sin, som bop`er i Storgaten. Jeg dristet meg endatil å logge meg på det eksterne skrivebordet i dag, og selv om det er gått et døgn var det faktisk ikke en eneste bæsjemail, bare flere fine, så dette blir en herlig helg!

Jeg og Sassy arbeider på hver vår side av Storgaten og pleier å møtes i ingemannsland i midten for å dele eder, galle og en god del latter i løpet av dagen. Som en god hovedregel, altså mer enn 80% av gangene vi står der kommer Sikle-fråde-mannen. Jeg traff Sikle-fråde-mannen første gang i 2005 der han bodde i etasjen over en leilighet jeg hadde til salgs, men dette var før han ble Sikle-fråde-mannen. I 2005 var han hyggelige litauske mannen som stod og snakket med meg når jeg hadde tomme visninger, Hyggelige-mannen som fortalte om bildene han malte og som sa at jeg hadde nordlyset i øynene (uten at det føltes guffent). En eller annen plass mellom 2005 og 2009 har det skjedd noe, og han er langt fra Hyggelige-mannen der han fremfører paranoide ideer mens han fråder og sikler som en annen lama. Jeg (som den uhøflige damen jeg er) ser bort når han kommer min vei, mens Sassy nikker (høflig, men avvisende) til ham. Jeg lurer på hva som har hendt i livet hans som har endret hele ham, hans personlighet og fremførelse så til de grader?

Lykken er at mannen ikke kjører, men kun går, så dermed er det slim chances for at jeg treffer ham i dag når jeg skal kle på meg den gule Smart`n og rase til gards på visning!

For en lykke...

... og for en følelse, her jeg nesten bryter ut i spontan sang på kontoret i ren iver over alle mine fantastiske kunder!

Jeg vil bare sende en stor og god klem til alle som har gjort dette til en fabelaktig solsyngende fredag for meg, jeg er uendelig takknemlig!

Systue eller huskestue...?

Det kan du velge, men ikke desto mindre har jeg dratt frem symaskinen (min trofaste venn) og syr gardiner som det stod om livet. Vel ferdig med gardinene skal jeg igangsette prosjekt buksereparasjon, siden 8 av mine trofaste dongeribukser har revnet i rumperegionen. Nettopp, i rumperegionen, og selv om jeg har forsøkt å fortelle meg selv en tid nå at dette skyldes at rumpa mi er så spiss, skyldes det nok heller at rumpa er blitt så stor at den faktisk evner å rive i stykker dongeri. Det er i det hele og det store et under at jeg i det hele tatt får på meg buksene tror jeg.

Til uken igangsetter jeg, kvinnen som ikke har slanket seg på hvert fall 8 år, en kur, eller diett, eller mareritt-uke, velg selv. Jeg trøster meg med at den kun varer en uke, som er omtrent så lenge som man kan anta at entusiasmen min henger i.

Pokkers bukser!

Blåmandag

Jøsses, for en blåmandag! Innen det var tid å gå fra kontoret var jeg så frustrert og lei at det eneste remediet som kunne hjelpe var å traske hjem og terrorvaske leiligheten. Men det hjelper, til gangs, og et par timer senere var jeg glad igjen. Jeg forsøkte å tenne i ovnen, ble litt sint igjen, men så, tataraaaataaaaaaa, kunne jeg sette meg til med bok i pappa-stolen mens det knitret i ovnen.

Av og til tenker jeg at jeg ikke er tykkhudet nok til å ha denne jobben. Jeg forstår at folk blir frustrerte, det jeg derimot ikke forstår er at de velger å ta det ut med trusler, usakligheter og annet vas. Etter en dag hvor det virker som at alle har bestemt seg for å gå etter meg med dette blir jeg matt. Matt, folkesky og sint egentlig.

Lykken i det hele er at siden jeg tok tak i alt dette på mandag bør resten av uken bestå av de hyggelige kundene mine.

Sol i morgenen

Hele helgen har jeg sovet hos denne Gartneren, og på lørdags morgen svippet han meg hjem før han selv dro på jobb. Søndags ettermiddag svippet han meg hjem før han dro og leide film og i dag svippet han meg hjem før han dro på jobb (igjen). Det er to ting som slår meg i forbindelse med dette:

• Jeg er blitt plukk råtten! Det er under en kilometer mellom meg og den herlige Gartner og ikke en av disse tre dagene har jeg klart å gå eller sykle hjem, til tross for at sykkelen min er parkert i gangen hans.
• Jeg er blitt stor, for i dag når jeg full av søvn kom halvjoggende inn innkjørselen tok jeg meg selv i å lure på hva naboene vil si. Det ser jo ut som om jeg har hatt en tredagers walk of shame, og jeg har et solid behov for å fortelle naboene at jeg er i et meget hyggelig forhold med en søt Gartner og at dersom jeg bare hadde hatt maskaraen min i Residensen ville han spandert på meg en dusj, slik at jeg ikke spaserer rundt udusjet med sovehår.

Jeg antar naboene skiter en lang marsj i både meg og det uvaskede håret mitt, og strengt tatt var dette noe som var verre når jeg bodde på øya i ishavet, men der ville alle visst hvem jeg hadde sovet hos og ikke minst hvorfor, så akkurat denne helgen (forsåvidt denne tiden i livet mitt) hadde det vært greit!

Jeg sitter...

... i solsiden på den gigantiske terrassen til Gartneren med mac´en på fanget mens jeg hører ryddelyder inne. Jeg er på besøk og derfor trenger ikke jeg å delta i ryddingen, noe Gartneren sikkert er glad for, for så langt har mitt bidrag bestått i at jeg løper etter han og kiler mens han forsøker å dra av sengeklærne. Jeg har også bidratt ved å si ordet kopulering så mange ganger at det er blitt både ekkelt og litt rart.

Men temaet, i solsøndagen, var altså rydding. Jeg har i flere uker nå vurdert om jeg kanskje skal ta en liten opprydning i lenkelisten min, all den tid veldig mange av bloggene er lagt ned, avsluttet, ferdiglest, etc. Men det er med en viss vemod jeg konstateterer at Ida ikke lenger er i Amerika, (beklager, nå ler jeg så jeg griner for Gartneren kom akkurat ut med et syngende slips, fabelaktig!) og at det derfor heller ikke vil komme flere oppdateringer derfra. Linken er beholdt i et fånyttes håp om at hun plutselig setter seg på et fly istedenfor å løpe rundt å være seriøs tannlegestudent. Mihoe fikk seg et liv og samtidig med dette sluttet hun å oppdatere oss på det. Jeg beholder linken siden det hender, alt for sjeldent, at hun kaster ut et innlegg som en almisse til meg i morgenkaffen. Flopsy, som jeg fulgte i mange år, har latt blogging være blogging, og overlater skrivingen til sin mann Hjorten. Det hender jeg kikker innom hans blogg, bare for å se hva som skjer, men det er liksom ikke helt det samme. Herren bak Lykken er har flyttet, og selv om jeg liker den nye bloggen savner jeg den gamle. Han laget en såpass solid sortie at han slettet det som var der, og linken beholdes derfor bare av ren og skjær melankoli. Det er videre en del andre som gjør andre ting mesteparten av tiden, men hvor det hender det tikker inn en oppdatering, så de får bli.

Som en apopr (dumme mac-tastatur) aprops apropos (nesten så man tror jeg er full, men det er jeg altså ikke) kan jeg nevne at de 4 nederste linkene i listen er fullt oppgående blogger, det er bare blogspot som ikke får med seg at det publiseres ting. Jeg orienterer meg ved hjelp av andres lenkelister og det er det kanskje en del andre som gjør også? Dersom du har en time i søndagen du ikke vet hva du skal bruke til foreslår jeg at du stikker innom SaikoMarita som jeg fant ved hjelp av en eller annens lenkeliste. Fantastisk morsom nordnorsk blogg, som av og til, akkurat som Frøken Figenschou, legger ut innlegg på dialekt og gjør meg glad langt inn i ryggmargen.

Nå skal jeg fortsette å plage Gartneren, så vi får heller snakkes en annen dag.

Ahhhh... Fredelig fredag...

Lykken er absolutt tilstedeværende mens jeg koser meg med en Amstel og gleder meg over fredagen som skal tilbringes med den vakre Gartner. Så snart håret har tørket sånn høvelig og jeg har retter krøller skal jeg trekke på meg støvlettene og traske den korte snutten til Residensen for å trakteres med lasagne og rødvin.

Mens Mick Jagger lot meg føle på følelsen av lykke, fikk Lisa Ekdahl meg bare til å bli melankolsk, så vips bort med henne og inn med den gladeste sangen i hele verden; Knutsen & Ludvigsen – Feskhandler Thorske! Hurra for Møre, mens jeg rapper med og smiler som en 6-åring.

Jeg har dratt (ja, dratt, vinteren har visst gjemt noe av snøen på rumpen min...) buksa på meg, funnet frem en bestefartrøye med brukelig dryg utringning og hvis lykken står meg bi slår jeg Gartneren i biljard i løpet av kvelden. Dette blir en herlig fredag!

Livet på solsiden

Her er det ikke antydning til aske på himmelen, derimot er det sol-sol-soooool! Jeg har en (foreløpig) fredelig dag foran meg på jobb, og jeg gleder meg til å traske hjem i solen når dagen er ferdig utført. På kjøleskapet henger 2 sider revet ut av VG, en oppskrift på Livechy-kylling med mozzarela og parmesan-ost, mmmmm... Dette er, noe de som kjenner meg forstår, ikke mitt verk, men derimot et resultat av mitt bekjentskap med denne herlige Gartner.

I går når vi hadde trasket til sengs fikk jeg en overveldende trang til å fortelle ham for mye han betyr for meg. Jeg gjorde det imidlertid ikke, for selv om det er koselig å høre at noen liker deg er det viktigere å få nok søvn når man har 12 timers dager i kampen for å fremskaffe nok sommerblomster til det norske folk. Tenk hvis jeg hadde brukt en time på å vase om hvor søt han er og så måtte du hatt løvetann i balkongkassen, det tenker jeg hadde tatt seg ut!

Jeg tror isteden bloggen, som han ikke leser, er riktig forum for den slags søtnoserier. Jeg tror det er her det går frem hvor glad jeg blir av å ha ham rundt meg, og hvor morsomt vi har det. Jeg tror det er her man ser at livet mitt er delt med ham, og at jeg faktisk syns det er en god ting. Jeg tror det er dere som får lese mine kjærlighetserklæringer (jøsses, for noen svulstige ord tidlig på morgenen, jeg skylder på Prince på radioen...) til ham. Fine Gartneren min som fortsatt lager kiling i magen, gaplatter i kvelden, kos i hverdagen, små fine meldinger og gode tanker...

NEXT!!!

Neste blogg: rosa... Neste blogg: rosa... Neste blogg: virkelig rosa til tross for voksen forfatter... Neste blogg: "På interiørfronten skjer det lite om dagen..." Neste blogg: emoblogg med filmanmeldelser, så vidt jeg kunne se i løpet av ett minutt har alle filmene fått 8/10, mulig det ikke er en karakter, men noe annet... Neste blogg: BESTEFARS VERKSTED er tittelen og jeg rekker å glede meg litt før resten av siden lastes inn. Og så viser det seg at selv om den er blå så er den rosa... Neste blogg: en familiær blogg (rosa som sådan) som antagelig bare er ment for besteforeldrene... Neste blogg: Hund og hekling med VELDIG STORE BOKSTAVER... Neste blogg: KrF-politiker-blogg, overhodet ikke rosa, og antagelig interessant dersom man er i det humøret... Neste blogg: Scrapbooking og jeg tror ikke det blir særlig mer rosa enn denne... Neste blogg: Hvit, men merkelig rosa likevel: "Jeg har dilla på mandelmelk" "Når jeg blir stor skal jeg bli som Madonna" ... Neste blogg: Å fy faen! En sånn nakenkatt! Uæææh... Neste blogg!: Cardigan og outfit-bilde... Neste blogg: Der kom jammen Hund- og hekle-damen igjen... Neste blogg: Scrap-scrap-CRAP! Neste blogg: "Idag har jeg ikke noe å blogge om". Innlegg ferdig... NEXT!: privat blogg som jeg ikke har tilgang til. Was? Jeg ikke tilgang? Hvilken tilgang? Hva skjer her? Bak den låste bloggedøren...? Åhhh... det klør i fingrene (og øynene) og jeg vil inn! Det er den andre private bloggen jeg ramler innom og jeg skulle ønske-ønske-ønske noen ville invitere meg til en privat blogg...

Etter å neste-blogget i en halvtime forstår jeg hvor jeg har brukt så lang tid på å finne alle de vakre bloggene jeg har på venstre side. Dere er sjeldne, dere og de fine bloggene deres... Så tusen hjertelig takk til hver og en av dere som sørger for at jeg ler meg gjennom morgenkaffen, dere er dyktige skribenter!

Trafikk, bilkjøring, oppdragelse og annet som finner veien til tastaturet

I dag har jeg hatt den glede (og morsomhet) å lese to innlegg om bilkjøring til ettermiddagskaffen (og der ar jeg visst blitt 80 år gammel). Vi har damen bak Verden fra Sofienberg som var midt i trafikken og Slike jenter som var i grøfta. Jeg ler for meg selv og tenker at mine medpassasjerer kanskje ikke akkurat beskriver meg som en rolig sjåfør, ei heller er nok passende adjektiver konsentrert, fredelig og innenfor loven. Jeg er litt mer armer og bein, sigaretter og kaffe, gaulende sang og telefonsamtaler, og alt dette mens bilen holder seg på rett side av sertifikatet (mesteparten av tiden).

Så hvordan ble det slik? Jeg er jo et relativt ansvarsfullt menneske ellers og jeg har jo ikke lyst til å verken kjøre på noen eller noe. Jeg legger hele skylden på denne galskapen bak rattet på min oppvekst i ishavet og min tilhørende kjøreopplæring der i ødet. Når man vokser opp i ishavet hører det med en relativt lav regelbevissthet i folkene der oppe og dette siver inn like sikkert som hjembrenten, selv om man har foreldre som er både regelbevisste og tidvis meget oppdragende.
Så der er altså punkt 1, lav regelbevissthet som kom med nordavinden.

Punkt 2 er adskillig mer konkret; jeg har fått kjøreopplæring på et sted hvor det er 7 mil til nærmeste rundkjøring og antagelig rundt 50 mil til nærmeste lyskryss. Tofeltsveier finnes ikke med mindre man lager dem selv ved å kjøre enten i grøfta eller på fortauet (ja, jeg vet, regelbevisstheten er helt katastrofal der oppe!). Jeg hadde langkjøring, mørkekjøring og glattkjøring i ett, da turen til glattkjøringsbanen var så lang at samtlige elever i bilen fikk øvd på langkjøring dit og mørkekjøring på veien tilbake. Nå skal det sies at dette med mørkekjøring er vi virkelig gode på all den tid det er bekkmørkt der større deler av året. (På samme måte som de fra svømmeklubben i ishavet var de desidert beste på vendinger på fylkesstevner; vi hadde bare ett basseng på 12,5 meter...)

Men her er poenget mitt; jeg flyttet sørover og fikk panikk! Jeg kunne ikke lukeparkere (det kan jeg fortsatt ikke, og jeg går tidvis langt fra parkeringsplass til dit jeg skal), jeg ante ikke hvordan man forserte rundkjøringer, lyskryss eller annet sivilisert rart, og hvis Statens vegvesen i tillegg hadde satt seg til og laget tofelts vei, rundkjøring eller lyskryss var det helt nødblinken-på-og-tuuuuut, for her kom jeg! I løpet av et par års tid lærte jeg meg å forsere de fleste moderne, siviliserte fartsårer og jeg tror det er den rene skjære gleden over at jeg får til dette som får meg til å kjøre som en sinnsyking.

Til alle dere som tidvis sitter på meg, eller møter meg når dere spaserer, sykler eller kjører; jeg beklager... Nå og for all ettertid! Sånn, da var i grunnen det ute av veien.

En av dere kikker mer enn dere trenger

• Hvis det er mannen; du trenger ikke å følge med hva jeg gjør for jeg vil aldri, ALDRI, ha noe mer med deg å gjøre, noensinne! Og når jeg traff deg i helgen medførte ikke dette annet enn at et dvalende sinne ble vekket til live igjen!
• Hvis det er damen som tilhører mannen nevnt ovenfor; du trenger heller ikke følge med på hva jeg gjør, for jeg lover på tro og ære at denne mannen kan du ha i fred for meg, jeg hadde ikke tatt i ham med ildtang, langt mindre med handa mi!

Ja, jeg innrømmer det...

... jeg har blitt syk... Alt er tett, til og med øynene! Så det ser ut som jeg gråter hele tiden... Dessuten syns jeg synd på meg selv! Masse!!! Nesten så synd på meg selv at jeg gråter, men ikke helt... Jeg har ikke tid til å snørre, jeg har ikke lyst til å ha feber, jeg har ikke ork til å ha vondt i leddene! Men siden det er slik det tydeligvis skal være vil jeg på det innstendigste få komme med en anmodning: kan alle mine kunder, som vil noe annet enn å fortelle meg at jeg er fantastisk, vennligst avvente til i morgen med å komme på kontoret? Å ringe kan dere likevel bare glemme siden jeg ikke hører hva dere sier (tette ører) og dere ikke forstår hva jeg sier (tett nese)!

På forhånd takk for oppmerksomheten!

Med vennlig, og snørrete, hilsen
SippeGuri

Med passèrseddel fra galehuset

I dag har alle på galehuset fått fri for å besøke kule tante Tenkerbell på MäklerAffären.

"Kom igjen, folkens, da trekker vi ned mot sentrum og pass på at dere går inn døren med ett minutt mellom hver, og at ingen kan gå før det er minst 3 av dere der inne samtidig!"

Jeg hadde damen som skulle fortelle hele sin tragiske historie, som hadde tilhørende hulkegråt hvert 3.minutt, før vi etter ca 35 minutter konstaterte at jeg dessverre ikke kunne hjelpe henne da dette var noe en sosialkurator, advokat eller muligens en psykiater burde ta tak i. Mens hun satt og hulkegråt kom den narkomane mannen som jeg gir kaffe til inn, og i dag skulle han late som at han skulle leie noe. Det hadde jeg strengt tatt ikke tid til, herværsågodharduenkaffeoghvisdufinnernoedulikererdetbareåsifra. (Narkomane-mannen har fulgt meg på mine jobb-adresser her i Tønsberg-berg og jeg trodde at vi nå, etter drøye 6 år, hadde etablert at jeg vet at han verken skal kjøpe eller leie bolig, men derimot bare vil ha en kaffe, som han selvsagt får, for jeg er da ikke kjip på kaffen, verken til meg selv eller andre.)
*riiiiiiing*
-Ja hallo, Tenkerbells Tøys, du snakker med Tenkerbell.
-Ja, do jeg skolle ha den leilighet til 4200.
-Det er dessverre ikke en leilighet, men et rom i et kollektiv, som kun leies ut til studenter.
-Jai, studenter?
-Ja, studerer du?
-Nai.
-Men da kan du ikke leie denne hybelen.
-Hybel?
-Ja, hybelen.
-Jai studenter?
-Ja, går du på skole?
-Nai, men son gjør.
-Ja, nei, dere kan i grunnen ikke bo en familie på dette rommet.
-Jo, kone, mai, 2 barn.
-Nei, STUDENT, bare EN student.
-Åhhh...
-Beklager...
-Ha det bra!
-Klikk!

Nuh, akkurat nuh, hadde det passet fint med en sigarett, tenker jeg for meg selv idet en rullator kommer trillende inn døren. Fast i rullatoren henger det en gammel-gammel-gammel mann. Den gamle mannen viser seg å høre dårlig, meget dårlig, og mens jeg vræler ut svarene på spørsmålene han stiller kommer det selvsagt inn 2 kunder til. Ikke kan jeg være så uhøflig at jeg bare går fra ham, så jeg ber de andre vente et øyeblikk mens jeg fortsetter å vræle til den gamle mannen. Han prøver å sette seg i en av våre rullende kontorstoler, og både han, stolen og møssa holder på å deise i bakken. Jeg får reddet ham bort i en av våre faste stoler og gir ham en oversikt over boliger til leie, mens jeg forsøker å hjelpe de andre to. Han ene er en mann som vil leie en bod på Vestlandet og som blir regelrett sint når jeg sier at området vårt dessverre ikke strekker seg lengre enn til Drammen. Makan til elendig butikk jeg driver! Han andre vil bare ha en ny utskrift av årsoppgaven sin og det er rett før jeg gir ham en klem som den første kunden på veldig lenge jeg faktisk har klart å hjelpe med noe.

Jeg gir ham årsoppgaven og blir velsignet med at grinedamen fra kollektivet ringer meg og gråter usammenhengende om lyspærer, lapper og antagelig en del annet som jeg ikke klarer å skjelne mellom hulkene. Vi blir til slutt enig om at jeg skal sende en epost, og dermed kan hun slutte å gråte og jeg kan legge på, for å ta lokalet i øyensyn.

Der sitter den gamle mannen i den gode stolen og dupper. Hva svarte gjør man nå? Hvor tander er slike gamle menn for hjerteinfarkt hvis de blir vekt, tenker jeg mens jeg kikker litt på ham og dobbeltsjekker at han puster. Javel, hvis han er trøtt så kan vel han sitte å duppe litt her like godt som den narkomane mannen kan ta seg en kaffe her, så jeg setter meg ved pc`en igjen og får unna litt pappervas ved Tenkerbells Mäkleraffär. Min kollega Blondie kommer seilende inn, titter på den gamle mannen og lurer på hva han gjør der? Sover vel, svarer jeg, og skynder meg ut døren på visning. På veien fra visning får jeg følgende tekstmelding:
Vi skal stenge nå, sa jeg til senil dævvhørt mann. Hææææ??... Jeg hører litt dårlig, sa han. Det endte med at jeg kastet både ham og rullatoren ned trappa, slik at jeg kunne gå hjem.

Som en liten epilog vil jeg gjerne legge til at jeg tviler på at hun faktisk kastet ham ned trappen, men det er vel ikke umulig at hun ga ham en vennlig dytt kanskje... Jeg derimot har brukt resten av kvelden til å lage bruksanvisning på hvordan-bo-i-kollektiv slik at jeg på den måten garderer meg mot flere jeggrinertilmeglerenfordeandreerslemmemotmeg-damer! Slutt å grin, kom igjen, slutt nuh!!!

Ps: jeg fikk en epost fra en kunde i kveld og nederst hadde han skrevet *fornøyd kunde*. Og dermed var det rett før jeg begynte å grine...

Mens vi venter på våren...

Ingen får så mange blomster som meg, våger jeg å påstå, her jeg sitter med kaffen i mårningen og koser meg med blogger. Ikke bare har jeg en koselig grønn blomst som bor i den grønne krukken hvor ingenting vil bo, men jeg har også en koselig Impatiens som bor på kjøkkenbordet mitt. Jeg skylder grønne fingre og hadde vel i all hovedsak gitt opp hele blomstervaset, før Gartneren begynte å forsyne meg med kreaturer som faktisk overlever.

Nå er det egentlig ikke disse blomstene jeg snakker om når jeg forteller om alle blomstene jeg får, men derimot om meldingene fra Gartneren, hvor han gir meg alle blomstene han kan. Se bare nedenfor:

Heldig ja, jeg vet. For dagene blir både koseligere og finere når man vet at noen tenker på deg.

Verdt å skrive hjem om?

Jeg tror ikke det trenger å være verdt å skrive hjem om for jeg skriver ikke hjem, men derimot hjemme. Her i nyvasket leilighet, med fyr i peisen (kun ved hjelp av en kvart pappeske; all hail, det er et mirakel!) hvor jeg er akkurat passelig mett etter en bedre middag og hvor stearinlyset brenner i bare en ende.

I dag, barn, skal vi snakke om Tenkerbells kaotiske nattlige hode. De siste nettene har morgenskumringen vært hjemsøkt av ymse katastrofedrømmer og jeg lurer på hvorfor, så derfor kan drømmetydende lesere skumme seg videre gjennom skildringen min nedenfor, mens alle andre kan rykke direkte til forrige innlegg, og deretter spasere inn på bokkilden.no. Så, gutter og jenter, spre dere som beordret!

Her natt til søndag drømte jeg at jeg var gravid, noe som i og for seg ikke er så veldig rart all den tid det kalves ut unger overalt rundt meg og den ene etter den andre bestemmer seg for å reprodusere både seg selv og sin utkårede (både de utkårede for et liv og de for en kveld). Det som derimot var rart var at når jeg var hos doktoren og fikk bekreftet at det bodde folk i magen ble jeg først meget stressa, før jeg faktisk aksepterte dette og spurte doktormannen om alt så bra ut. Ehm nei, svarer doktormannen, og forklarer at fosteret er fullt av sopp og ikke lenger levende. Nærmest hysterisk vræler jeg at han må få ut både sopp og alt annet guff der inne, hvorpå han forklarer at det ikke går an, jeg må bare stå han av og vente til det går over. Men hva skal jeg gjøre??? Jeg kan da ikke gå rundt med sopp-svangerskap, jeg må på jobb, dette har jeg virkelig ikke tid til!!! Jo, men da må jeg ta meg tid, for det var umulig å si hvor lang tid dette kunne ta. I drømmen bestemmer jeg meg for det eneste alternativet jeg kan se (å gud hjelpe meg for et alternativ!); jeg setter meg på bussen til min mors hjemsted Sneland, for å stå han av der. Se på det, folkens, også Tenkerbell er visst redd for hva folk skal si, og reiser avgårde i hui og hast som en som er gravid utenfor ekteskapet for 100 år siden. Her klarte jeg det under å våkne og godt er det for hvordan i alle dager forklarer man at man er svanger med en sopp (eller muligens flere...?) for litt perifer familie?

Med fare for å måtte våkne i morgen tidlig med enda mer kaotiske drømmer ber jeg herved om tolkning, reading, latter og morskap, for med latter skal fjas fordrives!

Jeg gjenoppliver kategorien Alle mine vakre bokhyller...

... til ære for Selma Lønning Aarøs vakre bok Venstre hånd over høyre skulder, en bok om en liten del av et liv sett fra de som ble berørts synspunkt. Hun skriver vakkert, språket er rikt og historien driver godt, faktisk så godt at jeg var på siste ark i løpet av en dag. Boken handler om ensomheten innenfor sine egne bygde vegger, og om hvor lite man faktisk kjenner dem man anser som nærmest, og Aarø skaper en vakker fortelling samtidig som hun ikke går i fellen og lager det hele melodramatisk.

Når jeg var ferdig å lese boken saumfarte jeg bokhyllene mine for å se om det kanskje kunne finnes enda en bok av Aarø, noe det dessverre ikke gjorde. Men hun bor i den lille gule boken hvor jeg skriver opp forfattere som skal kjøpes dersom de dukker opp på min vei.

Når det er mandagssøndag kan man...

... gå formålsløst rundt mens man gleder seg over at det ikke regner.

... sitte med en kaffekopp og kåmpjuter på hver sin side av kjøkkenbordet og sose.

... lage formiddagsmat bestående av Mousaka og Nanbrød! De passer nemlig helt fint sammen, sa de der de lå i samme fryseskuff.

... glede seg over at det er lov å være stille sammen mens man kikker i feriekataloger og drømmer om vannscooter.

Se min sykkel, den er tøff som toget

sang jeg entusiastisk når jeg og Gartneren snek oss inn i bakgården og hentet den feteste sykkelen på denne siden av Mjøsa. Når jeg tenker meg om tror jeg kanskje den grønne sykkelen med gule prikker som jeg hadde i Oslo er den feteste, men dette er altså en god nummer 2.

Fredag den andre...

... eller den andre fredagen på 3 dager om du vil.

Jeg er min fars datter og når stikket til en lampe knakk i stikkontakten tenkte jeg at dette fikser jeg! Som tenkt så gjort, inn i sikringskapet, for så å oppdage at kursen til soverommet er kurs 7, som ikke eksisterer... Neivel... Men det skal jo fortsatt fikses og dette er hendelsesforløpet; jeg tok hovedsikringen, fikk bittelitt strøm, hentet verktøykassa (les; skoesken som herlige Zulukongen donerte meg; takker og bukker!), demonterte stikkontakten, tok ut den fastlåste delen, monterte stikkontakten og satte i hovedsikringen igjen, denne gangen uten å få strøm! Hvem trenger vel elektriker når man har praktisk pappa og husket å ha øynene med seg når man var liten?

Nå skal jeg slenge meg på sofaen mens jeg klør meg demonstrativt i skrittet, lukter stygt og anlegger rævsprekk som en vaskeekte vaktmester!

Pen...? Jeg...?

Så fint at du sier det, men så rart det klinger i hodet...

Jeg er ikke pen, jeg er meg, Tenkerbell som er andre ting og som kan andre ting. Ikke pen, ikke pyntet, men glad og smilende og forhåpentligvis også morsom. Jeg har aldri vært den pene og har heller aldri gjort veldig mye for å være den heller. Jeg pynter meg når jeg skal noe, men det er for å være fin, for mine ambisjoner har aldri gått mot å være pen. Forstår du? Antagelig ikke... 

Jeg tror selvbildet, altså det vi selv ser i speilet, skapes av andre. Jeg tror at en eller annen plass på veien fra barn til voksen har bildet man ser satt seg, og ingen verdens speil kan forandre det. Det er oss som tenåringer, og kommentarene vi får da, som lager et fint eller stygt bilde i speilet. Hvordan endrer man speilet? Jeg tror ikke det går, isteden tror jeg, som meg, at man lager videre på det som er fint. Derfor blir jeg overrasket når du kaller meg pen, for hvordan kan mennesket i speilet være pen? Du ser meg i lyset av deg selv og derfor kaller du meg pen. Jeg liker å være i lyset fra deg, jeg liker at du sier fine ting til meg, og jeg tror på deg når du sier fine ting om meg. Noe jeg antar er selveste bøygen man må over, for de fine ting betyr ingenting hvis man ikke tror på dem.

Jeg skulle fortsatt ønske jeg kunne sett hvem du ser når du ser meg, på samme måte som jeg skulle ønske du kunne sett hvem jeg ser når jeg ser på deg.

Hæppi påska

I går kveld var det fredag, en god fredag med mat, litt vin, et par sider bok og en aldri så liten dupp på sofaen. I dag er det søndag med søndagsfrokost, nettaviser og kaffe. I morgen er det mandag, men ikke en mandag som de andre mandagene, for denne mandagen skal jeg traske ned å ta sol før jeg spaserer til jobb og koser meg alene på kontoret. Når jeg er ferdig på kontoret har mandagen blitt til fredag og jeg antar at den blir like koselig som gårsdagens fredag. Deretter følger lørdag, søndag og jaggu meg enda en søndag. Dette blir en fin uke, kjenner jeg.

Fjorårets påske var en forfyllet en, en rall jeg ikke har sett maken til på veldig mange år. I fjor var jeg på polet dagen før påsken satte i gang og handlet mer enn tre dumme kan drikke, herunder også en flaske med Four Roses. Tanken var visst noe sånt som; jeg vil ha whiskey og jeg vil ha blomster! Da tar jeg med en flaske Four Roses, slår to fluer i samme smekken og sparer meg en tur på blomsterbutikken. Nå ville forsynet ha det sånn at denne flasken ikke gikk med i dragsuget i påsken og den ble isteden med meg på Myrafestivalen som gikk av stabelen i mai. På Myrafestivalen ble flasken brukt til å skjenke både meg selv og denne Gartneren akkurat så animerte at han syntes jeg var vakker og jeg syntes han var herlig og vips så var flasken tom, men han er fortsatt herlig og alt er flott! Nå får jeg blomster, uten å kjøpe blomsterlignende ting til meg selv på polet, og jeg har en å dele litt whiskey med når det passer seg sånn.

Under snøen ligger våren og jeg akter å gjøre en hederlig innsats med å hjelpe den fram i lyset. I går kveld, altså første fredagskveld på en uke, stod jeg og Gartneren og tok en sigarett i kveldens mulm og mørke på terrassen. Vi kikket på de store pottene og han avgjorde hvem av kvistene i pottene som det fortsatt stod til liv med og hvem som vinteren hadde tatt med seg til de evige blomsterbed. I en av pottene har kvasten gått over til den andre siden, men Gartneren trøster med at han skal plante noe i den. Noe fint og koselig som kan holde meg med selskap i sommeren. Om jeg vil ha ensfarget eller flere farger blomster i den store krukken? Veeeel, jeg liker best når det er en farge, men Sassy Standup blir så glad når det er mange farger samlet sammen, så jeg tror jeg vil ha alle fargene du har. Jeg blir glad når menneskene rundt meg blir glad og jeg skulle ønske jeg visste oppskriften på å få alle like glad som det Frøken Standup blir av farger...

Jeg er nesten fristet til å slenge på et rosasukkerspinnblogg-spørsmål her på tampen... Vel, deggeren ta, det er påske og det er søndag (i hodet) og i morgen er det mandagsfredag og jeg skal sende ut 400 brev om energimerking, så her kommer det (think pink!):
Hva gjør deg glad?